Overskrift

Narsissistisk kultur

1. Innledning

”Norsk Skoleblad” nr 6-1995 refererer følgende fra et seminar med tittelen ”Grensesetting og oppseding i eit samfunn i stadig endring”. Seminaret var arrangert av Gudbrandsdal lærarlag i samarbeid med FUG.

OPPVEKSTVILKÅR OG OPPSEDING

Barn har behov for stabilitet, naturleg vaksenkontakt, tryggleik, anerkjenning, omsorg, å delta i skikkeleg arbeid. Barn fungerer dårleg i valsituasjonar dei er umodne for, barn her behov forminst ein vaksen som er villig til å setje fleksible, rimelege, tydelege grenser. Barn lærer ikkje å bli vaksne av å vera saman med jamaldringar.

Kva slags oppvekstvilkår tilbyr vi ut frå denne kunnskapen om barn og deira behov?

  • barn veks opp med mindre naturleg kontakt med ”vanlege vaksne” enn nokon gong
  • barn er organiserte bort til ”profesjonelle vaksne” som er saman med dei fordi det har spesielle funksjonar som trenar, musikkinstruktør, lærar, psykolog, speidarleiar etc.
  • innhaldet i samværet mellom barn og vaksne har endra karakter frå eit produksjonsfellesskap til et konsumentfellesskap
  • samværet med ”vanlege vaksne”, som før hadde oppdragarrolle, er blitt meir konfliktorientert og serviceorientert
  • barn og ungdom er meir saman med jamaldringar, nesten aldri med eldre/yngre, dvs. lagdeling etter alder
  • totalansvaret for sosialiseringsprosessen til den enkelte er pulverisert
  • samfunnet er meir mobilt - barn må ofte flytte og tilpasse seg nye miljø/familiesituasjonar.

 

2. Hvorfor er det slik i vår kultur?

Ett av mange svar finner vi i begrepet ”Den Narsissistiske Kultur”.

Så tidlig som i 1979 publiserte den amerikanske sosiologen Christopher Lasch en bok ”Den Narsissistiske Kultur”, med fokus på familieliv, barne- og ungdomspsykiatri, kultur og politikk, der han beskrev visse særtrekk som han mente å finne i den amerikanske kultur. Også andre forfattere har fokusert på individualismen i den amerikanske kultur, for eksempel den amerikanske psykologen Rollo May som i sin bok ”Myter og identitet” skriver: ”Amerikanerne klamrer seg til indvidualismemyten som om den var den eneste normale måten å leve på, uten å være klar over at den var ukjent i middelalderen, med unntak av eneboerne, og ville ha blitt ansett som psykopatisk i oldtidens Hellas”. Ett annet eksempel er Uri Bronfrenbrenner som i sin bok ”barn i to verdener” beskriver kontrasten mellom USA’s individualistiske og den gamle Sovjetstatens kollektive syn på barneoppdragelse.

Denne ”narsissistiske” kulturen ser det også ut til at vi finner i Norge i dag.

”Narsissist” er et begrep hentet fra Gresk mytologi og har tradisjonelt vært brukt bl.a. av psykologer og psykiatere for å beskrive en spesiell type egosentriske mennesker. Lasch hevdet at den amerikanske kultur for en stor del var preget av slike egosentriske holdninger, og går derfor over til å beskrive narsissisme primært som et kulturfenomen, samtidig som han sier at hele kulturen i en viss forstand er ”syk”.

Denne fremstillingen er for en stor del basert på Lasch sin bok. Noen punkter, med eksempler fra arbeidslivet og egosentriske holdninger i pedagogiske sammenhenger, er også hentet fra en svensk psykolog, Ralph Stenbäcker, som i 1993 hadde flere foredrag i Norge om dette temaet.

For øvrig er det et komplekst samspill mellom enkeltindividers narsissistiske trekk og narsissistiske trekk man finner i kulturen. Dette samspillet ser ut til å bære preg av gjensidig forsterkning, for eksempel ved at det enkelte individ ”med glede” tar imot narsissistiske innspill fra kulturen, og ved at det enkelte individs narsissistiske behov bidrar til å skape, opprettholde og forsterke narsissistiske særtrekk i kulturen.

 

3. Hva er en narsissist?

Narsissist høres ut som en person med et ”sterkt ego”. Men det motsatte er tilfelle: Det dreier seg om mennesker med en mer eller mindre ”oppløst” og usikker” identitet. Dette kommer til uttrykk på følgende måter:

Inntrykk fremfor substans.

Det viktigste er ikke hvem, eller hva, man er, men hvordan man oppfattes av andre mennesker. Det viktigste er ikke å ha makt og autoritet, men å gi inntrykk av at man har det. Det viktigste er ikke å vite eller kunne (ha reell kompetanse) med å fremstå som kompetent. Det viktigste er ikke å ha faktiske mål og visjoner i livet, men å fremstå som troverdig i så henseende.

”Image is everything.”

Avhengighet av andre for å kunne akseptere seg selv.

Her dreier det seg ikke om at vi alle har et behov for å føle oss verdsatt av andre mennesker, men at dette blir basisen for en selvaksept. Narsissisten gjør seg dermed til en ”slave” av andre i kampen for å vinne deres gunst. Det blir dermed også viktig å kvitte seg med trekk hos seg selv som kan antas å føre til ikke-aksept fra andre, så som: Svakhet, fedme, tretthet, mislykkethet, upopulære synspunkter, alderdom, sykdom, tvil, usikkerhet.

Paradoksalt nok ønsker en narsissist å leve et liv uten å være avhengig av andre mennesker. Utsagn om at ”jeg klarte dette helt alene” er ment å gi status. Det narsissisten ikke ser er at alle mennesker i en positiv forstand trenger hverandre. I stedet prøver narsissisten å ”bruke” og ”binde” andre mennesker til seg med utgangspunkt i egne behov.

Målet er gode opplevelser og egen tilfredsstillelse.

Fokus blir med dette vendt bort fra det å se seg selv i et helhetsperspektiv, knyttet til for eksempel familie, arbeidsliv, kulturmessig tilhørighet, samfunnsmessig tilhørighet, og ens livsløp. Fokus blir også vendt bort i fra etiske prinsipper som lojalitet, håp, tro, trofasthet, forpliktelser, avtaler, etc. I stedet rettes fokus mot situasjonen ”her og nå”, ”gode opplevelser”, det å ”overleve” og det å være en opportunist. Konkrete områder her er karriære, sex, mat, fritid, relasjoner, fornøyelser, klær, osv..

Å mislykkes på disse områdene blir for en narsissist ”uutholdelig”, og må derfor ungås for en hver pris. Den største svakheten blir selvsagt døden, noe som da må holdes på avstand gjennom en endeløs av nå-trender og dyrking av det ungdommelige. Ved å stadige ”hoppe over” på det som ”siste nytt” og ”trendy” opprettholdes illusjonen om at livet alltid vil være lik ”friskt og nytt” som den seneste avisen.

Det å vende fokus bort fra helheten fører også til en ”fragmentering” der inntrykk, opplevelser, meninger i sin alminnelighet ikke blir satt inn i noe større sammenheng, men blir hengende som løse elementer, for eksempel ved å stadig retter oppmerksomheten mot ”nye ting”.

 

Identitetsløshet

Identitet er ikke noe man har som en stabil egenskap, men noe man velger i gitte situasjoner ut fra hvilke fordeler og ulemper det gir (pragmatisme).

