Kjells blogg

2. jul, 2021

De fleste, for ikke å si alle, mennesker har opplevd å få slengt kommentarer etter seg, kommentarer som neppe har til hensikt å få i gang en samtale. Noen ganger blir det sagt i ubetenksomhet. Andre ganger blir det sagt i den hensikt å såre og krenke den andre. Men det er ingen grunn til å bagatellisere dette. Det finnes alltid de som hevder at det bare ble sagt som en spøk eller for å være morsom, akkurat som det er den som serverer «spøken», og ikke den som rammes av den, som har retten til å kalle det en spøk. Men det er ingen spøk å få servet slengbemerkninger. I beste fall blir de bare neglisert. I verste fall kan de ramme så hardt at de forfølger oss resten av livet. Et eksempel på dette er slengbemerkninger knyttet til egen kropp. Dette er det mange voksne som kan bekrefte. Det er også vanlig med slengbemerkninger knyttet til holdninger, personlighet, kognitive ferdigheter eller evnenivå.

Slengbemerkninger blir som regel servert uventet og på en slik måte at man selv blir overrasket og «satt ut» og «i farten» ikke greier å komme med noe motsvar. Jeg husker dette selv fra den gang jeg var liten og brukte mye av fritiden med kamerater og venner. Jeg kunne komme med en slengbemerkning til andre, og andre kunne komme med slengbemerkninger til meg. Og vi kalte det gjerne for erting. For den gangen var det ikke noe som het mobbing. Spesielt ondsinnet var det kanskje heller ikke. Men ubetenksomt, det var det. Jeg lærte fort av de andre: Gjør gjerne narr av andre og mor deg med det! Og hvis andre gjorde det mot meg, så hadde vi ett standardsvar: «Og det sier du med de beina?» - Et standardsvar der man svarte igjen med samme mynt og der hensikten var å forvirre motparten. For oss var dette nærmest en form for lek der ikke bare slengbemerkningene, men også motsvarene, ikke ble tatt særlig alvorlig. Men slike provoserende motsvar er ikke noe jeg på noen måte vil anbefale i dag. En ting er at man da faktisk ikke er noe bedre selv. En annen ting er at man da risikerer bare å legge opp til en konflikt med «høk over høk», der fokus blir på hvem som er best i stand til å krenke. Og den kampen er farlig å gå inn i og kan være lett å tape fordi det kan utvikle seg som en eskalerende konflikt. Et eksempel på dette er å komme med sarkastiske motsvar, ved for eksempel å si at «du må ha masse problemer, du som hele tiden går rundt og plager andre», noe som i seg selv egentlig også er å krenke andre. Det samme gjelder svar som ikke er ment å være sarkastiske, men som likevel av den andre kan blir oppfattet som sarkastiske.  Så hva er da egentlig vitsen med å gå inn i den slags dialoger? Det fører jo bare til at man begge får fram det verste hos en selv og hos den andre. Det blir ingen vinn-vinn situasjon, snarere en tap-tap situasjon.

Idealet er selvsagt at man i utgangspunkt er trygg på seg selv. Og hvordan man kan bygge opp en god selvfølelse hos seg selv eller hos egne barn, det er noe kan man finne gode artikler om på nettet. Så det skal jeg ikke bruke tid på å snakke om her. Men siden de fleste av oss, for ikke å si alle, har vår ulike «sårbarheter» som gjør at vi lett blir «satt ut» når andre kommer med krenkende utsagn i form av en slengbemerkning, så må vi likevel finne ulike måter å takle dette på, med mindre man selv er et barn eller en ungdom og kan trenge hjelp fra voksne til enten å håndtere det eller for å slutt på slike slengbemerkninger. Man kan selvsagt neglisjere det hele. Det kan fungere, men kan også føre til at den andre bare får «vann på mølla» og det hele bare fortsetter. Min mening om dette er at man reagerer på en slengbemerkning i form av et ikke-krenkende motsvar der man tilkjennegir at det som ble sagt ikke er noe man føler seg verken såret eller krenket over. Det kan skje i form av det jeg kaller for «Asperger-svar», der man forholder seg til det som faktisk sies, og ikke det som blir sagt «mellom linjene» - som er et vanlig kjennetegn ved slengbemerkninger. Det kan også skje i form av et motsvar der man fremstår som sterk og tydelig men samtidig på en vennlig og respektfull måte gjør den andre oppmerksom på at man ikke sette pris på den andres kommentar, som for eksempel slik: «Jeg liker ikke å bli snakket til på den måten. Det er fint om du slutter med det.» Men den krever jo en viss styrke å svare på den måten. Dessuten ligger det en viss risiko at man i neste omgang likevel blir «satt ut» fordi vedkommende kommer med nye krenkende utsagn. Så det blir et sjansespill.

