8. sep, 2018

Sosial angst

  

Denne artikkelen, med en "snutt", synes jeg beskriver godt hva mange unge mennesker i dag sliter med - sosial angst - og hvordan dette best kan forstås; og hvorfor medisinering og ulike avspenningsteknikker kanskje ikke alltid er tilstrekkelig.

 

Kom til å tenke på dette da jeg 06.09.18 leste i "Røyken og Hurums avis" (s. 27: "Vil gjøre lærerne til gode voksne")  der den nye rektoren ved Spikkestad ungdomsskole - Trude Bøe - forteller om en øking i skolefraværet og om elever med alvorlig skolevegring.

- Vi har elever i dag som har alvorlig skolevegring, og som aldri er på skolen. Vi ser signalene allerede i barneskolen. Det forplanter seg videre og kan få katastrofale følger senere.

Min mening om dette er at sosial angst (Se artikkel her), her kan være en viktig årsak. 

Så lenge vi lever i et samfunn som har fokus på prestasjon, flinkhet, vellykket og usunt konformitetspress, og man bruker det meste av tiden sin til å observere og kommentere hverandre, så kommer dette problemet ikke bare til å fortsette, men kanskje også til å øke.

Regner med at politikere etter hvert vil se på dette problemet som så brysomt at man vil sette i gang alskens skoleprogrammer for å stoppe det, men uten å løse det.

Så jeg er like pessimistisk på denne fronten som når det gjelder mobbingen (Se artikkel her).

Om langtidsvirkning av ulike uløste psykiske problemer, inkludert sosial angst, i løpet av skolegangen, se her.

Men - jeg må føye til: Jeg er også en bidragsyter til dette problemet:

På slutten av 60-tallet hadde jeg det moro på TV med "Smil til det skjulte kamera". Siden har det gått slag i slag med alle slags «Pranks» og «Candid Cameras», skjulte kameraer på offentlige steder, samt konstruerte sosiale situasjoner skapt for å se «hvordan andre reagerer eller ikke reagerer».

 

Det siste har jeg en viss sans for, fordi det kan bevisstgjøre oss hvordan vi selv burde reagere i sosiale situasjoner (Jfr. «The Bystander Effect», som finnes på YouTube).

Men det å vise slike innslag har også en bakside, nemlig frykten for selv å «komme i fokus» når vi «griper inn», selv om vår samvittighet tilsier at vi burde reagere. Det sikreste da er å forholde seg passiv, og ikke gi signaler om at man har merket at «noe skjer».

Jeg tar meg selv i å flire og le når jeg ser skjulte opptak av en person som strever med å få en bil ut fra en parkeringsplass, når en mann som velter et bord når han slipper ut magen etter at en vakker dame har passert, eller når en dame høres ut som «Streken» i «La Linia» når hun blir opphisset.

Jeg tenker: Er det ikke egentlig respektløst å legge ut slike filmsnutter på nettet? Hva gjør det med dem, om de skulle være så uheldige å se opptak av seg selv? Er det ikke også respektløst av meg når jeg ikke bare flirer av slike filmsnutter men også åpner det – og dermed gir penger i kassa til reklamebyråer, og følgelig oppmuntrer til at denne virksomheten bare kan fortsette? Og kan det tenkes at jeg, sammen med mange andre mennesker som også åpner og flirer og ler over dette, kan bidra til at mennesker som strever med sosial angst kan få enda større problemer enn det de ellers ville hatt, fordi de vet at de lever i et samfunn der de aldri kan være sikre på om det de sier eller gjør sammen med andre mennesker i neste omgang kan bli en moro-snutt på YouTube?

Det er lett å ta avstand fra personer som filmer hemmelig når andre f.eks. er fulle eller nakne. Det er kanskje vanskelige å ta inn over seg at man selv også er respektløs ved å se på alle disse «morsomme» snuttene. I hvert fall gjelder det for meg. Og jeg skammer meg over det.