9. feb, 2019

Det autonome mennesket

I «Klassekampen» fredag 19.05.2017 skriver psykolog Guro Øiestad om «det autonome mennesket» (s. 26-27). Blant annet skriver hun følgende:

«Det autonome mennesket er ikke selvstrekkelig og uavhengig. Det autonome mennesket er det trygge mennesket».

«Vi er født nysgjerrige og utforskende, vi søker mestring og selvstendighet»

«Vi er født avhengige….Tilknytning er like grunnleggende for mennesket som mat»

«Vi er imidlertid ikke vant til å tenke på behovet for trøst og støtte som autonomi»

«Men hvis vi tar kunnskapen om de grunnleggende behovene på alvor, må selvbestemmelse eller autonomi favne begge de grunnleggende behovene våre – både individuell mestring og behovet for nærhet, støtte og trøst»

«Det autonome mennesket er det trygge mennesket. Trygt nok til å stå alene når det kreves, og trygg nok til å la seg favne av relasjonen, når det er mulig».

«Kontroll og press utenfra – som ikke tar hensyn til personens tilstand og behov – forstyrrer autonomien og reduserer den indre motivasjonen. Men aksepterende, støttende miljøer stimulerer autonomien»

«Vi kan selvsagt bruke autonomibegrepet på den vanlige måte, synonymt med uavhengighet. Men forstått som selvbestemmelse, i form av å kunne bevege seg både bort fra og inn til de andre, får autonomibegrepet større gyldighet. Fordi den da rommer sammensattheten i menneskenaturen – både den ustyrlige mestringstrangen og den uavvendelige avhengigheten»


Synes hun skriver mye klokt. Og dette med å erkjenne sin avhengighet av andre mennesker er også noe som Bjørn Blomenthal er inne på her:

Jeg minnes for mange år siden, den gangen jeg jobbet i PP-tjenesten i Hurum, at en del av fylkets PP-ansatte var med på et kurs om Involveringspedagogikk i regi av Modum PPT. Under kurset sang vi blant annet Olle Adolfsson sin sang «Mitt eget land» (Se her). Da begynte jeg å gråte, fordi jeg plutselig innså hvordan jeg mitt oppe i min egen autonomi, samtidig var avhengig av andre mennesker, og at vi alle var i samme båt.

Jo eldre jeg selv blir, desto mer innser jeg hvor mye jeg trenger andre mennesker.