Kjells blogg

8. sep, 2018

  

Denne artikkelen, med en "snutt", synes jeg beskriver godt hva mange unge mennesker i dag sliter med - sosial angst - og hvordan dette best kan forstås; og hvorfor medisinering og ulike avspenningsteknikker kanskje ikke alltid er tilstrekkelig.

 

Kom til å tenke på dette da jeg 06.09.18 leste i "Røyken og Hurums avis" (s. 27: "Vil gjøre lærerne til gode voksne")  der den nye rektoren ved Spikkestad ungdomsskole - Trude Bøe - forteller om en øking i skolefraværet og om elever med alvorlig skolevegring.

- Vi har elever i dag som har alvorlig skolevegring, og som aldri er på skolen. Vi ser signalene allerede i barneskolen. Det forplanter seg videre og kan få katastrofale følger senere.

Min mening om dette er at sosial angst (Se artikkel her), her kan være en viktig årsak. 

Så lenge vi lever i et samfunn som har fokus på prestasjon, flinkhet, vellykket og usunt konformitetspress, og man bruker det meste av tiden sin til å observere og kommentere hverandre, så kommer dette problemet ikke bare til å fortsette, men kanskje også til å øke.

Regner med at politikere etter hvert vil se på dette problemet som så brysomt at man vil sette i gang alskens skoleprogrammer for å stoppe det, men uten å løse det.

Så jeg er like pessimistisk på denne fronten som når det gjelder mobbingen (Se artikkel her).

Om langtidsvirkning av ulike uløste psykiske problemer, inkludert sosial angst, i løpet av skolegangen, se her.

Men - jeg må føye til: Jeg er også en bidragsyter til dette problemet:

På slutten av 60-tallet hadde jeg det moro på TV med "Smil til det skjulte kamera". Siden har det gått slag i slag med alle slags «Pranks» og «Candid Cameras», skjulte kameraer på offentlige steder, samt konstruerte sosiale situasjoner skapt for å se «hvordan andre reagerer eller ikke reagerer».

 

Det siste har jeg en viss sans for, fordi det kan bevisstgjøre oss hvordan vi selv burde reagere i sosiale situasjoner (Jfr. «The Bystander Effect», som finnes på YouTube).

Men det å vise slike innslag har også en bakside, nemlig frykten for selv å «komme i fokus» når vi «griper inn», selv om vår samvittighet tilsier at vi burde reagere. Det sikreste da er å forholde seg passiv, og ikke gi signaler om at man har merket at «noe skjer».

Jeg tar meg selv i å flire og le når jeg ser skjulte opptak av en person som strever med å få en bil ut fra en parkeringsplass, når en mann som velter et bord når han slipper ut magen etter at en vakker dame har passert, eller når en dame høres ut som «Streken» i «La Linia» når hun blir opphisset.

Jeg tenker: Er det ikke egentlig respektløst å legge ut slike filmsnutter på nettet? Hva gjør det med dem, om de skulle være så uheldige å se opptak av seg selv? Er det ikke også respektløst av meg når jeg ikke bare flirer av slike filmsnutter men også åpner det – og dermed gir penger i kassa til reklamebyråer, og følgelig oppmuntrer til at denne virksomheten bare kan fortsette? Og kan det tenkes at jeg, sammen med mange andre mennesker som også åpner og flirer og ler over dette, kan bidra til at mennesker som strever med sosial angst kan få enda større problemer enn det de ellers ville hatt, fordi de vet at de lever i et samfunn der de aldri kan være sikre på om det de sier eller gjør sammen med andre mennesker i neste omgang kan bli en moro-snutt på YouTube?

Det er lett å ta avstand fra personer som filmer hemmelig når andre f.eks. er fulle eller nakne. Det er kanskje vanskelige å ta inn over seg at man selv også er respektløs ved å se på alle disse «morsomme» snuttene. I hvert fall gjelder det for meg. Og jeg skammer meg over det.


 

 

2. sep, 2018

 

Jeg: «Mor, hvor mye er to epler pluss tre bananer?»
Mor til far: «Johan, det er noe vi må snakke om. Det gjelder Kjell»

I 1953, da jeg var 5 år, flyttet mine foreldre og min eldre bror fra Oslo til Bærum. Min far jobbet, min bror gikk på skolen, mens jeg og min mor var hjemme. Noe barnehagetilbud hadde jeg ikke den gangen. Det tok ikke lang tid før min mor sa omtrent følgende: «Johan, nå orker jeg ikke å ha Kjell hjemme hele dagen. Han spør og spør hele tiden om alt mulig mellom himmel og jord. Jeg svarer så godt jeg kan, men jeg blir helt utslitt av det. Kunne det være en idé at han begynte på skolen allerede neste høst? Da kan han jo også gå på skolen sammen med nabokameratene sine Arne og Kåre».

