2. sep, 2018

Barn som spør

 

Jeg: «Mor, hvor mye er to epler pluss tre bananer?»
Mor til far: «Johan, det er noe vi må snakke om. Det gjelder Kjell»

I 1953, da jeg var 5 år, flyttet mine foreldre og min eldre bror fra Oslo til Bærum. Min far jobbet, min bror gikk på skolen, mens jeg og min mor var hjemme. Noe barnehagetilbud hadde jeg ikke den gangen. Det tok ikke lang tid før min mor sa omtrent følgende: «Johan, nå orker jeg ikke å ha Kjell hjemme hele dagen. Han spør og spør hele tiden om alt mulig mellom himmel og jord. Jeg svarer så godt jeg kan, men jeg blir helt utslitt av det. Kunne det være en idé at han begynte på skolen allerede neste høst? Da kan han jo også gå på skolen sammen med nabokameratene sine Arne og Kåre».

Ja, jeg begynte på skolen som underårig, og fikk da gode muligheter til å komme med alle mine spørsmål på skolen, som dermed også avlastet min mor. Og resten av livet har jeg fortsatt å undre meg, noe jeg aldri har angret på.

Senere, som far, bestefar og psykolog i PP-tjenesten, har dette temaet stadig dukket opp hos meg – viktigheten av å møte barn som spør med respekt. Mitt inntrykk er at dette temaet ufortjent har fått en negativ vinkling blant folk flest, med fokus på selvopptatte unger som utidig maser, kverulerer og flisespikker og som bare er ute etter oppmerksomhet. Men erfaringene til meg, og andre jeg kjenner, sier meg noe helt annet, nemlig at det å møte barn som spør med respekt kanskje er noe av det aller viktigste foreldre, og andre barnet stiller spørsmål til, har å gjøre mens de er små; dvs at man ikke ser på dette først og fremst som et problem, men som en naturlig del av barns utvikling, og at det å møte barn på dette formidler en anerkjennelse for barns undring, noe de vil kunne ta med seg videre inn i skolen og resten av livet. Som PP-rådgiver har jeg mange ganger opplevd sorg i møte med barn og ungdom som har mistet den naturlige nysgjerrigheten og undringen, og som i stedet har lagt seg på en passiv og defensiv strategi for å overleve og komme seg gjennom skolen, og da med et mindre læringsutbytte enn det de ellers kunne hatt.

Når jeg nå i den siste tiden har gått inn på nettet for å lese meg opp på dette temaet, har jeg kommet over mange interessante og spennende artikler som jeg mener støtter opp om viktigheten av å møte barn som spør med respekt. De viktigste punktene i disse artiklene er som følger:


1. At førskolebarn stiller spørsmål er lett å bagatellisere, men dette er en viktig del av deres kognitive utvikling. Dessuten er spørsmål fra barn viktige for deres kognitive utvikling når de (1) Samler informasjon, (2) får gode svar, (3) faktisk er motivert til å få et svar, (4) stiller relevante spørsmål, og (5) det viser seg at barn gjør seg nytte av de svarene de får.


2. Barn kan stille spørsmål allerede før de bruker språket til dette, ved å (1) Se nøye på et objekt eller en person, (2) rekke hånden mot et objekt eller en person, (3) peke på noe, (4) ta på noe, (5) se på en voksen med et spørrende ansiktsuttrykk.


3. Små barn spør som regel fordi de er nysgjerrige og fordi det faktisk er noe de lurer på. Og de gjør det fordi de har behov for, ved hjelp av språket og de voksne, på en logisk måte å knytte det de observerer og tenker til det de allerede har observert og tenkt, eventuelt justere det.


4. Mens barn er mest produktive på lesing når de er mellom 12 og 15 år, er de mest produktive på stille spørsmål når de er mellom 4 og 6 år (ca. 300 spørsmål hver dag når de er 4 år, ca. 40.000 spørsmål mellom 2 og 5 år), mens de mellom 16 og 18 år nesten ikke lengre stiller spørsmål til sine foreldre.


Så kan man lure på om barn slutter å spørre fordi de ikke lengre er interessert i å spørre, eller om det er slik at det er vi voksne, først og fremst foreldre og lærere, som ikke er flinke nok til å møte barn på det de faktisk lurer på. Eller om begge deler er sant. Jeg tror begge deler er sant.

Hvis det er én ting det offentlige kunne gjøre for å bidra til at skolebarn i sin alminnelighet kunne bli mer undrende, nysgjerrige og «lærevillige», så måtte det være å ha fokus på dette temaet og se hva man gjøre for at skole og hjem på best mulig måte her kan møte barna.


Noen sitater:

- I have found there are two types of people in this world. Those that want their thinking re-affirmed and those that value having their thinking changed. The former never question, the latter always do. (Bill Smillie)

- I like this mantra: “The deepest learning comes from change, and vice versa. In either case, a powerful question is a great place to start.” (Bill Smillie)

Knowing the answers will help you in school. Knowing how to ask questions will help you in life. (https://www.AMoreBeautifulQuestion.com)


REFERANSER:

https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/17394580

https://www.amorebeautifulquestion.com/why-do-kids-ask-so-…/

https://www.youtube.com/watch…

https://www.AMoreBeautifulQuestion.com



For min egen del vil jeg også føye til at mye av det jeg som jeg undret meg over, fikk jeg svar på gjennom å lese eventyr. Der fikk i særlig grad svar på "dype" spørsmål som jeg selv enda ikke hadde formulert, spørsmål som:
Hvorfor lever jeg?
Går det bra til slutt?
Er mennesker snille eller slemme, og hvorfor er de det?
Hvem kan jeg stole på?

En stor takk til min mor som alltid leste eventyr for meg da jeg var liten!
Og til mine foreldre for at vi hadde huset full av bøker og tegneserier!

Se gjerne på denne når det gjelder dette med eventyrlesing.

 

Til slutt: Jeg kan ikke huske om jeg fikk noe svar på hva to epler pluss tre bananer var. Men jeg fant vel etter hvert ut at det riktige svaret var "fem frukter", og slo meg til ro med det. Så viser det seg altså at banan ikke er en frukt, men et bær. Så hva blir da svaret? Jeg undres. 

Det siste ordet er likevel ikke sagt om dette. Min nevø. som er matematiker, fortalte nylig at det korrekte svaret er "to epler pluss tre bananer".

Men da undres jeg: Hvorfor har jeg ikke skjønt det før nå?