12. jan, 2016

Min mening om Breivik sin diagnose

Jeg kjente en stor lettelse over at Breivik ble erklært psykotisk. For her snakker om et menneske som ikke bare har bygget seg et luftslott, men som faktisk har flyttet inn i dette luftslottet. Og for ham finnes det ingen verden utenfor dette luftslottet, bare mange mennesker som ikke ”ser” det som han ser.


Men vi har et relativt stort problem med diagnostikken her:
Gjennom historien finnes det mange despoter og fundamentalistiske bevegelser, drevet av idealistisk styrt ondskap, og som har sett det som nødvendig å ofre noe/noen for en større saks skyld. Og da er det kjærligheten, plikten og ønsket om å opprette ro og orden som er drivkraften, ikke nødvendigvis ønske om ære og makt (selv om det kan komme i tillegg). Dette ser da også ut til å være tilfelle med Breivik.

Mennesker med slike drivkrefter får aldri, eller sjelden, noen psykotisk diagnose - dessverre, delvis fordi de ikke blir undersøkt psykiatrisk, delvis fordi de fleste av disse ikke utfører kriminelle handlinger som gjør det nødvendig med en rettspsykiatrisk vurdering, eller fordi de faktisk fungerer som ”vanlige” mennesker i det daglige.

Men forutsetter ikke slike ”skrudde ideer” at det foreligger en konsensus om hva som er sant og hva som er sant? Hva skal man for eksempel si når en ansatt ved Menighetsfakultetet sier at han ikke kan utelukke at han i evigheten kan havne i et brennende helvete? Er det en psykotisk forestilling, eller ikke? Eller hva med de som mener at 99,9 % av jorden befolkning i nærmeste fremtid kommer til å bli utslettet på Harmageddon? Eller de som påstår at de har sett spøkelser og nisser? Eller de som mener at det var George W. Bush som stod bak 9/11? Eller de som tror på ulike konspirasjonsteorier? Og glem ikke at de som har mistanke om at dette med julenissen er en global konspirasjon som alle de voksne står bak, faktisk har rett i sin mistanke!

Og en annen ting: Hvor går grensen mellom å ha ”skrudde ideer” og det å være psykotisk? Dvs. hvor gjennomgående og styrende for vedkommendes hverdag skal disse ”skrudde ideene” være for at han/hun kan kalles psykotisk?


I tilfellet mener jeg at det ikke er vanskelig å bevise at hans forestillinger ikke har forankring i en objektiv virkelighet. Samtidig er disse forestillingene så intense, dominerende og styrende for hans hverdag at jeg da også mener han fortjener diagnosen psykotisk. Her ser jeg likhetstrekk med enkelte selvoppnevnte profetskikkelser som har en gjennomgående mani. I sin bok The Varieties of Religious Experience: A Study in Human Nature sier William James at disse ”religiøse geniene” har et religiøst engasjement og en intensitet ut over det normale. ”Religion exists not as a dull habit, but as an acute fever” (Se mer om dette her)

Og ettersom hans forestillinger for en stor del dreier seg om at han er en frelser som skal gjøre noe stort for menneskeenheten, mener jeg at betegnelser som maniform psykose og storhetsdelirium (stormannsgalskap) ville kunne passe bra i hans tilfelle. Tidligere fantes det en diagnose som het Megalomani, og der symptomene kunne gå ut på at en fast forvisset om at en er en mer betydningsfull person enn den man i virkeligheten er. Den diagnosen hadde faktisk passet bra på Breivik! Men den er dessverre ”ute” og brukes ikke lengre.

Så hvorfor har de da valgt Schizofreni? Vanlige kjennetegn som hallusinasjoner, desorganisert tale og tenkning finnes ikke i dette tilfellet. Sosial og yrkesmessig dysfunksjon passer straks bedre, mens paranoide eller bisarre vrangforestillinger passer helt fint. Kanskje har de valgt denne diagnosen fordi de forstod at han var psykotisk, og valgte den som passet ”minst dårlig”, i mangel av noe bedre. Men maniform psykose hadde kanskje passet bedre.