 

4. Eksempler på hvordan dette viser seg i praksis

Familieliv og barneoppdragelse (Lash)

Man ”overlater” kompetansen til barneoppdragelse til eksperter, fordi man ikke lenger har tro på egen kompetanse. Man tror man trenger eksperthjelp for å kunne oppdra barn. Lettvinte løsninger og ”Kokebøker” foretrekkes. Å ta læredom gjennom selvrefleksjon, erfaring fra egen oppvekst og kunnskap og visdom som for eksempel ens egne foreldre måtte sitte inne med blir mindre interessant.

Foreldrene blir mer opptatt av egen karriere og selvrealisering en det å ta det fulle ansvaret for det å være foreldre, for eksempel ved å ha langsiktige perspektiver på barneoppdragelsen (jfr. Otto Jespersens figur ”Tårnfrid”).

Man fokuserer på å tilby barn aktiviteter og fornøyelser uten at dette settes inn i noen sammenheng.

Man overlater til barnet å bestemme om det man gjør som oppdrager er riktig eller galt (”synes du jeg var for streng med deg”?).

Det appelleres til barns primitive og umiddelbare behov (”Hva har du lyst på?” ”Var det gøy”?). Barnets følelser ”dyrkes”, og barnet blir mer styrt av sine primærdrifter.

Foreldrene sier farvel til sin egen autoritet. Man forlater voksenrollen og spiller rollen som tenåring i tro om at man gjennom dette får mer kontakt med, og mer respekt fra, barna. Man kan også bli fanget opp av ”Peter Pan” – syndromet: Frykten for å være en voksen, moden og ansvarlig person.

Hjemme og på fritiden skal det alltid skal skje noe nytt, interessant og spennende, og de ulike aktivitetene settes ikke inn i noen sammenheng ut over at det er en ”interessant aktivitet”. Det som før var ment som en adspredelse og ”pause” fra det daglige arbeidet og de daglige plikter blir i stedet et mål i seg selv.

Det blir ikke lenger tid til ettertenksomhet, det å være stille, og det å ”kjenne etter” hvordan man egentlig har det.

Omsorgen blir mindre ekte, mer tilgjort og fokus blir på å ”holde barna i sjakk” fremfor å faktisk gi noe ekte fra seg selv.

Far blir ”fraværende” og søker mot jobb, karriære og fritid fremfor sin egen familie.

Man overlater til barna å finne ut hva de har godt av å se/høre for eksempel på TV.

Man overlater til barna selv å finne ut av hvordan de skal fungere i forhold til andre barn. Dette medfører at lukkede subkulturer blant barn og ungdom utvikles, og at barn i større grad blir utsatt for gruppepress, og blir avhengige av andre barns aksept.

Man har mindre med faste ritualer og tradisjoner i familien som symbol for fellesskap og tilhørighet: Måltider, høytider, arbeidsfellesskap, ferier, etc.

Familien utvikler seg til en ”turbo-familie” med en hektisk hverdag.

 

Kjærlighet, samliv og erotikk (Lash)

Bluferdighet blir mer og mer av-privatisert. Grenser for hva som er ”tabu” blir stadig brutt.

Forelskelse blir ”dyrket”. Fokus blir på selve opplevelsen av å være forelsket (jfr den svenske sangen ”er det det här dom kallar kärlek?”), fremfor hvordan forelskelsen kan knytte to mennesker sammen. Om en person er forelsket i et annet menneske eller ikke blir i seg selv utgangspunktet for et underholdningsprogram (”Ungkaren”).

Samfunnet oppmuntrer i praksis den enkelte til å være en ”libertiner” (”følg dine lyster så langt det lar seg gjøre”).

Mannen mister - på godt og vondt - sin autoritet som familiens overhode for i stedet å bli en ”myk mann”, eventuelt en tøffelhelt og stumtjener i et matriarkalsk forhold.

På det intime plan møter kvinnen mannen med ambivalente forventninger: På den ene siden med sitt indre behov for en sterk og målbevisst mann som i en positiv forstand vil erobre henne, på den andre siden den narsissistiske kulturs forventning om å møte en man uten myndighet.

 

Nærmiljøet

En hver familie har nok med sitt. Man ser det ikke lenger som naturlig å ”bry seg” og engasjere seg positivt i forhold til andre familier. Hvis barn mobbes har det bare interesse så lenge det er ens eget barn som blir mobbet. Hvis ens eget barn blir mobbet skal det helst ties stille om, fordi man vet at nærmiljøet er ”nådeløst” hvis man selv tar initiativ til å få gjort noe med det. Det å ”melde i fra” om mobbing, hærverk og kriminell adferd blir definert som ”slarv”, ”angiveri” og ”sladring”.

Det er ”jungelens lov” og ”gatens justis” som avgjør hvordan nærmiljøet skal forholde seg til disse problemene. Politi og annen offentlig myndighet holdes helst utenfor det hele.

Barnas lojalitet i forhold til jevnaldrende blir sterkere enn lojaliteten i forhold til de voksne. Ønsket om å gjøre inntrykk og imponere, og frykten for selv å tape ansikt eller ikke å være ”med” i gruppa stimulerer den enkelte til selv å utføre handlinger som samfunnet for øvrig anser som uakseptabelt.

 

Reklame (Lash)

Tradisjonelt var reklamens hensikt å gi saklig informasjon om produkter, men uten å manipulere. Det reklamen i dag gjør er følgende:

Den fremmer konsumet som en livsform

Den institusjonaliserer misunnelsen og de engstelser som følger av den

Den fremmer konsumering som et alternativ til protest

Den fokuserer mer og mer på konsumentenes utilfredshet, mindre på varens egenskaper

Den fremmer hedonisme fremfor saklig informasjon

Den assosierer varen med trygghet, nærhet, romantikk, mening, helbred, spenning, erotiske opplevelser, etc.

Den heroiserer ungdommelighet og vellykkethet

Den virker som en oppdrager av massen

Den motarbeider tradisjonelle autoriteter

Den ”invaderer” det private familielivet

Den skaper ved sin påståelighet og ”intoleranse” forvirring mht hva som er generelt sant (eks. ”Bare vår vare har denne egenskapen”)

Den har et propagandapreg

Den formidler kun delsannheter

Den bruker gjentagelsen

Den appellerer til følelsene og behovene

Den skaper behov i stedet for å møte dem og er i virkeligheten kvasi-informasjon.

 

Dessuten:

Den skaper en illusjon om at du er en unik person, med unike behov og rettigheter (”fordi du fortjener det”) og at du kan kreve at dine behov umiddelbart blir møtt (”jeg bare må ha det”).

Line Lybo Uppard i konsulentfirmaet Flying Pigs sier følgende (Aftenposten 20.06.03): Det ”handler om å framheve det som er unikt, troverdig og attraktivt for deg”. Hun sier videre at dette kan høres kynisk ut, men at dette er nødvendig for å vinne kampen om oppmerksomhet i et tøft marked.

Markedsføring er i seg selv blitt en stor industri der målet er å tjene penger og på ulike måter få mennesker til å kjøpe ting de ikke nødvendigvis trenger.

