Kjells blogg

7. apr, 2021

Hvordan snakker man som voksen med sitt barn/ sin ungdom som strever med å godta sin asperger-diagnose? Her finnes mange svar og forslag, som igjen er avhengig av mange faktorer som for eksempel alder, modenhet relasjonen til den voksne og hva hen egentlig har behov for å vite.

Nylig hørte jeg et godt eksempel på en voksen som her hadde hatt en konstruktiv samtale. Utgangspunktet var at barnet følte ubehag og skam fordi vedkommende med sin asperger-diagnose opplevede seg som «annerledes» og at det derfor var noe galt med hen. Siden den voksne visste at barnet var oppdatert på, og interessert i, teknikk og data, tok den voksne utgangspunkt i dette, og forklarte omtrent følgende:

-         Du vet at det finnes flere ulike operativsystemer, slik som Android, Windows og IOS for Iphone. Du vet også at det finnes ulike typer apper til disse operativsystemene, som kan lastes ned i hver sine butikker, slik som Appstore for iphone og Play Butikk for Andriod. Og så er det slik at Android ikke kan laste ned appene som passer til IOS og at iphone ikke kan laste ned appene som passer til Android. Dette betyr jo ikke at det er noe galt med hverken Ipone eller Android-telefoner, bare at det er forskjellige systemer, som virker på ulike måter. Det ene systemet er jo ikke dårligere eller bedre enn det andre. Nei, de er bare forskjellige. Slik er det også for de som har Asperger. For Asperger er et slags operativsystem, en måte hjernen virker på. Så derfor må de ha «apper», eller oppgaver, som passer til akkurat den måten systemet fungerer. Akkurat som for telefoner og PC’er. Det betyr at hvis du får apper, eller oppgaver, som passer akkurat til din hjerne, så virker alt superbra. Sånn som på Iphone. Hvis du får oppgaver som passer til en annen type hjerne, (sånn som å prøve å laste ned en Iphone app til en Android telefon) så virker det ikke i det hele tatt. Sånn er det for alle. Hjerner er forskjellige, og når vi vet hvilket «operativsystem» hjernen vår har, så kan vi passe på at vi gir riktige oppgaver for akkurat den hjernen, og så trenger vi ikke å føle at hjernen ikke virker, fordi vi vet at det ikke er hjernen som er problemet! 

Men hvordan skal man forklare Aspergere for voksne som strever med å forstå hva det er snakk om, og på hvilken måte er operativsystemene egentlig ulike?

Et forslag, som i hvert fall gir meg mening, selv om det er kort og enkelt sagt, er dette:

Hjernen fungerer anderledes når det gjelder hvordan informasjon som kommer inn tolkes og bearbeides og er på samme måten anderledes når det gjelder å formidle egne tanker, følelser og meninger.

Den essensielle forskjellen er at en med Asperger fokuserer på det bokstavlige, eksplisitte, eksakte og utvetydige, mens en ikke-asperger legger vekt på, eller mer vekt på, det implisitte, ikke-språklig kommunikasjon, kontekst og stemninger.

Dette gjør kommunikasjon mellom aspergere og ikke-aspegere mer krevende og utfordrende enn der hvor man har samme "operativsystem".

 

21. des, 2020

En venn og kollega, Fritz Johnsen, sendte i går en julehilsen til sine venner på Facebook. Som den gode psykolog han er, greide han å sette ord på mine tanker og følelser. Så - med hans samtykke - bruker jeg her samme julehilsen som han:


Vi bor i et land med en kristen tradisjon med sine høgtider. Julen er en slik høytid og med min oppvekst og bakgrunn er det viktig og verdifullt også i mitt voksne liv. Jeg feirer ikke alt misbruk av vår og andre religioner. Det har vi nok av eksempler på. Jeg feirer eksemplets makt gjennom livet til Jesus fra Nasaret. Alle fortellinger beskriver en person med ufravikelig solidaritet med de svake, fattige og forfulgte. En livsførsel som kostet han livet til slutt. Denne personen ville ikke være å finne blant skatteflyktninger for å slippe å betale skatt til fellesskapet - enten det måtte være i Bø eller utlandet. Forvaltertanken i Bibelen ville ha plassert han i en posisjon mot opprustning og krig som ikke ville vært like akseptert i alle kretser. Regjeringens mange kutt i støttefunksjoner til de av oss som trenger det mest ville nok ikke fått hans støtte. Kutt som paradoksalt nok bla KrF deltok i gjennomføringen av.
Endelig vil jeg uttrykke stolthet av mange sider ved norsk politisk tradisjon - ofte tverrpolitisk når viktige sider ved vårt samfunn har vær i spill. Det er ikke tilfeldig at vi har utviklet et av de beste samfunn i verden. Jesus fra Nasaret har spilt en viktig rolle i dette. 

