Hva er konformitet?

Denne artikkelen gir en generell innføring i fenomenet konfirmitet.

 

Innledning

H. C. Andersen skrev en gang et eventyr om en konge som innbilte seg at han gikk rundt i fine klær og at alle av den grunn beundret ham. Hva tenkte folket? Noen trodde, i likhet med kongen, at hans klær var så fine at de var usynlige. Noen var mer i tvil, men valgte likevel å stole på kongen, som jo var deres ubestridte leder og autoritet. Og resten så at han var naken. men valgte å ikke kommentere det, av frykt for selv å bli latterliggjort og utstøtt i tilfelle de ikke fikk støtte fra resten av folket hvis de sa dette. Det var imidlertid liten gutt som selv ikke var opptatt av det å være ”annerledes” som ble den som stakk hull på ballongenm, hvorpå folket straks "endret mening". Kongen og hans dårskap ble ofret til fordel for den nye normen som nå var blitt legitim, og var nå av den innstilling (selv om det ikke står i teksten) at ”ja, selvfølgelig var jeg klar over det hele tiden, og jeg var i hvert fall ikke blant de som hyllet ham”.

 

Hva er konformitet?

På den lokale ungdomsskolen strever ungdommene med å finne sin identitet i overgangen fra barn til ungdom. I denne overgangsfasen blir det viktig å ikke skille seg ut. Det blir viktig å fange opp de normer som gjelder i venneflokken. Og disse normene om hva som er ”in” spenner over områder som klær, hvilke handlesentre man handler eller ikke handler på, kropp, utseende, karrieremessige ambisjoner, pengebruk, musikksmak, seksuell debut, alkoholbruk og fritidsinteresser. "Alle" i klassen sier at "det bare er sånn" at det er ingen som "står bak" disse normene, og reflekterer lite om i hvorvidt, og i hvilken grad, de selv faktisk kan være ansvarlig for etablering, opprettholdelse og videre utvikling av disse normene, hvordan de på formelle og uformelle måter signaliserer sine forventninger om konformitet, og hvilke fordeler det faktisk gir dem selv at andre følger disse normene.

I slike ungdomskulturer er det også vanlig at "alle følger med på alle", og noen ganger er disse kreftene så sterke at enhver "avviker" nådeløst blir tvunget inn i det konforme igjen, og da gjerne i form av mobbing: Hvis noen f.eks. ikke har vært i klassen i en time, eller ikke har vært på skolen, risikerer man etterpå å bli "nedrendt" av medelever som tilsynelatende bare gir uttrykk for å "bry seg" ("Harr'u vært sjuk, eller?". "Erre no' gær'nt med deg, eller?"). Og frykten for bli møtt med slike spørsmål kan i seg selv være nok til at vedkommende elev velger den kortsiktige løsningen å "holde seg hjemme". For eleven vet at alle slike spørsmål i virkeligheten dreier seg om nysgjerrighet for å fiske ut opplysninger for at man i neste omgang kan få "få kred" i gruppa når det med den innledende spørsmålet "har du hørt at NN...." kan fortelle noe som andre ennå ikke har hørt. For eleven vet kanskje også at vedkommende selv har vært slik mot andre tidligere, men nå er de eleven selv som får "gjennomgå".

Når slike kulturer får utvikle seg i en destruktiv retning vet man aldri hvem som faktisk er en trofast venn, hvem som i realiteten er svikefull, og hvor mye stabilitet det er i dette. Og det gjelder like mye en selv: Man kan gjerne ofre et godt vennskap og en fortrolig opplysing hvis det gir en den kortsiktige gevinsten å være "dagens mann" er sikre en selv posisjon i gruppa. Å spre slike opplysninger kan dessuten være en grei måte å ligger i forkant og risikere å selv bli utsatt for "ubehagelige spørsmål".

