Årsak til psykopati

Da jeg først begynte å skrive om psykopati i 1979 var det blant fagfolk en del fokus på genetiske årsaker til psykopati, samt til andre beslektede personlighetsforstyrrelser, som i dag faller under betegnelsen Antisosial Personlighetsforstyrrelse (ASPD), som diagnostisk (DSM IV) er et mer omfattende begrep en psykopati. En vanlig måte å studere genetikkens betyning på er ved å studere tvillinger (spesielt eneggede tvillinger) som vokser opp under ulike miljøbetingelser, for eksempel når tvillinger blir skilt ved fødselen, og man i etterkant vurderer i hvilken grad de ligner på hverandre, ”på tross av” ulik oppvekst.

Slike studier har gitt en viss indikasjon på genetisk disposisjon, men er samtidig problematiske, spesielt fordi (1) man opererer med relativt små utvalg, (2) de fleste slike studier ikke er rettet spesifikt mot psykopati, men mot mer generelle fenomener som bare delvis ”overlapper” med psykopati, som for eksempel personer med kriminell atferd (se for eksempel http://www.personalityresearch.org/papers/jones.html).

Det er også fremsatt som argumenter for genetisk disposisjon at (1) psykopater i prinsippet er ”uhelbredelige”, at de derfor må ha en form for ”medfødt mangel på empati” el. l., (2) at man ved undersøkelser av hjerner hos psykopater mener å kunne registrere en form for ”anderledeshet”, (3) de ”rene” psykopatene har såpass mange likhetstrekk at det er vanskelig å forstå hvordan dette kan kunne forklares på andre måter enn gjennom en genetisk disposisjon. 

Det var derfor med stor interesse jeg leste en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening (http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=82599&a=4) (forfatter: Roar Fosse, Psykisk helse sykehuset Asker og Bærum) under tittelen ”Ingen gener for psykiske lidelser”.

Det som framkommer i denne artikkelen er i korte trekk følgende:

”Senere års forskning omkring DNA viser at det ikke er genene i seg selv, men prosesser i cellekjernen rundt DNA som styrer hvordan genene uttrykker seg. Disse epigenetiske prosessene blir i stor grad preget av miljøfaktorer gjennom barndom og oppvekst. Psykiske lidelser ser ut til å utvikle seg ved at belastende miljøerfaringer modifiserer epigenetiske prosesser, og gjennom det både hjerneutvikling og psykologisk funksjon i voksen alder” (s. 596).

Studier på rotter viser at eksperimentelt frembrakt ”omsorgssvikt” hos rotteavkom umiddelbart etter fødselen førte til endringer i metabolismen (stoffskiftet), i immunsystemet og spesielt områder i hjernen som har med stressmobilisering å gjøre. Slike endringer kunne for eksempel være at rottene pga. sine tidlige erfaringer med en stress-situasjon (som selvfølgelig oppstår ved tidlig omsorgssvikt) utviklet en form for frykt i møtet med ”nye” situasjoner. Tilsvarende har man ved undersøkelser hos unge og voksne mennesker som tidligere har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt og overgrep funnet endringer nettopp i epigenetisk kontroll.

Studier viser at personer utsatt for overgrep og neglisjering i oppveksten har en økt risiko for en rekke psykologiske/psykiske vansker, deriblant personlighetsforstyrrelser.
Oppvekststudier både hos dyr (aper og rotter) og mennesker viser at opptil 70 % av foreldre som er overgripere selv har vært utsatt for overgrep som barn, og at 20-30 % av barn som utsettes for overgrep selv utviser overgrep som voksne. Det henvises også til studier som viser at barn av overgripende mødre ikke selv blir overgripere mot egne barn når de vokser opp hos ikke-overgripende adoptivmødre, og motsatt at barn av ikke-overgripende mødre biologiske mødre utvikler overgrepsatferd mot egne barn når de oppdras av en overgripende adoptivmor. Når barn av overgripere senere også blir overgripere blir det således riktigere å kalle dette miljøarv, fremfor genetisk arv.

Forskning på dyr og mennesker peker således i retning av at psykiske lidelser hos mennesker først og fremst er knyttet til relasjonsstress, dvs. stress i relasjonen til primære omsorgsgivere eller signifikante andre i barndom og oppvekst. Slik relasjonelt stress kan også relateres til stressfaktorer utenfor kjernefamilien, som for eksempel belastninger i tilknytning til emigrasjon og immigrasjon.

Konsekvensen av dette blir at beskyttelse av mot alvorlige skader av slikt stress kan være den beste måten å unngå en negativ utvikling av psykisk helse.
En annen konsekvens kan være at en såkalt ”epigenetisk omprogrammering” blir det viktigste tiltaket for å behandle voksne med psykiske lidelser. I dette ligger det at man prøver å gi personen det personen tidligere ikke fikk del i, ved å tilføre det ”en miljønisje preget av trygge relasjoner og gode samtaler”.

Ut fra dette vil jeg for min egen del trekke følgende, riktignok spekulative, konklusjon:

Man kan ikke utelukke at det kan ligge en form for genetisk predisposisjon hos personer som i sin oppvekst utvikler psykopatiske trekk. Men det er da ikke snakk om ”medfødt psykopati”, snarere en predisposisjon av en mye mer generell karakter. Dette kan dreie seg om mer generelle personlighetstrekk, for eksempel knyttet til det å være en innadvendt eller utadvendt person, eller ”medfødt impulsivitet”, som for eksempel er vanlig å finne hos personer med AD/HD og Tourette Syndrom (TS). Når det gjelder AD/HD og TS er det etter min mening interessant at det er mer vanlig med personlighetsforstyrrelser hos personer med AD/HD og TS (i følge informasjonsblad fra Nasjonalt kompetansesenter for AD/HD, TS og Narkolepsi – NK-nytt 2006, nr. 3 s. 22 - ca. 15 %) enn i normalbefolkningen. Jeg har selv også gjort en pilotstudie hos ungdom med AD/HD som tilsier at de opplever relativt mye stress i sin hverdag (Se artikkel her).