Så et forslag fra meg er da dette: Når man får «servert» en slengbemerkning, skriv den ned, og tenk igjennom hvordan man kan svare hvis man får servert denne slengbemerkningen senere. Gjør dette med alle slengbemerkninger, også hvis det svaret man først prøvde seg på ikke hadde noen god effekt. Diskuter gjerne også med andre for å få gode idéer til motsvar. Ved valg av motsvar, tenk igjennom om det som blir sagt er et spørsmål, som derfor bør besvares, eller bare et utsagn / en påstand der man egentlig står helt fritt ved valg av motsvar. For noen, eller kanskje de fleste, er det ikke sikkert det er så lett å automatisk komme med de rette motsvarene, selv om man har planlagt dem, siden slike slengbemerkninger alltid kommer uventet. I så fall kan det være en idé å trene seg på dette på forhånd, for eksempel i form av et rollespill, der andre kan spille rollen som den som kommer med slengbemerkningen (og da gjerne med en realistisk innlevelse) for å gjøre det hele mest mulig realistisk. Man kan også her gå inn på nettet og lese om selvhevdelsestrening, som dette da dreier seg om.

Nedenfor har jeg laget en liste med eksempler på slengbemerkninger og ulike forslag til hvordan man kan besvare dette. De aktuelle forslagene er for øvrig til dels hentet fra andre etter en diskusjon om dette temaet på en diskusjonsgruppe på Facebook. Her kan man selv plukke ut aktuelle slengbemerkninger og motsvar, og lage sin egen liste med slengbemerkninger, og motsvar man selv føler seg komfortabel med. Har også laget noen eksempler på sarkastiske svar, som da IKKE anbefales fra min side.

 

Slengbemerkning

Motsvar 1

Motsvar 2

Motsvar 3

Sarkasme

Dø, er’u helt tjukk i huet?

Man må nødvendigvis være litt tykk i hodet når man skal ha plass til en over snittet stor hjerne.

 

Nei, jeg er bare trang i nøtta

Ja, det er det mange som påstår

Tjukkere enn ditt i alle fall

Var det i går du ble født?

Nei, i 1981.

Det husker jeg ikke.

Tror det er lengre siden

Nei, lenge før deg

Hva slags planet bor du på egentlig?

Tellus

Den samme som din.

Ja, det har jeg faktisk lurt på selv også

Hvorfor spør du, er du fra Mars?

Nå må du faen meg skjerpe deg!

Hvorfor det?

Takk for tipset.

OK

Åååå, så sint!

Å lese mellom linjene er åpenbart ikke din sterke side.

Det er helt korrekt.

Ja, jeg har mer enn nok med den teksten jeg leser.

Kunne ikke sagt det bedre selv.

Det er i alle fall ikke vanskelig å vite hva DU mener.

Er du helt blottet for empati?

Ikke helt

Jeg mener jeg har empati.

Ja.

Definér empati.

Alle snakker om deg.

Så hyggelig

 

Hvor ofte skjer det?

 

Nå er jeg spent på hva du har å fortelle

Det er ingen som liker deg.

Det gjør ikke noe.

Jo, kanskje du.

Enda godt at jeg liker meg selv.

Ikke du i hvert fall.

Velkommen etter.

Jo, takk

 

Fint.

Bedre sent enn aldri.

Er det sånn du pleier å snakke til folk?

Så det begynner å sige inn?

Nei.

Ja.

Det er jeg ikke så sikker på.

Ja, som du ser så er jeg en premieidiot.

Er du alltid sånn?

Nei.

 

Ja.

Av og til.

Bare mnå

Det hemmeligheten holder jeg for meg selv

Er du klar over at du er håpløs / en komplett idiot / et hår i suppa for andre / fullstendig fraværende?

Nei, det var jeg faktisk ikke klar over!

Takk for opplysningen.

Ja.

Oj, oj. Dette kommer som et sjokk.

Heldigvis ikke like ille som deg.

 

Når har du tenkt å ta mere hensyn til andre?

