21. mai, 2018

Hjemmelekser

 

De fleste er nok kjent med at det pågår en offentlig debatt knyttet til hvorvidt  elever i den norske skolen bør ha hjemmelekser eller ikke.

 

Her er to eksempler på innlegg MOT lekser:

 https://www.dagbladet.no/kultur/pa-tide-med-leksefri-skole/69799450

https://forskning.no/sosiale-relasjoner-sosiologi/2008/02/lekser-er-urettferdig

 

Og her er to eksempler på innlegg FOR lekser:

https://www.nrk.no/norge/forsker_-_-lekser-har-en-positiv-effekt-1.12612746

https://www.aftenposten.no/meninger/leder/i/Xw3gm/Aftenposten-mener-Ja-til-lekser

Dette har det også vært debatt om i USA. Her er et innlegg fra den amerikanske Psykologen Alfie Kohn, som er kritisk til hjemmelekser, og her omtaler han en amerikansk undersøkelse fra 2006 knyttet til effekten av hjemmelekser.

 

Hva skal jeg mene om dette? Min rolle i skolen har vært som PP-rådgiver, og jeg  har derfor av naturlige årsaker møtt elever som ikke nødvendigvis har vært representative for alle elever. I den rollen har jeg møtt mange elever som har strevd med leksearbeid. Mange – både elever og foreldre – har fortalt at lekser, det er noe de gjør for å bli ferdig med det, og fordi de har fått beskjed om å gjøre det, og at gode emosjoner og interesse for å lære ikke vært til stede ved leksesarbeidet. Som PP-rådgiver har jeg også noen ganger opplevd at leksearbeidet har vært elevens største problem, og at fritak for lekser har vært det eneste nødvendige tiltaket.  For elever med lærevansker, generelle eller spesifikke, har videre min erfaring vært at leksene ofte ikke har vært tilpasset elevens læreforutsetninger (og da i mange tilfeller fordi skolen ikke har kjent til disse vanskene), og/eller at leksearbeidet har vært mye relatert til stress, og/eller at det har vært samarbeidsproblemer, ev. også konflikter, mellom eleven og foresatte, knyttet til leksesarbeidet. Disse problemene har etter min mening vært såpass alvorlige at jeg for min del generelt er mer negativ enn positiv til lekser. Her mener jeg som psykolog at hensynet til de som strever med lekser veier tyngre enn de som har nytte av lekser. Slik jeg ser det skaper lekser generelt en Matteus-effekt – de som strever, strever enda mere, mens de som lykkes, lykkes enda bede – for å si det enkelt.  Om dette stemmer, så øker det klasseskillet mellom elever og det motarbeider den grunnleggende tenkningen i skolen knyttet til likeverd og tilpasset opplæring for alle elever.

Men jeg har også sett enkelte eksempler på at elever med lærevansker har nytte av lekser, f.eks. elever med struktureringsproblemer som får hjelp av sine foreldre med dette, eller dyslektikere eller barn med AD/HD som hjemme får opplest og gjennomgått noe som skal gjennomgås og jobbes videre med i klassen neste dag.

Slik situasjonen er nå, er lekser i utgangspunktet å oppfatte som noe det forventes at elevene skal gjøre når de får beskjed om det, og at fritak fra dette bare kan finne sted når skole og hjem er enige om det. Noen ganger foreligger det også føringer fra PPT om en tilpasset lekseplan. Et problem med dette er imidlertid at elever, selv om de har fått beskjed om at de ikke MÅ gjøre lekser, likevel kan oppleve et forventningspress fra lærer eller et gruppepress fra de andre elevene (fordi "alle de andre" gjør lekser).Kjenner til fenomenet gruppepress. Noen elever er dessuten mer en normalt pliktoppfyllende. En lærer fortalte meg en gang at han på en konferanse med noen elever gav dem i oppdrag noen ganger å glemme å gjøre lekser, for å dempe den urimelige pliktfølelsen.


