31. des, 2015

Frafall i den videregående skolen

Kunnskapsministeren sier at: "Vi vet ikke hvorfor så mange av de tiltakene vi har iverksatt ikke har ført til mindre frafall i den videregående skolen" (Se artikkelen her). Jeg vet at dette er et komplisert tema og har ikke ambisjoner om her å komme med noe endelig entydig svar eller løsning. Men det er ett forhold som i liten grad har vært diskutert blant politikere, nemlig at det er en sammenheng mellom sosial klasse og frafall i den videregående skolen. I en artikkel i "Klassekampen" 25.04.15 s. 30-31, under tittelen "Enhetsskolens fall", hevder for eksempel Ida Torkjellsdatter Storehaug at arbeiderklasseungdom i større grad dropper ut av videregående enn elever med ressurssterke foreldre, ved å henvise til undersøkelser som har vist at 36 % av elever til foreldre med lavt utdannelsesnivå faller ut, mens dette bare gjelder for 5 % av elever der foreldre har høyt utdannelsesnivå. Hun henviser også til redaktøren i "Klassekampen" (Bjørgulv Braanen) som spør: "Hvorfor lar vi de svakeste elevene i stikken"? Her snakker vi etter min mening ikke bare om "kunnskapsløft" men vel så mye om verdivalg og menneskesyn.

Skolemyndighetene velger etter min mening å "løse" dette dilemmaet ved å bare fortsette å presse fram at enda flere ungdommer får en høyere utdannelse, i håp om at flere høyt utdannede mennesker skal redusere dette problemet. Men jeg mener man her må gå en helt annen vei, nemlig erkjenne at dette faktisk ikke er realistisk, foreldrenes sosiale klasse tatt i betraktning, og slutte å se på frafallet som et "problem" (og de aktuelle ungdommene som "kommende Nav'ere"), men snarere som uttrykk for et metningspunkt for hva man forvente av akademisk karriere hos dagens ungdom. Fokus må da heller settes på hvordan man kan legge til rette for at ungdommer med en lavere utdannelse også kan få en meningsfull og likeverdig framtid. Dette er for øvrig flott beskrevet i en artikkel i "Kslassekampen" 15.06 under tittelen "Dropper ut, men klarer  seg" (Se artikkelen her) der Jo Skårderud på ingen måte ser på dette frafallet som noe krise, ved å påpeke at en studie gjort på oppdrag fra Norsk forskningsråd publisert i 2014 tydelig viste at det store flertallet av dem som ikke fullførte videregående ikke havnet i trygdestatistikken, men i arbeidslivet, og at tall fra 2013 viste at arbeidsløsheten var 3 til 4 prosent for dem som ikke fullførte videregående, og 1 til 1,5 prosent blant dem som fullførte. I den samme artikkelen siteres også Asgeir Skåholt, forsker ved forskingsstiftelsen Nifu, som sier at "Det finnes et stort arbeidsmarked for ufaglært arbeidskraft i Norge".

Et annet, men samtidig mer radikalt grep, mener jeg vil være å se på en av skolehistoriens største organisatoriske eksperimenter, nemlig den gradvise innføring av enhetsskolen. Fra 1920 og fram  til 1950-1960-tallet hadde vi en obligatorisk 7-årig folkeskole. Etter folkeskolen var da valget mellom realskole, framhaldsskole, folkehøgskole eller forskjellige, kortere yrkesrettede skoler. I 1954 gav Stortinget ga kommunene mulighet til å gjøre denne obligatorisk. Realskolen ble omdøpt G-linja (gymnasforberedende) og framhaldsskolen ble til Y-linja (yrkesforberedende). I 1959 vedtok Stortinget en ny skolelov om 9-årig obligatorisk enhetsskole, som skulle gi alle lik utdanning uavhengig av akademiske ferdigheter eller bosted. I 1997 fikk vi en10-årig obligatorisk grunnskole, og i dag er 3-årig videregående opplæring et tilbud til alle elever, der det forventes at alle, eller i alle fall de aller fleste, skal greie å gjennomføre et slik utdanningsløp i den videregående skolen.

Selv er jeg så gammel at jeg gikk 7-årig folkeskole på 50-tallet. Men for meg og andre som fortsatte med realskole var gruppen av de som gjorde noe annet enn oss så stor, at vi så på det hele som helt naturlig, og ikke  på disse elevene som "tapere".

Edvin Eriksen, leder for PPD i Sør-Troms, har i en artikkelen med tittelen "Skolen som ødelegger"  (Se artikkelen her) her gått så langt som å hevde at mange elever avbryter den videregående opplæringen og gjøres til tapere takket være innføringen av enhetsskolen, og at politikere siden har iverksatt uendelige forsøk på å skape en tilpasset opplæring for alle uten tapere, men uten å lykkes. Har Edvin Eriksen rett? Er det på tide å revurdere den nåværende enhetsskolen? Jeg tror det.

Se også denne artikkelen om forhold utenom skolen som kan forklare frafall i den videregående skolen.