Kjells blogg

26. mar, 2020

 

Smelt litt smør og ha det i en bolle sammen med en god del melk. Så visper du i et First Price egg.


Bland en solid neve med hvetemel, en dæsj / knivsodd bakepulver, en klype salt og en håndfull med sukker i bollen.
La pannekakerøren stå og svelle en liten stund. Dette er viktig for at røren skal få riktig konsistens.


Bruk en vanlig stekepanne, varm den opp, og ha oppi en klatt med smør. Hell oppi en passe slump med røre, jevn den ut, og snu pannekaken når den begynner å boble eller blir brun i kanten. Stekes kort på andre siden.

Etterpå kan du lage pannekaker etter en vanlig oppskrift og sammenligne.

Ble det "Dobbeltpeprede pepperkaker"?

 

4. feb, 2020

 

Det finnes mange grunner til at elever vegrer seg for å gå på skolen.

  1. Noen vegrer seg fordi de har en skjult lærevanske.
  2. Noen vegrer seg fordi de har et for dårlig tilpasset opplegg på skolen.
  3. Noen elever vegrer seg for å gå på skolen fordi de ikke har venner på skolen, eller fordi de blir mobbet.
  4. Noen vegrer seg fordi de føler at de ikke blir ”sett” på skolen.
  5. Noen vegrer seg av frykt for å komme i fokus fra medelevene (Se kommentar her).
  6. Noen vegrer seg fordi den ikke føler seg ønsket der.
  7. Noen vegrer seg fordi de får angstopplevelser når de er på skolen av årsaker som egentlig ikke har med skolen å gjøre, forhold som kan ligge mange år tilbake i tiden, eller for eksempel pga. grunnleggende kontaktproblemer.
  8. Noen vegrer seg fordi de føler at de må ta ansvar for de voksne som er hjemme, for eksempel for en mor som ruser seg.
  9. Noen vegrer seg fordi de voksne av en eller grunn prøver å holde barna mest mulig hjemme. 
  10. Noen vegrer seg fordi de da opplever å få en etterlengtet oppmerksomhet.
  11. Og noen vegrer seg fordi de gjennom det kan styre og kontrollere de voksne hjemme.

    Jeg har prøvd å sette disse grunnene i den rekkefølgen som jeg selv mener har vært de mest vanlige grunnene, ut fra mine erfaringer i PPT. Men dette er høyst subjektivt, og jeg har aldri foretatt noen form for "telling" på dette.  De tre siste eksemplene mener jeg er sjeldne fenomener, og kan vel ikke i farten huske å ha opplevd slike grunner, men tar det likevel med, kort og godt fordi det ikke kan utelukkes.


Slike grunner til skolevegring er vel ikke av spesielt ny karakter, og de underliggende årsakene kan være mange, og ofte sammensatte, og der både grunnleggende årsaker, forsterkende årsaker, utløsende årsaker og årsaker på ulike arenaer (skole, hjem, fritid) er en del av bildet. Men mitt inntrykk fra de siste 15-20 årene i PP-tjenesten er at det særlig er en årsaksfaktor som har vært økende. Da tenker jeg på barn og ungdom som EGENTLIG VIL gå på skolen, men som av følelsesmessige årsaker likevel lar det være. Det kan da f.eks. dreie seg om en "approach-avoidance konflikt" (Se mer om dette nedenunder).  Om denne gruppen er det kanskje riktig å si at de ved å unnlate å møte på skolen velger det følelsesmessige / det som gir følelsen av trygghet, fremfor det deres fornuft skulle tilsi, og videre velger ut fra kortsiktige betraktninger på bekostning av langsiktige vurderinger. Det er da også dette som gjør det hele så skamfullt og vanskelig å snakke om med andre, og følgelig også "utilgjengelige".

Men er det riktig å kalle dette fenomenet for «skolevegring» og ikke for eksempel «ufrivillig skolefravær"? Noen mener "ufrivillig skolefravær" er det riktige. (Se artikkel her)

Jeg mener at "skolevegring " er det riktige , ut fra følgende betraktning.

  1. "Ufrivillig" KAN gi signaler om at vedkommende ikke gjør et valg, men blir tvunget til det. Og, slik jeg ser det, er dette noe vedkommende velger, og som de må respekteres på.
  2. "Vegring" kaller en spade for en spade, vedkommende vegrer seg, uansett årsak.
  3. "Ufrivillig" KAN gi feilaktige assosiasjoner til omstendigheter som ikke har noe med elevens valg å gjøre, slik som skader, sykdom, eller andre omstendigheter der eleven ikke er på skolen pga beslutninger fra de voksne.

Men det at barn/ungdom vegrer seg er IKKE noe argument for at de av den grunn er ansvarlige for dette eller at dette er en årsak. Og det er viktig å holde fast ved.

