27. nov, 2016

Eksilkubanere

For noen år siden gikk det et program på NRK om Hotellet ”Havana Hilton” som i 1959 ble overtatt av kubanerne og som da fikk det nye navnet ”Havana Libre”. Det som særlig slo meg i dette programmet var de mange parallellene mellom den kubanske historie de siste 60 årene og mange av de problemstillinger og ulike perspektiver og «øyne som ser» som knytter seg til enkelte nyreligiøse bevegelser / lukkete trossamfunn. Da tenker jeg som et eksempel på hva som skjer når en menighet blir invadert og overtatt av karismatiske personer med sine visjoner, og hvordan dette oppleves av de som fortsetter å være i menigheten og av de som velger å forlate menigheten, og, ikke minst, hvordan disse to gruppene oppfatter hverandre.

Jeg er ingen fagperson når det gjelder historie, sosiologi eller sosialantropologi, og har vel en noe fragmentarisk kunnskap om Cubas historie. Likevel mener jeg det er enkelte sider ved Cubas historie der man kan trekke paralleller til enkelte nyreligiøse bevegelser. Det er sikkert også andre paralleller til Cubas historie som jeg selv ikke er oppmerksom på. Det er helt sikkert også ulike sider ved denne historien der man ikke kan trekke paralleller til enkelte nyreligiøse bevegelser / lukkete trossamfunn.

Før 1959 hadde USA store interesser i Cuba når det gjelder politisk stabilitet og økonomisk investering, og landet, ledet av Batista, ble flittig brukt av amerikanere som rekreasjonssted, og ”utnyttet” på ulike måter. Samtidig var Cuba et kontrastfylt land med store ytterpunkter mellom fattige og rike. Og de fattige var nok i majoritet.

En del, sannsynligvis de fleste, av disse følte seg utnyttet og undertrykte, og var rimelig nok mottagelige for den sosialistiske visjon som Castro stod for. Stor var da også gleden hos de fleste kubanere da Castro tok makten i 1959. Over tid har nok også mye av denne begeistringen, helt eller delvis, blitt holdt ved like i befolkningen (aktive tilhengere), fordi:

  • De følte seg ikke lenger utnyttet og nedvurdert av rike kubanere og amerikanske kapitalister.
  • Alle kubanere fikk tilgang til de samme gratis offentlige tjenestene (helse, utdanning, osv.)
  • Samholdet ble styrket ved at landet har vist at den sosialistiske modellen til Castro over tid faktisk har vist seg levedyktig, på tross av mange års embargo fra USA.

Men en del kubanere (passive tilhengere) har nok også mistet mye av begeistringen og blitt desillusjonerte, fordi:

  • De opplever at økonomiske og andre løfter ikke er blitt innfridd.
  • De har reagert på urimelige straffereaksjoner på Batistatilhengere etter revolusjonen.
  • De hadde aldri tenkt at Cuba skulle utvikle seg i en kommunistisk retning.
  • De følte, pga det foregående at Castro hadde ført dem bak lyset, og hadde en skjult agenda, på tross av at Castro selv gav uttrykk for at det å samarbeide med Sovjetstaten ble en konsekvens over tid fordi USA ikke ville hjelpe dem.

Likevel fortsetter de å bo på Cuba fordi:

  • De synes fordelene er større enn ulempene.
  • De tør ikke flytte fra Cuba pga frykt for reaksjoner mot dem selv eller deres familie/slektninger.
  • De har resignert og orker ikke å omstille seg.
  • Å slå seg ned for eksempel i USA er ensbetydende med å overgi seg til fienden og gi etter for det kapitalistiske systemet.
  • De drømmer om en kontrarevolusjon og mener at mulighetene for å få til dette er større ved å forbli på Cuba.
  • De har mer og mer fått øynene opp for det positive som Cuba og Castro står for.

Den tredje gruppen er eksilkubanere, som har forlatt hjemlandet, fordi.

  • De synes ulempene er større enn fordelene.
  • De drømmer om en kontrarevolusjon og mener at mulighetene for å få til dette er større ved å forlate på Cuba.
  • Det gir dem større inntekter og et generelt bedre liv.
  • De har selv blitt truet av de kubanske myndighetene.
  • De har tatt avstand fra Castros ideologi og mener derfor det er bedre å bo utenfor sitt eget land enn å måtte handle på tvers av sine overbevisninger.
  • De har sagt farvel til Cuba og hele landets identitet og ønsker kort og godt å leve som vanlige amerikanere.
  • De har fått en økende bekymring for situasjonen på Cuba.

