5. des, 2020

Psykoser og annet

Vi lever i en merkelig psykiatriverden, som i det store og hele domineres av psykiatere og psykiatriske institusjoner som definerer mennesker ut ifra hvorvidt de passer innenfor en eller annen psykiatrisk diagnose. Dette er et system som mange psykologer er kritiske til, meg selv inkludert. For det ligger mye makt i ha myndighet til å sette diagnoser, og mye pengestøtte i det å stille diagnoser. Og, som kjent, makt kan korrumpere, og lett tilgang til penger kan stimulere til grådighet.

Psykosediagnosene er her et kapitel for seg. Felles for disse er man sier at folk med psykoser «lider» og er «syke», med dertil tilhørende symptomliste. Forvirrende blir det derfor når personer som Anders Behring Breivik, som etter min mening har en gjennomgående vrangforestilling, av noen psykiatere erklæres for psykotisk, av andre igjen som ikke-psykotisk, de siste med den begrunnelse at han mangler de klassiske symptomene på «lidelse» og «sykdom». For mannen vet hva han har gjort, og han er stolt og fornøyd etter å ha fullført sitt oppdrag. At han ikke trives ved å være i fengsel, det er annen sak.

En annen side ved dette er at man ved slik sykeliggjøring av psykoser ser bort fra at psykoser også kan forstås som en reaksjon på en ekstremt uholdbar situasjon. For Breivik var reaksjonen, ut fra hensynet til andre mennesker, inadekvat, men ikke for ham. Så ut fra et slikt perspektiv blir det store spørsmålet: Hva er virkelighet, og hvem er det egentlig som forholder seg til virkeligheten? Kan det tenkes at de som defineres som psykotiske faktisk har et nærmere forhold til virkeligheten, enn alle oss andre, og at de faktisk KAN oppleve ting som folk flest ellers ikke opplever?  Psykiateren  Thomas Szasz skrev om dette allerede i 1961 i boka «The myth og mental illness», som ble lest og diskutert flittig da jeg studerte psykologi. Psykiateren Ronald Laing var også opptatt av dette, og tilsvarende populær den gangen.

Det er også lett å glemme at psykoser uansett må forstås ut fra sin kulturelle kontekst: Det som er psykotisk i vår kultur, behøver ikke være det i andre kulturer, og vice versa. Se artikkel her.

Disse tankene begynner nå å få gjennomslag i psykiatrien: Når pasienter «hører stemmer» så blir ikke nødvendigvis perspektivet å medisinere dem bort, det kan like gjerne dreie seg om å ta dem på alvor, snakke til dem, komme med motargumenter eller å be dem holde seg rolige.

Med et slik bakteppe ønsker jeg velkommen all slags hallusinogerer/psykodelika, som det kan dokumenteres at kan gjøre livet lettere for mennesker for de som defineres som psykotiske, også om de skulle «frembringe hallusinasjoner», selv om vi da snakker om stoffer som tradisjonelt har vært forbundet med frembringelse av psykoselignende tilstander, og som derfor ut fra sunn fornuft kanskje skulle tilsi IKKE å være en del av et behandlingsopplegg.

 Og det er nå i ferd med å skje. Se artikkel her og her. 

Nå utvides dette perspektivet til å også å gjelde for andre psykiatriske «tilstander» (som jeg kaller det) nærmere bestemt mennesker med alvorlige og komplekse trauma. Se artikkel her. Og her(https://www.dagbladet.no/meninger/medisinsk-rus/73132285). Dette ønsker jeg velkommen!