2. jan, 2018

Sinnasnekker'n og mattefobi

 

Har sett mange episoder av "Sinnasnekker’n" og den tilsvarende svenske "Arga snickaren" på TV.

Man kan noen ganger bli forundret når disse personene som åpenbart har tatt seg vann over hodet ikke kan gjøre rede for hvorfor det gikk som det gikk. Svaret blir da alltid «jeg vet ikke». Senest i dag så jeg en far som i sin fortvilelse ikke kunne forstå hvordan han kunne montere en dør som gikk så lavt at den kolliderte med dørterskelen. Og han la ikke skjul på at han skammet seg over det han hadde gjort.

Men jeg kjenner meg igjen. Det med husbygging og oppussing har heller aldri vært min greie. Det kommer nok heller aldri til å bli det. Og skammen hos meg sitter da løst.

Hva kjennetegner alle vi som i fortvilelse har møtt veggen når det gjelder husbygging og oppussing? Selvsagt er ikke to av oss helt like. Men jeg tror likevel det er en del fellestrekk som ofte går igjen. Jeg har her prøvd å lage en liste over disse antatte fellestrekkene.

Man har et urealistisk forhold til selve prosjektet og sin egen kompetanse. «Det ser ikke så vanskelig ut» + «Dette greier jeg sikkert». Men når man har startet på prosessen tar det ikke lang tid før man forstår at det hele er mer komplisert enn det man trodde, man blir usikker på rekkefølgen av handlinger, er kanskje mindre kjent med verktøyet sitt enn det man trodde, man føler aldri tilfredsstillelse med det man har gjort, uforutsette hindringer kommer i veien, man innser at «tegninger i hodet» ikke holder som arbeidstegninger, og man aner etter hvert at prosjektet tar lenger tid enn det man i utgangspunktet regnet med.

Og når man ser tilbake på det man har, og ikke har, gjort, kommer skammen. Hvordan går det an å gjøre noe så idiotisk? Hvorfor forstod jeg det ikke hva jeg gjorde? Hvordan kommer andre til å reagere på dette? Og når man skal beskrive hva som egentlig skjedde blir man svar skyldig. «Jeg vet ikke». Og når man blir spurt om hvordan man tenkte, blir svaret det samme. «Jeg vet ikke».

Så kommer frelseren i form av "Sinnasnekker’n" eller "Arga snickaren". Ja, de kommer innledningsvis med kjeft, men de tilbyr raskt hjelp, og de sørger, ved bruk at oppmuntring, formidling av forståelse, konkret støtte, ev. også et lite spark i baken, for at vedkommende blir en del av prosjektet ved å la vedkommende løse en liten og overkommelig oppgave. Og prosjektet kommer i mål.

Hvor jeg vil hen med alt dette? Det jeg tenker på er at den forvirringen, arbeidsvegringen, fravær av arbeidsgleden, stagnasjonen og fobien som alle vi som strever med dette har, ser ut til å ha en del fellestrekk hos elever med såkalt «mattefobi» / «emosjonell vegring mot matematikk». Dette er selvsagt også en heterogen gruppe, men jeg tror disse elevene strever med noe av det samme som oss. Her er eksempler på noe av det som jeg tenker kan være parallelle trekk.

Eleven hadde kanskje før skolestart en viss interesse og glede knyttet til dette. Men på skolen fikk eleven aldri «grep» på faget, og fått noen grunnleggende forståelse for hva det hele egentlig dreide seg om og hvordan det hele egentlig hang sammen.

Eleven greier ikke i praksis å bruke det eleven har av verktøy dvs algoritmer. Når eleven får matteoppgaver oppleves oppgaven som vanskeligere enn det man regnet med, eleven gjør det hele på en klønete måte og eleven har ingen anelse om hvordan oppgaven skal løses, eller hvorfor et svar blir riktig når det blir riktig.

Eleven har ikke noe språk til å beskrive vanskene eller noen strategi til å finne ut av dem.

Elevens eneste fokus er å «finne svaret på oppgaver» og å bli «fortest mulig ferdig».

Matte er for eleven «bare» et fag man må igjennom, og har ingen ting med elevens hverdag å gjøre.

Eleven synes det hele er skamfullt og oppfatter deg selv som «dum».

Eleven bruker mye energi for å skjule for andre at man er en «matteidiot».

 

Heldigvis har jeg aldri opplevd meg som en «matteidiot». Når det gjelder husbygging og oppussing er nok situasjonen annerledes. Og jeg tror det hjelper meg å kunne møte alle disse "matteidiotene" med forståelse og respekt.