Kjells blogg

18. okt, 2019

I 1985 skrev Poul Nissen en bok om "Involveringspedagogikk", en bok jeg likte svært godt, men som nå for det meste samler på støv på skolebibliotekene, med mindre de allerede er kassert.
Nylig leste jeg en artikkel fra "Utdanningsforskning" med en beskrivelse av hva som kjennetegner elever som er i risikosonen for å bli skolevegrere. Denne beskrivelsen minnet mye om hva Nissen mente kjennetegnet elever med lavt selvbilde.

Dette kan tyde på at det å gjeninnføre Involveringspedagogikken i Den Norske Skolen kan være et viktig tiltak for å forebygge skolevegring.

Se her mer om Involveringspedagogikk og (på slutten) referansen til "Utdanningsforskning".

 

18. okt, 2019

Etter å ha lest denne artikkelen i Utdanningsforksning, fikk jeg lyst til å skrive følgende:

Viktig at tiltak rettet mot skolen er kunnskapsbasert. Spørsmålet er imidlertid hva relevant kunnskap er. Da tenker jeg at man får den beste kunnskapen ved triangulering, der kunnskapen blir best mulig når den basererer seg på både forskning, hva pedagoger og lærere mener, og hva tidligere elever kan fortelle. Hver for seg har disse tre kunnskapselementene til dels betydelige begrensninger. Er de motstridende, må de som bare har ett fokus "gå stille i dørene" og være forsiktige med forenklinger og generaliseringer. Peker de derimot i samme retning, blir det den beste kunnskapen man kan få.

Tilsvarende gjelder for diskusjonen om "gode og dårlige terapier", der både forskning, uttalelser fra terapeuter og uttalelse fra klienter er viktig informasjon.

Veien til meninger er kort. Veien til forståelse er betydelig lengre. Innen enkelte områder trengs det kanskje mer enn tre perspektiver. Ett eksempel er hvorvidt det er bra, eller ikke, at mennesker er med i nyreligiøse bevegelser. De fleste mennesker ser ut til å ha en generell oppfatning om dette. Dette er i hvertfall et område der samarbeid og gjensidig respekt mellom alle som sier/mener noe om dette et høyst påkrevet. Se mer om dette her.

 

13. sep, 2019

  

Jeg regner med at de fleste som leser dette har fått med seg betydningen av fysisk kontakt mellom barn og voksne, når det dreier seg om utvikling av spesielt identitet, selvbilde og empati (Se f.eks. denne). Dette ble jeg nylig minnet om i en artikkel av Karl Eldar Evang I "Klassekampen", der han blant annet sier følgende om kroppskontakt i oppveksten og evnen til å bli "berørt" når vi ser hvordan andre mennesker har det: "Det å evne å se vår egen kropp speilet i andres kropp, er helt avgjørende for å finne den empatien vi trenger for å fungere som mennesker og som samfunn. Mister vi den dimensjonen, har vi tapt" (s. 33).
Jeg ble også nylig minnet om dette da jeg leste en bok om om Bobby Fischer - et sjakkgeni som nok ikke hadde noe liv utenom sjakken, som vokste opp uten en farsfigur og en mor som måtte arbeide mye, som stadig var på flyttefot og hadde hyppige skolebytter, som hadde en storesøster som i perioder var hans viktigste omsorgsperson, som hadde få venner, og som aldri ville snakke om sin barndom eller sette ord på egne grunnfølelser, eller knapt nok andre følelser. Det framkom også at han over tid utviklet tvangstanker og paranoide trekk (Ponterotto, 2012).

Opplevde Fisher lite fysisk kontakt i sin oppvekst? Det vet man egentlig ikke så mye om. Men jeg mener at hans livshistorie indikerer at han opplevde lite med emosjonell kontakt fra voksne. Det samme tror jeg også var tilfelle med fysisk kontakt. I alle fall synes jeg følgende historie kan tyde på det:

Det siste som skjedde like før han døde var følgende: Dr. Skulason var da hos ham, og ble plutselig spurt av Bobby Fisher om han kunne massere føttene hans, fordi han frøs. Dr. Skulason forteller videre (s. 147): I tried my best, and it was then that he said his last words to me and, and as far as I know, to anybody. Responding to my hands on his feet, he responded to my massage with a terrible gentleness: "Nothing is as healing as the human touch."