Noen ganger går dette så langt at man nærmest resignerer i forhold til dette gruppepresset, og man lar seg frivillig dominere av andre. Samtidig er man selv så usikker at behovet for å dekke over egne svakheter fører til at man er nødt til å dominere de andre; man veksler mellom å beundre og kreve å bli beundret, man veksler mellom å imponere og la seg imponere, man veksler mellom å misunne andre og håpe at andre skal misunne en selv. Gruppen holdes sammen i angst og frykt, og ikke i et støttende felleskap, solidaritet og gjensidig kjærlighet og respekt. Det er om å gjøre å være mest mulig populær - dvs definere sin egenverd i lys av hva andre måtte mene - og omtale andre som "fantastiske". Ordet "fantastisk" er en ensidig positiv beskrivelse av andre mennesker som ikke inviterer til refleksjon og nyansering. "Det bare er sånn". Samtidig lever man i et stille håp om at også de andre skal beskrive en selv med slike ord.

Når slike krefter får utfolde seg fritt i en ungdomsgruppe kan dette i mer ekstreme tilfeller føre til at den enkeltes identiet utviskes, personer som prøver seg som "utbrytere" blir nådeløst bragt inn i gruppens destruktive kultur i gjen, her gjelder mottoet "en for alle, og alle for en", man lever gjennom hverandres identiteter, man kjemper om videre posisjonering ved å konkurrere om hvem som legge det største "drama" på bordet ("jeg går med konstant angst", "jeg kutter meg i armen" - "min mor er alkoholiker" - "min far har forgrepet seg på meg" - "jeg var gravid, men har tatt abort", osv, osv - drama som godt kan ha elementer av sannheter i seg og som  man godt kan tro på selv), og man utleverer seg selv og andre uten lengre å ha noen bluferdighetsgrenser eller grenser for eget og andres privatliv.

 

Konformitetens makt og avmakt

Men ingen kan si hvem står bak dette. "Det bare er sånn". Gruppen har da skapt en illusorisk forestilling som alle både hater og elsker, men som ingen tør å sette ord på, fordi det er dette som er limet i gruppa. Skulle noen i gruppa avsløre dette, kan man risikere at dette korthuset faller sammen sammen, og synderen som avslørte det hele kan vente seg sterke represalier.

Skolen merker også problemene, litt forskjellig avhengig av hvor langt disse problemene har fått utvikle seg. Men her er noen eksempler på ulike sider hos elever som kan være et uttrykk for at en slik konformitetskultur utvikler seg eller dominerer klassen.

  1. Elever som generelt vegrer seg mot å "synse" eller mene noe som helst, men bare forholder seg til fakta eller det som oppfattes som alment akseptert i klassen.
  2. Elever som vegrer seg mot gruppeundervisning eller andre former for tilpasset opplæring som gir signaler utad om "anderledeshet".
  3. Elever som har et stor fokus på å være flinkest og best, f.eks. ved å være blant de i klassen som har "toppkarakterer".
  4. Elever som stadig sier at "det bare er sånn" eller at "alle"  gjør det, har det eller får lov til det.
  5. Elever som til en viss grad kan innrømme at det er et "visst gruppepress" (ytre konformitetspress) i klassen, men som ikke vil innrømme - eller er seg bevisst - at man faktisk selv velger å være konform (indre konformitetspress).
  6. Elever som i klassen sender ulike signaler til andre elever i klassen om hva de synes om hva ulike elever gjør (himler med øynene, rister på hodet, peker med fingeren på hodet, småflirer, osv).
  7. Elever som ser på dominerende elever umiddelbart etter at de har sagt, eller gjort, noe i klassen, med signalet "er det godkjent?"
  8. Elever som utfordrer klassens lærere gjennom ironi, spydigheter og andre upassende kommentarer.
  9. Elever som er svært opptatt av andres elevers ve og vel og hvordan de kan hjelpe dem med deres dramatiske problemer, men som gjør dette på en respekløs og lite konstruktiv måte.
  10. Elever som bruker mye tid på sosiale medier der fokus er på ulike dramaer og rykter som stadig blir bekreftet og/eller dementert.
  11. Elever som er trendsettere og fanebærere for nye normer.
  12. Elever som er opptatt av å være bedre enn klassens gjennomsnitt.
  13. Elever som har fokus på "best", "flinkest" og "mest imponerende", fremfor solidaritet, omsorg, respekt.
  14. Elever som ser på andre elever først og fremst som konkurrenter og ikke medmennesker og støttespillere.
  15. Elever som mobber andre i den hensikt å posisjonere seg.
  16. Elever som i passivitet og frivillighet lar seg mobbe og som motsetter seg ethvert ønske om at "noen" skal gjøre noe med dette.
  17. Når det i en klasse utkrystalliserer seg ulike grupper som seg i mellom fokuserer på dominans og underkastelse.