Ja, jeg begynte på skolen som underårig, og fikk da gode muligheter til å komme med alle mine spørsmål på skolen, som dermed også avlastet min mor. Og resten av livet har jeg fortsatt å undre meg, noe jeg aldri har angret på.

Senere, som far, bestefar og psykolog i PP-tjenesten, har dette temaet stadig dukket opp hos meg – viktigheten av å møte barn som spør med respekt. Mitt inntrykk er at dette temaet ufortjent har fått en negativ vinkling blant folk flest, med fokus på selvopptatte unger som utidig maser, kverulerer og flisespikker og som bare er ute etter oppmerksomhet. Men erfaringene til meg, og andre jeg kjenner, sier meg noe helt annet, nemlig at det å møte barn som spør med respekt kanskje er noe av det aller viktigste foreldre, og andre barnet stiller spørsmål til, har å gjøre mens de er små; dvs at man ikke ser på dette først og fremst som et problem, men som en naturlig del av barns utvikling, og at det å møte barn på dette formidler en anerkjennelse for barns undring, noe de vil kunne ta med seg videre inn i skolen og resten av livet. Som PP-rådgiver har jeg mange ganger opplevd sorg i møte med barn og ungdom som har mistet den naturlige nysgjerrigheten og undringen, og som i stedet har lagt seg på en passiv og defensiv strategi for å overleve og komme seg gjennom skolen, og da med et mindre læringsutbytte enn det de ellers kunne hatt.

Når jeg nå i den siste tiden har gått inn på nettet for å lese meg opp på dette temaet, har jeg kommet over mange interessante og spennende artikler som jeg mener støtter opp om viktigheten av å møte barn som spør med respekt. De viktigste punktene i disse artiklene er som følger:


1. At førskolebarn stiller spørsmål er lett å bagatellisere, men dette er en viktig del av deres kognitive utvikling. Dessuten er spørsmål fra barn viktige for deres kognitive utvikling når de (1) Samler informasjon, (2) får gode svar, (3) faktisk er motivert til å få et svar, (4) stiller relevante spørsmål, og (5) det viser seg at barn gjør seg nytte av de svarene de får.


2. Barn kan stille spørsmål allerede før de bruker språket til dette, ved å (1) Se nøye på et objekt eller en person, (2) rekke hånden mot et objekt eller en person, (3) peke på noe, (4) ta på noe, (5) se på en voksen med et spørrende ansiktsuttrykk.


3. Små barn spør som regel fordi de er nysgjerrige og fordi det faktisk er noe de lurer på. Og de gjør det fordi de har behov for, ved hjelp av språket og de voksne, på en logisk måte å knytte det de observerer og tenker til det de allerede har observert og tenkt, eventuelt justere det.


4. Mens barn er mest produktive på lesing når de er mellom 12 og 15 år, er de mest produktive på stille spørsmål når de er mellom 4 og 6 år (ca. 300 spørsmål hver dag når de er 4 år, ca. 40.000 spørsmål mellom 2 og 5 år), mens de mellom 16 og 18 år nesten ikke lengre stiller spørsmål til sine foreldre.


Så kan man lure på om barn slutter å spørre fordi de ikke lengre er interessert i å spørre, eller om det er slik at det er vi voksne, først og fremst foreldre og lærere, som ikke er flinke nok til å møte barn på det de faktisk lurer på. Eller om begge deler er sant. Jeg tror begge deler er sant.

Hvis det er én ting det offentlige kunne gjøre for å bidra til at skolebarn i sin alminnelighet kunne bli mer undrende, nysgjerrige og «lærevillige», så måtte det være å ha fokus på dette temaet og se hva man gjøre for at skole og hjem på best mulig måte her kan møte barna.


Noen sitater:

- I have found there are two types of people in this world. Those that want their thinking re-affirmed and those that value having their thinking changed. The former never question, the latter always do. (Bill Smillie)

- I like this mantra: “The deepest learning comes from change, and vice versa. In either case, a powerful question is a great place to start.” (Bill Smillie)

Knowing the answers will help you in school. Knowing how to ask questions will help you in life. (https://www.AMoreBeautifulQuestion.com)


REFERANSER:

https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/17394580

https://www.amorebeautifulquestion.com/why-do-kids-ask-so-…/

https://www.youtube.com/watch…

https://www.AMoreBeautifulQuestion.com



For min egen del vil jeg også føye til at mye av det jeg som jeg undret meg over, fikk jeg svar på gjennom å lese eventyr. Der fikk i særlig grad svar på "dype" spørsmål som jeg selv enda ikke hadde formulert, spørsmål som:
Hvorfor lever jeg?
Går det bra til slutt?
Er mennesker snille eller slemme, og hvorfor er de det?
Hvem kan jeg stole på?

