Kjells blogg

14. feb, 2022

Da jeg 07.02.2022 fylte 74 år, fikk jeg koselig hilsen fra Claes Ohlson, Storm Berg, Dress Mann og Anthon Berg. Men Pierre Robert, Vegar Ulvang, Bjørn Borg og Bache Gabrielsen har jeg ikke hørt noe ifra.

 

 

27. des, 2021

I dag kom jeg over en rekke med sitater av Desmond Tutu, som døde i går. Han var i sannhet en mann full av klokskap, medmenneskelighet og vilje til forsoning. Så i minne om det livet han levde, legger jeg ut disse sitatene. De behøver ingen kommentarer, men står fjellstøtt slik de er.
(Utvalg av sitater er kopiert og oversatt fra Claudia Lindners innlegg i Facebook-gruppen "Psychoanalysis And Psychoanalytic Psychotherapy")

- Jeg har forberedt meg på min død og har gjort det klart at jeg ikke ønsker å holdes i live for enhver pris. Jeg håper jeg blir behandlet med medfølelse og får lov til å gå videre til neste fase av livets reise på den måten jeg velger. 

- Gjør det lille godt der du er; det er de små godbitene som overvelder verden. 

- Dyrk din tilgivelse med dine venner, med familien din, med fremmede og med deg selv. Minn deg selv på at hver person du møter bærer på en sorg og en kamp. Anerkjenn at vi alle deler en grunnleggende menneskelighet. 

- Vi er skapt for å eksistere i et delikat nettverk av av avhengighet. Vi er søstre og brødre, enten vi liker det eller ikke. Å behandle noen som om de var mindre enn mennesker, mindre enn en bror eller en søster, uansett hva de har gjort, er å motstå selve lovene i vår menneskelighet. Og de som makulerer nettet av sammenkoblethet, kan ikke unnslippe konsekvensene av sine handlinger. 

- Vi er ikke ansvarlige for det som knuser oss, men vi kan være ansvarlige for det, som setter oss sammen igjen. Å navngi skaden er hvordan vi begynner å reparere våre ødelagte deler.

- Å tilgi er ikke å glemme; det er faktisk å huske – å huske og ikke bruke retten din til å slå tilbake. Det er en ny sjanse for en ny begynnelse. Og huskedelen er spesielt viktig. Spesielt hvis du ikke vil gjenta det som skjedde. 

- På våre egne måter er vi alle ødelagt. Ut av det bruddet skader vi andre. Tilgivelse er reisen vi tar mot å helbrede de ødelagte delene. Slik blir vi hele igjen. 

- Å gi følelsene et navn er måten vi kommer til å forstå hvordan det som skjedde påvirket oss. Etter at vi har fortalt fakta om hva som skjedde, må vi møte følelsene våre. Vi er alle såret på våre unike måter, og når vi gir stemmen til denne smerten, begynner vi å helbrede den. 

- Tilgivelse er intet mindre enn måten vi helbreder verden på. Vi helbreder verden ved å helbrede hver og en av våre hjerter. Prosessen er enkel, men den er ikke enkel. 
 
- Transformasjon begynner i deg, uansett hvor du er, uansett hva som har skjedd, hvordan du enn lider. Transformasjon er alltid mulig. Vi leges ikke i isolasjon. Når vi tar kontakt og får kontakt med hverandre – når vi forteller historien, navngir sårheten, gir tilgivelse og fornyer eller slipper forholdet – begynner lidelsen vår å transformere seg. 

- Vi er skapt for å elske. Hvis vi ikke elsker, blir vi som planter uten vann. 

- Mye avhenger av holdningen din. Hvis du er fylt med negativ dømmekraft og sinne, så vil du føle deg adskilt fra andre mennesker. Du vil føle deg ensom. Men hvis du har et åpent hjerte og er fylt med tillit og vennskap, selv om du er fysisk alene, selv om du lever livet til en eremitt, vil du aldri føle deg ensom.

- Det kommer et punkt hvor vi må slutte å bare trekke folk opp av elva. Vi må gå motstrøms og finne ut hvorfor de faller inn. 

- Vi er skjøre skapninger, og det er fra denne svakheten, ikke på tross av den, at vi oppdager muligheten for ekte glede.

- Vær snill mot hvite, de trenger deg for å gjenoppdage menneskeligheten deres. 

- For guds skyld, vil de høre, vil hvite folk høre hva vi prøver å si? Vær så snill, alt vi ber deg om er å anerkjenne at vi også er mennesker. Når du klør oss, blør vi. Når du kiler oss, ler vi. 

