Hvordan jeg ble humanist

Jeg vokste opp på Snarøya, nærmere bestemt på Langodden, og var aktivt med i Snarøya fotballklubb fra jeg var ganske liten, eller rettere sagt fra den gangen jeg som 7-åring kom hjem, stolt som en hane og fortalte at jeg var blitt 3-reserve på Lilleputt-laget. Jeg var noe! En annen opplevelse i samme retning fikk jeg når tegneserieheftet “Skipper'n” lå i postkassa hver tirsdag. Der stod det nemlig: Herr Kjell Totland! Jeg som i sangenes og eventyrenes fantasiverden identifiserte meg med den ”bakerste og minste” (jfr. Minsten i “Snøhvit og de 7 dverger” og “aller sist gikk Lillebror og trommet på et lokk” fra “Blåbærturen”)! Og felles for begge hendelser: Jeg opplevde å bli sett og anerkjent av andre. Flere andre lignende opplevelser hadde jeg også, som også inspirerte meg til det å møte andre mennesker med anerkjennelse og respekt.

Men den viktigste opplevelsen var nok denne: Om vinteren spilte jeg en del hockey på "banen" som da var islagt. En sen ettermiddag da jeg skulle hjem, oppdaget jeg en mindre gutt som hadde problemer med å få av seg hockeyskøytene fordi snøringen var en eneste stor knute. Da jeg så at det bare var oss to som var der, foreslo jeg å hjelpe ham, noe han selvsagt sa ja til. Oppgaven viste seg å være mer omfattende enn jeg hadde regnet med. Jeg tror vi brukte bortimot en time. Og både kalde fingre og tenner måtte tas i bruk. Men den gleden og takknemligheten som gutten viste etterpå, ga meg et voldsomt inntrykk: Han trengte meg virkelig, jeg hadde noe jeg kunne hjelpe med, og det å glede ham ga også meg en stor glede. Dessuten hadde jeg vært på rett sted til rett tid. Dette ga mening til en 9 år gammel gutt. Og dette satte i gang en prosess hos meg som har fulgt meg siden.

Copyright © 2015 Kjell Totland Psykologtjenester