 

God jul!

 

5. des, 2020

Vi lever i en merkelig psykiatriverden, som i det store og hele domineres av psykiatere og psykiatriske institusjoner som definerer mennesker ut ifra hvorvidt de passer innenfor en eller annen psykiatrisk diagnose. Dette er et system som mange psykologer er kritiske til, meg selv inkludert. For det ligger mye makt i ha myndighet til å sette diagnoser, og mye pengestøtte i det å stille diagnoser. Og, som kjent, makt kan korrumpere, og lett tilgang til penger kan stimulere til grådighet.

Psykosediagnosene er her et kapitel for seg. Felles for disse er man sier at folk med psykoser «lider» og er «syke», med dertil tilhørende symptomliste. Forvirrende blir det derfor når personer som Anders Behring Breivik, som etter min mening har en gjennomgående vrangforestilling, av noen psykiatere erklæres for psykotisk, av andre igjen som ikke-psykotisk, de siste med den begrunnelse at han mangler de klassiske symptomene på «lidelse» og «sykdom». For mannen vet hva han har gjort, og han er stolt og fornøyd etter å ha fullført sitt oppdrag. At han ikke trives ved å være i fengsel, det er annen sak.

En annen side ved dette er at man ved slik sykeliggjøring av psykoser ser bort fra at psykoser også kan forstås som en reaksjon på en ekstremt uholdbar situasjon. For Breivik var reaksjonen, ut fra hensynet til andre mennesker, inadekvat, men ikke for ham. Så ut fra et slikt perspektiv blir det store spørsmålet: Hva er virkelighet, og hvem er det egentlig som forholder seg til virkeligheten? Kan det tenkes at de som defineres som psykotiske faktisk har et nærmere forhold til virkeligheten, enn alle oss andre, og at de faktisk KAN oppleve ting som folk flest ellers ikke opplever?  Psykiateren  Thomas Szasz skrev om dette allerede i 1961 i boka «The myth og mental illness», som ble lest og diskutert flittig da jeg studerte psykologi. Psykiateren Ronald Laing var også opptatt av dette, og tilsvarende populær den gangen.

Det er også lett å glemme at psykoser uansett må forstås ut fra sin kulturelle kontekst: Det som er psykotisk i vår kultur, behøver ikke være det i andre kulturer, og vice versa. Se artikkel her.

Disse tankene begynner nå å få gjennomslag i psykiatrien: Når pasienter «hører stemmer» så blir ikke nødvendigvis perspektivet å medisinere dem bort, det kan like gjerne dreie seg om å ta dem på alvor, snakke til dem, komme med motargumenter eller å be dem holde seg rolige.

Med et slik bakteppe ønsker jeg velkommen all slags hallusinogerer/psykodelika, som det kan dokumenteres at kan gjøre livet lettere for mennesker for de som defineres som psykotiske, også om de skulle «frembringe hallusinasjoner», selv om vi da snakker om stoffer som tradisjonelt har vært forbundet med frembringelse av psykoselignende tilstander, og som derfor ut fra sunn fornuft kanskje skulle tilsi IKKE å være en del av et behandlingsopplegg.

 Og det er nå i ferd med å skje. Se artikkel her og her. 

Nå utvides dette perspektivet til å også å gjelde for andre psykiatriske «tilstander» (som jeg kaller det) nærmere bestemt mennesker med alvorlige og komplekse trauma. Se artikkel her. Og her(https://www.dagbladet.no/meninger/medisinsk-rus/73132285). Dette ønsker jeg velkommen!

3. des, 2020


Jeg har selv, som PP-rådgiver møtt, og hjulpet, mange ungdommer som i utgangspunktet har blitt stemplet som «umotiverte» eller «utilgjengelige», og vet også om andre som har greid det samme. Noen ganger går det ikke, uansett hva man prøver på, men jeg tror likevel mye kan gjøres, og prøves, for de som beskrives som «umotiverte»:

1. Det viktigste er å «smi mens jernet er varmt», med andre ord stille opp så fort som overhodet mulig når vedkommende faktisk ER tilgjengelig og selv ber om hjelp. Og hvis det da er slik at egen travelhet, gjeldende rutiner eller tidkrevende formaliteter kan føre til at man stiller opp for sent, bør en se på hvilke muligheter som her finnes for å kunne stille opp så fort som mulig.

2. Ha fokus på at deres mangel på motivasjon ikke behøver å være deres ansvar, men snarere kan være andre eller «systemet» sitt ansvar, både hva angår årsaker til manglende motivasjon eller muligheter for å komme videre.