I samtale alene med helsesøster eller en annen voksen på skolen vil mange av disse ungdommene gi uttrykk for at de ”egentlig” ikke ønsker å ha det slik, og kanskje til og med at de vet om flere andre i klassen som opplever det på den samme måten. Men de bare ”må” det, fordi ”alle de andre” følger dem, og selv orker de ikke tanken på å skille seg ut i venneflokken og dermed risikere å bli ”utstøtt” og være den som det blir ”snakket om”. Samtidig gir de uttrykk for at tror eller vet at andre i klassen er enige dem. Men å selv ta dette temaet, eller at voksne "henviser til dem" blir for risikabelt. Dertil er faren for selv å bli gjort narr av, mobbet, isolert eller ekskludert fra det gode selskap for stor.

 

Hvordan forholder foreldrene seg til dette problemet?

  1. Noen foreldre ser ikke problemet og har kanskje den holdningen at ”dette får de selv finne ut av, vi kan ikke blande meg opp i hva de tenker og mener om hverandre”.
  2. Noen foreldre er kanskje selv dårlige modeller i nærmiljøet og sitter kanskje selv i den samme "hengemyra" og har ikke noe ønske om dette skal være noe tema man snakker om.
  3. Noen foreldre velger også den ”enkle” løsning å imøtekomme ungdommens krav om å være minst like ”kul” som de andre ungdommene, for eksempel ved å bruke mye penger på ”merkeklær”, eller krav om å legge til rette for å festing i ulike varianter uten samtidig å blande seg opp i det som skjer. Slik jeg ser det er det da en reell fare for at foreldre faktisk bidrar til å lage / forsterke et problem i nærmiljøet fremfor å løse et problem, fordi en slik imøtekommenhet i neste omgang bidrar til å ”presse” de andre ungdommene, fordi man bidrar til å "høyne snittet i klassen".
  4. Andre foreldre ser problemet, men vet ikke hvordan de skal ta det opp med ungdommen, eller de har prøvd men fått klar beskjed fra ungdommen om å "ligge unna", at de bare lar det ligge og håper at det vil "gå seg til", eller "gå over" når de har kommer over puberteten.
  5. Noen har også merket ungdommens paniske holdning når man berører dette temaet og forstår av den grunn at ungdommen ikke vil at temaet skal taes opp, og finner det mest hensiktsmessig å la det ligge enn at deres sønn/datter skal være den som avslører at "keiseren har ikke klær på seg".
  6. Noen foreldre kan indirekte støtte opp om dette ved å neglisjere eller komme med nedsettende kommentarer om andre elever som ikke er ”kule nok”. Hvis foreldrene også gir signaler om at mobbing av voksne med det samme utgangspunktet er legitimt, gjør det heller ikke saken bedre. Det kan for eksempel dreie seg om voksne som lage morsomheter av andre foreldre som ikke har ”fine nok” biler, båter, bekjentskaper eller reisemål. At for eksempel trendsettere som TV, aviser og radio legger opp til å legge opp til å legetimere mobbing ved bruk av offentlig gapestokk og det å ”drite ut” andre, og på ulike måter legger opp til ”en hver er sin egen lykkes smed”, og at reklamebransjen skaper illusjoner om hva som gjør mennesker til ”vellykkede mennesker”, gjør heller ikke saken bedre.

Så i kulturer der navlebeskuing, ”image” og det å realisere seg selv, om nødvendig på andre bekostning, er det gjennomgående fokus, legges det et grunnlag for mobbing, elitetenkning og krenking av menneksers integritet.