Finnes det da noe alternativ til nåværende praksis? Det tror jeg! Et alternativ er å snu det hele på hodet og si at elevene I utgangspunktet / vanligvis ikke skal ha hjemmelekser, men at skolen kan avvike fra dette for klassen eller enkelte elever, når det foreligger en god faglig begrunnelse for dette og dette skjer i samråd med hjemmet. Eksempler på dette kan være når elever i perioder har behov for mengdetrening og repetisjon (se mer om dette her) for eksempel i matematikk eller språkfag, særoppgaver, forberedelse til en presentasjon på skolen, stiler som skal skrives, eller (noe som jeg selv egentlig ikke er noe begeistret for) forberedelse til prøver. For andre igjen kan det dreie seg om fordypning i noe som eleven i særlig grad er interessert i. Og noen ganger kan det dreie seg om et prosjektarbeid som medfører at elevene i klassen må jobbe videre med dette hjemme. Med en slik ordning vil det nok for de fleste, om ikke alle, elever ved en eller flere anledninger være hensiktsmessig å gjøre hjemmelekser. Og man oppnår da å både ta hensyn til de som under gitt betingelser ikke har nytte av leksearbeid og de som under gitt betingelser faktisk har nytte av det, formodentlig også dempe opplevd forventningspress og urimelig pliktfølelse. 

Personlig mener jeg derfor at dette ville være en bedre ordning enn nåværende praksis.

 

Det finnes også en annen innfallsvinkel til dette temaet, nemlig å se nærmere på hvordan ulike elevgrupper reagerer ulikt på de samme leksene.

I en kronikk i Bergens Tidende (Se kronikken her) referer Dan E. Michelsen til erfaringer i 25 år med å gi lekser til elever fra 3. trinn til 7. trinn.

Hans erfaringer er at det i løpet av barneskolen utkrystalliserer seg fire ulike elevgrupper som blir tydeligere og tydeligere jo nærmere de kommer ungdomsskolen.

En gruppe med elever består mest av jenter og kjennetegnes av at de kan håndtere gode og dårlige lekser omtrent like godt. De fleste foretrekker en åpen lekseplan, og de gjør leksene mer eller mindre uten å klage.

En mindre gruppe av elever, nesten utelukkende bestående av jenter, er de som uansett gjør alle leksene på mandag. De takler både «åpen» og normal lekseplan like godt, men har en tendens til å velge det som er mest krevende i møte med en nivådelt og valgfri lekseplan, og i ekstreme tilfeller gjør de alt «just in case».

Michelsen er her av den mening at det i hovedsak er jenter fra disse to gruppene man finner elever som gjør seg nytte av repetisjon og mengdetrening. Samtidig mener han også at man hos disse elevene, og da særlig de i den andre gruppen, finner elever som senere på ungdomsskolen, med henvisning til leksearbeid, utvikler stressymptomer.

En tredje gruppe, hovdesaklig bestående av gutter, har problemer med å strukturere leksearbeidet når leksene gis som ukelekse, og de ender dermed opp med at måtte gjøre alt torsdag kveld, med de kvalitetsmessige følger det nødvendigvis fører med seg. Elevene i den samme undergruppen kjennetegnes også av at de som regel velger de enkleste og "billigste" løsningene hvis det gis valgfrie lekser. Typisk for denne gruppen er også at resultatet av skolearbeidet for en stor del er avhengig av om leksene virker motiverende eller ikke.

Michelsen har også inntrykk av at gutter i større grad enn jenter motiveres av å oppdage, undersøke og utforske, fremfor å gjenta ting gang på gang, på gang, på gang.

- Den siste gruppa består av flere typer elever. Det er gjerne elever fra ustrukturerte hjem og familieforhold, elever med lav impulskontroll, liten selvregulering, dårlig selvbilde, psykiske vansker, ulike diagnoser og/eller relasjonsvansker med mer. De er ofte svært lite indremotiverte og mangler struktur i det de driver med. Mange kan være svake faglig, men det kan også være en god del tydelige underytere i denne gruppa. Disse elevene strekker seg fra de som hver uke forsøker å gjøre leksene uten å lykkes, til de som har gitt opp å forsøke for lenge siden. Flere kan riktignok lyse opp å levere skikkelig godt arbeid, når oppgavene treffer dem skikkelig.

- "Åpne lekseplaner", med innlevering på fredag, fungerer svært dårlig for denne gruppen. Det resulterer oftest i at alt fra et knippe lekser til hele sulamitten ikke har blitt gjort. I verste fall risikerer man en del unødvendig fredagsfravær, særlig hvis det kombineres med ukestester, fordi man taper mindre ansikt ved å være "syk", enn ved å ikke ha gjort leksene. De andre måtene fungerer noenlunde likt (les: ganske dårlig), alt avhengig av mengde, vanskelighetsgrad og hvor motiverende leksene er i seg selv. Det er også i denne gruppen vi finner elevene som faktisk har negativt læringsutbytte av leksene, og hvor de kan virke direkte nedbrytende på elevens selvfølelse.


