Kjells blogg

16. nov, 2019

Slik jeg forstår det, er det blitt slik i vår kultur at alle de som på en eller annen måte er i en hjelperrolle, til enhver tid risikerer å bli spist opp. Med mindre man har en jobb som entydig avgrenser hva man skal gjøre og ikke gjøre. Og mange får et tidspress med å forholde seg til formelle og uformelle krav og forventninger, samt at de blir fanget av "øyeblikkets tyranni" (eks. «pga alle de viktige henvendelsene jeg har fått i dag, har jeg ikke fått gjort noe av det jeg planla å gjøre»), og der den eneste måten å overleve på dessverre lett kan bli å koble ut empati, klokskap og det å se og bry seg om den enkelte, til fordel for å bli kynisk, fokusere på formelle plikter og instrukser, det som er målbart og det som "andre" ser, og ut over det henvise til at "dette er ikke mitt bord" selv når det faktisk var mitt bord.

Slik er det for mange lærere, førskolepedagoger og assistenter. Slik er det for mange PP-rådgivere. Slik er det for mange rektorer. Slik er det for mange leger. Slik er det for mange sykepleiere, helsesøstre og andre helsearbeidere. Slik er det for mange foreldre. Og så videre.
Dette dreier seg dypest sett om en grunnleggende svikt i samfunnet og i kulturen vår, og at de menneskelige behov for hjelp fra andre er vesentlig større enn det alle de som vil hjelpe til makter å møte dem på. Så her er det ikke snakk om "kamp om markesandeler". Her er mer enn nok til alle de som vil bry seg om andres ve og vel.

Politikere har her et stort ansvar. Noen politikere ser det, ved for eksempel å arbeide for flere voksne pr. barn i barnehage og skole, og ved å problematisere uvesentligheter som spiser opp tiden, for eksempel den gjennomgående A4-kulturen i samfunnet vårt, med for stort fokus på det å dokumentere det man gjør, eller har tenkt å gjøre, noe som har vært et kjærkomment tilbud til de som har lite fokus på hjelperrollen, men som kan fokusere på på dokumentere at man har oppført seg "korrekt" og ikke har gjort noe galt.

Her er den en lang vei å gå.

Mitt eget livsmotto er dette: "Gjør ikke det som andre kan, eller andre vil, gjøre. Men gjør det som andre ikke kan, eller ikke vil, gjøre" (Dawson Trotman). Det har vært til hjelp for meg ved en del veivalg.

 

 

23. okt, 2019

En gjenganger i mange diskusjoner er hvordan skolen kvalitetsmessig kan bli bedre, uten at man behøver å tilføre skolene friske midler, eller – for å bruke et uttrykk fra en annen sammenheng - gjøre den mere effektiv. Jeg mener selvsagt at det å øke ressurstilgangen til Den Norske Skolen er høyst påkrevet, men det utelukker ikke at man kan også se på eventuelle «effektiviseringstiltak».   

Hva skal så kriteriet da være på at et tiltak er effektivt? Her er mange muligheter: Bedre psykisk helse hos elever, bedre skolemiljø, mindre stress hos / mer fornøyde lærere, bedre skoleresultater, mindre med «atferdsvansker», færre elever som dropper ut i grunnskolen og/eller den videregående skolen, eller mindre behov for spesialundervisning.

Selv har jeg forslått Ivolveringspedagogikk kan være et aktuelt tiltak for å redusere antall elever som dropper ut av skolen (Se min blogg 18.10.2019).

Her vil jeg foreslå at man i Den Norske Skolen prioriterer å innføre tolærersystem der dette er realistisk og gjennomførbart, for å redusere behovet for spesialundervisning og for å redusere elever som dropper ut av skolen. Bakgrunnen for dette er at enkelte skoler faktisk har prøvd ut dette, og da med et positivt resultat.

Et eksempel på dette er Hovedgården skole i Asker, som registrerte et mindre frafall i den videregående skolen for «deres» elever og (slik det en gang  er blitt meg fortalt) et mindre behov for spesialundervisning.  (se artikkel her),

Et annet eksempel på dette er Halsen skole i Stjørdal, der innføring av tolærersystemet har ført til en vesentlig reduksjon i behovet for spesialundervisning (Se artikkel her)

Se også en evalueringsrapport fra Øyer kommune om utprøving av tolærersystemet (Se artikkel her)

 

I "Utdanning" nr. 13 - 15.11.19 s. 31 finnes også en artikkel om Svolvær skole, som høsten-2019 skal prøve ut tolærersystemet.

