Sort pedagogikk

Etter at jeg først begynte å skrive om psykopati i 1979, har jeg tenkt en del på hvilken betydning oppveksten kan ha for at mennesker utvikler en slik personlighetsforstyrrelse. For selv om undersøkelser antyder at genetiske faktorer her kan være en viktig faktor, er det også noe som heter oppvekst. Og vi er alle et produkt av våre gener og vår oppvekst. Som en illustrasjon på hvordan enkelte fagfolk tenker seg at miljøfaktorer i oppveksten kan ha betydning i forhold til utvikling av psykopatiske og andre ego-svake trekk har jeg tenkt å si noe om ”svart pedagogikk”:

Den sveitsiske psykoanalytiker Alice Miller skrev i 1980 boka Am Anfang war Erziehung. På norsk heter boka I begynnelsen var oppdragelsen og er utgitt på Gyldendals Forlag i 1986 (ISBN 82-05-16678-1). Boken tar for seg temaet barneoppdragelse som fokuserer på disiplinering, regler og fysisk avstraffelse, og hvilke konsekvenser dette over tid vil kunne få for et menneske resten av sitt liv, og for den form for oppdragelse man selv benytter seg av når man selv får barn. Som et ekstremt, men samtidig illustrativt eksempel, beskriver forfatteren oppveksten til Adolf Hitler, som selv var et offer for denne svarte pedagogikken, og hvordan dette kan sees i sammenheng med hans senere tragiske politiske karriere. Nedenunder vil jeg beskrive kort hans barndom og komme med noen sentrale sitater fra boka til Alice Miller.

Alois Hitler (far til Adolf Hitler) ble født i 1837, mens hans mor var ugift. Hvem som var hans far var uklart, og det oppstod senere et rykte om at hans far var en jøde, noe som siden verken ble bekreftet eller avkreftet. Men det skambelagte knyttet til dette lå der hele tiden. Alois vokste videre opp i et miljø preget av fattigdom, han ble sendt vekk av sin mor da han var 5 år, og han måtte leve med skammen ved å være et ”uekte” barn og kanskje til og med ha jødisk blod i årene. Og her er det å leve med et slikt rykte, som ”alle” tisker og hvisker om, faktiske verre enn når et slikt rykte åpenlyst blir bekreftet eller avkrefte og snakket åpent om. Alois giftet seg med sin niese Klara, og Adolf ble født i 1989 i Braunau am Inn i Østerrike, på grensen til det tyske Bayern.

Hva kjennetegnet så Alois som person og oppdrager? Han beskrives slik i en nekrolog: ”Selv om det iblant kunne komme et hardt ord fra hans munn, banket et godt hjerte bak det barske ytre. Han gikk alltid helhjertet inn for rett og redelighet. Opplyst som han var, kunne han overalt ha et avgjørende ord i alle saker” (s. 147). Miller gir på den andre siden en god dokumentasjon på at strukturen i hans familie kunne karakteriseres som prototypen på et totalitært regime. En som kjente ham godt (Stierlin) beskriver derfor Alois slik: ”Alois var riktignok samvittighetsfull, pliktoppfyllende og flittig, men også emosjonelt labil, usedvanlig rastløs og muligens periodevis sinnsforvirret. I den minste èn kilde antyder at han en gang har vært lagt inn på et asyl for sinnssyke. Etter det en psykoanalytiker mener, hadde han også psykopatiske trekk, som for eksempel kom til uttrykk i evnen til å fortolke og tilrettelegge regler og dokumenter for sine egne formål, samtidig som han klarte å bevare en fasade av legitimitet. Han kombinerte kort sagt stor ærgjerrighet med en absolutt fleksibel samvittighet” (s. 167). Adolfs søster, Paula, beskriver deres felles far slik: ”Det var først og fremst min bror Adolf som provoserte min far til ekstrem brutalitet og som hver dag fikk sin rikelige porsjon juling. Han var en litt uforskammet liten rampegutt, og alle forsøk fra farens side på å banke frekkheten ut av han og få ham til å velge en karriere som statstjenestemann, var forgjeves” (s. 144).

Mye tyder videre på at Adolf allerede fra han var 3-4 år daglig fikk pryl. Riktignok var en slik praksis den gang nødvendigvis sett på som noe oppsiktsvekkende, ettersom oppdragelseskrifter uttrykkelig anbefalte fysisk avstraffelse av spedbarn som en del av barneoppdragelsen. Der henvises det til at ”det onde ikke kan utdrives tidlig nok for at det gode skal få vokse uforstyrret” (s. 145-146).

