Fundamentalistiske bevegelser

"Those who can make you believe absurdities can make you commit atrocities"
("Den som kan få deg til å tro på absurditeter kan få deg til å begå grusomheter")

(Voltaire)

 

En ting som jeg aldri slutter å undre meg over er dette: Hva er det som gjør at mennesker frivillig lar seg underkaste autoritære systemer, tillater at andre skal bestemme hva som for dem selv skal være riktig og galt, og på den måten gir avkall på sin egen autonomi? En som innen den psykologiske tradisjon har gjort forsøk på å gi et svar på dette, er Sigmund Freud, gjennom sin psykodynamiske teori og psykoanalytiske behandlingsmetode.

Sentrale begreper i Freuds menneskesyn er hans psykodynamiske beskrivelse av menneskets Ego (det bevisste selv’et) som i sin utvikling streber etter kontroll over både sitt Id (primitive krefter preget av impulsivitet, krav om umiddelbar tilfredsstillelse, og i sitt vesen mye preget av seksualitet og aggresjon) og sitt Superego (tilegnede forestillinger om rett og galt og krav om kontroll av Id). Og i psykoanalysen er fokus rettet mot det å bevisstgjøre pasienten disse mekanismene og hvordan pasientens psykiske problemer er en konsekvens av at pasientens ego viste seg for svakt til å ”være herre i eget hus” og det å kunne forholde seg til kravene fra Id og Superego på en hensiktsmessig måte. Freud mener videre at vi her finner forklaringen på menneskers ”frivillige” underkastelse av totalitære regimer. For eksempel: Hvis et menneske over tid opplever seg som ”svakt” fordi vedkommende ikke opplever å få god nok kontroll over sine Id-impulser på egen hånd, må man finne en alternativ ”ytre kontroll” som erstatning. Og tilsvarende: Et menneske som gjennom sin oppvekst i for stor grad blir preget av forestillinger om rett og galt (for sterkt Superego) vil ha behov for å dempe skyldfølelsen og følelsen av svakhet ved på tilsvarende måte å la fundamentalistiske bevegelser overta kontrollen og samtidig legetimere de høye kravene.

I Tidsskrift for Norsk Psykologforening (April, 2009) diskuterer Kim Larsen (s. 386-388) dette videre under tittelen ”Freud, fundamentalismen og døden” med henvisning til Edmundson (2007).

I følge Edmundson (s. 241) kunne opptakten til annen verdenskrig helt annerledes dersom allierte politikere hadde tatt konsekvensen av Freuds teori: ”Freud also suggests that facism and fundamentalism, because of their amazing powers of attraction, will allways constitute an emergency. When a powerful nation turns to either, something must be done, and the more quickly the better. One of the reasons that France and England may have been slow to act prior to the Second War was that their statesmen did not understand the joy – no less a word should attach to it – that facism offer people. Inner strife dissolutes and the people become powerful and strong. They have never felt so good and they will not readily give that feeling up”. Og videre (s. 54): “Human beings, Freud came to believe, are addicted to authority and often destructive authority at that. Frequently our strongest desire, oddly enough, is to find a figure who will control our desires. We wish to be dominated. We wish to submit”.

Freud så på psykoanalysen som en nødvendig prosess for å motarbeide det i menneskesinnet som gjør det mottagelig for fundamentalistiske bevegelser: Egoet styrkes, og har ikke lenger behov for å overlate til andre kontrollen over Id eller for å bruke andre til å dempe skyldfølelsen fra Superego. Men siden psykoanalyse er en omstendelig og kostbar prosess som forutsette hjelp fra en kompetent psykolog, blir dette samtidig bare et tilbud til eliten. Som Larsen sier (s. 388): ”Det oser ikke akkurat av sosialdemokratisk likhetstanke av dette aspektet”. Så hvis psykoanalyse er det eneste ”botemidlet” mot fundamentalistiske bevegelser, så er nok ikke mulighetene for at vi i fremtiden skal kunne kvitte oss med dette fenomenet særlig store, i hvert fall ikke så lenge nye generasjoner med uløste Id/Ego/Superego-konflikter vokser til. Larsen (s. 387) sier det slik: ”Freuds syn på mennesker flest som et knippe animalske instinkter holdt igjen av en tynn kulturell ferniss, impliserer blant annet at en ikke kan ”bli kvitt” fundamentalismen og diktaturet. Mennesker flest vil i mange situasjoner aktivt søke autoritære ideologier, på samme måte som de ut fra noe av den samme motivasjonen vil søke de mer harmløse og kortvarige tilstander som forelskelse og rus, og religionens mer harmløse slektninger”.

Og Edmundson (s. 240) sier det slik: ”Freud’s work suggests that no one should ever think fascism and fundamentalism are gone and done with. There is no such thing as an eternal triumph over them. Because they are so integral to what it is to be human, no one should even think that humanity has defeated them once and for all. This was the error of the liberal belief of the nineteenth century”.

Det kan også nevnes at Freud til sin død var en overbevist ateist og at han var av den oppfatning at religion i sin alminnelighet var en illusjon og egenkonstruksjon for å få til en nevrotisk flukt bort fra et liv der Id, Ego og Superego alternativt kunne vært i en dynamisk balanse, og som således hadde samme funksjon som de fundamentalistiske bevegelsene. ”Belief in no god is Freud’s answer to what he takes to be the infantilizing force of faith. And once god is gone, the individual will do well to be aware of substitutes which come in myriad of forms, from leaders to social causes to patriotic dogmas to fervent commitments to this ruling idea og that.” (Edmunson, s. 155)

Det menneskesyn som Sigmund Freud stod for var, forståelig nok, lite populært hos det tyske herrefolket, som mellom 1. og 2. verdenskrig parallelt utviklet et helt motsatt menneskesyn. Freud ble da også sett på som en fiende av fascismen og nazismen, og måtte derfor flykte til England før den 2. verdenskrig. Og da nazistene brente hans bøker, kommenterte Freud dette slik: ”Hvilke fremskritt vi gjør! I middelalderen hadde de brent meg, i dag nøyer de seg med å brenne bøkene mine”.

I følge Madsen (2009), som henviser til Rieff (1979), betraktet Freud ikke bare fundamentalistiske bevegelser, men også politiske bevegelser i sin alminnelighet med dyp skepsis, og som et uttrykk for menneskets irrasjonelle søken etter en tapt autoritet (s. 608). Og videre (s. 608): ”Freudianismen ble selv ble en effektiv ideologi mot andre ideologier som ikke foreskrev løsninger i det private, indre livet. Psykoanalysens vending mot det indre live bryter ned evnen og interessen til å avveie mellom ulike styringssett. Den individuelle helse blir derfor den viktigste agenda, ikke forbedringene av samfunnet (Rieff, 1979). Rieff beskriver Freud som den første visjonære tenker i Vestens historie som verken søker mot utopiene i fortid eller fremtid. I dette retningsløse terapeutiske univers finnes ingen frelse, bare individuelle oppskrifter for å holde ut”.

 

Referanser:

Edmunson, M. (2007): The death of Sigmund Freud. Fascism, psychoanalysis and the rise of fundamemtalism”. Bloomsbury. London.

Larsen, K. (2009): Tidsskrift for Norsk Psykologforening. ”Freud, fundamentalismen og døden”, s. 386-388. (http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=78571&a=4)

Rieff, P. 1979): Freud, the mind of the moralist (3. utg.). Chicago: University of Chicago Press.

Madsen, O. J. (2009): Tidsskrift for Norsk Psykologforening.  Alt henger sammen med alt. S. 606-609.

 

 

Copyright © 2012 Kjell Totland Psykologtjenester