8. apr, 2018

Om utredningen til Thomas Nordahl mfl

 

 Thomas Nordahl mfl har på bestilling fra Kunnskapsdepartementet skrevet en innstilling som foreslår organisatoriske endringer når det gjelder elevers inkluderende fellesskap og behov for tilpasset opplæring (Se rapporten her)

Det er ikke alltid jeg er like begeistret for det Thomas Nordahl sier og mener. LP-modellen og Pedagogisk Analysemodell har jeg stor sans for. Men jeg savner nok et større fokus på tiltak som er rettet mot det som gjør at elever faktisk lærer og utvikler seg, fremfor rammebetingelsene (Se mer om dette her)

Denne utredningen er stor og dristig, og gjort i en god hensikt, riktignok med fokus på det strukturelle, men i alle fall i samsvar med bestillingen. Og det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål knyttet til den, men noe annet kan man heller i forvente nå i første omgang. Så i utgangspunktet ønsker jeg den velkommen, og imøteser kommende høringsrunde og videre konklusjoner med spenning.
Det som gleder meg mest er anbefalingen om at PPT blir satt fri sin sakkyndighetsrolle, og at de ansatte i PPT nå får nye roller som medfører at de vil kommer mye tettere på barnehagene og skolene enn det de før har hatt mulighet til. Da snakker jeg mye ut fra egne erfaringer: På 70-80 tallet hadde ikke PPT en slik rolle mht sakkyndighetsarbeid som PPT har nå. Henvisninger ble sendt, jeg utredet, gav muntlige tilbakemeldinger, og skriftlige tilbakemeldinger ble sendt etter nærmere avtale og når det var behov for det. Dette krevde ikke all verdens av tid. Til gjengjeld hadde jeg betydelig mer tid til å være på skolen / i barnehagen, være med på samarbeidsmøter, «småprate» med pedagoger, observere i grupper og klasser, lede klassemøter, dra på hjemmebesøk etc. etc. Men slik var det den gangen, kanskje det ikke er mulig å skru tida tilbake. Kulturen har endret seg. Og kanskje var det mange behov man den gangen ikke så, som man ville ha sett i dag. Men jeg har i alle fall håp om at det Nordahl anbefaler vil frigjøre PPT til å bruke sin kompetanse der den bør være. Ser ikke bort ifra at PPT som sådan blir avviklet. Til gjengjeld kan det skje at de som har jobbet der fram til nå får mer inspirerende og meningsfulle oppgaver. Men det er i seg selv ikke noe mål å opprettholde PPT som et kommunalt verktøy, i hvert fall ikke sin nåværende form. Hvis det skulle vise seg at andre organisasjonsformer fører til at høyt utdannede PP-arbeidere på en bedre måte enn nå kan være til hjelp for den oppvoksende slekt, gjerne med utgangspunkt i barnas rolle som førskolebarn og elever, så ønsker jeg det velkommen!

Et motto jeg liker er dette: «Gjør ikke det som andre kan, eller andre vil, gjøre. Men gjør det som andre ikke kan, eller ikke kan, gjøre.» (Dawson Trotman). Det mottoet mener jeg har relevans i denne saken.

Den kanskje største utfordringen med denne innstillingen er nettopp det som Bjørg Klokk påpeker her, fravær av for lite samlet spesialpedagogisk kompetanse i Norge. Som Piaget lærte oss: Det blir ikke mer vann i en flaske når den blir høyere, men samtidig tynnere, eller omvendt.

 

Jeg ser at det her er planer om å overføre 300 stillinger fra 3. linje tjenesten til 1. linjetjenesten. Hvordan skal dette gjennomføres i praksis? Man kan jo ikke pålegge/tvinge folk til å skifte arbeidsplass. Forrige gang man gjorde dette, for 20 år siden, mener jeg å huske at av 300 nedlagte arbeidsplasser i Statped var det bare 16 av de som da sluttet som faktisk jobbet i PPT etter ett år. Hva skal til for at historien ikke gjentar seg? Å satse på overføring fra 3. linjetjenesten frykter jeg kan bli et bomskudd.

Å bygge opp en spesialpedagogisk kompetanse som er "nær" på skolen i Norge vil nok ta mange år.