29. mai, 2017

Lærerne må ta ansvar

I en artikkel i «Utdanningsnytt» (se artikkel her) tas det opp et svært viktig tema om det å skape gode relasjoner på skolen. MEN: Jeg synes formuleringen i overskriften - «læreren må ta ansvar» - er lite heldig. For det finnes MANGE lærere som faktisk TAR ansvar. Det finnes også mange som gjerne VIL ta ansvar, men der rammebetingelsene (jfr «Pedagogisk analysemodell») for å få til det ikke er til stede. Og egentlig blir jeg oppgitt hver gang det kommer opp nye oppslag om at «det må (også) læreren ta ansvar for», enten det dreier seg som avdekking av mobbing og andre overgrep (se her), snakke med foreldre til barn som har hijab (se her), tvangsekteskap (se her), barns psykiske helse (se her og her), ting som gjør barna redde (se her), elevenes samtaleklima (se her), atferdsproblemer (se her), plikt til å følge opp mistrivsel selv når det skyldes forhold utenom skolen eller utenfor skolens område (Opplæringsloven 9A), gå på hjemmebesøk til foreldre som ikke kommer på foreldremøter (se her),  bekymringssaker til barnevernet (se her) være gode rollemodeller (se her) eller at elevene gjør leksene sine (se her).

For hovedansvaret for å få til en bedring i den norske skolen ligger ikke hos den enkelte lærer – eller skolen, men først og fremst hos de politikerne som setter rammene for hva den norske skolen skal prioritere og fokusere på, og hva den enkelte skole skal tilføres av ressurser. På andreplass kommer foresatte/foreldre. Og på tredjeplassen kommer skolen. Det er i hvert fall min mening.

Men når det er sagt: Hva kan skolen få til innenfor de rammer og ressurser politikerne har gitt dem? Her mener jeg humanistiske verdier må prioriteres:

I 2011 satte Biri Ungdomsskole i verk en plan for å bedre det psykososiale miljøet hos elevene. Et viktig tiltak her var å også rette fokuset mot det psykososiale miljøet hos lærerne. For noen år siden stod det en artikkel om dette i «Utdanning» der det blant annet kom frem at bruk av Reflekterende Team var et viktig tiltak, for å fremme gjensidig trygghet, det å våge å bruke hverandre som kolleger, og det å ha fokus på konstruktive løsninger. RT har jeg selv svært gode erfaringer med.

På samme måte som et klassemiljø blir påvirket av forholdet mellom elevens foreldre, blir også et klassemiljø påvirket av forholdet mellom de ansatte på skolen. Dette gjelder ikke minst på ungdomsskolenivå der elevene har mange voksne å forholde seg til og der ikke lenger er slik at kontaktlærer har klassen i de fleste timene.

Dette prosjektet blir beskrevet her under Sosial Læreplan.

Her er et lite utdrag fra deres plan:

Ansatte ved Biri u-skole: 

  • reflekterer systematisk over egen praksis
  • er gode rollemodeller for elevene
  • er opptatt av å skape godt læringstrykk
  • ber om veiledning i vanskelige saker
  • tar opp ting med dem det gjelder eller med skolens ledelse
  • etterstreber god dialog (elever – kollegaer – foreldre)
  • er tydelige klasseledere
  • er godt kjent med personlige grenser
  • har flere strategier for å håndtere konflikter
  • er presise og forberedt til timer og møter
  • er opptatt av å skape forutsigbare skoledager
  • følger inspeksjonsplanen
  • tar vare på skolens utstyr og holder skolens lokaler ryddig
  • er lojale mot felles avgjørelser
  • bruker ikke ukvemsord eller banning overfor elever eller kollegaer

Ved siden av Reflekterende Team har jeg også stor tro på bruk av to-lærere i klassen. Hovedgården Ungdomsskole i Asker har gjort gode erfaringer med det (se artikkel her), blant annet at behovet for spesialundervisning ble halvert, økt trivsel hos elevene og en markert reduksjon i frafall i den videregående skolen. Og senest i dag kom «Utdanning» nr. 10 / 26. mai 2017 s. 58-59 der det fortelles om «Dovre-modellen» (se artikkel her) med fokus på to-lærer system allerede på 1. og 2. trinn, og der man har kunnet se akkurat de samme tre effektene som på Hovegården ungdomsskole.

Dette sier meg noe om viktigheten av lærernes tilgjengelighet og at humanistiske verdier som gjensidig respekt, gode relasjoner og gjensidig trygghet alltid bør være en sentral del av skolens hverdag.

Selv har jeg alltid vært tilhenger av involveringspedagogikken. Dessverre ble det en døgnflue i den norske skolen. Men de samme humanistiske verdiene finner vi der. Har skrevet noe om egne erfaringer med klassemiljøarbeid her (se artikkel her).

 

Så i veldig korte trekk mener jeg at skolene i Norge i sin alminnelighet bør har mer fokus på grunnleggende humanistiske verdier som respekt og gode relasjoner og at metoder som reflekterende team, to-lærer system og klassemøter her kan være viktige og nyttige verktøy.

Og etter min mening er det ingen tvil om at det å forebygge, ikke bare mobbing, men også lærevansker og psykiske problemer, og det å få til en optimal pedagogisk/psykologisk/identitetsmessig/sosial utvikling for den enkelte, ved å jobbe med det psykososiale miljøet på skolen så tidlig som mulig, uansett er det viktigste.