Mye kan gjøres i skole, hjem og fritid for å forebygge skolevegring. Det er det ikke plass til å skrive om her.

Men hva kan gjøres når skolevegringen er et faktum? Jeg er av de som mener at det å finne årsaker her er svært viktig, og så sette inn tiltak i forlengelse av det. Men hva ellers? Her kan jeg bare snakke ut fra egne erfaringer i PP-tjenesten. Og her mener jeg disse to tiltakene er de aller viktigste:

  1. At man gjør det man kan for å få så god kontakt med den det gjelder som mulig og får vedkommende med «på lag». Her er også mitt inntrykk at det for de fleste skolevegrere ikke først og fremst er  snakk om et valg basert utelukkende på følelser, men vel så mye et valg basert på en gjennomtenkt risikovurdering der fordeler og ulemper/farer ved begge valg er vurdert opp mot hverandre. Det har skjedd mange ganger at jeg da har sagt at "jeg skjønner veldig godt at du ikke vil gå på skolen". Når man snakker med skolevegrere, er dette ofte et nødvendig sted å starte for å kunne komme videre i prosessen. Dette er også i tråd med aksiomet til Carl Rogers: Man er ikke villig til å ta imot hjelp fra en hjelper før man opplever at hjelperen er ekte og både tankemessig og følelsesmessig forstår hvordan man har det. Og den forståelsen blir noen ganger lettere når man selv også har gått i for "trange sko" eller er blitt  kjørt gjennom livets kjøttkvern. 

  2. At alle aktører som på en eller annen måte kan bidra til å løse opp i den vanskelige floken samarbeider og bidrar med sitt. Her har jeg selv sett mange eksempler på hvordan slikt organisert samarbeid har vært helt avgjørende for å kunne få eleven tilbake til skolen igjen.


Jeg har også erfart at det å sammen med eleven få kartlagt hva som faktisk stresser eleven - og dette er også relevant for å kunne forebygge skolevegring - noen ganger har vært et hensiktsmessig verktøy å bruke. Se mer om dette her


Se for øvrig interpellasjon i Stortinget om oppfølging av elever som sliter med langtidsfravær og skolevegring i grunnskolen her.

Se også denne fra Norsk Psykologforening

Og denne fra psykolog Hedvig Montgomery  

 

 

Om "Approach-Avoidance" konflikt:

Dette dreier seg om at noe på avstand kan virke positivt og forlokkende, og lite skremmende, men at frykten for den samme øker mer enn det forlokkende når man nærmer seg dette, slik at man før eller senere stopper opp fordi frykten er i ferd med å bli sterkere enn det forlokkende. Da jeg lærte om dette i psykologstudiet fikk jeg følgende eksempel: Et lite barn ser en svane på lang avstand og får lyst til å gå bort til det. Men når det nærmer seg svanen, øker frykten for det, og barnet stopper opp.

Se mer om dette her:


Det er også verd å merke seg en artikkel i "Psykologi i Kommunen" nr. 2 -2020 ("Skolens møte med elever som strever med skolevegring"),en artikkel er basert på intervjuer med lærere i barne- og ungdomstrinnet fra seks fylker i Norge høsten 2019.

Av disse intervjuene kommer følgende frem:

"De fleste" av skolevegrerne har et angstproblem.

"Flere" har angst på grunn av en tøff skole, og/eller en lite inkluderende skole.

Elever med Asperger syndrom omtales som en særlig utsatt gruppe med elever.

Noen har også problemer med mobbing, sosial utestegning og kroppspress, og synliggjøring av egen faglig svakhet.

Ingen av informantene stiller spørsmål ved om fraværet kan ha sammenheng med skolemiljøet eller undervisningstilbudet.

I praksis er det ofte vanskelig å skille mellom skolevegring og skoleskulk

Flere etterlyser mer tid til å få kunne snakke med elevene

Emosjonell støtte fra læreren og gode relasjoner trekkes frem av lærerne som viktige tiltak for å forebygge skolevegring.

Funnene indikerer at det er et stort samsvar mellom hvordan lærere og foresatte opplever situasjonen, samtidig som flere foreldre forteller om samarbeidsproblemer mellom skole og hjem.

Du kan lese hele artikkelen her

 

 

 

16. nov, 2019

Slik jeg forstår det, er det blitt slik i vår kultur at alle de som på en eller annen måte er i en hjelperrolle, til enhver tid risikerer å bli spist opp. Med mindre man har en jobb som entydig avgrenser hva man skal gjøre og ikke gjøre. Og mange får et tidspress med å forholde seg til formelle og uformelle krav og forventninger, samt at de blir fanget av "øyeblikkets tyranni" (eks. «pga alle de viktige henvendelsene jeg har fått i dag, har jeg ikke fått gjort noe av det jeg planla å gjøre»), og der den eneste måten å overleve på dessverre lett kan bli å koble ut empati, klokskap og det å se og bry seg om den enkelte, til fordel for å bli kynisk, fokusere på formelle plikter og instrukser, det som er målbart og det som "andre" ser, og ut over det henvise til at "dette er ikke mitt bord" selv når det faktisk var mitt bord.