Disse erfaringene til Michelsen tilsier etter min mening at det å være prinsipielt for eller imot leksearbeid blir problematisk fordi dette ikke tar hensyn til hvor forskjellige elever faktisk er og at de har et behov for ikke bare et differensiert skolearbeid, men i minst like stor grad et differensiert leksearbeid. Det er også interessant det han skriver om forskjellen på gutter og jenter sett i lys av studier som indikerer at gutter generelt har lite utbytte av lekser (se artikkel her). Skyldes det at lekser i praksis (for) mye dreier seg om repetisjon?

Og dette innlegget på Facebook fra Kristin Josephina Hovland, synes jeg også har et bra fokus på når lekser kan være positivt:

 - I arbeid med dyslektikere så har jeg funnet ut at lekser er tøys og tull. Det å oppfordre til å gå på biblioteket å lese frivillige bøker derimot, fungerer så lenge det ligger et frivillig ønske bak og at det ikke er stilt som et krav.

 - På en lesegruppe i 4. klasse gav jeg ingen lekser. Jeg fikk beskjed om å justere leksene fra de andre lærerne. Jeg møtte sterk motstand fra dem når jeg sa at de ikke trengte de leksene og at lekse fra meg var frivillig lesing.

 - En dag på grupperommet skjedde det noe magisk. En av elevene begynte av seg selv å gjenfortelle fra boken han leste i hjemme. Dette var så spennende at det skapte at alle ville lese bøker hjemme for å gjenfortelle på skolen. Noen av dem ville låne bøker jeg hadde plukket ut fra Lesehestserien, som tar opp en rekke temaer som den første månelandingen og vulkaner. Det at det ble gitt litt tid hver time til gjenfortelling gjorde at disse elevene ble lesehester. Utrolig morsomt og de elsket å fortelle hverandre om hva de hadde funnet ut i de og de bøkene.

 - I senere lesegrupper og alle aldre har jeg videreført dette. Dette frivillige med å lese. La elever fortelle om hva de syntes om bøker uten å dømme dem. Min oppdagelse er at elever leser og leser mye mer enn en lekse ville gi trening i.

 - Jeg har sendt hjem et lesetreningsprogram til foreldre, men kun til foreldre og barn som vil det. Før de har satt i gang med lesetreningen har jeg tatt en time med hver foreldrer og instruert dem hvordan det skal foregå. De har blitt gitt informasjon om hva teknisk lesing er. Dette er et samarbeid om eleven og elevens vanske. Barna leser høyt for foreldrene i frivillig bok. Gjøres kun hvis stemningen er god og at barnet selv vil. Det er mange foreldre etterhvert som har gjennomført dette med veldig gode resultater. Noen har spurt meg om når det er riktig å be om at barnet stopper.

 - Litt av poenget med at dette lykkes er at all tvang forsvinner. Barn og voksne er motiverte for å få det til og de har fått et opplegg fra skolen som tar mamma/pappalæreren alvorlig. Det bør også gjennomføres så langt vekk fra leksene som mulig. Barna bør helst ikke ha andre lekser i den første perioden for og lyktes optimalt. Dette går mer innenfor kveldskos.

 - For foreldre som vil enda mer, har jeg utviklet en stavelek. Mor ber poden stave et ord muntlig. Ett lett i begynnelsen. Gjerne stav det baklengs også. Så skal poden gi en utfordring tilbake som mor/far skal stave forlengs og baklengs. Barna trenger ikke tenke på om foreldrene klarer det og de går for de vanskeligste og lengste ordene de kan Enhver foreldrer opplever ord som kanskje som utfordrende baklengs. Da ler barna og de blir ivrige til å leke videre. Kan gjøres rundt kjøkkenbordet i bilen osv. Dette muntlige fungerer i langt større grad enn å skrive ukas ord fem ganger. Det hjelper også på innlæring av dobbeltkonsonant. Gjøres det frivillig og under lek kan det bli en viktig øving som ikke føles som en lekse. Det er jo bare en lek.

 - Lærere må lære seg til at en lekse uten en frivillighet bak til handlingen er nytteløst for innlæringen. Skal opplegg sendes hjem så må det være i et godt samarbeid med foreldrene.

 - I dagens lekser ligger ikke dette samarbeidet. Elever får kun beskjed om å øve mer, selv med vansker så blir ikke foreldre informert spesifikt om hvordan det skal trenes. Slike lekser er det bedre at barnet ikke gjør. Spesielt hvis eleven har en vanske. De kan lære feilene ekstra godt hvis de i tillegg trener på dem.