31. des, 2015

Den enes brød den andres død!

Le profit de l'un est le dommage de l'autre

For den som, i likhet med meg, ikke er helt stødig i fransk: Overskriften er hentet fra Montaigne (1533–92), og betyr: Den enes fordel er den annens skade. Eller som vi sier i Norge: Den enes brød, den andres død.

Jeg tror det er flere sider ved vår kultur jeg mener at dette uttrykket er relevant. For eksempel finnes det en del foreldre som "sikrer" sine barns (inkludert ungdommers) status ved å gi dem rettigheter og privilegier som de mener vil være til fordel for deres egne barn, men til ulempe for andres barn. Ett eksempel på dette er foreldre som i sin vurdering av hva slags friheter og privilegier de mener det er rimelig at deres barn får, tar utgangspunkt i hva de oppfatter som "normalt", dvs "gjennomsnittlig" i andre familier. Hvis familien samtidig lever i en kultur der både voksne og barn vurderer hverandre, der det skal lite til før man blir en "snakkis" og der man til syvende og sist egentlig ikke kan stole på noen andre, er den umiddelbare konklusjonen at man i hvert fall ikke bør legge seg under gjennomsnittet, og aller helst bør legge seg over gjennomsnittet, det siste fordi man vet at når ens egne barn "ligger foran" kan det gi både foreldre og barn status og et godt omdømme. Og risikoen for at barnet skal bli utsatt for ubehagelige spørsmål, miste popularitet og i verste fall utsettes for mobbing, minker betraktelig. Men denne saken har en dyster bakside. For gjennom en slik praksis bidrar man til høyne "gjennomsnittet" og dermed presset på andre familier som sitter med det samme problemet. Dette fører ikke bare til et kulturelt jag og stress der "alle" vil "ligge foran" alle de andre, men også til nederlag for alle de som av ulike årsaker ikke greier å henge med i dette kjøret.

Om historien ovenfor er uttrykk for slike holdninger, vet jeg ikke, men det kan ikke utelukkes. Selv  møter jeg i alle fall rett som det er foreldre som klart gir uttrykk for at: Mitt barn skal i alle fall inn på den mest populære videregående skolen. Mitt barn skal i hvert fall være blant de flinkeste i klassen. Mitt barn skal i hvert fall se penere ut enn ungdommer flest. Mitt barn skal i hvert fall være blant de mest populære. Mitt barn skal i hvert fall ikke bli belemret med andre barns problemer. Osv.

Jeg ser dette også i en kulturell-historisk sammenheng. Frykten for det å være «annerledes» ligger nok godt lagret i den norske folkesjelen. Studier antyder også at nordmenn kanskje også er blant verdens mest konforme slag. Og det å være vakker har nok alltid i vår kultur en viktig markør for å kunne bli akseptert av andre: men ser man f.eks. på et vanlig klassebilde fra en folkeskole på 30-tallet er det vel ikke galt å si at de fleste elevene da fremstår som «alminnelige» og ikke spesielt vakre – etter dagens standard. Men lista lå den gang lavt, kanskje mye fordi familier kort og godt ikke hadde penger til noe bedre. I dag, derimot, vasser Ola Nordmann i penger, og dermed blir lista lagt mye høyere for å unngå å fremstå som «mindre vakker». For ingen vil vel påstå at barn – uavhengig av det kosmetiske – vesentlig er «penere» i dag enn for 3 generasjoner siden!

Jeg blir trist når jeg tenker på dette. Hvor har det blitt av helhetsperspektivet, solidariteten, samarbeidet, nestekjærligheten og respekten for andre mennesker?  


Lagt til senere:

Kanskje det som beskrives her også henger sammen med det at alle vil overgå hverandre for å bli bekreftet av de andre.

Den samme mekanismen og de samme konsekvensene mener jeg vi også finner når det dreier seg om presset hos jenter til se "bra nok nedentil". Det begynte kanskje med trenden om å intimbarbere seg. Dermed ble det hele mer synlig, og ønsket om intimoperasjoner har f.eks. i Danmark fra 1997 til 2011 økt fra rundt hundre til 800, og tallet er stadig stigende (i følge en artikkel i Klassekampen 26.01.2017 av Bende Clod, under tittelen "Verden nedentil").
Intimbarbering fører i neste omgang til økt frykt for andres vurdering av eget underliv, og dermed også en frykt for å ikke være "bra nok", dvs. at man er "under gjennomsnittet" ut fra en fiktiv forestilling om grad av penhet og korrekthet. Ved å kjønnsopere seg oppnår man å være blant "de normale" / "over gjennomsnittet", og dermed øker presset for de som da ikke har kjønnsoperert seg og som også tenker på samme måten.