På den andre siden behøver ikke f.eks. hallusinasjoner, som er vanlig å finne hos schizofrene pasienter, noe man nødvendigvis finner hos undergruppen paranoid schizofreni, som er Breiviks diagnose. Se mer om dette på følgende nettside:

Jeg ser heller ikke bort i fra at det å trekke inn schizofrenibegrepet kan ha sammenheng med at de sakkyndige ser på Breivik som en ekstremt todelt person, den vennlige høflige pratsomme og - sosialt sett - relativt velfungerende personen på den ene siden, og på den andre siden et menneske uten empati og drevet av en psykotisk ideologi som også kan beskrives som en form for ondskap, jfr. begrepet "idealistisk ondskap" (Svendsen, 2001). Parallelle beskrivelser av slike splittete personligheter mener jeg man kan finne i boka "American Psycho", fordi Patrick Bateman, som er hovedfiguren, lever som et tilsynelatende velfungerende menneske, men samtidig drevet av en psykotisk forestilling som, i likhet med Breivik, medførte kriminelle handlinger.

For ikke å snakke om figuren Dr. Jekyll og Mr. Hyde.

 

Jeg mener det må kunne gå an å være psykotisk selv om man ikke finner diagnosegrupper som passer, eller har de ”klassiske kjennetegnene” innen en valgt psykosegruppe. Fordi: Alle medisinske og psykiatriske diagnoser er et forsøk på skape en helhetsforståelse i en virkelighet som i seg selv er alt for kompleks til at noen i det hele tatt kan forstå den. Og enhver form for forenkling blir samtidig en reduksjonisme. Psykiatriske diagnoser har som felleskjennetegn at de er ”syndromer”, man lager ett sett av kriterier, innfører noen ”cut off” kriterier og sier at de som faller innenfor ”har” diagnosen, mens de ”utenfor” enten ikke har diagnosen eller ”bare” har visse trekk (er subkliniske). Disse syndromene oppstår fordi de representer en form for fenotype - man har i mange tilfeller oppdaget at en som har et gitt trekk OFTE også har et annet trekk, eller flere andre trekk, og på grunnlag av det konstruerer man en diagnosebetegnelse for å beskrive dette fenomenet som da gjerne blir kalt opp etter det man mener er det sentrale trekket (eks. hyperaktive barn viser seg ofte å være ukonsentrerte, så slår man dette sammen og kaller det MBD, inntil man senere ser behov for nyanseringer og derfor går over til å kalle det AD/HD).

 

Ideelt sett skulle man da hatt et sett med psykotiske diagnoser som ikke overlappet hverandre og som dekket aller former for psykoser. Det har vi ikke, og kommer nok heller aldri til å få det. Og siden det finnes for få ”Breiviker” til å konstruere en ny fenotype, vil han inntil videre havne ”mellom alle stoler”.

 

Etter min mening var det en strek i regningen for Breivik å bli erklært psykotisk. I motsatt fall ville han kunne få bekreftet realismen i sine egne forestillinger. Nå derimot, får han ikke bekreftet sin forestilling om at han for øyeblikket var den eneste som "så" og at samfunnet en gang i fremtiden vil se på ham som den opplyste og store "frelser". Tvert imot har det ”bare rabla for ham”, og han blir fremstilt som en ynkelig person som andre ”synes synd på”. En slik ydmykelse er nok i realiteten den beste straffen for ham.

 

Men uansett hva som til syvende og sist blir resultatet i denne saken, tror jeg at det som skjedde i hans traumatiserte barndom ikke bare er fortrengt, det er sementert for godt. Og verken medisiner eller vanlig psykoterapi vil kunne hjelpe ham. Han er et ødelagt menneske.

Her møter vi altså en ”pasient” som det ikke går 13 av på dusinet. ”Alle andre” som har hans forestillinger, og som i større eller mindre grad er dominert av disse forestillingene, er en del av en bevegelse eller organisasjon, men ikke han. Kanskje man kort og godt skulle kalle dette for ”Breivik-syndromet”, oppkalt etter den første bekreftete pasienten med denne typen vansker? Så kan vi innføre å ”være en Breivik” på samme måte som ”å være en Quisling”.

