20. mai, 2016

Om debatter

"Folk blir som regel lettere overbevist av grunner de selv har funnet, enn av dem andre har funnet." (Blaise Pascal)

I enkelte debatter som man følger på Facebook, TV eller andre steder ser det ut til at enden på visen er at ingen har endret sine standpunkter, at ingen egentlig har lært noe av hverandre, og at avstanden mellom debattantene er større enn det den var i utgangpunktet. Hvorfor er det slik? En mulig forklaring kan være denne:


Det kan f.eks. dreie seg om at man prøver å gi inntrykk av at de standpunkt man har inntatt er en konsekvens av en lang rekke logiske og rasjonelle slutninger og at man er åpen for, og villig til, å endre sine standpunkter, når andre kan komme med gode argumenter for dette, gjennom replikker som "det er noe av det du sier som jeg lurer på", "nå blir jeg nysgjerrig på det du sier", eller "nå blir jeg virkelig forundret".
Men virkeligheten kan være at man har et faktisk behov for å holde fast på det man allerede har bestemt seg for å mene, og er negative til andres forsøk på å få en til å forandre mening. Er man i tillegg også usikker på sitt eget standpunkt, eller opplever det som ydmykende at andre forstår noe bedre enn en selv, blir man også fiendtlig innstilt til disse forsøkene fra andre. Så det man ender opp med er at ingen lærer noe av hverandre og at avstanden blir bare større.
Derimot kan DE ANDRE som følger med i debatten finne støtte for sine egne synspunkter. Ut fra et slikt perspektiv har en slik debatt også noe positivt ved seg.

Avstand i slike debatter oppstår gjerne fordi man føler seg provosert over at "motparten" ikke er villig til å "kjøpe" ens egne argumenter som man selv mener er både logiske og innlysende. Dette kommer gjerne fram i utsagn som "jeg kan ikke (eller kanskje VIL ikke) fatte å begripe at du". I tillegg er det vanlig å beskrive eget standpunkt i et språk som gir inntrykk av troverdighet, mens man gjør det motsatte med "motparten".


Her er noen slike eksempler på ord og uttrykk man bruker for å legitimere eget standpunkt: Er klar og tydelig, er kompromissløs, er fleksibel og sannhetssøkende, setter på plass, holder meg utelukkende til fakta, utfordrer, er krystallklar.


Og her er noen eksempler på ord og uttrykk som brukes i den hensikt å så tvil om motpartens standpunkt: Overtro, hylekor, kommer i forsvar, blir provosert, blir indignert, nekter hardnakket, avviser bryskt og arrogant, tar rullegardinen ned, sutrer, holder krampaktig fast på, tviholder, desperat, strutsepolitikk, rigid, lar seg forvirre av fakta, virrer omkring, surrer og roter, infantil, barnslig, forvrenger virkeligheten, går til angrep, rabiat, fanatisk.

Hvorfor er det slik at vi så lett lar oss irritere over andre ikke forstår, eller greier å forstå, det vi selv forstår? I "Klassekampen" 13.05.16 s. 30-31 henviser Peder Kjøs til forskning som kanskje kan si noe om dette: "Forskernes hovedpoeng er at vi overdriver vår egen betydning for andre. Vi har generelt en tendens til å tro at andre ser verden omtrent slik vi selv ser den. Vi tror at vårt eget perspektiv er nærmest sannheten, og at andre tar feil, misforstår og fordreier virkeligheten mer enn vi gjør selv. Denne overvurderingen av vårt eget perspektiv tar vi med oss når vi vurderer vår egen betydning".