Mennesker har også behov for å markedsføre seg selv – ”gjøre seg synlig” / være noe. For å sitere en ung dame fra Tønsberg som på TV-lokalsendingen fra Buskerud/Vestfold 08.02.05 gav følgende begrunnelse for hvorfor hun hadde ”vist seg fram” i ukebladet ”Vi Menn”: ”Man kan jo ikke gjøre seg usynlig, dessuten lever man bare en gang”.

 

Elite-idrett (Lash)

Før var det nasjonalfølelse og identitet knyttet til lokale områder som var motivasjon for å interessere seg for elite-idrett. Utøverne representerte en nasjon, en klubb, et nærmiljø osv.

Nå styres elite-idretten av penger, sponsorer, reklame osv. Det er ikke uvanlig i eliteidretten (fotball) at flertallet på et klubblag faktisk ikke kommer fra samme område som klubben.

I et radiointervju med toppidrettsjefen Halvor Stensbøl i NRK 22.12.03 sier han at dersom idretten i Norge i fremtiden skal overleve, både idrettslig og økonomisk, trengs det mer ”action og underholdning”. Her, som på andre områder, dreier det seg om kampen om befolkningens oppmerksomhet, og det å markedsføre noe som er spennende og attraktivt nok, både i forhold til publikum, media og sponsorer. Fjerning av ”kjedelige” konkurranser som for eksempel 10 000 m på skøyter er nå i ferd med å bli en realitet.

 

TV, radio, musikk og underholdning

Musikk er ikke lenger noe man kobler av med fra sitt arbeid og sine plikter, men et mål i seg selv, eller noe man kan flykte inn i for å slippe å ”kjenner etter” hvordan man egentlig har det.

”Evergreens” blir mer og mer uvanlig. Det som teller er musikalske døgnfluer.

Man blir fokusert på ”terningkast” og ”10 på topp” fordi man er redd for å være ”akterutseilt”, ”ikke henge med” eller ha en dårlig smak. Dette gjelder også på andre kulturområder: At man har lest den ”rette” boken, sett den ”rette” filmen osv.

Underholdningsbransjen fokuserer ikke lenger på å underholde men på å få oppmerksomhet, sjokkere, legge opp til ”skandaler”, osv.

I ”moro-programmer” blir det viktig å gjøre narr av autoriteter, uten egentlig å ha noe alternativ, eller man blir utsatt for en manipulering i retning av å tenke ”anarkistisk”.

På TV skapes ”Reality-TV” som den enkelte kan leve seg inn i, fordi det tas som premiss at vår verdag ”egentlig” er tom og meningsløs. Der hverdagen er ”uspennende” skaper det spenning på TV.

Filmer på kino lages i økende grad som føljetonger med del 1, del 2, osv. Dette gjør det lettere for publikum å velge en film fordi de da på en enkel måte får oversikt over filmens personer og innhold. ”Del 2” blir også for mange et mer spennende valg enn en ukjent film, fordi man lurer på ”hvordan går det videre”.

Filmer kjennetegnes også av et økende fokus på bred markedsføring og fokus på filmer med store budsjetter. Man merker også et økt fokus på det å få vist flest mulig kopier av en ”kjent” film fortest mulig, i den relativt korte tiden filmen gir gevinst, og før interessen begynner å dale. Det viktige er å være raskest mulig ute på banen, og få mest mulig oppmerksomhet. Her blir det også en kamp mellom kinofremstillinger, video, DVD, etc. hvem som greier å trekke mest penger ut av et konsept. Som ellers blir det et samspill mellom markedsinteresser og befolkningens behov for alltid å oppleve noe nytt og spennende.

I forbindelse med et TV-program som ble sendt på NRK V-04 uttaler rådsleder Kjellbjørg Lunde i Kringkastingsrådet følgende (VG 24.01.04 s. 62): Det er fascinerende å se at det som tre-fire-åringer ler av, er blitt hovedhumoren.

Man legger opp til en ”frisk og frekk” stil for å få opp interessen for sitt medium.

Vold og sex blir viktige temaer for å promotere for eksempel musikkvideoer. Et eksempel er følgende, hentet fra VG 24.06.05: ”Musikkvideoen til bandets coverversjon av Jokke & Valentinernes slager «Øl» ble i drøyeste laget for redaksjonen i musikkprogrammet «Svisj» på NRK2”.  Vi synes det var kjempedumt fordi vi hadde timet alt så bra med tanke på singlen som kom mandag. Det er ikke spesielt lett å tjene penger på singler, og det er ikke lett å selge mange av dem når du ikke blir vist på «Svisj», sier manager Pål Hetland. Inntektene fra singlesalget skal ifølge manageren gå med til å betale bøtene bandet fikk etter å ha regissert det berømte sexstuntet på fjorårets Quartfestival. I fjor flørtet vi med sex som virkemiddel, og det falt ikke i god jord. Vi tenkte vi måtte finne andre ting som folk er opptatt av, og da brukte vi nummer to på lista, nemlig vold. Det falt heller ikke i god jord, sier Hetland, som mener de har noe å lære av Kristian Valen og Espen Lind”. ”Videoen er nemlig spekket av vill slåssing, og flere av scenene viser knyttneveslag rett mot ansiktet. På slutten av filmen ser man også en person bli sparket hardt i hodet”. Ved siden av bruken av sex og vold for å promotere et salg, ser vi også hvordan et godt salg av musikkvideoen står og faller med innslag på ”Svisj”, altså ikke om produkter har visse kvaliteter eller ikke. Det er også verd å merke seg at Pål Hetland sier dette var ”kjempedumt”, ikke fordi det var moralsk forkastelig men fordi det dette forhindret en god omsetning.

I en ukeavis ble følgende referert (fritt gjengitt): To personer kjent fra Tv-underholdning diskuterte følgende: A: Det du sa der gjorde du på en overbevisende måte. En fikk faktisk inntrykk av at du mente det. B. Ja, men jeg mente det jo! A: Ja, men det viktigste er ikke hva du mener, men hvilket inntrykk du gir og om du virker overbevisende.

I VG sin nettavis 14.05.06 – under overskriften: ”Forbered deg på TV-sjokk” fortelles det at TVNorge seriøst vurderer å lage en norsk versjon av en engelsk programserie som beskrives slik: Direkteoverførte skjønnhetsoperasjoner, nakne mennesker som forteller om sine erogene soner på TV, kamera som viser hva som skjer inni kroppen når vi spiser feil mat. - Mye av dette er interessant. Vi har brutt grenser før - og vi vil gjøre det igjen. Det er viktig å ha programmer som skiller seg ut, programmer som får oss som TV-kanal til å skille oss ut, sier programdirektør i TVNorge Eivind Landsverk til VG. - Det gjelder hele tiden å finne på noe nytt. Skape noe som er kontroversielt, oppsiktsvekkende, et program som folk snakker om. Et program som kan gjøre at seerne blir på kanalen resten av kvelden også, sier Ben Frow, som også har hatt stor suksess med et program i ”nanny”-stil om hvordan få skikk på uspiselige tenåringer.

Begrepet ”halvdokumentarisk” brukes om filmer og bøker på en måte som gjør det det vanskelig å vite hva som er virkelighet og hva som er fiksjon. Men det selger.

Den amerikanske psykologen Nathan DeWall har studert sangtekster fra 1980 og fram til i dag. Han finner at popartister synger stadig mindre om andre mennesker og samfunnet rundt seg, og stadig mer om seg selv (se artikkel her)

 Teknologi i hverdagen

Det blir en overfokusering på det å ha tilgang til den mest avanserte teknologien, eller i hvert fall å ikke ha noe som er dårligere enn ”alle de andre”. Eksempler: PC, musikkteknologi og mobiltelefoner.