En stor takk til min mor som alltid leste eventyr for meg da jeg var liten!
Og til mine foreldre for at vi hadde huset full av bøker og tegneserier!

Se gjerne på denne når det gjelder dette med eventyrlesing.

 

Til slutt: Jeg kan ikke huske om jeg fikk noe svar på hva to epler pluss tre bananer var. Men jeg fant vel etter hvert ut at det riktige svaret var "fem frukter", og slo meg til ro med det. Så viser det seg altså at banan ikke er en frukt, men et bær. Så hva blir da svaret? Jeg undres. 

 

 

11. jun, 2018

Dette mener jeg gjelder generelt i skolen:

Når en lærer forklarer noe "på tavlen" og deretter spør "var det noen som ikke forstod dette?" eller «forstod dere dette?», kan det godt være at alle, eller en del av elevene forstod forklaringen og gjorde seg nytte av den. Men man kan ikke ta dette for gitt. I de fleste klasser finnes det elever som kjenner på skammen ved ikke å forstå og som ikke tør å «komme ut av skapet» og dermed får «alle de andres» oppmerksomhet rettet mot seg. Selv tror jeg også de fleste elever generelt vil kvie seg for å si høyt at de ikke forstår, med mindre de forestiller seg at heller ikke «alle de andre» forstår.

Dette problemet gjelder særlig i matematikk, på ungdomstrinnet og i klasser der elevene generelt er utrygge på hverandre (Se mer om det å være «in the hot seat» her).

Men det er ikke dermed sagt at det å gjenta en forklaring uten videre er bortkastet. For hvis problemet "bare" er at man i første omgang ikke hadde klassens oppmerksomhet, kan en gjentagelse være nyttig. Og det å formulere forklaringen på en annen måte kan være nyttig hvis problemet utelukkende dreier seg om språkforståelse.

Men hvis problemet dreier seg om at eleven(e) ikke greier å «henge» den aktuelle forklaringen på den forståelsen eleven(e) har fra før av, bør en kanskje stille spørsmål ved om det er grunn til å tro at det å forklare det hele på nytt er det som skal til for at eleven(e) faktisk skal forstå.

Hva man da gjør i stedet? Her har jeg ingen uttømmende liste med forslag. Det må uansett den enkelte lærer selv finne ut av. Men noen muligheter er følgende:


1. Foreta en kartlegging av hvilket nivå den enkelte elev faktisk befinner seg på.

2. Samtale med den enkelte elev om problemet, der det er grunn til å tro at dette er aktuelt.

3. Benytte seg mer av andre didaktiske metoder.

4. Vurdere om man må jobbe for et bedre klassemiljø.

 

 

5. jun, 2018

Barneombudet vil opprettholde retten til spesialundervisning for de få med store og klare behov. Utvalget til Thomas Nordahl mener at all spesialundervisning bør bort. Jeg støtter Thomas Nordahl og utvalget i denne saken, og skal prøve å begrunne dette her:

For det første:

Selv om kunnskapen er mangelfull, så er det i alle fall grunn til å tro at nåværende system fungerer dårlig, og at effekten av spesialundervisning med nåværende modell er høyst uklar. Dette har utvalgtet til Thomas Nordahl dokumentert på en god måte.

For det andre:

Systemet ble innført i 1985 da spesialskolene ble lagt ned og ressursene ble overført til kommunene som øremerkede tilskudd til skolene. På den tiden var det meningen at disse ressursene skulle brukes på de som i utgangspunktet ville ha gått på en spesialskole. I en østlandskommune jeg kjenner til brukte man da begrepet "10-times elever" om denne gruppen. Over tid ble dette systemet avviklet. Hvorfor? Det dukket opp stadig flere og flere 10-timers elever i kommunen og PPT fikk en «skikkelig jobb» med å avklare om de også var "verdig trengende", eller ikke. Skolene ville ha med flere, ikke bare fordi de oppdaget reelle tilfeller, men også fordi de så at her lå en mulighet for flere ressurser. Til slutt ble dette så utvannet, at man så bort i fra dette begrepet og heller ba skolene melde fra om generelle behov for spesialundervisning. Siden har også opplæringsloven gitt rettigheter for alle med behov for egen plan. Et problem var da videre at skolene fortsatte å "hoste opp" nye kandidater, med enda mer arbeid for PPT. Resultatet av dette var at det ble slutt på øremerkede tilskudd til den enkelte skole, og at skolene i stedet fikk tildelt ressurser etter en gitt formel, samt at tilskudd til skolen ut over dette bare ble gitt til en liten marginal gruppe - etter anbefaling fra PPT (altså tilsvarende 10-timers elevene). Dette systemet har etter min mening fungert best, blant annet fordi alle elever med behov for en egen plan fortsatt ble tatt hensyn til. Samtidig ble det som før var «kampen mellom skolene om ressursene» nå til «kampen mellom skolens lærere om ressursene».

