Kjells blogg

19. apr, 2019

Det mest ødeleggende for dagens PPT er, etter min mening, dette:
PPT kommer i en håpløs skvis fordi det med sin bemanning ikke er i stand til å imøtekomme krav om fravær av ventelister, være skolefokusert, være helsefokusert, ikke la være å ta ta imot PP-relevante henvisninger, prioritere systemsaker, prioritere samarbeid, kvalitetssikre sakkyndige vurderinger, være mer tilgjengelige på skolen, og andre føringer fra kommune, fylke, stat, foresatte og fagforeninger.
Den enkelte instans viser generelt uvilje mot å ta opp dette med de andre, kanskje av frykt for at det kan medføre at man da får "mindre av kaka". Og når PPT forteller om overarbeidete og utslitte medarbeidere, er svaret at man må jobbe mer effektivt og ha klarere prioriteringer.
Satt på spissen - ja - men etter min mening er dette dessverre en del av virkeligheten.

Men det er nok ikke slik på alle kontorer. Og hvor mange PP-rådgivere som opplever dette, vet jeg ikke. Noen ganger er det kanskje som i underbemannete bedrifter / som hos slitne foreldre, der frustrasjonen vendes innover, samhold og solidaritet forvitrer og "den enkelte får greie seg så best en kan". Minner meg om dette bildet: 4 mann bærer et i overkant tungt bord. Til slutt sier en av dem: "Jeg greier ikke å bære det, dere må fortsette uten meg".
Men det er nok bare en av flere grunner til at hverdagen i PPT oppleves som slitsom.

 Dermed blir PPT Svarteper.

Man kan også se på dette ptoblemet i et større systemkritisk perspektiv, der ingen er ansvarlige fordi så mange er det (ansvarspulverisering) og der det fokuseres på å hjelpe den enkelte som er utbrent, fremfor systemets ansvar.

Det er nok ikke bare i PPT man finner dette problemet for ansatte i stat og kommune.

Se også denne videoen

 

 

11. feb, 2019


Ned fra det store fjellet renner det mange elver og bekker, noen med stor vannføring, noen med liten vannføring. Alle elvene og bekkene havner til slutt ut i et stort vann, som brukes til å produsere elektrisk kraft, og da til det beste for hele samfunnet.

Eierne av kraftverket registrerer at det finnes både store og små elver og bekker. Men de spør seg om hvorfor det er slik – underforstått: Er det mer vann å hente fra disse elvene og bekkene? Finnes det muligheter for å øke vannføringen og i neste omgang produksjonen?
Skal vi prøve å dytte dem? Nei!
Men hva om vi dytter dem så tidlig som mulig? Nei!
Skal vi lage en konkurranse mellom dem om hvem som gir fra seg mest vann, for å skape motivasjon for større vannføring? Nei!
Skal vi foreta flere målinger og gi tilbakemelding til de som har mindre vannføring enn gjennomsnittet? Nei!

Bør vi også ha andre fokus enn det å produsere enda mer elektrisk kraft, f.eks. naturforvaltning? Ja, hvorfor ikke?
Bør vi få en bedre forståelse for hva som er årsaken til at de er så forskjellige, og der møte dem med respekt? Ja, hvorfor ikke?
Kan det tenkes at endringer i vannføringen har naturlige, utenforliggende, årsaker som de ikke kan lastes for (f.eks. variasjoner i årstider, og regn)? Ja, hvorfor ikke?
Bør vi lete etter steiner og stokker i vannet som bremser opp for vannføringen? Ja, hvorfor ikke?
Og bør vi da se på mulighetene for å gjøre noe med det siste? Ja, hvorfor ikke?
Vil slike tiltak kanskje også kunne føre til økt produksjon? Ja, kanskje det! Selv om det kanskje ikke var målet.

Slik er det også med læring.

 

9. feb, 2019

I «Klassekampen» fredag 19.05.2017 skriver psykolog Guro Øiestad om «det autonome mennesket» (s. 26-27). Blant annet skriver hun følgende:

«Det autonome mennesket er ikke selvstrekkelig og uavhengig. Det autonome mennesket er det trygge mennesket».

«Vi er født nysgjerrige og utforskende, vi søker mestring og selvstendighet»

«Vi er født avhengige….Tilknytning er like grunnleggende for mennesket som mat»

«Vi er imidlertid ikke vant til å tenke på behovet for trøst og støtte som autonomi»

«Men hvis vi tar kunnskapen om de grunnleggende behovene på alvor, må selvbestemmelse eller autonomi favne begge de grunnleggende behovene våre – både individuell mestring og behovet for nærhet, støtte og trøst»

«Det autonome mennesket er det trygge mennesket. Trygt nok til å stå alene når det kreves, og trygg nok til å la seg favne av relasjonen, når det er mulig».