 

Noe av problemet rundt diagnostiseringen av Breivik dreier seg også om det noe uheldige begrepet ”sinnssykdom”. Dette begrepet forutsetter at vedkommende er

syk og derfor trenger behandling, gjerne også medisinsk behandling. Dette gjør at det er psykiatere, og ikke psykologer eller andre relevante faggrupper, som har noe de skal ha sagt i forhold til diagnostikk. Men i tillegg til dette opplever ikke Breivik at han er syk. I hans tilfelle blir det derfor meningsløst å snakke om ”sinnssykdom”.

Stort bedre er det ikke med begrepet ”sinnslidelse”. Dette begrepet forutsetter at vedkommende lider, dvs har det vondt og vanskelig, og derfor også trenger hjelp med dette, Men Breivik opplever ikke selv at han på noen måte har det vondt. I hans tilfelle dreier alt seg om et tankesett med vrangforestillinger som er så gjennomgående og dominerende og så styrende for hans daglige handlinger at han må kunne sies å være psykotisk. Men dette vil jeg kalle for en ”tilstand” snarere enn ”sykdom” eller ”lidelse”.

Derfor mener jeg at psykiatrien vil være best tjent med å ikke bruke begreper som ”sinnssykdom” og ”sinnslidelse”, men heller snakke om ”psykotiske tilstander”.

Dessuten mener jeg man som et alternativ til de klassiske psykose-diagnosene først gjorde et skille mellom de som har ”affektive” tilstander, de som har ”kognitive” tilstander, og de som har begge deler (tilsvarende de som er ukonsentrerte (AD) de som er hyperaktive/impulsive (HD), og de som er begge deler). I dette tilfellet er det åpenbart snakk om en ”kognitiv” tilstand. Derfor tror jeg heller ikke noen form for medisinering vil kunne være til hjelp for Breivik. Det ENESTE som KANSKJE kunne være til hjelp for ham var at hans ideologiske ideal i England (Alan Lake som Breivik kaller for sin mentor) ”konfronterte” ham med hans feilaktige resonnementer. Men dette er også farlig: Hva skjer hvis han får et glimt av sin egen tragedie? Kan han leve med det? Blir han da suicidal? Er det verdt det?

 

Det samme gjelder også om han skulle få et glimt av sin egen tidlige barndom, som jeg tror er den faktiske årsaken til hans vansker. Min antagelse her er at Breivik har vokst opp med en mor som i en alvorlig grad ikke har greid å møte ham som medmenneske i hans tidlige barndom. Han har også hatt noen tilleggsproblemer, for eksempel at det ikke har vært ”andre” han som liten kunne ha gått til med sin sorg og fortvilelse. En slik bakgrunn kan generelt føre til reaktive utviklingsforstyrrelser så vel som til personlighetsforstyrrelser, i noen tilfeller også til psykoser. Det er også verd å merke seg at undersøkelser har vist at personer med psykosediagnoser i større grad enn normalbefolkningen har vært utsatt for trauma som barn. Dessverre har det ikke vært tradisjon å spørre om slike ting ved anamnestiske opptak ved psykoser.

Triologien om Lillelord av Johan Borgen gir også et skremmende bilde av hva som kan skje med et menneske som i sin barndom ikke blir bekreftet og ”sett” og som ender opp med å lukke seg inn i sin egen glasskule.

Her er en del artikler om betydningen av å bli bekreftet og ”sett” de første årene av ens liv.

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=111502&a=2&sok=1

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=116719&a=2&sok=1

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=121065&a=2

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=129114&a=2&sok=1

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=154970&a=2

 

Les gjerne også det jeg har skrevet om psykopati, del 2 og 3 (http://home.online.no/~kjtotlan/psykopati/psykopati.htm). Jeg tror en del av dette kan være relevant i forhold til Breivik.


Følgende artikkel gir også et interessant kultur-perspektiv på schizofreni

http://www.dagbladet.no/magasinet/2005/08/22/440968.html

 

Det er ikke alltid akademikere forstår fundamentalismen.