Man må hele tiden ha noe som stadig går raskere, og får problemer hvis man må gå tilbake til noe som går saktere. Eksempler: Telefonteknologi, prosessorer på PC’er.

 

Forhold til kroppen

Det blir en overfokusering på kroppslig vellykkethet.

Når kroppen skal trenes, blir det fokus på detaljer (dvs. isolerte muskelgrupper).

Man trener for å gjøre inntrykk, ut fra angst (”utsette døden”), eller for å dyrke ”rusopplevelsen” man får under trening.

Trening blir ikke lenger en del av en helthetsopplevelse (”gå en tur i skogen”).

 

Popularitet

Det å fremstå som en ”ekspert” eller at man har en ”spisskompetanse” blir et mål i seg selv.

Dyrking av kjendiser. Man kjøper blader som ”bretter ut” deres privatliv. ”Intet” skal holdes skjult. Hva slags samliv, personlige interesser og ”meninger” de måtte ha blir mer viktig enn hva de faktisk står for. De brukes også mer og mer i reklamer fordi troverdigheten i en reklame blir større hvis det presenteres av en kjendis.

Lengsel etter det å selv bli en kjendis. Et eksempel: Freelancejounalist Olav Bråstrup Müller hevder i et morgenkåseri i NRK P2 11.03.05 at ”en hel generasjon er i ferd med å gå til grunne etter lengselen etter å kunne bli en kjendis”.

Oppmerksomhet for oppmerksomhetens skyld (http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.3005990).

Statsoverhoder mister sin status i kraft av sin verdighet og ”fjernhet”, og blir i verste fall degradert til ”en latterlig figur”.

Bruk av Internett for å få oppmerksomhet, f.eks. via Facebook

 

I arbeidslivet (Stenbäcker)

De fordeler arbeidsplassen kan gi en selv blir viktigere enn hva arbeidsplassen kan bety for bedriften og samfunnet.

Det å ha et godt rykte, det å gi et godt inntrykk, og det å kunne ”dokumentere” at man gjør en god jobb blir viktigere enn det å gjøre en god jobb. Mottoet er: En hver leder med respekt for seg selv må kunne vise til at man har satt i gang minst ett prosjekt.

”Synlig” arbeid blir viktigere en ”usynlig” arbeid.

Personer som er flinke til å formulere god målstyring verdsettes høyere enn personer som faktisk gjør en god jobb og som i det daglige er trofaste, lojale og utholdende.

Det å sikre seg en god CV blir viktigere enn det å utvikle realkompetanse.

Man skjuler sine reelle motiver samtidig som man prøver å ta ”æren” for gode resultater i bedriften.

Individuelt arbeid prioriteres fremfor teamarbeid.

Det å være positiv, imøtekommende og samarbeidsvillig, inntil man har hatt fått posisjonert seg i en toppledelse. Målet blir da å ”konsolidere stillingen” og motarbeide at ens egen arbeidsplass blir nedlagt

Man ”dyrker” sin egen sektor, ”nisje” og spisskompetanse uten å sette den inn i noen sammenheng. 

Som bruker av offentlige tjenester ”hopper” fra den ene sektoriserte saksbehandler til den andre, og ”plukker” det som passer fra den enkelte sektor

Man arbeider for ”flate” strukturer samtidig som man ”uoffisielt” posisjonerer seg som den faktiske leder.

Man bruker ulike hersketeknikker for å ”lamme” andre personer som truer ens posisjoner: Manipulering gjennom skyldfølelse, sette ut rykter, skjulte allianser, skape avhengighet, veksling mellom ”lokking” og ”truing”, ”splitt-og-hersk” osv.

 

I politikken

Det at politikere fremstår som troverdige blir mer viktig enn hva partiet faktisk står for. Politikerne fokuserer på å fremstå som ”troverdige” i kraft av sin ”utstråling”, sitt utseende, det at de får det siste ordet i debatter, og at de ikke blir trukket inn i noe som smaker av ”skandale” (for eksempel utroskap, bruk av sin posisjon for å fremme egne økonomiske interesser, upassende oppførsel i offentlig sammenheng, etc).

Det fokuseres på partibarometere som kan virke som et konformitetspress – det gjelder å stemme på ”de populære” partiene.

Velgere interesser seg lite for partiprogram, og endrer fort sine politiske standpunkter ut fra situasjonsbestemte hendelser. Å ta et politisk standpunkt med referanse til egne grunnleggende etiske verdier, og holde fast på et politisk standpunkt over tid blir mindre interessant.

Valgkamper i forkant av kommunevalg, fylkesvalg og stortingsvalg utvikler seg til ren underholdning der massemediene bestemmer hva det skal fokuseres på, for i neste omgang å påpeke den uheldige ”feilfokuseringen” under valgkampen.

Massemedia legger opp til, og publikum forventer, at valgkamper skal være spennende. Uten slik spenning forsvinner den politiske interesse.

Politiske partier fokuserer på viktigheten av ”å gi et troverdig inntrykk” (som ett parti uttrykker det), ved for eksempel å lære sine representanter ”gode manérer” gjennom intern kursing.

Når politikere utfører handlinger som i prinsippet er straffbare, eller som av folk flest oppfattes som umoralske, blir det fra partiets side lite fokus på den strafferettslige siden eller den umoralske siden, sannsynligvis fordi et slikt fokus kan skal tvil omkring partiets troverdighet og ”image”. På den andre siden kan den aktuelle politikeren bli oppfordret til å ”ligge lavt” en periode, særlig hvis det som avsløres skulle kollidere med et kommende valg der det er viktig at partiet har et godt ”image”.

 

Autoriteter (Lash)

Den enkelte person avgjør hva som er sant og rett. Man blir ”pragmatiker” og tilpasser etikken etter hva som passer en selv i en gitt situasjon. Autoriteter i sin alminnelighet og etablerte normer som kan være styrende for ens livsførsel over lengre tid blir uinteressante. Hva som til en hver tid skal bestemme hva som er rett og galt, er forankret i hva ”folk” til en hver tid måtte føle og mene (populisme).

Gud som religiøs autoritet, blir borte. En hver blir sin egen lykkes smed. Fokus blir på hva religionen kan gi dem som enkeltpersoner og ”gode religiøse opplevelser”, fremfor det å leve et ”riktig” liv. Selvoppnevnte religiøse elitegrupper ser på seg selv som ”særlig utvalgt av Gud” og har fokus på ”det å gi et godt inntrykk utad”. Egen betydning legitimeres ut fra motstand og grensesetting ”utenfra” (”vi forfølges for vår tros skyld, dette viser hvor viktige vi er”).

Autoriteter i familieliv og nærmiljø blir borte.

Prinsippet om at det er personer med realkompetanse (for eksempel personer med lang livserfaring og arbeidspraksis) som bør ha autoritet i samfunnet faller bort.

Gjennom underholdsbransjen, og på andre måter, latterliggjøres og parodieres autoritetsfigurer i samfunnet. Ved denne fremstillingen fremsettes ingen saklige argumenter mot en autoritet. Målet blir å underholde, være morsom – om nødvendig på andre bekostning – og det å få oppmerksomhet.