Adolf fikk sannsynligvis pryl hver eneste dag fra han var ganske liten. ”Av disse og lignende passasjer kan man få inntrykk av at Alois stadig igjen banket sitt blinde raseri over sin barndoms fornedrelse inn i sønnen sin. Han stod åpenbart under en tvang til å la nettopp dette barnet få del i sin barndoms smerter og fornedrelser” (s. 148). Men samtidig som Adolf selv ble et offer for sin egen fars bakgrunn, ble de negative konsekvensene av farens tukt betydelig forsterket av et annet tragisk faktum: Han hadde ingen mennesker som etterpå kunne møte ham med trøst, kjærlighet og forståelse. Hans mor beskrives for eksempel som sin husbonds avhengige og underdanige tjenestepike, som aldri grep inn, eller som på noen måte forholdt seg til farens tukt av sin sønn (s. 177). Videre beskrives hun som en som nok kunne vise en viss form for medlidenhet, men som ikke kunne møte Adolf med ekte empati og omsorg.

Hva gjør det med et barn? Miller sier det slik: ”Hva skjer med et barn som stadig igjen må oppleve at den samme moren som snakker om kjærlighet, som går inn for matlagingen, som synger vakre viser, plutselig stivner til en saltsøyle og uten å røre seg ser på når dette barn får brutal bank av faren? Hvordan må det føle det når det om og om igjen forgjeves håper på hjelp, på redning fra henne; hvordan må det føle det når det under torturen forgjeves venter på at hun skal sette inn sin makt, en makt som i barnets øyne er så stor? Men redningen kommer ikke. Moren ser på hvordan barnet hennes blir ydmyket, hånt, torturert, uten å forsvare sitt barn, uten å ta et forløsende skritt, med sin taushet er hun solidarisk med forfølgeren, hun utleverer barnet sitt. Kan man vente at barnet skal forstå dette? Og bør man bli forbauset over at bitterheten også gjelder moren, selv om den blir fortrengt til det ubevisste?” (s. 178).

Slike opplevelser mener Miller dannet grunnlaget for det motsetningsfylte kvinnesynet Adolf senere vokste opp med, med kombinasjonen av smiger (fordi han trengte dem) og på den andre siden forakt og krav om underkastelse og beundring. Dette dannet også grunnlaget for hans senere holding til ”folket” og ”massen”, som han på den ene siden ”smigret” ved å gi dem visjoner om å bli et stort folk, men som han samtidig kunne anklage for å ha sviktet ham, og være skyld i at krigen ble tapt.

Som psykoanalytiker trekker her Miller mange paralleller til hvordan Adolf som voksen prøver å ”løse” problemene i sin barndom:

  1. Han prøver å hevne seg på faren som ble mistenkt for å være en halvjøde, ved å la dette gå ut over jødene. Som en interessant paralell: Reinhard Heydrich regnes som "arkitekten" bak utryddelsen av jødene i den 2. verdenskrigen. Om Heydrich gikk det rykter om at hans familie var av jødisk opphav, et rykte som kom til å forfølge ham resten av livet (Se artikkel her).
  2. Han prøver å befri moren fra hennes mann ved å ”befri Tyskland”.
  3. Han prøver å bli elsket av sin mor ved å bli elsket av det tyske folk.
  4. Han bytter om på rollene ved selv å være den som andre skal underkaste seg. 

”På den verdenspolitiske scenen iscenesatte han ubevisst sitt sanne barndomsdrama – med andre fortegn. Slik engang hans far hadde vært den eneste diktator, var nå han den eneste som hadde noe å si. De andre måtte tie og adlyde. Han var den som spredte frykt, men som også hadde folkets kjærlighet, et folk som lå for hans føtter slik i sin tid den underdanige Klara lå for sin manns føtter” (s. 173). 

”Adolf selv kunne altså bare regne med foreldrenes kjærlighet på bekostning av fullstendig forstillelse og fornekting av sine sanne følelser” (s. 172). Men allerede i puberteten ble det registrert at han var uvanlig: ”Hans tysklærer, dr. Huemer, forteller at Hitler i puberteten ”ofte reagerte med dårlig skjult motvilje på læreres belæringer og formaninger; samtidig forlangte han ubetinget underordning av skolekameratene sine”. Det ble også hevdet at Hitler allerede som liten gutt kunne stå på en høyde og ”holde lange og lidenskapelige taler”. I disse talene spilte barnet den storartede farens taler, slik det så ham den gangen, og i publikum opplevde han samtidig seg selv som det måpende, beundrende barn fra de første leveårene” (s. 163).

