31. des, 2015

Målet mitt er å få en 5-er!

 Målet mitt er å få en 5-er! Eller kanskje det var en 6-er - eller en 4-er. Uansett er dette utsagn jeg ofte har hørt fra ungdomsskoleelever. Og da noen ganger med oppmuntrende støtte fra foreldre og lærere. Men er det virkelig slik at det er dette som er deres egentlige mål, eller er det slik at det er noe de bare sier, fordi det av ulike grunner blir for vanskelig å snakke om hva som er deres egentlige mål, og at det å få en 5-er bare var et middel for å oppnå noe annet? For det egentlig målet kan dreier seg om f.eks. å opprettholde en god anseelse blant andre elever, slippe å bli gjort til latter eller skille seg ut i forhold til de andre, eller å komme inn på "det rette" utdanningsprogrammet eller "den rette" skolen. Det er ikke få ganger jeg har sittet i møter med elever, foreldre og skole der det kommer fram at "alt" dreier  seg om å oppnå en bedre karakter. Men det var vel ikke det som var poenget med karaktersetting. Slik jeg forstår det er de viktigste grunnene til karaktersetting å (1) kunne gi en tilbakemelding til en elev som gjør det mulig å registrere hvilket nivå man ligger på i faget, (2) ha et system som gjør det mulig på en objektiv måte å vurdere hvilke elever som er best egnet på ulike utdanningsprogram, og (3) være en "vekker" for elever som fram til ungdomsskolen har vært lite opptatt av faglige ambisjoner. Og det var vel aldri meningen at elevene skulle være mer opptatt av karakterene enn selve innholdet i faget. "Drømmeeleven" må være den eleven som sier at "for meg er karakterer egentlig uinteressant. Det som interesserer meg er selve faget og det å utvikle realkompetanse i dette faget. Og hva slag karakter skolen setter på det jeg driver meg interesser meg egentlig ikke". Med unntak av et par elever med asperger-trekk med glødende faglig interesse kan jeg vel ikke si at jeg noen gang har møtt slike elever.

Vi kjenner dem igjen: Eleven som spør: Hva skal gjøre for å få en 5-er? Eleven som sitter oppe halve natten foran en prøve for å forberede seg til prøven, og som takket være sitt korttidsminne reproduserer mye av dette på prøven, men som en uke senere har glemt det meste. Eleven som ikke møtte opp til prøven fordi hun kastet opp om natten fordi hun grudde seg til prøven. Eleven som velger taktisk fravær når det er snakk om prøver, fordi det er mindre skamfullt å få en "ikke grunnlag for karaktersetting" enn "han fikk en 2-er". Og eleven som er forbannet over at man på en prøve ble hørt i noe annet enn det som eleven hadde forberedt seg på.

Dette er en av mange uheldige konsekvens av møtet mellom "vellykkethets-samfunnet" og karaktersystemet. En PP-rådgiver jeg kjenner, som jobber i den videregående skolen, forteller her om elever som kom inn på sitt ønskede utdanningsprogram, men som etter kort tid må gi opp dette, fordi karakterene fra ungdomsskolen viste seg ikke var representative for elevens faktiske kompetanse - de var "for gode". Dette tror jeg er en av flere grunner til frafallet i den videregående skolen. Det finnes eksempler på enkelte lærere som prøver å være "snille" og "skåne" eleven, eller hindre eleven i å bli "knust" ved å gi eleven "enklere prøver" (ved å la være å vurdere dem i fagets faktiske kompetansemål) eller ved å gi dem såkalt "pedagogiske karakterer", er ikke tillatt iflg Opplæringsloven. Og i realiteten er dette å gjøre disse elevene en bjørnetjeneste ved å skyve hele problemet over på den videregående skolen.

En lærer fortalte meg en gang følgende historie: Da han tok lærerskolen opplevde han seg som en middels god elev. Men i klassen var det også en med-elev som åpenbart var så dyktig at vedkommende ikke fant det bryet verd å lese pensum, men som greide å følge med i faget og lære seg en del gode fraser og formuleringer ved bare å følge med på forelesningene. Da det var en uke igjen til avsluttende eksamen, fikk med-eleven panikk da han forstod at de skulle høres i pensum, og spurte derfor læreren om han kunne hjelpe ham med å gjennomgå pensum nå den siste uken, noe læreren naturlig nok sa han ikke hadde kapasitet til. Dette førte til at med-eleven satt opp dag og natt den siste uka, kom seg gjennom pensum, og fikk pratet seg til en god karakter, og faktisk en bedre karakter enn læreren som fortalte meg denne historien. Men en uke senere kom hjertesukket: "Vet du hva, jeg skjønner egentlig ingen ting av alt det vi har holdt på med".

Den samme fellen tror jeg også en del ungdomsskole-elever havner i. Og situasjonen blir heller ikke noe bedre når foreldre og lærere står bak og dytter fram eleven for å "få en 5-er", og der fokuset ikke er at eleven skal utvikle realkompetanse men f.eks. at det dreier seg om å "bruke" eleven til å bekrefte egen vellykkethet som oppdrager eller pedagog.

Kanskje vi burde snakke mer om hvordan vi kan bevisstgjøre ungdomsskole-elever denne fellen, og hvordan vi kan få lærere og foreldre til å spille på lag og hjelpe eleven til å bli mer opptatt av faget enn av karakteren.

TILLEGG:

Se også denne artikkelen som blant annet omtaler matteangs, karakterer og faktisk læring.