 

Massekommunikasjonen

Pressen (og andre kommunikasjonsmedier), har som sitt fremste mål å selge aviser, ikke å formidle kunnskap eller å ”gi solid bakgrunn for egne meninger”. Bruk av ”fete overskrifter” som er mer eller mindre misvisende, sensasjonsoppslag og annet stoff som appellerer til folks ”narsissistiske behov”, er det som selger.

Vi er blitt en nasjon av angivere fordi muligheten er der og pressen inviterer til paparazzivirksomhet over alt. Og så finnes det et publikum som vil se slike bilder. - Vi gjør hverandre til hverandres underholdningsobjekter på døgnbasis. En nasjon av underholdingsobjekter og en verden av underholdningsobjekter, det er et sivilisasjonsproblem! (Ole Paus, http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=568853)

 

I kunstlivet

Det å ”sjokkere”, det å utfordre gjeldende normer, det å være et ”alternativ”, det å ”sprenge grenser”, osv blir i seg selv et mål uten nødvendigvis å være noe alternativ.

Det sentrale i kunsten er ikke lenger det å formidle noe, men å stimulere til opplevelser.

 

I skolen

I skolen skal barn ”trenes” til å kunne omgås alle slags mennesker ved at de stadig må forholde seg til nye voksne. ”Stabile voksenrelasjoner” ses på som et negativt element.

Lærere må også ”trenes” til å kunne samarbeide med stadig nye kollegaer. Lærerteam som fungerer godt sammen sees ikke på som en ressurs, men som et hinder for videre pedagogiske prosesser.

I skolens sosialpedagogiske arbeid bør ikke klassestyrere være ”klare og tydelige” og bevisst bruke seg selv som positive rollemodeller, men heller holde seg i bakgrunnen og legge til rette for at elevene selv skal finne ut av sin sosialisering.

Individualiserte hensyn og pedagogiske tilpasninger for den enkelte elev kan også gi den (utilsiktete) signaleffekt at fellesskap egentlig ikke er så viktig.

Når det gjelder skole blir det også, slik jeg ser det, en kamp mellom det skolen egentlig ønsker å stå for og den kultur man ellers finner i samfunnet. Her er et sitat fra en artikkel med tittelen ”Skolen som fellesskap”, forfattet av Inge Eidsvåg (”Utdanning” Nr. 26, Desember 2003 s. 62-65): ”Skolen verken bør eller kan konkurrere med forbrukersamfunnets fascinasjonskultur, men være et alternativ og en motvekt. Der markedet lovpriser tilpasningsdyktighet og moralsk mobilitet, bør skolen stå for fasthet, utholdenhet og lojalitet. Der omgivelsene dyrker idealet om å være ”sin egen lykkes smed”, bør skolen oppøve til ”beskjedenhet, samdrektighet og hjelpsomhet”.

 

Kriminalitet

Man ser en økende tendens til kriminalitet som kan ha sammenheng med en søken etter å få kontroll over andre, få oppmerksomhet etc. Eksempler: Hærverk, tagging, datavirus.

Man ser en økende tendens til kriminalitet som har sin forankring i at noen ikke vil ”tape ansikt” og å miste ”æren” / sitt ”gode navn og rykte”, og der det å ha ”respekt” utad blir avgjørende.

 

Barns psykiske helse

Vi vet at mange barn i vår kultur er rastløse, urolige, og har et kunstig behov for stimuli og spenning. Mange barn i Norge, kanskje så mange som 20 %, strever med egen identitet fordi de har voksenrelasjoner som er for kortvarige, for overfladiske, eller begge deler. Det er grunn til å tro at den narsissistiske kultur vi lever en kan være en av flere grunner til at det er slik. Barne- og familieminister Laila Dovøy sier til VG nettavisen 20.05.05 at den økende pornografiseringen av det offentlige rom påvirker barndommen negativt, og at dette kan skape flere overgripere og en tidligere seksuell debut blant unge. Hun sier videre: ”En dansk undersøkelse fra 2002 viser at jentene føler seg presset til å være med på gruppe- og analsex. En norsk undersøkelse fra i år viser at ungdom føler seg unormal fordi de ikke har møtt problemer bladene skriver om”.

 

Lærerholdninger (Stenbäcker)

Egosvakhet kan komme til uttrykk på mange måter, bl.a. gjennom narsissistiske holdninger. Et eksempel på hvordan egosvake holdninger kan komme til uttrykk i hverdagen er ved følgende eksempler på egosentriske holdninger hos lærere. Vær oppmerksom på at dette bare er eksempler. Jeg tar naturligvis ikke stilling til hvorvidt slike holdninger er mer utbredt hos lærere enn hos andre yrkesgrupper. Dette er bare ment som eksempler.

Det dreier seg her om lærere som ”bruker” eleven(e) til å tilfredsstille, eller dekke over, egen umodne personlighetstrekk. Her er noen eksempler:

  1. Læreren er opptatt av å fokusere ved de målbare sidene ved elevens/klassens prestasjoner, for å få en ”fjær i hatten” og for gjennom eleven(e)s prestasjoner å oppnå selvakseptering.
  2. Læreren overvurderer (eller undervurderer) sin egen betydning for hvorvidt eleven(e) er avhengig av læreren for sin faglige og personlighetsmessige utvikling.
  3. Læreren trekker til seg problemelever, eller forhindre faktisk løsning av problemer, fordi problemer (gjerne også ”håpløse” problemer) tilfredsstiller ens eget behov for å føle seg betydningsfull, behov for å bli oppfattet av andre som ”martyr”, e.l..
  4. Læreren er mere opptatt av sitt ”gode navn og rykte”, enn eleven(e)s beste.
  5. Læreren er lite opptatt av å formidle trygghet i forhold til eleven(e).
  6. Læreren unndrar seg det å kunne vise og motta fysisk nærhet.
  7. Læreren tar det som en personlig krenkelse når en elev viser provoserende atferd (”jeg kan ikke godta at han kaller meg...”).
  8. Læreren overfører egen angst for ikke å mestre eleven over på resten av klassen.
  9. Læreren dekker over egen tilkortkommethet som lærer ved stadig å gjøre andre kollegaer oppmerksomme på hvor mye arbeid man legger ned i arbeidet med elevene.
  10. Læreren er lite interessert i å evaluere sin egen virksomhet, og ser derfor heller ikke på eleven(e) som en viktig informant i en slik sammenheng.

 

Høytider

Høytider, både religiøse og mer ”nasjonale”, kjennetegnes at man i møte med verdier og symboler som kommer regelmessig hvert år skal få en til å stoppe opp og gi oss avkobling og inspirasjon i hverdagen, og ikke minst et fornyet dypere og større perspektiv på noe som har med ens eksistens å gjøre (for eksempel minnes på 17. mai at vi lever i et fritt land). Den narsissistiske kultur er her i ferd med å invadere disse høytidene. Her er noen eksempler fra julefeiringen:

Julen blir mer og mer et fokus på det materielle og det å tjene, og bruke, penger, og det kan virke som det er handlesentrene som har hovedoppgaven å legge til rette for julefeiringen vår.

Vi slipper nå å ”vente” og ”glede oss” til jul. Feiringen er stort sett over når vi har passert julaften.

Julefeiring kjennetegnes mer og mer av ”jakten på den god julestemningen” på bekostning av det å fokusere på julens innhold.

Man har ikke noe dypere forhold til julen enn de mulighetene julen gir en. Temaer som tradisjon og mening blir uinteressant.