Det kan være flere veier fram til en psykopatisk personlighetsforstyrrelse:

En vei kan være at barnet i utgangspunktet har en type personlighetstrekk som omsorgspersonen har problemer med å håndtere. Et eksempel på dette kan være en omsorgperson som spesielt har problemer med å håndtere barn med ”medfødt impulsivitet”, men ikke nødvendigvis andre barn. Noen voksne er også slik at hvis barnet ikke i tilstrekkelig grad ”bekrefter dem” (for eksempel fordi de ikke er spesielt utadvendte), i neste omgang ”svarer” med selv å distansere seg fra sitt eget barn.

En annen vei kan være at barnet uansett blir møtt med omsorgssvikt fra fødselen av. Et eksempel på dette kan være voksne med emosjonell distanse som behandler barnet som et ”objekt” og ikke som et medmenneske. Dette kan for eksempel vise seg i form av (1) manglende initiativ til å få kontakt med sitt eget barn (for eksempel gjennom øyekontakt, fysisk kontakt, småprating, ”kos”, osv.) eller (2) ved manglende evne til å ”bekrefte” barnets identitet når barnet seg tar initiativ til kontakt, eller (3) ved manglende evne til å være oppmerksom på barnet faktiske fysiske eller psykiske behov i det daglige. Det er ikke vanskelig å forestille seg at et barns fremtid kan bli skjebnesvangert hvis det i løpet av sitt 1. leveår her ikke opplever å bli ”sett” av sin egen mor.

En slik stresset start på livet gir barnet et signal om hva slags verden barnet er kommet inn i. Barnet prøver så i neste omgang å håndtere dette stresset ved å tilegne seg et system av forsvarsmekanismer og overlevelsesstrategier, som f.eks. ved å gjøre seg ”hard”, ligge i forkant av potensielle trusler, generelt være mistenksom i møte med mennesker, fortrenge faktiske behov, utvikle et ekstremt behov for å (1) bli ”sett”, (2) være i sentrum, eller (3) bli beundret av andre mennesker (og hvis man uten videre ikke blir møtt på dette fra omgivelsene, må man selv (1) kreve oppmerksomhet, (2) lage intriger for å være i sentrum av konflikter, eller (3) spille på sjarmoffensiv), og forstår at for å overleve i verden må man ”kjempe” og kontrollere andre for å unngå å selv bli kontrollert. Her ser vi spiren til utviklingen av en psykopatisk personlighetsforstyrrelse. Dette kan også forklare hvorfor det er så påfallende mange likhetstrekk mellom psykopater: Det dreier seg altså ikke om genetisk arv, men om sosial arv, der de i utgangspunktet har mange av de samme erfaringene fra barndommen mht omsorgssvikt, og der en overlevelsesstrategi som innebærer et grunnleggende behov å kontrollere og "bruke" andre mennesker er en felles komponent.

I følge Roar Fosse er "medisinen" for voksne mennesker med personlighetsforstyrrelser å prøve å gi dem det de ikke fikk som barn (omsorg, trygghet, kjærlighet, osv.). Samtidig viser erfaring at det å møte personer med psykopatiske trekk med dette som regel virker mot sin hensikt, og at de snarere må møtes med grenser og formalisme. Hvordan skal det forstås? Min forklaring på dette er at slike personer ofte kommer i en særstilling fordi de pga av omsorgssvikt i forhold til helt sentrale behov i barndommen har mobilisert så mye motstrategier at de ikke lenger er tilgjengelige for det de faktisk trenger. De har kort og godt vært nødt til å ”sementere” problemene sine for å kunne overleve med sin smerte og komme seg videre i livet!

Psykopati er imidlertid ikke noe entydig fenomen. Ingen vokser opp med perfekte foreldre, og mange har i ulik grad opplevd omsorgssvikt i sin barndom, og oppfattes i voksen alder av andre som mer eller mindre ”vanskelige”. For denne gruppen ser jeg muligheter for en positiv framtid. I stedet for å øke sin egen angst ved å spørre seg selv ”har jeg en medfødt psykopati?”, noe som gir lite håp for fremtiden, blir heller fokuset på: Hva var det som sviktet i minbarndom? Hva var grunnen til at mine foreldre sviktet? Var det fordi det var noe ”galt” med meg, eller skyldtes det kanskje heller begrensinger hos min mor/far? Ble de også sviktet i sin barndom? Hva kan jeg, eller andre, gjøre for å rette på dette? osv.

Copyright © 2015 Kjell Totland Psykologtjenester

Nyeste kommentarer

03.12 | 21:29

Hei, jeg er NIRA SHALOM, jeg er her ute for å spre disse gode nyhetene til hele verden om hvordan jeg fikk tilbake min eks-kjærlighet. Jeg holdt på å bli gal da kjærligheten min forlot meg for en anne

01.12 | 07:20

Jeg har hovedfag i matematikk. Og jeg er blant dem som tror at 5,1 er et større tall enn 5,08.

07.11 | 11:23

Ikke veldig bra, dårlig versjon av ortodoks og katolikk kristendom

04.11 | 12:34

Jeg likes ikke nettsiden din veldig virusete