13. sep, 2019

Om normer for antall voksne i en barnehage

En klassisk matteoppgave er denne: Hvis 10 personer møtes i et selskap, og alle hilser på alle, hvor mange håndtrykk blir det da? Svaret er 45. Men hvis man legger til 5 personer, blir ikke svaret 50, men plutselig 105. Slik blir det også med antall relasjoner mellom barn i en barnehage, der de ansatte må være oppmerksom på alle relasjoner. Med én voksen på 15 barn må vedkommende være oppmerksom på 105 relasjoner / samspill. Dette sier noe om hvor utfordrende det kan bli når antallet i en barnehagegruppe økes, selv om økningen av antall barn er liten.
Her er formelen:
X = Y (Y - 1) / 2, der X er antall relasjoner og Y er antall barn.

Dette perspektivet er viktig å ha med når man skal sette normer for hvor mange barn pr. voksen det maksimalt bør være i en barnehage. Ogdet som da er det viktige poenget her, er ikke hvor mange barn de voksne skal forholde seg til, men antall relasjoner.

 På den andre siden: Barn, som voksne, har et metningspunkt på hvor mange relasjoner man faktisk går inn i. Dessuten er noen barn ( som også voksne) introverte og trives utmerket i eget selskap. Og noen relasjoner / samspill går for egen maskin og trenger ikke oppfølging. På den andre siden: Noen relasjoner krever mye oppfølging, gruppa kan være høydynamisk og omskiftelig, de voksne har ulike forutsetninger og ulik og varierende kapasitet osv. Så matematikken gir ikke mye svar på hva den enkelte gruppe faktisk trenger eller må ha.

Slik sett kan vel bemanningsnormer være uttrykk for hva som i hvert fall er nødvendig og godt nok for å kunne være rimelig sikker på at barn i en barnehagegruppe har det bra sammen, uansett lokale og omskiftelige faktorer.