 

Parodierte figurer på TV

Figuren Basil Fawlty i TV-serien ”Hotell i særklasse” (”Fawlty Towers”).

Figuren Margareth Bucket i TV-serien ”Høy på pæra”.

Figuren ”Tårnfrid” parodiert av Otto Jespersen.

 

Tegneserier

Tegneserier som ”speiler” trender i den kultur man befinner seg i, har lett for å bli populære. Når det gjelder narsissisme synes jeg ”Tommy og Tigeren” her passer godt inn. Her er noen eksempler på replikker fra denne tegneserien:

Tommy: Jeg er egentlig skremmende intelligent. Et vidunderbarn.  Tigeren: som de fleste.Tommy: Hva? Tigeren: Ikkeno’. Tommy: Folk tror det er gøy å være et geni. De skjønner ikke hvor slitsomt det er med alle idiotene som omgir en. Tigeren: Skal ikke buksesmekken være foran?

Tommy: Jeg er en Guds gave til verden, men verden har ikke oppdaget det enda.

Tommy: Historien vil takke meg for at jeg førte dagbok i så ung alder. Siden jeg er eslet til store ting vil disse notatene gi et unikt innblikk i et gryende genis indre liv. Tenk på det! Et uvurderlig historisk dokument tar form her og nå!

Moren: kan du være snill og ta ut søpla, Tommy?  Tommy: Hvorfor? Hva får jeg igjen for det? Moren: Vi mater deg, kler deg, passer på deg og utdanner deg til du er en voksen. Tommy: Jeg hater å få ting satt i perspektiv.

Tommy: TV er noe møl, alt er bare tilfeldige fragmenter uten mening. Heldigvis er det også det eneste jeg gidder å følge med på.

Tommy: Dette blir et supert bilde av meg som veltilpasset, ung idrettsmann: Tigeren: Du hater idrett. Tommy: Ja, men folk tror det de ser, og nå har jeg fotobevis hvis jeg noen gang får behov for å skryte på meg et sporty image.

Faren (som sitter foran PC’en): Før kalte vi det en hastejobb hvis noe måtte være gjort i løpet av ei uke. Nå som vi har mobiltelefon og modem og faks, skal alt gjøres i går. Bedre teknologi bare øker forventningspresset. Disse maskinene gjør ikke livet lettere – de gjør det mer masete. Tommy (foran mikrobølgeovnen): Hva? Seks minutter i mikroen? Jeg har ikke tid til sånt. Far: Hvis vi vil ha mer fritid, må vi gjøre teknologien mindre effektiv.

Tommy: Mamma, fra nå av vil jeg ikke presenteres som ”Tommy” lenger. Jeg vil presenteres som ”Tommy, den utvalgte”. Moren: ”Den utvalgte”? Tommy: Men si det riktig. Ta en pause etter Tommy. Og ”utvalgte” må deklameres med patos. Tommy den uuutvalgte. Skjønner?: Moren: Kanskje du ikke burde presenteres i det hele tatt: Tommy: Hmm…Har vi en gongong du kunne slått på samtidig?

Tommy: Pragmatikere tar ting som de kommer, og prøver å gjøre det beste ut av enhver situasjon. Idealister har prinsipper og nekter å inngå kompromisser. Noen er sånn at de bare følger alle innfall de får. Tigeren: Lurer på hva du er… Tommy: En pragmatiker som gjør alle innfall til prinsipper.

Tommy: Jeg skriver en selvhjelpsbok om hvordan man blir et bedre menneske. Det er et kjempemarked der ute. Første bud er å overbevise folk om at det feiler dem noe. Og det er lett, siden reklamen allerede har gjort folk usikre på hvor tjukke de er og om de lukter godt og om de er velstående nok og sånt. Etterpå må du overbevise dem om at det ikke er deres egen feil, men at der ofre for utenforstående krefter. Det er også lett, siden det er hva folk tror uansett. Ingen vil ha ansvaret for sin egen situasjon. Til slutt må du overbevise dem om at det bare er dine ekspertråd som kan hjelpe dem så de blir lykkelige: Tigeren: Snedig. Hvilket problem er det du vil hjelpe folk med? Tommy: Behovet for å kjøpe selvhjelpsbøker.

Tommy: Jeg har tenkt på noe, Tigeren: Nå i helga? Tommy: Det var ikke meningen. – Jeg tror historien er en kraft. En ustoppelig flodbølge som feier med seg alt og alle. Ting og mennesker er bare til for å tjene historiens ene mål. Tigeren: Og hva slags mål er det?Tommy: Å lage meg, selvfølgelig. Jeg er historiens sluttprodukt. Tigeren: Du? Tommy: Tenk på det. Tusener av generasjoner levde og døde for å frembringe nøyaktig mine foreldre, som selvsagt ble født for å lage meg. All historie hittil er gått med til å gjøre verden klar for meg. Tigeren: Hmm, spørs om 4 milliarder år var nok. Tommy: Nå er jeg her og historien er rettferdiggjort. Tigeren: Og nå som du er avlevert, hva skal du gjøre? (på siste bilde sitter Tommy og Tigeren og morer seg for TV’en).

Tommy: Ingen vet hva som egentlig får ting til å skje. Historieskriving er bare oppfunnet for å innbille oss at hendelser henger sammen og at livet har en mening. Det er derfor historien må skrives om når tidene forandrer seg. Forklaringene må passe til de fordommene som er på moten. Tigeren: Hva er det du skriver?  Tommy: Min reviderte selvbiografi.

Tommy: Reklamefilmer selger ikke bare varer lenger. De selger holdninger også. Bar se her! Denne kule typen sier at han bare gjør som selv vil og det viser han ved å kjøpe en bestemt vare. Tigeren: Hæ? Mener han at alle skal vise at de er individualister ved å kjøe nøyaktig de samme merkevarene? Tommy: Øh, det hørtes mer rocka ut sånn som han sa det.Tigeren: Mm.

Tommy: Disse reklamefilmene er bare et virvar av usammenhengende blider i lynraske montasjer. Jeg tror de etterligner den effekten du får når du zapper fra kanal til kanal.Tigeren: De har vel innsett at et 15 sekunders sammenhengende budskap blir 14 sekunder for langt for et moderne menneske. Tommy: Høh? Prater du om det ennå?

Tommy: Vet du hva? Jeg vil ikke bli kjendis. Tigeren: Ikke? Tommy: Næh. Enhver idiot kan bli kjendis. Jeg er mer av den legendariske typen. Tigeren:Enig. Tommy: Jeg mente ikke akkurat nå, din dust!

Tommy: Media kan ikke lastes for at folk blir avstumpet. Film, musikk og TV speiler bare virkeligheten. Kunstnere skildrer hat og vold fordi det er det de ser. Tigeren: Hvorfor ser de ikke verdifulle og vakre ting? Tommy: Fordi kjedelige greier ikke selger. Tigeren: Hvilket visjonært klarsyn. Tommy: Ingenting slår en god skytescene når det gjelder å oppløfte ånden.

Tommy: Jeg liker å følge med på nyhetene! Tabloidene vet at jeg ikke orker å lide meg gjennom seriøse diskusjoner om vanskelige og kjedelige saker. De gir meg det jeg vil ha: Overgrep og ulykker, hets og skandaler, synsing og føleri. Selv meningsmålinger klarer de å lage såpeopera og tivoli av. Det er super underholdning!  Tigeren: Og i lederne lurer de på hvorfor folk er blitt så kyniske. Tommy: Dette er en dyp artikkel. For ved siden av bilder står det en notis med ”dette er saken”.