 

 

 

 

18. okt, 2019

I 1985 skrev Poul Nissen en bok om "Involveringspedagogikk", en bok jeg likte svært godt, men som nå for det meste samler på støv på skolebibliotekene, med mindre de allerede er kassert.
Nylig leste jeg en artikkel fra "Utdanningsforskning" med en beskrivelse av hva som kjennetegner elever som er i risikosonen for å bli skolevegrere. Denne beskrivelsen minnet mye om hva Nissen mente kjennetegnet elever med lavt selvbilde.

Dette kan tyde på at det å gjeninnføre Involveringspedagogikken i Den Norske Skolen kan være et viktig tiltak for å forebygge skolevegring.

Se her mer om Involveringspedagogikk og (på slutten) referansen til "Utdanningsforskning".

 

18. okt, 2019

Etter å ha lest denne artikkelen i Utdanningsforksning, fikk jeg lyst til å skrive følgende:

Viktig at tiltak rettet mot skolen er kunnskapsbasert. Spørsmålet er imidlertid hva relevant kunnskap er. Da tenker jeg at man får den beste kunnskapen ved triangulering, der kunnskapen blir best mulig når den basererer seg på både forskning, hva pedagoger og lærere mener, og hva tidligere elever kan fortelle. Hver for seg har disse tre kunnskapselementene til dels betydelige begrensninger. Er de motstridende, må de som bare har ett fokus "gå stille i dørene" og være forsiktige med forenklinger og generaliseringer. Peker de derimot i samme retning, blir det den beste kunnskapen man kan få.

Tilsvarende gjelder for diskusjonen om "gode og dårlige terapier", der både forskning, uttalelser fra terapeuter og uttalelse fra klienter er viktig informasjon.

Veien til meninger er kort. Veien til forståelse er betydelig lengre. Innen enkelte områder trengs det kanskje mer enn tre perspektiver. Ett eksempel er hvorvidt det er bra, eller ikke, at mennesker er med i nyreligiøse bevegelser. De fleste mennesker ser ut til å ha en generell oppfatning om dette. Dette er i hvertfall et område der samarbeid og gjensidig respekt mellom alle som sier/mener noe om dette et høyst påkrevet. Se mer om dette her.

 

13. sep, 2019

  

Jeg regner med at de fleste som leser dette har fått med seg betydningen av fysisk kontakt mellom barn og voksne, når det dreier seg om utvikling av spesielt identitet, selvbilde og empati (Se f.eks. denne). Dette ble jeg nylig minnet om i en artikkel av Karl Eldar Evang I "Klassekampen", der han blant annet sier følgende om kroppskontakt i oppveksten og evnen til å bli "berørt" når vi ser hvordan andre mennesker har det: "Det å evne å se vår egen kropp speilet i andres kropp, er helt avgjørende for å finne den empatien vi trenger for å fungere som mennesker og som samfunn. Mister vi den dimensjonen, har vi tapt" (s. 33).
Jeg ble også nylig minnet om dette da jeg leste en bok om om Bobby Fischer - et sjakkgeni som nok ikke hadde noe liv utenom sjakken, som vokste opp uten en farsfigur og en mor som måtte arbeide mye, som stadig var på flyttefot og hadde hyppige skolebytter, som hadde en storesøster som i perioder var hans viktigste omsorgsperson, som hadde få venner, og som aldri ville snakke om sin barndom eller sette ord på egne grunnfølelser, eller knapt nok andre følelser. Det framkom også at han over tid utviklet tvangstanker og paranoide trekk (Ponterotto, 2012).

Opplevde Fisher lite fysisk kontakt i sin oppvekst? Det vet man egentlig ikke så mye om. Men jeg mener at hans livshistorie indikerer at han opplevde lite med emosjonell kontakt fra voksne. Det samme tror jeg også var tilfelle med fysisk kontakt. I alle fall synes jeg følgende historie kan tyde på det:

Det siste som skjedde like før han døde var følgende: Dr. Skulason var da hos ham, og ble plutselig spurt av Bobby Fisher om han kunne massere føttene hans, fordi han frøs. Dr. Skulason forteller videre (s. 147): I tried my best, and it was then that he said his last words to me and, and as far as I know, to anybody. Responding to my hands on his feet, he responded to my massage with a terrible gentleness: "Nothing is as healing as the human touch."

Referanser:

Evang, K.E. (2019). Fra kropp til kropp. "Klassekampen 06.09.2019 s. 32-33.

Ponterotto. J. G.(2012). A Psychobiography of Bobby Fischer. Charles C Thomas. Springfield, USA.