Her er et eksempel i forhold til Islam.


http://www.aftenposten.no/kul_und/article734785.ece

 

Manglende forståelse av fundamentalismen kan også være en grunn til all forvirringen rundt forståelsen av Breivik. Jeg registrerer også at de to psykiaterne som undersøkte ham ikke turte å være alene med ham, kanskje pga av sikkerheten (men da kunne de gått inn hver for seg sammen med en sikkerhetsvakt), kanskje også fordi de var usikre på og redde for hvordan at han skulle kunne påvirke dem. Dette siste mener jeg er uttrykk for ”frykten for det ukjente". Det å kunne sette seg inn i hans tankeverden er nok uansett krevende for de fleste psykologer og psykiatere. Men dette dreier seg ikke bare om frykt og usikkerhet, men også om manglende realkompetanse, og kanskje også manglende erkjennelse av egne begrensninger. Som en parallell: Egne erfaringer fra samtaler med 50-60 avhoppere fra visse nyreligiøse bevegelser er at noen forteller om tidligere samtaler med psykologer og psykiatere som har stilt spørsmålstegn ved det de er blitt fortalt - "det kan da umulig ha vært så ille" - og på den måte tilkjennegitt manglende realkompetanse i forhold til det å forstå hvordan det egentlig er å leve i "slike" miljøer, selv om jeg også kjenner til saker der avhopperen av ulike årsaker faktisk gir en feil, og for negativ, fremstilling av livet som medlem i bevegelsen.

 

I denne helt spesielle saken mener jeg man burde ha trukket inn andre fagfolk med god kjennskap til fundamentalisme, totalitære systemer, nyreligiøsitet og høyreekstrem internettkultur. Et viktig poeng ved å trekke inn andre faggrupper og/eller som har noe av den samme bakkgrunnen som Breivik er at Breivik selv har gitt uttrykk for at han ikke ønsker å snakke med flere "sakkyndige" fordi han opplever at de han har snakket med så langt ikke forstår den verden han selv lever i - hvilket betyr at han har et annet symbolunivers og sannsynligvis har måttet bruke en del tid på å forklare de psykiatrisk sakkyndige hva han legger i sine begreper, og i så fall irritert seg mye over at disse i utgangspunktet ikke har vært fortrolige med hans begreper. Her tror jeg at andre som tilhører dette miljøet, f.eks. Hans Rustad (som driver document.no), Breiviks "mentor" Alan Lake eller "Fjordman" (Peder Are Nøstvold Jensen), eller avhoppere fra høyreekstreme miljøer, eller folk som på ulike måter har satt seg inn i innleggene på document.no (f.eks. den danske bloggeren Margrethe Monika S. Hansen), kunne komme med viktige innspill. Men det finnes ingen tradisjon eller kultur på å trekke inn "likesinnede" og/eller "ikke-fagfolk" i slike saker, i hvert fall ikke som en del av den psykiatriske vurderinger. De færreste ønsker vel heller ikke å skape noen presedens på slike utradisjonelle metoder. Fagfolk med relevant kunnskap og kompetanse, derimot, er en annen sak. På den andre siden kan "de andre", være viktige medaktører når selve rettsaken blir igangsatt.

Men når det gjelder den mer "diagnostiske siden" burde nok en ny undersøkelse tenke bredere enn det psykiatriske fagmiljøet, og her trekke inn andre fagmiljøer. Spesielt tenker jeg her på sosialantropologer, men også f.eks. psykologer, historikere og teologer kan være relevante faggrupper.

 

Og hvis man mener at dialog er viktig som en del av en slik diagnostikk er det også viktig at man ikke møter Breivik med at man selv setter premissene for denne dialogen. En slik felle ser det f.eks. ut til at Dialogsenteret i Danmark gikk i, i deres ønske om å kommunisere med nyreligiøse bevegelser, ved at de selv satte premissene for dialog, nemlig deres eget livssyn) (http://dialogcentret.dk/index.php?option=com_content&view=article&id=1111&Itemid=23).