Tommy: Jeg har funnet ut at jeg lider av dårlig selvtillit.  Faren. Er det mulig. Tommy: Men fra nå av skal jeg ta mer hensyn til følelsene mine. Faren: Skal du jobbe hardere og utvikle karakteren din? Tommy: Nei, jeg skal syte og klage til jeg får all den oppmerksomheten jeg trenger. - Jeg har funnet ut at det eneste som hjelper er øyeblikkelig behovstilfredstillelse.Faren: Jeg lurer på om andre er like bekymret for fremtiden som meg.

Tommy og Tigeren sitter i treet og har møte i R.Ø.L.P. som bl.a. driver med mobbing av ”Lusete Piker” (dvs. Marianne). Følgende blir da sagt: Moren: Marianne sier du kastet råtne epler på henne. Tommy: Vi kvitter oss bare med lusete piker. Moren: Vel, slutt med det! Du vet bedre, og nå blir du med inn. Etter at moren har gått kikker Tommy og Tigeren på hverandre og Tommy sier: Et høydepunkt i klubbens historie! Vi forfølges på grunn av vår overbevisning! Og Tigeren kikker smilende ut i lufta.

Tommy: Vil du hjelpe meg å skrive bok? Tigeren: Så klart. Hva skal den handle om? Tommy:Du har vel hørt om halvdokumentariske bøker? Dette blir en halvdokumentarisk selvbiograf. Halvparten stemmer sånn noenlunde, og resten er bare jug. Tigeren: Hvorfor må du dikte opp ditt eget liv? Tommy: Fordi at i denne boka har jeg en flammekaster.

Tommy: Det er en skandale at seksåringer ikke har stemmerett! Her er jeg statsborger og allting, uten noen innflytelse på vårt parlamentariske system. Tigeren: Er du bekymret for hvordan det går med styre og stell? Tommy: Nei, jeg vil bare ha en større del av kaka!

Tigeren: Hva har du tenkt å gjøre annerledes disse siste ukene før sola slukner og alle dør?Tommy: Ingenting. Jeg har jo alltid forsøkt å leve fullt ut, som om hver dag var den siste. - Gripende ord, hva? Tigeren: Jo, hvis det bare ikke kom fra deg. Tommy: Lang over siste nummer av Kaptein Napalm.

 Tommy: Jeg har bestemt meg for å tro på julenissen samme hvor idiotisk det er. Tigeren: Hva overbeviste deg? Tommy: En enkel risikoanalyse. Jeg vil ha masse gaver. Det er viktigere enn et dustete trosspørsmål. Så nå kjøper jeg alt det de sier. Tigeren: Nå er du kynisk, Tommy. Tommy: Det er julestemningen.

 Her er et eksempel fra en annen tegneserie – Billy:

Generalen: Les dette og se om det er fornuftig (leverer et dokument til Frøken Fryd). Frøken Fryd: Det ser bra ut, men jeg forstår ikke meningen med det. Generalen: Flott! Akkurat den effekten jeg ønsket.

 Her er et eksempel fra en tredje tegneserie – Nemi – gjengitt i Magasinet (Dagbladet) 24.01.04 s. 68: Som liten prinsesse visse jeg at skjebnen hadde spart meg til noe stort. Jeg visst jeg var utvalgt. Spesiell. Det skulle bli meg som løste labyrinten, som trakk sverdet ut av stenen – jeg skulle bli den ene som kunne påkalle dragen! Med glemte vers skulle jeg åpne dører til magiske verdener – med heltemot, kløkt og stjernenes beskyttelse skulle jeg utføre store dåder! Og vinden hvisket løfter om at sjelevennen min ventet der ute. Jeg skulle oppleve en serie av fantastiske eventyr. Nå er jeg klar……….Jeg er klar!………..Sukk.

Et annet eksempel på en narsissist er figuren ”Fia” fra ”Finbeck og Fia”. Leser du for eksempel noen av juleheftene vil du fort kunne se hvor opptatt Fia er av det overfladiske, det hun mener gir status og det hun mener gir et godt inntrykk utad.

  

Andre eksempler:

Skal du selge en bolig finnes det gode råd om hvordan du kan la din bolig gi et godt inntrykk. Det er altså ikke boligens reelle kvaliteter som er det sentrale. Det finnes i dag firmaer som spesialiserer seg på å legge til rette for den slags ”visning”. Og regnestykket er ofte enkelt: Ved å investere 10.000,- i ”stasjing” kan budet bli 100.000,- høyre enn ellers.

Når mennesker henvender seg til hverandre, er det nå mindre skille mellom det private / offentlige og det personlige / upersonlige, ved at vi bruker fornavn og er dus med hverandre. Telefonselgere er her flinke til å ”invadere”. Bestiller du bord på en restaurant over telefon, kan det være at det første du hører er et ”heisan!”

Teknikker og perspektiver som tradisjonelt har vært brukt i psykologisk og psykiatrisk behandling, blir utvidet til det å være en del av den normale måten å fungere på i sosiale sammenhenger: Stikkord: Selvrealisering, fokus på hva en selv føler, selvbevissthet, viktigheten av å lytte, osv. Dette er perspektiver og teknikker som i særlig grad blir viktig ved ”behandling” av mennesker som i utgangspunktet for eksempel har vokst opp i en selvfornektende, fortrengende og autoritær kultur, og som også kan gi positive impulser til kulturen generelt. Men hvis det rendyrkes og ikke settes inn i en meningsfull sammenheng får det også en narsissistisk slagside.

Det blir mer og mer vanlig at voksne skifter arbeid og bosted, Vi nærmer oss kulturen i USA der det å skifte arbeid og bosted hvert 7. år hos mange anses som normalt, og der man i stedet stiller spørsmål om ”det er noe galt” hvis personer blir ”for” stabile i forhold til bosted eller arbeid.

Generelt i samfunnet gjelder det at det å være ”alminnelig” er ”ut”, mens det å være original, unik og spennende er ”in”. Å bare være ”mannen i gata” har lav status. Et eksempel: Freelancejounalist Olav Bråstrup Müller fortalte under et morgenkåseri i NRK P2 at en 11 år gammel gutt i Spania nylig hadde vunnet en sangkonkurranse der sangens tittel var ”heller dø en vanlig”.

Hvis du skulle finne på å løfte en Mullah, gjøre noe utradisjonelt i kampen mot regnskogen, eller gjøre andre ”sjokkerende” handlinger, er det stor sannsynlighet for at din markedsverdi i neste omgang vil øke eller at din ”sak” vil få større oppmerksomhet – selv om de du gjør skulle bryte med prinsippet om å respektere andre mennesker og deres tradisjonelle normer.

Norges mest ukjente milliardær, Terje Høili, er blitt rikt på å selge ”krimskrams”. Selv sier han i et intervju med VG 25.10.04 (s. 14-15): ”Det er egentlig bare tull, det jeg selger. Men folk vil ha det”. Og videre sier VG’s reporter: ”Ukjente merkevarer og ting du ikke visste at du trengte, ble en kjempebutikk”.

En ”gründer” som er blitt rik på sitt produkt kom med følgende kommentar til en dagsavis: ”Jeg tjener jo penger, det viser at jeg gjør noe som er riktig”. Tatt bokstavelig betyr dette at normer for galt og riktig er vurdert ut fra økonomisk gevinst.