- Jeg ville ikke tilbe en gud som er homofob, og det er hvor dypt jeg føler for dette. Jeg ville nektet å komme til en homofobisk himmel. Nei, jeg vil si unnskyld, jeg mener jeg vil mye heller dra til det andre stedet. Jeg er like lidenskapelig opptatt av denne kampanjen som jeg noensinne har vært for apartheid.

- Jeg takker Gud stor for at han har skapt en Dalai Lama. Tror du virkelig, som noen har argumentert, at Gud kommer til å si: "Du vet, den fyren, Dalai Lama, er ikke dårlig. Så synd han ikke er kristen? Jeg tror ikke det er tilfelle, fordi, du skjønner, Gud er ikke kristen. 

- Hjemme i Sør-Afrika har jeg noen ganger sagt i store møter hvor man har svart-hvitt sammen: 'Rekk opp hendene! ’ Da har jeg sagt: ‘Flytt hendene dine,’ og jeg har sagt: ‘Se på hendene dine – forskjellige farger som representerer forskjellige mennesker. Dere er Guds regnbuefolk’.
 
 
 
2. jul, 2021

De fleste, for ikke å si alle, mennesker har opplevd å få slengt kommentarer etter seg, kommentarer som neppe har til hensikt å få i gang en samtale. Noen ganger blir det sagt i ubetenksomhet. Andre ganger blir det sagt i den hensikt å såre og krenke den andre. Men det er ingen grunn til å bagatellisere dette. Det finnes alltid de som hevder at det bare ble sagt som en spøk eller for å være morsom, akkurat som det er den som serverer «spøken», og ikke den som rammes av den, som har retten til å kalle det en spøk. Men det er ingen spøk å få servet slengbemerkninger. I beste fall blir de bare neglisert. I verste fall kan de ramme så hardt at de forfølger oss resten av livet. Et eksempel på dette er slengbemerkninger knyttet til egen kropp. Dette er det mange voksne som kan bekrefte. Det er også vanlig med slengbemerkninger knyttet til holdninger, personlighet, kognitive ferdigheter eller evnenivå.

Slengbemerkninger blir som regel servert uventet og på en slik måte at man selv blir overrasket og «satt ut» og «i farten» ikke greier å komme med noe motsvar. Jeg husker dette selv fra den gang jeg var liten og brukte mye av fritiden med kamerater og venner. Jeg kunne komme med en slengbemerkning til andre, og andre kunne komme med slengbemerkninger til meg. Og vi kalte det gjerne for erting. For den gangen var det ikke noe som het mobbing. Spesielt ondsinnet var det kanskje heller ikke. Men ubetenksomt, det var det. Jeg lærte fort av de andre: Gjør gjerne narr av andre og mor deg med det! Og hvis andre gjorde det mot meg, så hadde vi ett standardsvar: «Og det sier du med de beina?» - Et standardsvar der man svarte igjen med samme mynt og der hensikten var å forvirre motparten. For oss var dette nærmest en form for lek der ikke bare slengbemerkningene, men også motsvarene, ikke ble tatt særlig alvorlig. Men slike provoserende motsvar er ikke noe jeg på noen måte vil anbefale i dag. En ting er at man da faktisk ikke er noe bedre selv. En annen ting er at man da risikerer bare å legge opp til en konflikt med «høk over høk», der fokus blir på hvem som er best i stand til å krenke. Og den kampen er farlig å gå inn i og kan være lett å tape fordi det kan utvikle seg som en eskalerende konflikt. Et eksempel på dette er å komme med sarkastiske motsvar, ved for eksempel å si at «du må ha masse problemer, du som hele tiden går rundt og plager andre», noe som i seg selv egentlig også er å krenke andre. Det samme gjelder svar som ikke er ment å være sarkastiske, men som likevel av den andre kan blir oppfattet som sarkastiske.  Så hva er da egentlig vitsen med å gå inn i den slags dialoger? Det fører jo bare til at man begge får fram det verste hos en selv og hos den andre. Det blir ingen vinn-vinn situasjon, snarere en tap-tap situasjon.