Denne tragiske historien bruker Alice Miller som en illustrasjon på det skjebnesvangre ved å utsette barn for ”svart pedagogikk”:

  1. Mennesker som i barndommen ikke har fått lære å bli fortrolige med sine ekte følelser, å ha et fritt forhold til dem, vil få det spesielt vanskelig i puberteten (s. 121)
  2. ”Den største grusomhet man tilføyer barna, består vel i at de ikke får lov til å gi uttrykk for sin harme og sin smerte uten å risikere at de mister foreldrenes kjærlighet og sympati. Denne harmen fra tidlig barndom magasineres i det ubevisste, og siden den i grunnen utgjør et usunt, vitalt potensial, må man bruke mye energi til å holde dette potensialet nede, fortrenge det. Oppdragelsen til å skåne foreldre som er blitt så vellykket på bekostning av vitaliteten, fører ikke så rent sjelden til selv selvmord eller ekstrem avhengighet av narkotika, en avhengighet som er beslektet med selvmord. Når stoffet har tjent til å fylle det hullet som er oppstått fra undertrykkelse av følelser og fremmedgjøring fra sg selv, vil avvenningskuren gjøre dette hullet synlig igjen. Hvis ikke avvenningskuren kombineres med at vedkommende gjenvinner vitaliteten og livsviljen, må man regne med nye tilbakefall”. (s. 106)
  3. ”Forakt for og forfølgelse av det svake barnet samt undertrykkelsen av det levende, det kreative og det emosjonelle i barnet og i ens eget selv gjennomsyrer så mange av livets områder at vi nesten ikke legger merke til slike ting lenger. Med forskjellig intensitet og under ulike påskudd, men nesten overalt, finner vi en tendens til så snart som mulig å kvitte oss med det barnslige, dvs. det svake, hjelpeløse, avhengige vesenet, for omsider å bli store, selvstendige, dyktige vesener som har gjort seg fortjent til respekt. Når vi så møter detter vesenet i barna våre, forfølger vi det med lignende midler som de vi har brukt på oss selv og kaller det for ”oppdragelse” (s. 63).
  4. ”Det finnes tusen former for grusomhet, former som fremdeles er ukjente, fordi skadene på barnet og deres følger ennå er så lite kjent. Disse følgene er emnet for denne del av boken. De fleste mennesker gjennomgår følgende stasjoner på livet vei: (1) som lite barn får de skader som ingen er villig til å betrakte som skader, (2) de reagerer ikke på smerten med raseri, (3) de viser takknemlighet for de såkalte velgjerningene, (4) alt blir glemt, og (5) i voksen alder lesser man den oppmagasinerte harmen over på andre mennesker eller retter den mot seg selv” (s. 106).
  5. ”Samtlige råd angående barnas oppdragelse avslører mer eller mindre tydelig en rekke høyst forskjelligartete behov hos de voksne, hvis tilfredsstillelse ikke bare unnlater å fremme, men direkte hindrer barnets levende vekst. Det gjelder også der hvor den voksne er ærlig overbevist om at han handler i barnets interesse. Til disse behovene hører: For det første det ubevisste behovet for å gi tidligere ydmykelser man har opplevd videre til andre, for det andre å finne en ventil for fortrengte affekter, for det tredje behovet for å eie et disponibelt og manipulerbart levende objekt, for det fjerde å bevare ens eget forsvar, dvs. idealiseringen av egen barndom og egne foreldre, idet riktigheten av egne oppdragelsesprinsipper skal bekrefte at foreldrenes prinsipper var riktige, for det femte angsten for friheten, og for det sjette angsten for at det fortrengte kan vende tilbake, det man på ny møter i sitt eget barn og som man der på ny må bekjempe, etter at man på forhånd har drept det i seg selv” (s. 97-98). Den form for barneoppdragelse som Alice Miller her tar avstand fra, er bl.a. bygd på følgende to prinsipper: At man må unngå å ”skjemme bort” barn med for mye kjærlighet og hensyn, og at barn må så tidlig som mulig herdes for det riktige livet.

Problemet med ”svart pedagogikk” blir spesielt synlig når den kombineres med de problemer som alle mennesker gjennomgår i puberteten: ”Puberteten konfronterer ofte helt uventet det unge mennesket med intensiteten i dets sanne følelser, etter at det kanskje hadde klart å holde dem på avstand selv i latenstiden. Samtidig med vekstens biologiske oppbrudd vil disse følelsene (raseri, harme, opprør, forelskelse, seksuelle ønsker, begeistring, glede, fortryllelse, sorg) leve fullt ut, men i mange tilfelle ville det innebære en fare for foreldrenes psykiske likevekt” (s.107). Slike kombinasjoner kan, slik jeg selv ser det, være en av flere mulige forklaringer på hvorfor atferdsvansker hos ungdom noen ganger blir ekstremt alvorlige, uttrykt for eksempel gjennom sterk aggresjon rettet mot foreldre, mot en selv eller mot andre.