Stort engasjement og sterke reaksjoner (jfr. betegnelsen ”med sjokk og vantro” som ofte brukes, særlig ved presseomtale) viser seg når dødens realitet blir mer virkelighetsnært enn at det ”bare” er noe som skjer på lukkede institusjoner, når mennesker blir gamle, eller at det skjer i andre land og ikke angår nordmenn. Det alternative perspektivet er å se på det å dø som like naturlig som det å leve, og det er noe som prinsippielt kan skje hvem som helst når som helst.

Drammens Tidende har den 6.2.05 (s. 2) en reportasje under tittelen: Gothfolk med undertittelen: Hverdagen kan være et kjedelig sted. Noen bøter på A4-tralten med å dyrke livets mørke sider. Dette dreier seg om spesiell kultur som har blitt inspirert av den gotiske stilperioden, punkpreget klesstil og musikk, og fantasifigurer som for eksempel ”Batman” som veksler mellom en overfladisk og snill dagside og en mer genuin, mørk og dekadent nattside. Kanskje er dette vår tids versjon av ”Dr. Jekyll og Mr. Hyde”, bare at man bytter roller om hvem som er ”helt” og hvem som er ”skurk”. I reportasjen siteres en representant for denne stilen: Vi er vant til at folk reagerer. Det ville være fryktelig kjedelig om de ikke gjorde det. ……..Vi lever ut vår angst og kreativitet gjennom goth-stilen. Vi har skapt oss en illusjon bestående av fantasifigurer………Jeg tror A4-livet blir mindre kjedelig og mindre skummelt om man tillater seg å dyrke fantasiverdenen”.

Under russetiden i Norge 2005 ble det blant Bærumsruss fremhevet at det å ha den beste russebussen (med kompressor til lydanlegg osv.) var et spørsmål om ære og status. Personlig kjenner jeg også til eksempler fra Asker/Bærum-området (der dette problemet er størst) der foreldre kan sponse sine poder med opp mot 1. mill. kr. i forbindelse med innkjøp av russebuss – fordi deres sønn/datter skal være best.

I en artikkel i Aftenposten (http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1187165.ece) 29.12.05 refereres det til en undersøkelse fra ”Research International” som bla. konkluderer med følgende: ”Dagens ungdommer er mer selvopptatte enn før, frykter ikke atomkrig, bryr seg ikke om regnskogen og blåser en lang marsj i ungdomsopprør og protester” og videre at ”nordiske tenåringer er mer opptatt av produkters image enn substans”.

I TV 2 nettavisen (12.04.06) sies det følgende: SAS Braathens kaster nå billige flybilletteretter utallige misfornøyde kunder som er lei av streik og måneder med indre konflikter. Direktør i SAS-Braathens, Petter Jansen, hevder at flyselskapet skal bli landets ledende, men må først og fremst vinne tilbake passasjerenes gunst. Vi vil ha mange nordmenn om bord slik at de kan se at vi tar målsettingen på alvor. Over påske legger vi ut dobbelt så mange lavt prisede billetter i forhold til 2005. Vi snakker om inntil tre millioner på inn- og utenlandstrafikken. Med et slikt volum når vi garantert målsettingen om å bli oppfattet som et lavprisselskap. Betyr dette at det viktigste for selskapet er hva man ”blir oppfattet som”?

Generelt: Mange mennesker kjøper ting de ikke trenger med penger de ikke har for å imponere mennesker de ikke liker.

 

5. Til slutt

Jeg skal ikke legge skjul på at min vinkling av den narsissistiske kultur er negativ. Men vi skal ikke glemme at det også finnes positive sider ved dette, for eksempel at vi nå har større romslighet for det å sette ord på følelser, at negative autoritære aspekter kanskje har mindre gjenomslag enn tidligere, og at det er en generelt større åpenhet for å tenke ”alternativt” når dette faktisk er konstruktivt.

Det at en person har narsissistiske trekk betyr heller ikke at personen utelukkende påfører andre mennesker problemer. Det finnes også flere historiske eksempler på berømte personer med narsissistiske trekk der man har hatt store ambisjoner på egne vegne, og der det faktisk har vist seg at de har greid å realisere sine ambisjoner på en samfunnsnyttig måte (et eksempel på dette er Winston Churchill). Et annet eksempel er undersøkelser fra USA (gjengitt i ”Illustrerad Vetenskap” 2002 – 10. s.22) som viser at narsissistenes behov for anerkjennelse og oppmerksomhet fra andre også får det positive effekt at de kan legge mye energi ned i det å arbeide grundig og korrekt, og da ofte til glede for omgivelsene.

Jeg skal også være den første til å innrømme at jeg gir et forenklet bilde av narsissismen i vår kultur. F.eks. er det slik at konkrete eksempler kan være uttrykk ikke bare for narsissistiske holdninger. Det at for eksempel folk flytter mer enn vanlig kan være uttrykk for narsissisme. Men det sier seg selv at mange andre og ”naturlige” årsaker og endringer i vårt samfunn den senere tid kan ligge til grunn for dette, for eksempel et generelt økende behov for spisskompetanse, områder med vesentlig økende boutgifter.

Det er altså ikke slik at disse eksemplene er ment som ”bevis” på at vi lever i en narsissistisk kultur. Hvis det skulle vært hensikten måtte jeg også gå inn på en mer grundig diskusjon om det i det hele tatt er mulig å ta stilling til om ”graden av narsissisme” er større i Norge nå enn på 70-tallet. Men hvis disse eksemplene kan gjøre deg som leser mer reflektert over den hva slags kultur du lever i, og hvordan du selv kan være en del av et problem eller en del av en løsning, så har jeg kanskje oppnådd noe av hensikten med det jeg her har skrevet.

 

Til slutt vil jeg gi uttrykk for håp om at denne artikkelen vil gi meg mye oppmerksomhet, at leseren vil bli imponert over mine kunnskaper og evne til å reflektere, og at jeg gjennom en rekke positive tilbakemeldinger vil få impulser til å styrke et image og selvbilde som i utgangspunktet er temmelig tynnslitt.

(For ordens skyld: Dette var selvsagt sagt i ironi!)

 

Referanser:

Bronfenbrenner, Uri (1970): Two Worlds of Childhood: US and USSR. Russel Sage Foundation, New York, USA.

Eidsvåg, Inge (2003): Skolen som fellesskap”. ”Utdanning” Nr 26 Desember 2003 s. 62-65.

Lash, Christopher. (1979): Den narsissistiske kultur.

 

Se også:

Aftenposten, Kultur. Lørdag 21.07.2012, s. 10-11. Kommentar v/ Joacim Lund: Først meg selv, så meg selv. (Se artikkel her

Aftenposten, Jobb. Søndag 12.08.2012, s.4-5: Kommentar v/ Johnny Gimmestad: Ledere ser på seg selv som supermenn.

Study: Praise kids too much and turn them into narcissists. (Se artikkel her) 

6 signs you were raised by narcissist. (Se artikkel her)   

Narsissistisk tilbud fra BI? (Se artikkel her

Me! Me! Me! Are we living through a narsiccism epidemic? (Se artikkel her)

Om Mindfullness og narsissisme (Se artikkel her)

 

Copyright © 2017 Kjell Totland Psykologtjenester