Kjells blogg

13. sep, 2019

  

Jeg regner med at de fleste som leser dette har fått med seg betydningen av fysisk kontakt mellom barn og voksne, når det dreier seg om utvikling av spesielt identitet, selvbilde og empati (Se f.eks. denne). Dette ble jeg nylig minnet om i en artikkel av Karl Eldar Evang I "Klassekampen", der han blant annet sier følgende om kroppskontakt i oppveksten og evnen til å bli "berørt" når vi ser hvordan andre mennesker har det: "Det å evne å se vår egen kropp speilet i andres kropp, er helt avgjørende for å finne den empatien vi trenger for å fungere som mennesker og som samfunn. Mister vi den dimensjonen, har vi tapt" (s. 33).
Jeg ble også nylig minnet om dette da jeg leste en bok om om Bobby Fischer - et sjakkgeni som nok ikke hadde noe liv utenom sjakken, som vokste opp uten en farsfigur og en mor som måtte arbeide mye, som stadig var på flyttefot og hadde hyppige skolebytter, som hadde en storesøster som i perioder var hans viktigste omsorgsperson, som hadde få venner, og som aldri ville snakke om sin barndom eller sette ord på egne grunnfølelser, eller knapt nok andre følelser. Det framkom også at han over tid utviklet tvangstanker og paranoide trekk (Ponterotto, 2012).

Opplevde Fisher lite fysisk kontakt i sin oppvekst? Det vet man egentlig ikke så mye om. Men jeg mener at hans livshistorie indikerer at han opplevde lite med emosjonell kontakt fra voksne. Det samme tror jeg også var tilfelle med fysisk kontakt. I alle fall synes jeg følgende historie kan tyde på det:

Det siste som skjedde like før han døde var følgende: Dr. Skulason var da hos ham, og ble plutselig spurt av Bobby Fisher om han kunne massere føttene hans, fordi han frøs. Dr. Skulason forteller videre (s. 147): I tried my best, and it was then that he said his last words to me and, and as far as I know, to anybody. Responding to my hands on his feet, he responded to my massage with a terrible gentleness: "Nothing is as healing as the human touch."

Referanser:

Evang, K.E. (2019). Fra kropp til kropp. "Klassekampen 06.09.2019 s. 32-33.

Ponterotto. J. G.(2012). A Psychobiography of Bobby Fischer. Charles C Thomas. Springfield, USA.

 

 

13. sep, 2019

En klassisk matteoppgave er denne: Hvis 10 personer møtes i et selskap, og alle hilser på alle, hvor mange håndtrykk blir det da? Svaret er 45. Men hvis man legger til 5 personer, blir ikke svaret 50, men plutselig 105. Slik blir det også med antall relasjoner mellom barn i en barnehage, der de ansatte må være oppmerksom på alle relasjoner. Med én voksen på 15 barn må vedkommende være oppmerksom på 105 relasjoner / samspill. Dette sier noe om hvor utfordrende det kan bli når antallet i en barnehagegruppe økes, selv om økningen av antall barn er liten.
Her er formelen:
X = Y (Y - 1) / 2, der X er antall relasjoner og Y er antall barn.

Dette perspektivet er viktig å ha med når man skal sette normer for hvor mange barn pr. voksen det maksimalt bør være i en barnehage. Ogdet som da er det viktige poenget her, er ikke hvor mange barn de voksne skal forholde seg til, men antall relasjoner.

 

 

19. apr, 2019

Det mest ødeleggende for dagens PPT er, etter min mening, dette:
PPT kommer i en håpløs skvis fordi det med sin bemanning ikke er i stand til å imøtekomme krav om fravær av ventelister, være skolefokusert, være helsefokusert, ikke la være å ta ta imot PP-relevante henvisninger, prioritere systemsaker, prioritere samarbeid, kvalitetssikre sakkyndige vurderinger, være mer tilgjengelige på skolen, og andre føringer fra kommune, fylke, stat, foresatte og fagforeninger.
Den enkelte instans viser generelt uvilje mot å ta opp dette med de andre, kanskje av frykt for at det kan medføre at man da får "mindre av kaka". Og når PPT forteller om overarbeidete og utslitte medarbeidere, er svaret at man må jobbe mer effektivt og ha klarere prioriteringer.
Satt på spissen - ja - men etter min mening er dette dessverre en del av virkeligheten.

Men det er nok ikke slik på alle kontorer. Og hvor mange PP-rådgivere som opplever dette, vet jeg ikke. Noen ganger er det kanskje som i underbemannete bedrifter / som hos slitne foreldre, der frustrasjonen vendes innover, samhold og solidaritet forvitrer og "den enkelte får greie seg så best en kan". Minner meg om dette bildet: 4 mann bærer et i overkant tungt bord. Til slutt sier en av dem: "Jeg greier ikke å bære det, dere må fortsette uten meg".
Men det er nok bare en av flere grunner til at hverdagen i PPT oppleves som slitsom.