I morgen

Dette tror jeg at jeg må tenke mer på, så det vet jeg ikke.

Fint at du gjør meg oppmerksom på det.

Nå, ved å lytte til alt det du vil fortelle meg.

Når andre tar mer hensyn til meg.

Med det ganglaget forstår jeg at andre reagerer på deg

Så bra at du forstår.

Ja, det har de god grunn til.

 

Så bra at du forstår.

Du skulle bare visst hva andre tenker om deg.

Har du lyst til å fortelle meg det?

Nei, jeg vet nok ikke så mye om det.

Det man ikke vet har man ikke vondt av.

Åååå nei! Det tør jeg ikke å høre om.

 

Vet du hva?

Ja.

Nei. (og så bare gå videre)

Er det noe jeg trenger å vite?

Nå er jeg spent på hva du har å fortelle!

Jeg kan ikke fatte og begripe at det går an å være så dum

Greit.

Det godtar jeg.

OK

Ja, men det skal du ikke være lei deg for.

Ønsker du å fatte det?

 

 

 

  

5. jun, 2021

 

Den aller viktigste faktoren for å kunne hjelpe andre mener jeg dreier seg om tillit. Men det å ha tillit til en hjelper er ingen selvfølge. Tillit er ikke noe andre sånn uten videre kan kreve eller forlange eller hevde som en rettighet. Tillit er noe man selv på fritt grunnlag gir til den andre. Tillit dreier seg også om å tillate et annet menneske til å slippe inn i sine mer eller mindre private tanker og følelser. Så når vi sier at vi har tillit til noen, sier vi altså ganske mye om vår relasjon til den andre. Det innebærer også at man mener at den andre (1) vil en vel, (2) faktisk bryr seg, (3) ikke er ute etter å tilfredsstille egne behov eller å krenke, ydmyke, manipulere eller kontrollere, (4) er i stand til å hjelpe og (5) ikke har bestemt seg på forhånd hva som er problemet. Tillit er som regel noe som skapes langsomt, og er en prosess som ikke bør forseres. For å bruke et bilde: Man kan ikke dytte en elv. Så tillit er et komplisert, arbeidskrevende og sårbart fenomen. Og tillit kan bare oppstå som en relasjon mellom parter som verdsetter og forstår hverandres intensjoner. Uten slik gjensidig tillit kan det fort bli et brudd i tillitsforholdet fordi en gitt atferd blir mistolket. En løftet arm, å se direkte på den andre, eller utsagn av typen «Du Petter, kan du og jeg ta en liten prat sammen?» kan for eksempel av den andre bli tolket som både truende og tillitsvekkende, avhengig av hvordan det faktiske tillitsforholdet er. Og noen ganger skal det ikke mer til enn at vi går over til en mer autoritær, moraliserende eller belærende stil, at tillitsforholdet blir brutt. Andre eksempler på hvordan man kan ødelegge mulighetene for å få etablert et tillitsforhold kan være:
1. Man er uoppmerksom på betydningen av de signalene man gir ved den første samtalen.
2. Man gjør det hele til et instrumentelt møte ved å fokusere på sjekklister, tester og spørreskjemaer.
3. Man er ikke mottagelig for den andres behov og ønsker. Et eksempel på dette kan være følgende hendelse fra en psykiatrisk legevakt, der psykiateren først «reagerer» på at ungdommen har med seg en student. Etter at ungdommen har satt seg ned, sier psykiateren «Fortell!». Når ungdommen da svarer at «Kan ikke heller du spørre?», svarer psykiateren tilbake «Det er ikke slik vi gjør det her». Dermed ble muligheten for å etablere tillit ødelagt.

 

17. mai, 2021

Hvorfor jeg er glad i 17. mai

 

Jeg er glad i 17. mai. Hvorfor? I likhet med de fleste andre nordmenn henger det nok mindre sammen med filosofiske og ideologiske betraktninger, snarere med hvordan man selv opplevde 17. mai feiringen som liten, og hva som sitter igjen av minner og opplevelser. Så for de som er interessert i å høre om det - her kommer noen gode minner fra min barndom.

 Jeg er født i 1948. Mine foreldre, og min 3 år eldre bror, bodde den gang på Blindern, nærmere bestemt i Apalveien 60, en stor firkantet funkisblokk som fortsatt står der. I motsatt til mange andre mennesker liker jeg funkisstilen, både fordi jeg den gang bodde i et funkishus, og fordi hele området rundt også var preget av funkisstil.