Idealet er selvsagt at man i utgangspunkt er trygg på seg selv. Og hvordan man kan bygge opp en god selvfølelse hos seg selv eller hos egne barn, det er noe kan man finne gode artikler om på nettet. Så det skal jeg ikke bruke tid på å snakke om her. Men siden de fleste av oss, for ikke å si alle, har vår ulike «sårbarheter» som gjør at vi lett blir «satt ut» når andre kommer med krenkende utsagn i form av en slengbemerkning, så må vi likevel finne ulike måter å takle dette på, med mindre man selv er et barn eller en ungdom og kan trenge hjelp fra voksne til enten å håndtere det eller for å slutt på slike slengbemerkninger. Man kan selvsagt neglisjere det hele. Det kan fungere, men kan også føre til at den andre bare får «vann på mølla» og det hele bare fortsetter. Min mening om dette er at man reagerer på en slengbemerkning i form av et ikke-krenkende motsvar der man tilkjennegir at det som ble sagt ikke er noe man føler seg verken såret eller krenket over. Det kan skje i form av det jeg kaller for «Asperger-svar», der man forholder seg til det som faktisk sies, og ikke det som blir sagt «mellom linjene» - som er et vanlig kjennetegn ved slengbemerkninger. Det kan også skje i form av et motsvar der man fremstår som sterk og tydelig men samtidig på en vennlig og respektfull måte gjør den andre oppmerksom på at man ikke sette pris på den andres kommentar, som for eksempel slik: «Jeg liker ikke å bli snakket til på den måten. Det er fint om du slutter med det.» Men den krever jo en viss styrke å svare på den måten. Dessuten ligger det en viss risiko at man i neste omgang likevel blir «satt ut» fordi vedkommende kommer med nye krenkende utsagn. Så det blir et sjansespill.

Så et forslag fra meg er da dette: Når man får «servert» en slengbemerkning, skriv den ned, og tenk igjennom hvordan man kan svare hvis man får servert denne slengbemerkningen senere. Gjør dette med alle slengbemerkninger, også hvis det svaret man først prøvde seg på ikke hadde noen god effekt. Diskuter gjerne også med andre for å få gode idéer til motsvar. Ved valg av motsvar, tenk igjennom om det som blir sagt er et spørsmål, som derfor bør besvares, eller bare et utsagn / en påstand der man egentlig står helt fritt ved valg av motsvar. For noen, eller kanskje de fleste, er det ikke sikkert det er så lett å automatisk komme med de rette motsvarene, selv om man har planlagt dem, siden slike slengbemerkninger alltid kommer uventet. I så fall kan det være en idé å trene seg på dette på forhånd, for eksempel i form av et rollespill, der andre kan spille rollen som den som kommer med slengbemerkningen (og da gjerne med en realistisk innlevelse) for å gjøre det hele mest mulig realistisk. Man kan også her gå inn på nettet og lese om selvhevdelsestrening, som dette da dreier seg om.

Nedenfor har jeg laget en liste med eksempler på slengbemerkninger og ulike forslag til hvordan man kan besvare dette. De aktuelle forslagene er for øvrig til dels hentet fra andre etter en diskusjon om dette temaet på en diskusjonsgruppe på Facebook. Her kan man selv plukke ut aktuelle slengbemerkninger og motsvar, og lage sin egen liste med slengbemerkninger, og motsvar man selv føler seg komfortabel med. Har også laget noen eksempler på sarkastiske svar, som da IKKE anbefales fra min side.

 

Slengbemerkning

Motsvar 1

Motsvar 2

Motsvar 3

Sarkasme

Dø, er’u helt tjukk i huet?

Man må nødvendigvis være litt tykk i hodet når man skal ha plass til en over snittet stor hjerne.

 

Nei, jeg er bare trang i nøtta

Ja, det er det mange som påstår

Tjukkere enn ditt i alle fall

Var det i går du ble født?

Nei, i 1981.

Det husker jeg ikke.

Tror det er lengre siden

Nei, lenge før deg

Hva slags planet bor du på egentlig?

Tellus

Den samme som din.

Ja, det har jeg faktisk lurt på selv også

Hvorfor spør du, er du fra Mars?

Nå må du faen meg skjerpe deg!

Hvorfor det?

Takk for tipset.

OK

Åååå, så sint!

Å lese mellom linjene er åpenbart ikke din sterke side.

Det er helt korrekt.

Ja, jeg har mer enn nok med den teksten jeg leser.

Kunne ikke sagt det bedre selv.

Det er i alle fall ikke vanskelig å vite hva DU mener.

Er du helt blottet for empati?

Ikke helt

Jeg mener jeg har empati.

Ja.

Definér empati.

Alle snakker om deg.

Så hyggelig

 

Hvor ofte skjer det?

 

Nå er jeg spent på hva du har å fortelle

Det er ingen som liker deg.

Det gjør ikke noe.

Jo, kanskje du.

Enda godt at jeg liker meg selv.

Ikke du i hvert fall.

Velkommen etter.

Jo, takk

 

Fint.

