4. feb, 2020

Skolevegring

 

Det finnes mange grunner til at elever vegrer seg for å gå på skolen.

  1. Noen elever vegrer seg for å gå på skolen fordi de ikke har venner på skolen, eller fordi de blir mobbet.
  2. Noen vegrer seg fordi de har et for dårlig tilpasset opplegg på skolen.
  3. Noen vegrer seg fordi de har en skjult lærevanske.
  4. Noen vegrer seg fordi den ikke føler seg ønsket der.
  5. Noen vegrer seg fordi de føler at de ikke blir ”sett” på skolen.
  6. Noen vegrer seg av frykt for å komme i fokus fra medelevene (Se kommentar her).
  7. Noen vegrer seg fordi de får angstopplevelser når de er på skolen av årsaker som egentlig ikke har med skolen å gjøre, forhold som kan ligge mange år tilbake i tiden, eller for eksempel pga. grunnleggende kontaktproblemer.
  8. Noen vegrer seg fordi de føler at de må ta ansvar for de voksne som er hjemme, for eksempel for en mor som ruser seg.
  9. Noen vegrer seg fordi de voksne av en eller grunn prøver å holde barna mest mulig hjemme. 
  10. Noen vegrer seg fordi de da opplever å få en etterlengtet oppmerksomhet.
  11. Og noen vegrer seg fordi de gjennom det kan styre og kontrollere de voksne hjemme.


Årsakene kan være mange og ofte sammensatte. Og slike problemer er vel ikke av spesielt ny karakter. Men mitt inntrykk fra de siste 15-20 årene i PP-tjenesten er at det særlig er en årsaksfaktor som har vært økende. Da tenker jeg på barn og ungdom som EGENTLIG VIL gå på skolen, men, som når tiden nærmer seg, likevel ombestemmer seg, og da å grunn av en "approach-avoidance konflikt".  Om denne gruppen er det kanskje riktig å si at de ved å unnlate å møte på skolen velger det følelsesmessige / det som gir følelsen av trygghet, fremfor det deres fornuft skulle tilsi, og videre velger ut fra kortsiktige betraktninger på bekostning av langsiktige vurderinger. Det er da også dette som gjør det hele så skamfullt og vanskelig å snakke om med andre, og som dermed (i utgangspunktet) gjør dem "utilgjengelige".

Men er det riktig å kalle dette fenomenet for «skolevegring» og ikke for eksempel «ufrivillig skolefravær"? Noen mener "ufrivillig skolefravær" er det riktige. (Se artikkel her)

Jeg mener at "skolevegring " er det riktige , ut fra følgende betraktning.

  1. "Ufrivillig" KAN gi signaler om at vedkommende ikke gjør et valg, men blir tvunget til det. Og, slik jeg ser det, er dette noe vedkommende velger, og som de må respekteres på.
  2. "Vegring" kaller en spade for en spade, vedkommende vegrer seg, uansett årsak.
  3. "Ufrivillig" KAN gi feilaktige assosiasjoner om årsaker til fravær man selv ikke over, slik som skader, sykdom og lignende. Ufrivillighet kan også gjelde når barn/ungdom ikke møter opp på skolen, på grunn av foreldres ideologiske overbevisninger.

Men det at barn/ungdom vegrer seg er IKKE noe argument for at de av den grunn er ansvarlige for dette eller at dette er en årsak. Og det er viktig å holde fast ved.

Mye kan gjøres i skole, hjem og fritid for å forebygge skolevegring. Det er det ikke plass til å skrive om her.

Men hva kan gjøres når skolevegringen er et faktum? Jeg er av de som mener at det å finne årsaker her er svært viktig, og så sette inn tiltak i forlengelse av det. Men hva ellers? Her kan jeg bare snakke ut fra egne erfaringer i PP-tjenesten. Og her mener jeg disse to tiltakene er de aller viktigste:

  1. At man gjør det man kan for å få så god kontakt med den det gjelder som mulig og får vedkommende med «på lag». Min erfaring fra PPT har vært at det å få en til en god samtale med utgangspunkt i en semistrukturert stresskartlegging, har vært det mest "effektive" i så måte. Se mer om dette her.
  2. At alle aktører som på en eller annen måte kan bidra til å løse opp i den vanskelige floken samarbeider og bidrar med sitt.