 Her er mine første 17. mai-minner:

Nedenfor NRK-bygningen lå Tørteberg. Der husker jeg et par tidlige 17. mai feiringer med is, pølser, musikk, sekkeløp, eggeløp, løping rundt omkring, tegnefilmer (Hakke Hakkespett og Skipper’n), kinaputter, pent vær og godt familiefellesskap. Gode minner!

 Jeg husker også at vi ved en anledning (tror det var i 1952 da jeg var 4 år) besøkte en kollega av min far som bodde på Smedstad (de var begge apotekere), og en samling på en fotballbane, med en sprukken høytaler og voksne mennesker som med stilige antrekk, 17. - mai sløyfer, dirrende stemmer og tårer i øyekroken sang "Norge i rødt, hvitt og blått", i glede og takknemlighet for at Norge nylig var blitt et fritt land. En gripende opplevelse! Den dag i dag kan jeg selv kjenne de samme tårene komme når jeg hører Jens Book-Jensen synger denne sangen, selv om den innholdsmessig kanskje fremstiller "blomsten av Norges ungdom" dvs. russen (vs "middelshavsfarerne"), på en lite flatterende måte.

I 1953 flyttet vi til Snarøya i Bærum. 17. mai feiringen på Snarøya var "grei nok". Men det store for meg var den årlige tradisjonen fra tidlig barndom og fram til ble voksen, da min far og hans kollega, med familie (vi var da 4 voksne og 5 barn), spiste lunch i 2. etasjen på Hotell Contintal hver 17. mai. Aldri opplevde jeg vel så stor høytid, så godt fellesskap, og så stor familiær nærhet som på disse samlingene, med karvekålsuppe, stekt kylling, vakre toner fra Grieg spilt av en pianist som satt i et eget lite avlukke over oss, og alle som reiste seg da nasjonalsangen ble sunget. I tillegg til dette så vi barna også med forventning fram til russetoget som etter det ordinære barnetoget kom ned Drammensveien, med sine kreative innslag, sterke og ukonvensjonelle kommentarer til dagsaktuelle hendelser, biler som var i ferd med å dette fra hverandre, og et relativt stort fokus på sex og alkohol. To innslag i russetoget jeg særlig husker var to russ som bar på et langt rør med følgende inskripsjon: "Ikke rør", og russebiler med følgende inskripsjon: "Ikke le, din datter kan være i denne bilen". Ved 5 anledninger deltok også vi selv i russetoget, men etter at vi alle selv hadde blitt russ, ble tradisjonen på Hotell Continental avviklet, ettersom vi nå alle var voksne og begynte å lage vår egne og nye tradisjoner.

 Forresten: En venn av meg foreslo at ettersom den 17. mai også er verdens homsedag, og russetoget ikke lenger er hva det en gang var, så kunne det kanskje være en idé å i stedet innføre Gay Parade etter barnetoget. Hva tror du om det?

 Det skjer noe med meg når jeg en stille morgen 17. mai heiser flagget og i det fjerne hører kanonskudd fra Horten (jeg bor på Filtvet i Hurum). ”Nå er vi i gang igjen”.

 Jeg gleder meg over å kunne leve i et land uten krig, kunne se glade og feststemte voksne og barn, høre og se små barn som roper "hurra" og vifte med et flagg uten helt å skjønne hvorfor, høre Kampen Janitsjar, eller andre korps, spille korpsmusikk, og se at mennesker opplever et fellesskap og en tilhørighet fordi de bor i Norge.

 Jeg har nok ikke bare gode minner fra 17. mai. Russetiden ble for meg en nedtur. Men de gode minnene har jeg tatt vare på, det er en skatt jeg bærer med meg gjennom livet. Og jeg vil takke mine foreldre, men også alle de andre, som den gangen stod på for at jeg skulle få mine gode opplevelser og minner. Så folkens: Gi deres barn og barnebarn gode 17. mai minner!

 

 

7. apr, 2021

Hvordan snakker man som voksen med sitt barn/ sin ungdom som strever med å godta sin asperger-diagnose? Her finnes mange svar og forslag, som igjen er avhengig av mange faktorer som for eksempel alder, modenhet relasjonen til den voksne og hva hen egentlig har behov for å vite.