Og "motoren" i alt dette er det enkelte menneskes grunnleggende usikkerhet og sterke avhengighet av aksept fra andre mennesker.

Hva kan så de av oss som ser dette problemet gjøre med dette? Svarene er ikke enkle og vil naturligvis variere fra person til person, enten det dreier seg om elever, lærere, foreldre eller venner/venninner.Men noen forslag er som følgende:

  1. Det aller viktigste er kanskje at man faktisk ser problemet og hvordan det til daglig kommer til uttrykk. Da vil man også se muligheter til mottiltak og hvordan man kan bli ”en del av løsningen og ikke en del av problemet”.
  2. Videre bør man som en voksen aktivt legge opp til dialog og gi uttrykk for at de verdier ungdommen i sin usikkerhet taust gir sin tilslutning til, ikke nødvendigvis er gode verdier og hjelpe dem med å se hvordan ting henger sammen.
  3. Ha så mye engasjement og vise så stor empati i ungdommens hverdag at man kan sette ord på, og bekrefte, når ungdommen selv er i etiske dilemmaer, slik at ungdommen opplever reell støtte i forhold til det å ta eventuelle ”upopulære” valg.
  4. Tenke seg om tre ganger før man selv velger defensive løsninger og unngår å involvere seg eller ”bry seg”.
  5. Gi uttrykk for glede og stolthet når man ser at ungdommen greier å velge å ”gå mot strømmen”.
  6. Klart gi uttrykk for at man tar avstand fra mennesker som i sin alminnelighet velger lettvinte løsinger ved verdivalg, spesielt når dette i neste omgang går ut over andre mennesker igjen.
  7. Uten en god kontakt som man i utgangpunktet har etablert kan imidlertid slike prosjekter ofte mislykkes. Å prøve å etablere en god kontakt samtidig som man fokuserer på slike spørsmål samtidig, viser seg og ofte i praksis å være vanskelig å få til. Det å arbeide for en god relasjon før puberteten kan således være helt avgjørende for å få til en god prosess.
  8. Det kanskje viktigste blir å hjelpe ungdommen med å få ”en solid bakgrunn for egne meninger” (for å sitere en kjent Oslo-avis) og oppmuntre eleven til å ”tenke selv”.  Dette er imidlertid en lang og sammensatt prosess som vil kreve prioritering og engasjement fra voksne både før, under og etter puberteten. At den voksne selv reflekterer over sin egen hverdag og spør seg om man selv er fanget opp i myter om hva man tror alle andre forventer av en, eller om man ”beundrer keiserens klær”, og på den måten får temaet på agendaen, kan kanskje være et hensiktsmessig sted å begynne.
  9. Selv å bli bevisst, og i neste omgang gjøre ens egne barn bevisst, at det som man finner i den aktuelle ungdomskulturen ikke er unikt for denne, men også kan finnes i andre deler av vårt kultur. Man behøver ikke da nødvendigvis gå lengre til en selv og forteller hvor påvirket man f.eks. kan bli når man i butikken får høre at "denne er veldig populær", "denne har vi solgt masse av", hvor lett man blir påvirket at utsagn som "populær", "kritikerrost" "terningkast 6" og "ekspertuttalelser", og at man selv synes det er "kult" å ha "den rette bilen", feriere på "de rette stedene", kjenner "de rette" personene, beundrer kjendiser, osv. osv.
  10. Diskutere med ungdommen det paradoksale fenomenet at vi både har vi behov for å være anderledes, unik og spesiell, samtidig som vi har behov for å ikke skille seg ut. Et enkelt svar på dette paradokset kan være at vi mennesker gjerne vil skille oss ut på positive egenskaper, men ikkepå negative egenskaper.
  11. Men samtidig – og her snakker jeg ut fra erfaringer til voksne som har prøvd seg på slike prosjekter – man må heller ikke overkjøre ungdommen med ”gode voksne verdier”, mange ungdommer lever under så hardt press at man faktisk må ”svelge noen kameler” og kompromisse i forhold til det vi ønsker å oppnå, og også se på den prosessen som ungdommen befinner seg i i et lengre tidsperspektiv, i håp om at ”det blir folk av de fleste”.