Det har også vært ulike oppfatninger om hvorvidt det i det hele tatt er mulig å ha dialog med ulike totalitære regimer eller ikke. Erik Solheim mener f.eks. at dialog med regimet i Burma er nyttesløst (Leder i Aftenposten 05.06.2010), men det kan ikke utelukkes at det har sammenheng med at han selv i utgangspunktet har kommet med kritiske kommentarer vedr. Aung San Suu Kyi (http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3673552.ece)

Tidligere statsråd og leder for Arbeiderpartiets kvinnebevegelse Karita Bekkemellem mener f.eks. kvinnebevegelsen er naiv om kvinneundertrykking blant muslimer, og sier at hun er lei av at politikernes svar hele tiden er dialog og toleranse.

(http://www.dagenmagazinet.no//Nyheter//Samfunn/tabid/248/Default.aspx?ModuleId=59958&articleView=true)

Bernt Hagtvet har også selv innført begrepet dialogisentimentalitet (http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3796418.ece)

Selv tror jeg mangel på slik dialog i en del tilfeller har sin faktiske grunn i begrensninger, fordommer og forutinntatthet hos den som inviterer til dialog, og at det bare er i helt spesielle, ekstreme tilfeller, hvor dette uansett er nytteløst (da tenker jeg på despoter av kaliber som Stalin, Hitler, osv.).

Om dette også er tilfelle med Breivik, eller ikke, har jeg ingen formening om. Hans forsvarere ser ut til å kunne ha samtaler med ham som Breivik selv kan godta. Men deres oppgave er jo å forsvare ham, ikke å være i dialog med ham. Og da mener jeg dialog i betydningen at to parter snakker sammen og lytter til hverandre og der begge parter er innstilt på at motparten kan tilføre dem ny kunnskap og forståelse.

 

Som kjent er det svært sprikende oppfatninger om Breiviks diagnose, og mange, som i likhet med meg, ønsker å "synse" noe om ham. Her er noen eksempler på uttalelser fra to fagfolk som mener at han IKKE er psykotisk:

 Henning Værøy: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/oslobomben/artikkel.php?artid=10077933

Øystein Sørensen: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/oslobomben/artikkel.php?artid=10043180

Se også kommentar i Aftenposten 11.02.2012 s. 2-3: "Ingen visshet om det mentale" av redaktør Per Anders Madsen. Her merker jeg meg spesielt følgende uttalelse fra Øystein Sørensen: Hvis dette er klinisk galskap, da er det svært mye klinisk galskap å finne hos totalitære tenkere i Europa de siste hundre årene.

Det tror jeg faktisk han har rett i!

 

Jeg merker meg også følgende uttalelse fra Per Anders Matsen der han siterer Øverenget som i Magasinet 04.02.2012 sier følgende: "Om en person som har gått så planmessig og kalkulert til verks kan betraktes som utilregnelig, har kanskje psykiatrien problemer med å beskrive virkeligheten på en fullgod måte". Ja, som overfor nevnt mener jeg psykiatrien har problemer med å beskrive virkeligheten på en fullgod måte. Men det har også rettsvesenet. Matsen sier følgende: "Samtidig fremholdt psykiaterne Randi Rosenquist og Pål Abrahamsen - ikke hvemsomhelst noen av dem - at det var "dumt" at begrepet psykotisk kom inn i straffelovens paragraf 44 ved den siste revisjonen i 2002, angivelig fordi begrepet alene ikke godt nok dekker den alvorlige virkelighetsbrist som må medføre frihet fra straff".

 

Og her mener jeg vi er ved paradoksets kjerne ved vurderingen av Breivik: Han har bygget seg opp et luftslott som han har flyttet inn i, han har en gjennomgående forestilling om Islams invasjon av Europa som dominerer ham tankemessig og følelsesmessig, men som ikke er forankret i virkeligheten. SAMTIDIG har han gjennomført en terrorhandlig planmessig, målrettet og konsekvent, vel vitende om at det han gjør er straffbart. Og han gjør det både i egen vinnings hensikt (få bekreftet sin betydning) og på vegne at den norske befolkning. Derfor er han også, slik jeg ser det, strafferettslig ansvarlig.