Bedre sent enn aldri.

Er det sånn du pleier å snakke til folk?

Så det begynner å sige inn?

Nei.

Ja.

Det er jeg ikke så sikker på.

Ja, som du ser så er jeg en premieidiot.

Er du alltid sånn?

Nei.

 

Ja.

Av og til.

Bare mnå

Det hemmeligheten holder jeg for meg selv

Er du klar over at du er håpløs / en komplett idiot / et hår i suppa for andre / fullstendig fraværende?

Nei, det var jeg faktisk ikke klar over!

Takk for opplysningen.

Ja.

Oj, oj. Dette kommer som et sjokk.

Heldigvis ikke like ille som deg.

 

Når har du tenkt å ta mere hensyn til andre?

I morgen

Dette tror jeg at jeg må tenke mer på, så det vet jeg ikke.

Fint at du gjør meg oppmerksom på det.

Nå, ved å lytte til alt det du vil fortelle meg.

Når andre tar mer hensyn til meg.

Med det ganglaget forstår jeg at andre reagerer på deg

Så bra at du forstår.

Ja, det har de god grunn til.

 

Så bra at du forstår.

Du skulle bare visst hva andre tenker om deg.

Har du lyst til å fortelle meg det?

Nei, jeg vet nok ikke så mye om det.

Det man ikke vet har man ikke vondt av.

Åååå nei! Det tør jeg ikke å høre om.

 

Vet du hva?

Ja.

Nei. (og så bare gå videre)

Er det noe jeg trenger å vite?

Nå er jeg spent på hva du har å fortelle!

Jeg kan ikke fatte og begripe at det går an å være så dum

Greit.

Det godtar jeg.

OK

Ja, men det skal du ikke være lei deg for.

Ønsker du å fatte det?

 

 

 

  

5. jun, 2021

 

Den aller viktigste faktoren for å kunne hjelpe andre mener jeg dreier seg om tillit. Men det å ha tillit til en hjelper er ingen selvfølge. Tillit er ikke noe andre sånn uten videre kan kreve eller forlange eller hevde som en rettighet. Tillit er noe man selv på fritt grunnlag gir til den andre. Tillit dreier seg også om å tillate et annet menneske til å slippe inn i sine mer eller mindre private tanker og følelser. Så når vi sier at vi har tillit til noen, sier vi altså ganske mye om vår relasjon til den andre. Det innebærer også at man mener at den andre (1) vil en vel, (2) faktisk bryr seg, (3) ikke er ute etter å tilfredsstille egne behov eller å krenke, ydmyke, manipulere eller kontrollere, (4) er i stand til å hjelpe og (5) ikke har bestemt seg på forhånd hva som er problemet. Tillit er som regel noe som skapes langsomt, og er en prosess som ikke bør forseres. For å bruke et bilde: Man kan ikke dytte en elv. Så tillit er et komplisert, arbeidskrevende og sårbart fenomen. Og tillit kan bare oppstå som en relasjon mellom parter som verdsetter og forstår hverandres intensjoner. Uten slik gjensidig tillit kan det fort bli et brudd i tillitsforholdet fordi en gitt atferd blir mistolket. En løftet arm, å se direkte på den andre, eller utsagn av typen «Du Petter, kan du og jeg ta en liten prat sammen?» kan for eksempel av den andre bli tolket som både truende og tillitsvekkende, avhengig av hvordan det faktiske tillitsforholdet er. Og noen ganger skal det ikke mer til enn at vi går over til en mer autoritær, moraliserende eller belærende stil, at tillitsforholdet blir brutt. Andre eksempler på hvordan man kan ødelegge mulighetene for å få etablert et tillitsforhold kan være:
1. Man er uoppmerksom på betydningen av de signalene man gir ved den første samtalen.
2. Man gjør det hele til et instrumentelt møte ved å fokusere på sjekklister, tester og spørreskjemaer.
3. Man er ikke mottagelig for den andres behov og ønsker. Et eksempel på dette kan være følgende hendelse fra en psykiatrisk legevakt, der psykiateren først «reagerer» på at ungdommen har med seg en student. Etter at ungdommen har satt seg ned, sier psykiateren «Fortell!». Når ungdommen da svarer at «Kan ikke heller du spørre?», svarer psykiateren tilbake «Det er ikke slik vi gjør det her». Dermed ble muligheten for å etablere tillit ødelagt.