Referanser:

Evang, K.E. (2019). Fra kropp til kropp. "Klassekampen 06.09.2019 s. 32-33.

Ponterotto. J. G.(2012). A Psychobiography of Bobby Fischer. Charles C Thomas. Springfield, USA.

 

 

13. sep, 2019

En klassisk matteoppgave er denne: Hvis 10 personer møtes i et selskap, og alle hilser på alle, hvor mange håndtrykk blir det da? Svaret er 45. Men hvis man legger til 5 personer, blir ikke svaret 50, men plutselig 105. Slik blir det også med antall relasjoner mellom barn i en barnehage, der de ansatte må være oppmerksom på alle relasjoner. Med én voksen på 15 barn må vedkommende være oppmerksom på 105 relasjoner / samspill. Dette sier noe om hvor utfordrende det kan bli når antallet i en barnehagegruppe økes, selv om økningen av antall barn er liten.
Her er formelen:
X = Y (Y - 1) / 2, der X er antall relasjoner og Y er antall barn.

Dette perspektivet er viktig å ha med når man skal sette normer for hvor mange barn pr. voksen det maksimalt bør være i en barnehage. Ogdet som da er det viktige poenget her, er ikke hvor mange barn de voksne skal forholde seg til, men antall relasjoner.

 På den andre siden: Barn, som voksne, har et metningspunkt på hvor mange relasjoner man faktisk går inn i. Dessuten er noen barn ( som også voksne) introverte og trives utmerket i eget selskap. Og noen relasjoner / samspill går for egen maskin og trenger ikke oppfølging. På den andre siden: Noen relasjoner krever mye oppfølging, gruppa kan være høydynamisk og omskiftelig, de voksne har ulike forutsetninger og ulik og varierende kapasitet osv. Så matematikken gir ikke mye svar på hva den enkelte gruppe faktisk trenger eller må ha.

Slik sett kan vel bemanningsnormer være uttrykk for hva som i hvert fall er nødvendig og godt nok for å kunne være rimelig sikker på at barn i en barnehagegruppe har det bra sammen, uansett lokale og omskiftelige faktorer.

19. apr, 2019

Det mest ødeleggende for dagens PPT er, etter min mening, dette:
PPT kommer i en håpløs skvis fordi det med sin bemanning ikke er i stand til å imøtekomme krav om fravær av ventelister, være skolefokusert, være helsefokusert, ikke la være å ta ta imot PP-relevante henvisninger, prioritere systemsaker, prioritere samarbeid, kvalitetssikre sakkyndige vurderinger, være mer tilgjengelige på skolen, og andre føringer fra kommune, fylke, stat, foresatte og fagforeninger.
Den enkelte instans viser generelt uvilje mot å ta opp dette med de andre, kanskje av frykt for at det kan medføre at man da får "mindre av kaka". Og når PPT forteller om overarbeidete og utslitte medarbeidere, er svaret at man må jobbe mer effektivt og ha klarere prioriteringer.
Satt på spissen - ja - men etter min mening er dette dessverre en del av virkeligheten.

Men det er nok ikke slik på alle kontorer. Og hvor mange PP-rådgivere som opplever dette, vet jeg ikke. Noen ganger er det kanskje som i underbemannete bedrifter / som hos slitne foreldre, der frustrasjonen vendes innover, samhold og solidaritet forvitrer og "den enkelte får greie seg så best en kan". Minner meg om dette bildet: 4 mann bærer et i overkant tungt bord. Til slutt sier en av dem: "Jeg greier ikke å bære det, dere må fortsette uten meg".
Men det er nok bare en av flere grunner til at hverdagen i PPT oppleves som slitsom.

 Dermed blir PPT Svarteper.

Man kan også se på dette ptoblemet i et større systemkritisk perspektiv, der ingen er ansvarlige fordi så mange er det (ansvarspulverisering) og der det fokuseres på å hjelpe den enkelte som er utbrent, fremfor systemets ansvar.

Det er nok ikke bare i PPT man finner dette problemet for ansatte i stat og kommune.

Se også denne videoen