Historien til Adolf Hitler kan også brukes for å vise hvordan et psykoanalytisk perspektiv kan være viktig for å forstå irrasjonell menneskelig atferd: Et av psykoanalysens grunnleggende aksiom er nemlig at voksne menneskers irrasjonelle atferd ofte kan sees i sammenheng med ulike måter å forholde seg til traumatiske opplevelser i barndommen, atferd som kan være tildekkende på problemene, men som også kan være uttrykk for primitive måter å ”løse” dem på, ved bruk av ulike psykiske forsvarsmekanismer, som for eksempel fortrengning, forskyvning, projisering, sublimering og reaksjonsdannelse.

Selv trekker Alice Miller den lærdom med eksemplet Adolf Hitler 

  1. at selv tidenes største forbryter ikke er kommet til verden som en forbryter
  2. at innlevelse i barnets skjebne ikke utelukker vurdering av de samme grusomhetene (det gjelde både for Alois og for Adolf).
  3. at forfølgelsen er en form for forsvar mot sin egen opplevelse som offer.
  4. at den bevisste opplevelse av det å være et offer gir bedre beskyttelse mot sadisme (dvs. mot tvangen til å pine og ydmyke andre) enn fortrengning.
  5. at det å skåne foreldrene, foreskrevet av det fjerde bud og den ”svarte pedagogikk” fører til at man overser helt avgjørende faktorer i et menneskes tidlige barndom og senere utvikling.
  6. at man som et voksent menneske ikke kommer langt med beskyldninger, opprørthet og skyldfølelser, men bare ved å forstå sammenhengene.
  7. at virkelig emosjonell forståelse ikke har noe med billig, sentimental medlidenhet å gjøre.
  8. at den kjensgjerning at en sammenheng er allment utbredt ikke fritar oss fra å undersøke den - det motsatte er tilfelle - fordi den er, eller kan, bli vår alles skjebne.
  9. at det å leve ut et hat er noe annet enn å oppleve det. Det å oppleve det er en intrapsykisk realitet, det å leve ut er derimot en handling som kan koste andre mennesker livet. Der veien til opplevelse er stengt gjennom forbud fra den ”svarte pedagogikk” eller foreldrenes nød, må resultatet bli at det leves ut. Dette kan komme til uttrykk enten i destruktiv form, som hos Hitler, eller selvdestruktivitet, som hos Christiane F. Det kan imidlertid også komme til uttrykk i ødeleggelse både av ens eget selv og av andre…” (s. 182-183).

Alice Miller har også et eget kapitel om ”harmen som ikke blir levd ut”. Her sier hun bl.a. ”Hvert menneske må finne sin form for aggressivitet hvis det ikke skal bli en annens lydige marionett. Bare den som ikke lar seg redusere til instrument for en fremmed vilje, kan få gjennomslag for sine personlige behov og forsvare sine legitime rettigheter. Men denne rimelige, adekvate form for aggressivitet går mange mennesker glipp av hvis de som barn er blitt oppdratt til den absurde oppfatningen at et menneske alltid bare kan ha snille, gode og fromme tanker og samtidig være ærlig og sannferdig. Bare det å forsøke å oppfylle et så umulig krav kan drive et begavet barn til randen av vanvidd. Det bør ikke forbause når et slikt barn forsøker å rømme fra fengselet ved hjelp av sadistiske fantasier. Men også dette forsøket er jo forbudt og må fortrenges. På den måten forblir det forståelige, og for følelsene rimelige del av disse fantasier, skjult for bevisstheten, dekket til av den fremmedgjorte, fortrengte, avspaltede grusomhet som av en gravstein. Gjennom hele livet unngår og frykter man imidlertid denne gravstein, som riktignok ikke alltid er så godt skjult. Og dog finnes det i hele verden ikke noen annen vei til det sanne selv enn nettopp denne eneste veien som fører forbi denne så lenge unngåtte gravsteinen. Før et menneske kan utvikle sin egen, individuelt rimelige form for aggressivitet, må det nemlig oppdage og oppleve de gamle forbudte og derfor fortrengte hevnfantasiene i sitt indre. Først disse kan lede frem til barnets ekte opprør og raseri som så kan gi rom for sorg og forsoning.” (s. 240-241).

Den tragiske historien om Adolf Hitler er nok bare ett av en ukjent mengde historier om mennesker som er blitt ødelagt av sin barndom. Et annet eksempel på en ødelagt barndom er historien til Joseph Fritzl, og det er sannsynligvis flere paralleller til historien om Adolf Hitler sin barndom, selv om bare deler av historien til Joseph Fritzl er offentliggjort så langt (pr. 12.03.2009). Jeg vil heller ikke være den som verken bekrefter, eller avkrefter at Joseph Fritzl har psykopatiske trekk, det får heller andre fagfolk vurdere.

Dette var tanker jeg fikk etter å ha lest følgende artikkel i ”Aftenposten”. //www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/madsen/article2976967.ece

 

 

Copyright © 2015 Kjell Totland Psykologtjenester