 

17. mai, 2021

Hvorfor jeg er glad i 17. mai

 

Jeg er glad i 17. mai. Hvorfor? I likhet med de fleste andre nordmenn henger det nok mindre sammen med filosofiske og ideologiske betraktninger, snarere med hvordan man selv opplevde 17. mai feiringen som liten, og hva som sitter igjen av minner og opplevelser. Så for de som er interessert i å høre om det - her kommer noen gode minner fra min barndom.

 Jeg er født i 1948. Mine foreldre, og min 3 år eldre bror, bodde den gang på Blindern, nærmere bestemt i Apalveien 60, en stor firkantet funkisblokk som fortsatt står der. I motsatt til mange andre mennesker liker jeg funkisstilen, både fordi jeg den gang bodde i et funkishus, og fordi hele området rundt også var preget av funkisstil.

 Her er mine første 17. mai-minner:

Nedenfor NRK-bygningen lå Tørteberg. Der husker jeg et par tidlige 17. mai feiringer med is, pølser, musikk, sekkeløp, eggeløp, løping rundt omkring, tegnefilmer (Hakke Hakkespett og Skipper’n), kinaputter, pent vær og godt familiefellesskap. Gode minner!

 Jeg husker også at vi ved en anledning (tror det var i 1952 da jeg var 4 år) besøkte en kollega av min far som bodde på Smedstad (de var begge apotekere), og en samling på en fotballbane, med en sprukken høytaler og voksne mennesker som med stilige antrekk, 17. - mai sløyfer, dirrende stemmer og tårer i øyekroken sang "Norge i rødt, hvitt og blått", i glede og takknemlighet for at Norge nylig var blitt et fritt land. En gripende opplevelse! Den dag i dag kan jeg selv kjenne de samme tårene komme når jeg hører Jens Book-Jensen synger denne sangen, selv om den innholdsmessig kanskje fremstiller "blomsten av Norges ungdom" dvs. russen (vs "middelshavsfarerne"), på en lite flatterende måte.

I 1953 flyttet vi til Snarøya i Bærum. 17. mai feiringen på Snarøya var "grei nok". Men det store for meg var den årlige tradisjonen fra tidlig barndom og fram til ble voksen, da min far og hans kollega, med familie (vi var da 4 voksne og 5 barn), spiste lunch i 2. etasjen på Hotell Contintal hver 17. mai. Aldri opplevde jeg vel så stor høytid, så godt fellesskap, og så stor familiær nærhet som på disse samlingene, med karvekålsuppe, stekt kylling, vakre toner fra Grieg spilt av en pianist som satt i et eget lite avlukke over oss, og alle som reiste seg da nasjonalsangen ble sunget. I tillegg til dette så vi barna også med forventning fram til russetoget som etter det ordinære barnetoget kom ned Drammensveien, med sine kreative innslag, sterke og ukonvensjonelle kommentarer til dagsaktuelle hendelser, biler som var i ferd med å dette fra hverandre, og et relativt stort fokus på sex og alkohol. To innslag i russetoget jeg særlig husker var to russ som bar på et langt rør med følgende inskripsjon: "Ikke rør", og russebiler med følgende inskripsjon: "Ikke le, din datter kan være i denne bilen". Ved 5 anledninger deltok også vi selv i russetoget, men etter at vi alle selv hadde blitt russ, ble tradisjonen på Hotell Continental avviklet, ettersom vi nå alle var voksne og begynte å lage vår egne og nye tradisjoner.

 Forresten: En venn av meg foreslo at ettersom den 17. mai også er verdens homsedag, og russetoget ikke lenger er hva det en gang var, så kunne det kanskje være en idé å i stedet innføre Gay Parade etter barnetoget. Hva tror du om det?

 Det skjer noe med meg når jeg en stille morgen 17. mai heiser flagget og i det fjerne hører kanonskudd fra Horten (jeg bor på Filtvet i Hurum). ”Nå er vi i gang igjen”.

 Jeg gleder meg over å kunne leve i et land uten krig, kunne se glade og feststemte voksne og barn, høre og se små barn som roper "hurra" og vifte med et flagg uten helt å skjønne hvorfor, høre Kampen Janitsjar, eller andre korps, spille korpsmusikk, og se at mennesker opplever et fellesskap og en tilhørighet fordi de bor i Norge.

 Jeg har nok ikke bare gode minner fra 17. mai. Russetiden ble for meg en nedtur. Men de gode minnene har jeg tatt vare på, det er en skatt jeg bærer med meg gjennom livet. Og jeg vil takke mine foreldre, men også alle de andre, som den gangen stod på for at jeg skulle få mine gode opplevelser og minner. Så folkens: Gi deres barn og barnebarn gode 17. mai minner!