Så problemet her er at mange systemer her kan se bra ut på papiret, men at de fort kan blir ødelagt pga vikarierende motiver hos de som melder fra om behov.

I «Bedre skole» 2/2018 s. 11-13 i artikkelen «Tid for å sette opp brikkene på nytt» får Thomas Nordahl følgende spørsmål:

- Stemmer det at dere var i tvil om dere skulle fjerne den juridiske retten til spesialundervisning?

Og hans svar er som følger:

- Vi var ikke sikre, vi drøftet fram og tilbake. Men vi så til slutt ingen andre løsninger. Vi så for eksempel til Danmark, der de vedtok at ingen skal ha spesialundervisning før de har behov for minst 9 timer. Vi tenkte i denne retningen, at retten til spesialundervisning skulle være for noen få, med store og klare behov. Men hva har det ført til i Danmark? At det er veldig mange som har behov for akkurat 9 timer. Og hva skjer når du har så stort behov som 9 timer? Jo da blir det fort vedtak om spesialklasser som ikke er en del av felleskapet, og det skjer i noen grad i Danmark nå. Du får en motsatte konsekvens enn det du ønsker.

Jeg tror Thomas Nordahl og utvalget har rett her. Jeg frykter at det samme vil skje i Norge om man ikke avvikler hele systemet med spesialundervisning.
Det er ikke så lenge siden jeg mente det motsatte. For i teorien høres det ikke dumt ut med et system tilsvarende "10-timers elever". Men jeg har vel kommet fram til at jeg ikke har tro på at det er mulig å lage et slikt system uten at det blir ødelagt av utilsiktede konsekvenser i form av merarbeid i forbindelse med for eksempel:
- fortsatt mye utredningsarbeid for PPT både for de som er "innenfor" og de som er "utenfor".
- skoler som vil ha mest mulig ressurser, og som derfor må "bremses".
- fortvilete foreldre som er redde for at barnet deres ikke får et godt nok skoletilbud når det ikke får spesialundervisning, fordi behovet ikke er stort nok.

1. jun, 2018

 

- Norge det eneste av 15 vesteuropeiske land hvor mer enn halvparten av befolkningen mener deres egen kultur er bedre enn andres kulturer, ifølge en ny undersøkelse.

Se mer om dette her.

At noe er annerledes behøver ikke å bety at noe verken er verre eller bedre. Hva vi ser på som bra og dårlig er i aller høyeste grad subjektivt og for en stor grad preget av hva slags verdier vi har og vår evne til å tilpasse våre meninger etter den atferden vil allerede har etablert. Og «norsk kultur» er ikke noe ensartet fenomen, men bare summen av alle subkulturer i Norge, inkludert det som mange kaller for «mainstream». Her er ingen ting verdimessig verken normalt eller unormalt, det dreier seg bare om tall, flertall og mindretall.

Det samme kan man si om dialekter. En gang trodde jeg at som var vokst opp på Snarøen (!) tilhørte den eneste gruppen i Norge som snakket normalt og ikke hadde dialekt. Men etter at jæ fløtta te Hurum i 1977 har jeg måttet endret syn på dette. De fleste i Norge vil jeg tro faller innenfor gruppen med «blandingsdialekter», som dermed er det mest vanlige, for ikke å si mest normale. Og det samme kan man kanskje også si om kulturer. Derfor har jeg også selv lite sans for begrepet «parallelle samfunn» (Se mer om dette her).

Her er noe av mine subjektive vurderinger hva angår opplevelse av «andre» kulturer:          

I møte med spesielt muslimer og muslimske miljøer har jeg flere ganger måtte skamme meg over meg selv og andre nordmenn, når jeg har blitt møtt med ekte nestekjærlighet, gjestfrihet, omsorg, ydmykhet, beskjedenhet, moderasjon og nøysomhet. Det er derfor jeg ønsker muslimsk (ikke-fundamentalistisk) kultur velkommen til Norge. Den beriker den norske kulturen.

Og det finnes ett land i verden som har en kultur der jeg tenker at hvis alle land i verden hadde den samme kulturen, ville vår klode ha en lys fremtid.
Jeg tenker her på Bhutan.
Se f.eks. denne kommentaren.

Er det typisk norsk å være god? Tja!