 Dermed blir PPT Svarteper.

Man kan også se på dette ptoblemet i et større systemkritisk perspektiv, der ingen er ansvarlige fordi så mange er det (ansvarspulverisering) og der det fokuseres på å hjelpe den enkelte som er utbrent, fremfor systemets ansvar.

Det er nok ikke bare i PPT man finner dette problemet for ansatte i stat og kommune.

Se også denne videoen

 

 

11. feb, 2019


Ned fra det store fjellet renner det mange elver og bekker, noen med stor vannføring, noen med liten vannføring. Alle elvene og bekkene havner til slutt ut i et stort vann, som brukes til å produsere elektrisk kraft, og da til det beste for hele samfunnet.

Eierne av kraftverket registrerer at det finnes både store og små elver og bekker. Men de spør seg om hvorfor det er slik – underforstått: Er det mer vann å hente fra disse elvene og bekkene? Finnes det muligheter for å øke vannføringen og i neste omgang produksjonen?
Skal vi prøve å dytte dem? Nei!
Men hva om vi dytter dem så tidlig som mulig? Nei!
Skal vi lage en konkurranse mellom dem om hvem som gir fra seg mest vann, for å skape motivasjon for større vannføring? Nei!
Skal vi foreta flere målinger og gi tilbakemelding til de som har mindre vannføring enn gjennomsnittet? Nei!

Bør vi også ha andre fokus enn det å produsere enda mer elektrisk kraft, f.eks. naturforvaltning? Ja, hvorfor ikke?
Bør vi få en bedre forståelse for hva som er årsaken til at de er så forskjellige, og der møte dem med respekt? Ja, hvorfor ikke?
Kan det tenkes at endringer i vannføringen har naturlige, utenforliggende, årsaker som de ikke kan lastes for (f.eks. variasjoner i årstider, og regn)? Ja, hvorfor ikke?
Bør vi lete etter steiner og stokker i vannet som bremser opp for vannføringen? Ja, hvorfor ikke?
Og bør vi da se på mulighetene for å gjøre noe med det siste? Ja, hvorfor ikke?
Vil slike tiltak kanskje også kunne føre til økt produksjon? Ja, kanskje det! Selv om det kanskje ikke var målet.

Slik er det også med læring.

 

9. feb, 2019

I «Klassekampen» fredag 19.05.2017 skriver psykolog Guro Øiestad om «det autonome mennesket» (s. 26-27). Blant annet skriver hun følgende:

«Det autonome mennesket er ikke selvstrekkelig og uavhengig. Det autonome mennesket er det trygge mennesket».

«Vi er født nysgjerrige og utforskende, vi søker mestring og selvstendighet»

«Vi er født avhengige….Tilknytning er like grunnleggende for mennesket som mat»

«Vi er imidlertid ikke vant til å tenke på behovet for trøst og støtte som autonomi»

«Men hvis vi tar kunnskapen om de grunnleggende behovene på alvor, må selvbestemmelse eller autonomi favne begge de grunnleggende behovene våre – både individuell mestring og behovet for nærhet, støtte og trøst»

«Det autonome mennesket er det trygge mennesket. Trygt nok til å stå alene når det kreves, og trygg nok til å la seg favne av relasjonen, når det er mulig».

«Kontroll og press utenfra – som ikke tar hensyn til personens tilstand og behov – forstyrrer autonomien og reduserer den indre motivasjonen. Men aksepterende, støttende miljøer stimulerer autonomien»

«Vi kan selvsagt bruke autonomibegrepet på den vanlige måte, synonymt med uavhengighet. Men forstått som selvbestemmelse, i form av å kunne bevege seg både bort fra og inn til de andre, får autonomibegrepet større gyldighet. Fordi den da rommer sammensattheten i menneskenaturen – både den ustyrlige mestringstrangen og den uavvendelige avhengigheten»


Synes hun skriver mye klokt. Og dette med å erkjenne sin avhengighet av andre mennesker er også noe som Bjørn Blomenthal er inne på her:

Jeg minnes for mange år siden, den gangen jeg jobbet i PP-tjenesten i Hurum, at en del av fylkets PP-ansatte var med på et kurs om Involveringspedagogikk i regi av Modum PPT. Under kurset sang vi blant annet Olle Adolfsson sin sang «Mitt eget land» (Se her). Da begynte jeg å gråte, fordi jeg plutselig innså hvordan jeg mitt oppe i min egen autonomi, samtidig var avhengig av andre mennesker, og at vi alle var i samme båt.

Jo eldre jeg selv blir, desto mer innser jeg hvor mye jeg trenger andre mennesker.