«Kontroll og press utenfra – som ikke tar hensyn til personens tilstand og behov – forstyrrer autonomien og reduserer den indre motivasjonen. Men aksepterende, støttende miljøer stimulerer autonomien»

«Vi kan selvsagt bruke autonomibegrepet på den vanlige måte, synonymt med uavhengighet. Men forstått som selvbestemmelse, i form av å kunne bevege seg både bort fra og inn til de andre, får autonomibegrepet større gyldighet. Fordi den da rommer sammensattheten i menneskenaturen – både den ustyrlige mestringstrangen og den uavvendelige avhengigheten»


Synes hun skriver mye klokt. Og dette med å erkjenne sin avhengighet av andre mennesker er også noe som Bjørn Blomenthal er inne på her:

Jeg minnes for mange år siden, den gangen jeg jobbet i PP-tjenesten i Hurum, at en del av fylkets PP-ansatte var med på et kurs om Involveringspedagogikk i regi av Modum PPT. Under kurset sang vi blant annet Olle Adolfsson sin sang «Mitt eget land» (Se her). Da begynte jeg å gråte, fordi jeg plutselig innså hvordan jeg mitt oppe i min egen autonomi, samtidig var avhengig av andre mennesker, og at vi alle var i samme båt.

Jo eldre jeg selv blir, desto mer innser jeg hvor mye jeg trenger andre mennesker.

 

24. jan, 2019

Leser i dagens utgave av "Klassekampen" (s. 24-25) en interessant artikkel skrevet av en lærer i Bærumsskolen. Temaet er kommunens satsning på bruk av digitale verktøy for elever mellom 12 og 15 år. Forfatteren, Peter Alexander Stivang, er ikke prinsippmotstander av bruk av iPad i skolen, men deler egne erfaringer med bekymringsfulle, utilsiktede og negative konsekvenser ved bruken av iPad. Utgangspunktet er at iPadene, med noen modifikasjoner, er helt åpne for netttilgang og for alle nedlastbare apper. Her sier han videre følgende:

- Kan jeg be foreldrene sette på foreldrekontroll? Ja. Gjør foreldrene dette? Mindretallet, ja. Kjenner jeg til appen "Classroom" som gjør meg i stand til å overvåke elevenes aktiviteter på deres iPader? Ja. Har jeg blitt kurset i bruk av denne? Nei. Er jeg en vandrer i klasserommet? Ja. Er jeg rask nok til at elevene ikke kan svitsje bort fra siden de nettopp var på? Nei. Kan jeg sjekke elevens aktiviteter på iPaden hvis jeg mistenker at noe ikke stemmer? Ja, det kan jeg. Hva fører det i så fall til? En form for konfrontasjon, diskusjon, anmerkning, mail til foreldre og så videre. Er dette egnet for det gode møtet mellom lærer og elev? Ikke nødvendigvis.

Dette er et tema jeg vanligvis ikke ville ment noe som helst om. Som en databruker med middels kunnskaper, er digitale verktøy i skolen ikke noe som jeg har grunnlag for mene noe særlig om. Men jeg gjør et unntak her. For det forfatteren forteller i sin artikkel er ikke bare at det foreligger mange smutthull og muligheter for misbruk, og at dette potensielle misbruket gir læreren en ekstra oppgave og utfordring. Det jeg som psykolog bekymrer meg over er det han sier om digitale verktøy som potensielle distraksjonsverktøy, der det er hans erfaring at det er de elevene som allerede strever med spillavhengighet og konsentrasjonsvansker som her blir taperne.

Og det samme gjelder for følgende påstand:

- Min påstand er at det er flere av de faglig svakere elevene som nå blir skjøvet ytterligere ut av sitt læringsspor, enn det er elever i denne gruppen som blir motivert til å jobbe mer.

Avslutningsvis anbefaler Stivang at

  • undervisningen må observeres og evalueres i mye større grad enn før,
  • iPadene må stenges for annet enn læringsfremmende apper,
  • skolenes nettilgang må begrenses (som noen allerede har gjort),
  • lærerne må få bedre opplæring i å håndtere dette verktøyet, og
  • at den digitale pedagogikken må videreutvikles hos alle involverte lærere.

Dette synes jeg er gode konklusjoner på dette temaet.

 

9. des, 2018

 

Syv bøker / bokserier som har betydd mye for meg personlig – oppført i kronologisk rekkefølge

  1. Det vesle blå toget som vant medalje - vidunderlig barnebok om fremtidsforhåpninger.
  2. Andungen Ping - vidunderlig barnebok om triste opplevelser.
  3. H. C. Andersens eventyr - som satte ord på triste opplevelser.
  4. Asbjørnsen & Moe sine eventyr - som satte ord på fremtidsforhåpninger.
  5. Lyn-Gordon og Dødsraketten - den første boka jeg leste fra perm til perm - og i løpet av en natt.
  6. Bibelen - som har lært meg mye om meg selv og andre og om livet.
  7. Narnia-serien til C. S. Lewis - herlig fiction.


Se også  her om eventyrlesing og eventyrpsykologi.