 

Konformitet og narsissisme i skolen

Som PP-rådgiver har jeg i perioden 2008-2012 besøkt 6 klasser på to ungdomsskoler for å snakke om dette med konformitet. I alle disse klassene viser det seg at ikke bare selve begrepet er ukjent, men at klassene i liten, eller ingen, grad har reflektert over dette temaet, og/eller satt det inn i sin egen situasjon og den ungdomskulturen de lever i til daglig. Dette er et tankekors for meg. Er ikke dette et tema som hører hjemme i fag som RLE og/eller Samfunnsfag? Jeg kjenner ikke til det. En lærer fra en barneskole fortalte at hun tok opp dette temaet mens elevene gikk i 7. klasse. Hvis dette gjøres på alle barneskoler, hvorfor er da eleven så lite kjent med det på ungdomsskolen? Min antagelse her er at dette delvis skyldes at «konformitetstrykket» for de fleste først kommer når elevene er på ungdomsskolen, og at det ikke blir forankret i ting man «kjenner på» her-og-nå. Jeg har derfor her tenkt å si mer konformitetsfenomenet, som et bakteppe til det jeg allerede har skrevet om her, for det første med eksempler på hva jeg har tatt opp på slike klassemøter, for det andre om dette med konformitetspress på skoler er et økende problem, og for det tredje for å se på konformitetsfenomenet i et større kulturelt perspektiv.

Når jeg har hatt møter med klasser har jeg alltid begynt med å fortelle om den klassiske studien til Solomon Asch, (http://www.youtube.com/watch?v=Rrm6U1SgE74)

Jeg forteller da videre om 7.klasse-eleven jeg en gang snakket med som grudde seg til å begynne på ungdomsskolen fordi han var svært opptatt av å ikke skille seg ut, men som når han spurte andre elever på trinnet hva som «in» og hva som var «ut» på ungdomsskolen ikke fikk noe svar på dette. «Ting bare var», så dette måtte han finne ut av på egen hånd, noe han da ikke greide.

Videre minner jeg dem om eventyret om "Keiserens nye klær" og spør om hva de mener er de viktigste poengene i det eventyret, og sier litt om hvorfor  slike eventyr som dette er "tidløse" - fordi det gjenspeiler sider ved mennesker som alltid er til stede og uttrykt i et symbolspråk som de fleste kan forstå og ta til seg, men som vi ikke nødvendigvis helt vet hva  vi skal kalle (les mer om eventyrpsykologi).

Jeg forteller også om jenta som ble henvist PP-tjenesten fordi hun ofte kom for sent til 1. time, og der årsaken til det viste seg å være at hun ikke turte å gå til skolen før hun hadde sett hva hennes venninner, som passerte huset hennes, hadde på seg, slik at hun kunne sørge for at hun ikke skilte seg ut i klesveien når hun gikk til skolen.

Når jeg så spør videre hva som er av normer i deres klasse, pleier de da å komme med eksempler, eventuelt med forslag fra meg, og da er man i gang med dialoger og refleksjoner.

Noen sitater fra en elev:

Det er de to mest populære som leder hele gjengen. Jeg er veldig god venn med dem, likevel må jeg og resten av gjengen hele tiden bevise at vi faktisk er noe. Det er veldig stressende. Men jentene i klassen min har ingen ting å bekymre seg for.

Da jeg begynte i 8. klasse i fjor var jeg veldig misfornøyd. Jeg kom i klasse med alle folkene som var «utenfor». Jeg er ikke veldig kul, men jeg merket fort at jeg egentlig ikke passet inn. Så jeg fikk hverken da eller nå noen spesiell kontakt med klassen min, med unntak av de guttene jeg snakker med.

