11. sep, 2017

Mitt valg

Da jeg var 18 år bodde jeg på Snarøya. Min mor var venner med Anders Lange fordi begge var interessert i hunder. Så hadde Anders Langes parti vært valgbart den gangen (1966), så hadde nok både jeg og min mor stemt på det.
 
I stedet ble det i starten Høyre fordi "alle" på Snarøya stemte på Høyre, i tillegg til at de var opptatt av individuell frihet og utdannelse.
 
Noen år senere ble jeg religiøs, og fikk da nye verdier. Da ble det for meg naturligvis KrF.
 
En del år senere fløtta jæ te Hurum. Da ble jeg opptatt av distriktspolitikk og Senterpartiet.
 
Så kom tragedien på Utøya og i regjeringskvartalet. Da fikk jeg en sterk trang til å vise solidaritet overfor Arbeiderpartiet.
 
Etter mange år i PPT ble jeg i økende grad oppgitt over norsk skolepolitikk med sitt overfokus på måling av kunnskap, og bekymret for elevers mentale helse. Skulle jeg da satse å SV sin skolepolitikk? Eller skulle jeg satse på Venstre med sitt fokus på psykisk helse i skolen? Og hva med miljøet og MDG?
 
Så ble det da Rødt, sannsynligvis på grunn av min bekymring for hva som skjer i verden, spesielt for hva en skjev fordeling av rikdom mellom verdensdeler (men også innen det enkelte land) fører til, og konsekvensene av at Norge alltid støtter USA, spesielt mht å blande seg inn i andre lands anliggende. I et slikt perspektiv syntes jeg det vi er opptatt her på berget, ble uvesentlig.
 
Så jeg har altså gått hele veien fra ytterste høyre til ytterste venstre. Det hadde jeg aldri trodd den gangen jeg på 70-tallet forkynte det glade budskap og så på AKP M-L som min ideologiske hovedfiende, og hevdet at kristendom forkynner at «alt mitt er ditt», mens kommunismen og det klasseløse samfunn forkynte at «alt ditt er mitt»! Og nå leser jeg bloggen til Pål Steigan med nye øyne.
 
Har jeg vært vinglete? Nei jeg synes ikke det. For det har ikke vært slik at jeg i en konkret valgsituasjon stadig har ombestemt meg, men ved hvert valg stemt i samsvar med de verdier og det fokus jeg til enhver tid har hatt. Jeg mener alle bør velge sine standpunkter ut fra det man til enhver tid mener at samfunnet/verden er best tjent med, spesielt på lang sikt, standpunkter som man på sine eldre dager ikke skal behøve å skamme seg over.
 
En jeg fortalte dette om hevdet at det nok er nok litt uvanlig å gjennomgå så mange faser og så ende opp i ytterkanten Rødt, og at det er mer vanlig å gå den andre veien, starte som ung og uerfaren og et lett bytte for billige retorikere, men at man gjennom erfaring modnes, ser tingene fra flere sider, og da vanligvis beveger seg vekk fra ytterkantene.
 
Hvis det er riktig som vedkommende sier, så har jeg nok her ikke vært Mainstream, snarere Kjerringa mot strømmen.
 
I alle fall unngikk jeg å begynne som Che Geuvara og ende opp som Stutum 40 år senere!