Nylig hørte jeg et godt eksempel på en voksen som her hadde hatt en konstruktiv samtale. Utgangspunktet var at barnet følte ubehag og skam fordi vedkommende med sin asperger-diagnose opplevede seg som «annerledes» og at det derfor var noe galt med hen. Siden den voksne visste at barnet var oppdatert på, og interessert i, teknikk og data, tok den voksne utgangspunkt i dette, og forklarte omtrent følgende:

-         Du vet at det finnes flere ulike operativsystemer, slik som Android, Windows og IOS for Iphone. Du vet også at det finnes ulike typer apper til disse operativsystemene, som kan lastes ned i hver sine butikker, slik som Appstore for iphone og Play Butikk for Andriod. Og så er det slik at Android ikke kan laste ned appene som passer til IOS og at iphone ikke kan laste ned appene som passer til Android. Dette betyr jo ikke at det er noe galt med hverken Ipone eller Android-telefoner, bare at det er forskjellige systemer, som virker på ulike måter. Det ene systemet er jo ikke dårligere eller bedre enn det andre. Nei, de er bare forskjellige. Slik er det også for de som har Asperger. For Asperger er et slags operativsystem, en måte hjernen virker på. Så derfor må de ha «apper», eller oppgaver, som passer til akkurat den måten systemet fungerer. Akkurat som for telefoner og PC’er. Det betyr at hvis du får apper, eller oppgaver, som passer akkurat til din hjerne, så virker alt superbra. Sånn som på Iphone. Hvis du får oppgaver som passer til en annen type hjerne, (sånn som å prøve å laste ned en Iphone app til en Android telefon) så virker det ikke i det hele tatt. Sånn er det for alle. Hjerner er forskjellige, og når vi vet hvilket «operativsystem» hjernen vår har, så kan vi passe på at vi gir riktige oppgaver for akkurat den hjernen, og så trenger vi ikke å føle at hjernen ikke virker, fordi vi vet at det ikke er hjernen som er problemet! 

Men hvordan skal man forklare Aspergere for voksne som strever med å forstå hva det er snakk om, og på hvilken måte er operativsystemene egentlig ulike?

Et forslag, som i hvert fall gir meg mening, selv om det er kort og enkelt sagt, er dette:

Hjernen fungerer anderledes når det gjelder hvordan informasjon som kommer inn tolkes og bearbeides og er på samme måten anderledes når det gjelder å formidle egne tanker, følelser og meninger.

Den essensielle forskjellen er at en med Asperger fokuserer på det bokstavlige, eksplisitte, eksakte og utvetydige, mens en ikke-asperger legger vekt på, eller mer vekt på, det implisitte, ikke-språklig kommunikasjon, kontekst og stemninger.

Dette gjør kommunikasjon mellom aspergere og ikke-aspegere mer krevende og utfordrende enn der hvor man har samme "operativsystem".

 

21. des, 2020

En venn og kollega, Fritz Johnsen, sendte i går en julehilsen til sine venner på Facebook. Som den gode psykolog han er, greide han å sette ord på mine tanker og følelser. Så - med hans samtykke - bruker jeg her samme julehilsen som han:


Vi bor i et land med en kristen tradisjon med sine høgtider. Julen er en slik høytid og med min oppvekst og bakgrunn er det viktig og verdifullt også i mitt voksne liv. Jeg feirer ikke alt misbruk av vår og andre religioner. Det har vi nok av eksempler på. Jeg feirer eksemplets makt gjennom livet til Jesus fra Nasaret. Alle fortellinger beskriver en person med ufravikelig solidaritet med de svake, fattige og forfulgte. En livsførsel som kostet han livet til slutt. Denne personen ville ikke være å finne blant skatteflyktninger for å slippe å betale skatt til fellesskapet - enten det måtte være i Bø eller utlandet. Forvaltertanken i Bibelen ville ha plassert han i en posisjon mot opprustning og krig som ikke ville vært like akseptert i alle kretser. Regjeringens mange kutt i støttefunksjoner til de av oss som trenger det mest ville nok ikke fått hans støtte. Kutt som paradoksalt nok bla KrF deltok i gjennomføringen av.
Endelig vil jeg uttrykke stolthet av mange sider ved norsk politisk tradisjon - ofte tverrpolitisk når viktige sider ved vårt samfunn har vær i spill. Det er ikke tilfeldig at vi har utviklet et av de beste samfunn i verden. Jesus fra Nasaret har spilt en viktig rolle i dette. 

 

God jul!