31. des, 2015

Hva med psykologer i PP-tjenesten?

Jeg har nesten uavbrutt jobbet som psykolog i PP-tjenesten siden 1977 og fram til i sommer. Og nå er jeg pensjonist. Jeg har i alle disse årene aldri angret en dag på at jeg brukte min utdannelse i PP-tjenesten. Og jeg har mine personlige grunner til det: Viktige grunner vært at jeg allerede i min utdannelse, gjennom praksis på et skolepsykologisk kontor i Oslo, fikk øynene opp for de mulighetene jeg hadde til å bruke meg selv og min utdannelse på et slikt kontor. Underveis har jeg opplevd at et slikt arbeid gav meg mange spennende og interessante erfaringer, jeg har opplevd mange positive tilbakemeldinger og jeg har hatt ledere som har gitt meg gode rammebetingelser. Men min viktigste motivasjon har nok dreid seg om MENING, slik dette er knyttet opp til Victor Frankl sin eksistensielle logoterapi og det mer moderne begrepet "Narrativ psykologi".  Og det hele begynte da jeg som 9-åring gjorde spesielle erfaringer knyttet opp til det gledelige og meningsfulle ved å hjelpe andre mennesker, og som vi i vår terminologi ville kalle "å realisere seg selv gjennom å realisere andre".

 Det som jeg personlig synes har vært mest spennende og meningsfullt ved å jobbe i PP-tjenesten, har vært å kunne gå tidlig inn med god kompetanse på et lavt nivå, registrere gleden hos barn og ungdom når noen for første gang setter ord på og oppklarer det de i alle år har strevd med og ikke forstått og kanskje også skammet seg over, kunne være til reell støtte for lærere med store utfordringer hos elevmassen og, ikke minst, se at man faktisk kan bidra til varige kursendringer, og endringer av en "skjebne" på et tidlig tidspunkt.

Et annet poeng: I praksis har ofte det å jobbe med enkeltsaker også et aspekt ved seg med systemarbeid, selv om det ikke dreier seg om en "systembestilling", f.eks. når en lærer, med utgangspunkt i en elevsak begynner å forholde seg til elever på en ny og bedre måte, eller når det å endre atferden til en enkelt elev får ringvirkninger for hele skolemiljøet, eller når samtaler med en rektor om en elev, får konsekvenser for rektors kommunikasjon med sine lærere, eller når det å få skole og hjem til å samles omkring en felles forståelse av hva problemet er og et felles fokus på konstruktive tiltak, fører til et bedre skole/hjem samarbeid, eller når anbefalinger i en sakkyndig vurdering fører til en ny måte å forstå lærevansker på, eller når konkrete råd om barneoppdragelse fører til at foreldre ser verdien av å bygge relasjoner . Min erfaring er således at kanskje det beste systemarbeidet er det som "uformelt" finner sted i kjølevannet av en klientsak.

 Det er i stor grad slike erfaringer som har gjort at jeg har "holdt ut" i denne tjenesten.

 Men jeg har også lyst til å komme med noen generelle argumenter for at psykologer fortsatt har noe i PP-tjenesten å gjøre.

Utgangspunktet må da selvfølgelig være å se på hvilken formell kompetanse psykologene har og på hvilken måte den skiller seg fra andre sammenlignbare grupper.

Jeg er da samtidig oppmerksom på at det å ha en formell kompetanse som psykolog i seg selv ikke er noen 100 % garanti for realkompetanse. For det finnes, etter min mening, dessverre enkelte psykologer med begrenset realkompetanse innen sitt fag samtidig som det også finnes mange pedagoger med god psykologisk forståelse og god realkompetanse innen dette faget.

Jeg påstår heller ikke at de områdene der psykologene har mye kompetanse ikke er områder som også tas opp ved andre sammenlignbare utdannelser.

Det jeg vil snakke om her er de områdene der psykologene faktisk har fordypet seg og forhåpentligvis også fortsetter å fordype seg etter sin utdannelse.

På hvilke områder er det da psykologene har fordypet seg og som gjør at de i særlig grad er verdifulle i PP-tjenesten? Min mening om dette er at dette i særlig grad dreier seg om følgende områder:

  1. Barns utvikling, spesielt personlighetsutvikling og kognitiv utvikling.
  2. Sunn og usunn personlighetsutvikling.
  3. Mental helse og psykiske lidelser.
  4. Samspill mellom mennesker.
  5. Mennesker i en gitt kulturell og sosial kontekst.
  6. Forsvarsmekanismer, motstand og irrasjonell atferd.
  7. Verbal og ikke-verbal kommunikasjon.
  8. Identitet og eksistensielle spørsmål.
  9. Ulike former for psykoterapi.
  10. Observasjon og tolkning av menneskelig atferd.
  11. Testkompetanse og utredningskompetanse i forhold til evner, personlighet og ulike kognitive ferdigheter.
  12. Det å kunne forstå problemer og utfordringer ut fra flere ulike perspektiver samtidig, f.eks. et psykoanalytisk perspektiv, et atferdregulerende perspektiv og et eksistensielt perspektiv, og hvordan disse perspektivene på ulike måter kan henge sammen.

Samtidig er kanskje det aller viktigste verktøyet for en psykolog psykologen selv, det å kunne bruke seg selv som medspiller og medmenneske og det å ha et metaperspektiv på seg selv, egne forutsetninger, muligheter, begrensninger og påvirkningsmuligheter, og hvordan dette kan påvirke andre mennesker og hvordan man selv kan bli påvirket av andre mennesker.

Hører dette hjemme i PP-tjenesten? Her kunnet jeg trekke frem en uendelig rekke med eksempler på hvordan psykologer kan komme med verdifulle bidrag, men jeg må nok begrense meg. Her er i alle fall noen eksempler beskrevet i generelle vendinger.

  1. Ved utredning og kartlegging kunne forta en grundig kartlegging av elevers ulike kognitive og læringsmessige forutsetninger, også det som dreier seg om mer underliggende faktorer.
  2. I samarbeidsmøter med skole og hjem å kunne håndtere "vanskelige" voksne på en slik måte at samarbeidmøtet leder fram til konstruktive konklusjoner og ønske om fortsatt samarbeid.
  3. Være oppmerksom på hvordan man selv, både positivt og negativt, kan påvirke et samarbeidsklima og etablere tillit og allianser i forhold til voksne.
  4. Evne til å oppnå kontakt med og etablere tillit til barn som skal utredes.
  5. Kunne hjelpe voksne til å etablere bedre relasjoner til barn/elever.
  6. Kunne bevisstgjøre voksne hva slags menneskesyn og syn på barneoppdragelse de gjennom sin praksis faktisk viser og hensiktsmessig hjelp til å foreta nødvendige endringer.
  7. Forståelse av hva som egentlig finner sted i et klassemiljø eller i et lærermiljø.
  8. Forståelse for hvorfor foreldre og lærere ikke kan, eller vil, nyttiggjøre seg - i utgangspunktet - gode råd, og hvordan man bør forholde seg til dette.
  9. Forståelse for hva foreldre, lærere eller eleven selv, prøver å si, uten at vedkommende sier dette direkte.
  10. Ha fokus på å forstå et barn i et større perspektiv enn "bare" fag og skoleprestasjoner.
  11. Tidlig kunne identifisere risikofaktorer for en usunn personlighetsutvikling og dermed kunne fokusere på de viktige forebyggende tiltakene på et tidligst mulig tidspunkt.
  12. Ha et utvidet behandlingsperspektiv og forstå at god terapi kan være så mye mer enn "enesamtaler og en sofa".

 Se også artikkel her!