Slik er det for mange lærere, førskolepedagoger og assistenter. Slik er det for mange PP-rådgivere. Slik er det for mange rektorer. Slik er det for mange leger. Slik er det for mange sykepleiere, helsesøstre og andre helsearbeidere. Slik er det for mange foreldre. Og så videre.
Dette dreier seg dypest sett om en grunnleggende svikt i samfunnet og i kulturen vår, og at de menneskelige behov for hjelp fra andre er vesentlig større enn det alle de som vil hjelpe til makter å møte dem på. Så her er det ikke snakk om "kamp om markesandeler". Her er mer enn nok til alle de som vil bry seg om andres ve og vel.

Politikere har her et stort ansvar. Noen politikere ser det, ved for eksempel å arbeide for flere voksne pr. barn i barnehage og skole, og ved å problematisere uvesentligheter som spiser opp tiden, for eksempel den gjennomgående A4-kulturen i samfunnet vårt, med for stort fokus på det å dokumentere det man gjør, eller har tenkt å gjøre, noe som har vært et kjærkomment tilbud til de som har lite fokus på hjelperrollen, men som kan fokusere på på dokumentere at man har oppført seg "korrekt" og ikke har gjort noe galt.

Her er den en lang vei å gå.

Mitt eget livsmotto er dette: "Gjør ikke det som andre kan, eller andre vil, gjøre. Men gjør det som andre ikke kan, eller ikke vil, gjøre" (Dawson Trotman). Det har vært til hjelp for meg ved en del veivalg.

 

 

23. okt, 2019

En gjenganger i mange diskusjoner er hvordan skolen kvalitetsmessig kan bli bedre, uten at man behøver å tilføre skolene friske midler, eller – for å bruke et uttrykk fra en annen sammenheng - gjøre den mere effektiv. Jeg mener selvsagt at det å øke ressurstilgangen til Den Norske Skolen er høyst påkrevet, men det utelukker ikke at man kan også se på eventuelle «effektiviseringstiltak».   

Hva skal så kriteriet da være på at et tiltak er effektivt? Her er mange muligheter: Bedre psykisk helse hos elever, bedre skolemiljø, mindre stress hos / mer fornøyde lærere, bedre skoleresultater, mindre med «atferdsvansker», færre elever som dropper ut i grunnskolen og/eller den videregående skolen, eller mindre behov for spesialundervisning.

Selv har jeg forslått Ivolveringspedagogikk kan være et aktuelt tiltak for å redusere antall elever som dropper ut av skolen (Se min blogg 18.10.2019).

Her vil jeg foreslå at man i Den Norske Skolen prioriterer å innføre tolærersystem der dette er realistisk og gjennomførbart, for å redusere behovet for spesialundervisning og for å redusere elever som dropper ut av skolen. Bakgrunnen for dette er at enkelte skoler faktisk har prøvd ut dette, og da med et positivt resultat.

Et eksempel på dette er Hovedgården skole i Asker, som registrerte et mindre frafall i den videregående skolen for «deres» elever og (slik det en gang  er blitt meg fortalt) et mindre behov for spesialundervisning.  (se artikkel her),

Et annet eksempel på dette er Halsen skole i Stjørdal, der innføring av tolærersystemet har ført til en vesentlig reduksjon i behovet for spesialundervisning (Se artikkel her)

Se også en evalueringsrapport fra Øyer kommune om utprøving av tolærersystemet (Se artikkel her)

 

I "Utdanning" nr. 13 - 15.11.19 s. 31 finnes også en artikkel om Svolvær skole, som høsten-2019 skal prøve ut tolærersystemet.

 

 

 

 

18. okt, 2019

I 1985 skrev Poul Nissen en bok om "Involveringspedagogikk", en bok jeg likte svært godt, men som nå for det meste samler på støv på skolebibliotekene, med mindre de allerede er kassert.
Nylig leste jeg en artikkel fra "Utdanningsforskning" med en beskrivelse av hva som kjennetegner elever som er i risikosonen for å bli skolevegrere. Denne beskrivelsen minnet mye om hva Nissen mente kjennetegnet elever med lavt selvbilde.

Dette kan tyde på at det å gjeninnføre Involveringspedagogikken i Den Norske Skolen kan være et viktig tiltak for å forebygge skolevegring.

Se her mer om Involveringspedagogikk og (på slutten) referansen til "Utdanningsforskning".