5. jun, 2021

Tillit

 

Den aller viktigste faktoren for å kunne hjelpe andre mener jeg dreier seg om tillit. Men det å ha tillit til en hjelper er ingen selvfølge. Tillit er ikke noe andre sånn uten videre kan kreve eller forlange eller hevde som en rettighet. Tillit er noe man selv på fritt grunnlag gir til den andre. Tillit dreier seg også om å tillate et annet menneske til å slippe inn i sine mer eller mindre private tanker og følelser. Så når vi sier at vi har tillit til noen, sier vi altså ganske mye om vår relasjon til den andre. Det innebærer også at man mener at den andre (1) vil en vel, (2) faktisk bryr seg, (3) ikke er ute etter å tilfredsstille egne behov eller å krenke, ydmyke, manipulere eller kontrollere, (4) er i stand til å hjelpe og (5) ikke har bestemt seg på forhånd hva som er problemet. Tillit er som regel noe som skapes langsomt, og er en prosess som ikke bør forseres. For å bruke et bilde: Man kan ikke dytte en elv. Så tillit er et komplisert, arbeidskrevende og sårbart fenomen. Og tillit kan bare oppstå som en relasjon mellom parter som verdsetter og forstår hverandres intensjoner. Uten slik gjensidig tillit kan det fort bli et brudd i tillitsforholdet fordi en gitt atferd blir mistolket. En løftet arm, å se direkte på den andre, eller utsagn av typen «Du Petter, kan du og jeg ta en liten prat sammen?» kan for eksempel av den andre bli tolket som både truende og tillitsvekkende, avhengig av hvordan det faktiske tillitsforholdet er. Og noen ganger skal det ikke mer til enn at vi går over til en mer autoritær, moraliserende eller belærende stil, at tillitsforholdet blir brutt. Andre eksempler på hvordan man kan ødelegge mulighetene for å få etablert et tillitsforhold kan være:
1. Man er uoppmerksom på betydningen av de signalene man gir ved den første samtalen.
2. Man gjør det hele til et instrumentelt møte ved å fokusere på sjekklister, tester og spørreskjemaer.
3. Man er ikke mottagelig for den andres behov og ønsker. Et eksempel på dette kan være følgende hendelse fra en psykiatrisk legevakt, der psykiateren først «reagerer» på at ungdommen har med seg en student. Etter at ungdommen har satt seg ned, sier psykiateren «Fortell!». Når ungdommen da svarer at «Kan ikke heller du spørre?», svarer psykiateren tilbake «Det er ikke slik vi gjør det her». Dermed ble muligheten for å etablere tillit ødelagt.