Den fjerde gruppen er befolkningen i USA (der de fleste eksilkubanere har slått seg ned), inkludert den politiske ledelsen. De har nå åpnet for dialog og samarbeid med Cuba, og fjernet deres embargo, men er ikke av den grunn enig i deres politikk og kulturelle praksis.

Mellom disse fire gruppene oppstår det da spenninger fordi de er uenige i hverandres reaksjoner, de tillegger hverandre motiver som ikke er gjenkjennbare, de har ulike meninger om rett/galt og sant/usant, ulike meninger om statens eksistensberettigelse eller hvordan landet videre bør utvikle seg, og har ulike og kryssende oppfatninger om hverandres agenda, troverdighet og legitimitet.

  • Noen aktive tilhengere mener passive tilhengere bare vil ha fordelene ved å bo på Cuba og later som de er lojale kubanere, samtidig som de ved undergrunnsvirksomhet og passivitet motarbeider landets interesser.
  • Noen eksilkubanere mener at aktive tilhengere er ”hjernevasket” og derfor ikke er i stand til å se at Castro pga. sin ideologi har isolert seg fra verden med økt politisk kontroll og økt fattigdom.
  • Noen passive tilhengere mener mye av det samme som gruppe eksilkubanere, men mener samtidig at aktive tilhengere er alt for idylliserende, unyanserte og beundrende i forhold til Castro.
  • Noen aktive tilhengere mener at eksilkubanere har latt landet i stikken til fordel for egne materielle, og andre interesser. De mener også at eksilkubanere aldri helt har forstått Castros ideologi.
  • Noen eksilkubanere er kritiske til passive tilhengere fordi de mener at de handler inkonsekvent når de ikke ”tar skrittet fullt ut” og forlater Cuba.
  • Noen aktive tilhengere er generelt negative til befolkningen i USA fordi de mener det er deres skyld i de problemene som er i landet, og ikke deres egen ideologi, eller andre forhold.
  • En del av befolkningen i USA mener at aktive tilhengere er offer for sin egen ideologi, de hevder at Castro har stjålet amerikansk eiendom på Cuba, eller de er lite interessert i hvordan det egentlig går på Cuba, så lenge deres egen sikkerhet er sikret.

Men her er det også mange nyanser, for eksempel:

  • Noen eksilkubanere mener ikke at aktive tilhengere er ”hjernevasket”, men begrenser seg til å snakke om ”tankekontroll”. De kan også skille mellom ledelsen og den enkelte kubaner og kan også ha en positiv holdning til den enkelte kubaners oppriktighet. De kan også ha en positiv holdning til selve den sosialistiske grunnideen, men mener at det er ”praksisen” til Castro det er noe galt med.
  • Ikke alle mener at Castro bevisst førte befolkningen bak lyset i forhold til sin agenda, men at hans samarbeid med Sovjet ble nødvendig og fremprovosert pga. embargoen fra USA.
  • Noen aktive tilhengere er mer interessert i å være i dialog med eksilkubanere og befolkningen i USA enn andre.
  • Noen amerikanere mener at Castro har rett til, og behov for støtte, selv om de representerer andre verdier enn dem selv, og at det er viktig å forstå dem også på deres egne premisser. Andre, derimot, ser på en slik holdning som ensbetydende med at man ikke ser ”alvoret i saken”, men får da til «motsvar” at disse at disse andre forholder seg til Cuba og dens aktive tilhengere med stereotype og respektløse holdninger.
  • Det oppstår spenninger internt hos passive tilhengere og eksilkubanere fordi de har ulike meninger om man skal kjempe for et fritt Cuba, eller bare godta situasjonen som den er. Noen tror også at den revolusjonære visjonen vil dø med Castro, mens andre mener at den vil leve videre i beste velgående også etter hans død. De kan også stille spørsmål ved hverandres motiver for å være henholdsvis ”passiv” eller ”aktiv”.
  • En del amerikanere er egentlig ikke interessert i konflikten Cuba/USA, og har slikt sett ikke tatt noen stilling til den, eller de vet for lite om denne konflikten, eller de mener at styret i Cuba og USA i fremtiden kan fortsette nå.
  • Holdninger endrer seg over tid, noe som nå viser seg ved at den politiske ledelsen i USA nå har en mer ”forsonende” holdning.