3. I første omgang tenke på kontaktetablering.

4. Møte den andre der den andre er, både fysisk og mentalt.

5. Tenke som en selger: Hvordan kan jeg få «solgt» / gjøre relevant det jeg ønsker å tilby / bidra med?

6. Hele tiden tenke: Hvordan kan jeg, her og nå, møte den andre med respekt.

7. Tenke som en som har en fugl man vil skal lande på hånden: Fuglen bestemmer hele tiden når den skal sette seg på hånden, når den skal forlate hånden og når den skal komme tilbake.

8. Tenke som en som fisker: Ikke trekk i snøret når det napper, da kan snøret ryke, da heller dra fisken pent og rolig inn.

9. Lette på flere steiner enn de man i første omgang har fått øyne på, i håp om å finne noe mer, og kanskje viktigere og mer grunnleggende, som noen ganger kan dreie seg om noe som vedkommende selv føler, men aldri har fått satt ord på.

10. Man kan ikke dytte en elv, og man må bruke den tiden som trengs.

11. Lære av Carl Rogers: Den andre er ikke interessert i råd fra meg før vedkommende opplever at jeg som en ekte person både med tanker og følelser forstår ham/henne.

12. Noen ganger spille på lag med andre som allerede har en brukbar / god kontakt med vedkommende.

 

 

4. okt, 2020

Etter å ha lest dette innlegget

har jeg tenkt på følgende:

Tankevekkende, selv om det ikke alltid behøver være slik. "Eksperter" er et svært vidt begrep som også rommer de som ikke står fram offentlig. Å aldri høre på eksperter mener jeg er helt galt. Men kanskje man kan diskutere hva slags eksperter man bør være skeptisk til, og innenfor hvilke områder dette i særlig grad er relevant. Tenker da særlig på eksperter som uttaler seg om fremtidige hendelser på komplekse, og til dels uforutsigbare, områder. For min egen del hører jeg gjerne på eksperter på sundt kosthold og en sunn livsstil. "Slankeeksperter" derimot er jeg mer skeptisk til.

Men det er ingen tvil om at mange mennesker vil ha enkle svar innenfor kompliserte temaer. Det har vel også noe å gjøre med hjernens begrensede prosesseringskapasitet. Hvem orker vel å forholde seg til " på den ene siden slik, på den andre siden slik".

Å opparbeide seg status som ekspert gjør også noe med mennesker som ikke alltid er positivt, når det dreier seg om usunn makt, natsissistiske behov, og at man får belønninger for å komme med de enkle og kategoriske uttalelsene. For ikke å snakke om den statusen og ego-tilfredsstillelsen det ligger i engang kunne si: "Hva var det jeg sa?"

Et interessant fenomen er også dette: Hvis man er den eneste eksperten som uttaler seg innenfor et gitt område, kan man egentlig si hva som helst om dette uten å risikere å bli motsagt.
Eksperter er også flinke til å både være tydelige, men også komme med forbehold. Det siste kan både være uttrykk for seriøsitet, og som uttrykk for at man da sikrer seg, i tilfelle det skulle vise seg at man til feil. Om de som hører på eksperten får med seg, eller bryr seg om, slike detaljer, det er en annen sak!

Og til slutt: Nei, jeg tror ingen mennesker liker å bli lurt av eksperter. Men selv liker jeg å bli lurt av barnebarn, tryllekunstnere og rare matteoppgaver, og når jeg fyller et rundt år. Og her er jeg nok ikke alene.

 

Fra kollega Øystein Teigre har jeg fått følgende kommentar på det jeg har skrevet her:

I følge vår utmerkede psykolog kollega Kahnemann, som fikk Nobelprisen i økonomi, er det ikke klokt å høre på eksperter. Han sier at for å kunne utsi noe,- bli ekspert er det to forutsetninger som må gjelde. 1. systemet må være slik at det er mulig å få oversikt over alle variabler. 2. Det må gjenta seg selv.
Han tar sjakk som eksempel. Det er fastsatt et antall plasser å bevege seg på. Det er kun gitte brikker som beveger seg og det er bestemt hvordan de har lov å bevege seg.
Han føyer til at de fleste vil trenge ca 7 år på å få oversikt over mulighetene. Deretter kan en forsøke å uttale seg om veiene framover....som ekspert.
Han forteller også hvordan han matematisk beviste at en milliarder like godt kunne si opp alle børsmeglerne han hadde ansatt. Deres analyser var bare dyre og unødvendige. Det er kun et spørsmål som må besvares; «har denne aksjen riktig verdi»? For lav, - kjøp. For høy,- selg. Og magien kommer i forutsigelsen. Men der kan en altså like gjerne bruke en terning.
Verden vil bedras😀👌ha riktig god søndag