 

Men norsk rettspsykiatri gir ikke rom for den slags: Enten er du psykotisk og ikke strafferettslig ansvarlig, ELLER så er du ikke ikke-psykotisk og strafferettslig ansvarlig. Og det tragiske ved bestemmelsen i 2002 er at mennesker som i gjerningsøyeblikket gjennomfører sine handlinger på en rasjonell og gjennomtenkt måte av den grunn ikke lenger kan betraktes som psykotiske, uansett hvor psykotisk deres ideologiske tankesett er.

 

Kanskje Brevik-saken kan føre til at vi mennesker får et mer realistisk forhold til all den destruktiviteten som finnes i vår samfunn, men som alt for ofte er godt tildekt og derfor vanskelig å få øye på fordi vedkommende greier å skjule det, eller fordi personen i praksis blir hindret i å gjennomføre sitt forsett, eller fordi personen unnlater å følge sine visjoner pga av de negative konsekvensene for sin egen del, eller fordi vedkommende fortsatt har i seg elementer av empati som gjør at man "holder igjen". Galskap - vel og mer i en vid forstand - inkluderer etter min mening også mennesker som kan ha enkelte psykotiske forestillinger, men som ikke nødvendigvis er så gjennomgripende, dominerende og intense som i Breivik sitt tilfelle. Da tenker jeg f.eks. på mennesker med - etter min mening - skremmende forestillinger, forestillinger som bare kommer fram internt blant likesinnede og når de utfordres av utenforstående. Et eksempel på dette finner du i en kommentar i Aftenposten av Inger Anne Olsen: "Farlig fromhet" (http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/olsen/article3090727.ece)

 

Bør Breivik behandles?

Etter min mening bør Breivik tilbys en behandling, uansett om han sier ja takk eller nei takk. Men er han i det hele tatt tilgjengelig for behandling? Og hva skal han behandles for? Dette er vanskelige spørsmål. Skal målet for behandlingen være at han skal gi avkall på sine forestillinger? Skal målet for behandlingen være at han oppriktig skal angre sine handlinger? Skal målet for behandlingen være at han forstår sammenhengen mellom sin egen tragedie og sin egen oppvekst? Annet? Og hva skal behandlingen rettes mot? Hans ideologi som han neppe vil gi slipp på? Affektive symptomer som han ikke har? Uansett målsetning tror jeg Brevik er utilgjengelig, eller i alle fall svært lite tilgjengelig for behandling. Skal han komme seg videre forutsetter det uansett at det finnes personer som han tillegger større autoritet enn det han mener han selv har. Og skulle han bli satt på antispykotisk medikamentering tror jeg man bare vil se endringer med utgangspunkt i medisinenes bivirkninger: Sløvhet, vektøkning eller lignende.

 En fascinerende tanke er å tilby ham hypnose: Selv om han idylliserer sin barndom og har satt lokk på sine traumer, er det ikke utelukket at man gjennom hypnose kan fange opp affektive elementer fra tidlig barndom, som man kan arbeide videre på. Men hypnose forutsetter at man i utgangspunkt er hypnotiserbar/suggesterbar og er villig til å la seg hypnotisere av en annen person. Dette er nok heller tvilsomt i Breivik sitt tilfelle. På den andre siden: Hvis en behandler kunne møte Breivik med respekt slik at Breivik over tid fikk tillit til den personen - i betydningen at han ville blitt litt nysgjerrig på mulighetene av å oppdage ny sider ved seg selv ved hjelp av denne behandleren - så kanskje man da kunne få et grunnlag for utprøving av hypnose.

Klassisk psykoanalyse er også en mulighet, men da må han først selv føle behov for å finne mer ut av sin barndom.

 

 

Referanser:

Sletvold, J. (2014). Tilregnelighet og sykdom. Dagbladet 22.04.14. http://www.dagbladet.no/2014/04/22/kultur/meninger/kronikk/rettssikkerhet/tilgjengelighet/32913817/

Svendsen, F. H. (2001). Ondskapens filosofi. Universitetsforlaget, Oslo