Jeg vet jeg blir baksnakket av jentene i klassen. De sier at jeg er en bitch. Egentlig vil jeg bare at de skal vite hvordan jeg har det: Jeg kan nesten aldri være helt sikker på at andre er venner med meg for den jeg er, eller fordi de selv vil komme høyere opp på rangstigen. Det er mange jeg ser som oppfører seg falskt.

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/article4042158.ece

Andre sitater fra ungdommer som har skrevet i Aftenposten

Frihetens pris (Kristine Krogstad 19)

Du skal ikke tro du der noe hvis du ikke er noe helt spesielt… Når vipper selvrealiseringen over i narsissistisk retning?..... For alle skriker: Bli deg selv! Dyrk deg selv! Realiser drømmene dine nå.

Falske jenter (Bærumsjenta 15)

For mange jenter kan klasseveninnene være en plage. Hvem snakker sant, og hvem kan man i det hele tatt stole på?

Karoline så seg rundt i kantinen og fikk øye på en annen, populær jente i klassen sin, Tiril. Karoline lente seg inn til sine nærmeste veninner og hvisket: «Se, så falsk hun er! Går rundt og later som hun elsker andre og at hun er helt perfekt. Hun nøler ikke med å avsløre andres mørkeste hemmeligheter.» Jentene så på Tiril som om hun hadde begått et drap. Da så de at Tiril kom mot dem med et smil: «Hei, har dere lyst til å gå sammen hjem?». Smilet hennes forsvant ikke og Karoline satte opp et stort, uekte smil til svar. «Så klart, bare vent litt så kommer vi». Så snudde Tiril og gikk for å vente ved skapene. «For en bitch, så dere hvor fake hun var? Prøver bare å smiske seg inn på oss. Karoline så på de andre, men de bare stirret dumt tilbake på henne.

Dette er en kanskje litt  overdreven, men sann situasjon fra hverdagen til flere jenter. De klandrer andre for å være fake. Å være fake vil si å være uekte, bare si ting til sin fordel og ikke mene det en gjør. Denne Karoline er  en person som selv mest sannsynlig er misunnelig på Trine, og prøvde å få andre til å mislike henne. Karoline tenkte kanskje ikke på det. Det var ikke Trine som var den falske personen. Det var hun selv. Det er mange jenter som går rundt i dag og gjør slike ting som dette. Jeg kjenner selv en som gjør det, men jeg vil ikke si i fra. Jeg vil ikke bli det neste offeret.

I Drammens Tidende fredag 14.06.2013 s. 4-5, under overskriften «Skal hjelpe elever med skolefobi» skriver Marianne Heimdal (i redaksjonen) bla. følgende: Ingen venner på skolen, mobbing, angst, depresjon, faglige problemer eller en trøblete hjemmesituasjon. Nå tar Drammen kommune grep, og innfører en tiltaksplan for å forhindre skolevegring – eller skolefobi som det også kalles. Svensedammen skole har allerede jobbet med problematikken i tre år………….John-Inge Strømsnes har jobbet i skolen siden 1991 – De siste ti årene har skolevegring økt, mener rektoren…………..Helsesøster  Vibeke Ortun sier det er viktig å fange opp disse elevene så tidlig som mulig – Alle liker å bli sett. Også de som sliter, sier hun. Og under overskriften 10.000 barn sliter med skolevegring, skriver også Marianne Heimdal følgende: Vigdis Raad og hennes kolleger behandler ungdom som har vært hjemme fra skolen i flere år. Det er mange årsaker til skolevegring. – Vi merker en økning blant våre pasienter, og det kan ha en sammenheng med økte krav. Det er høye prestasjonskrav i skolen og krav om ytre vellykkethet, sier Raad.

Videre skriver Drammens Tidende 13.09.13 s. 4-5 under tittelen ”Føler press for å se bra ut” bla. Følgende: I Ungdata-undersøkelsen er 57.000 elever spurt om hva de synes om sitt eget utseende. Nesten halvparten svarer at de er misfornøyd med hvordan de så ut. --- En rapport fra WHO viser at halvparten av norske 15 år gamle jenter mener de er for tjukke, selv om de ikke er det. 10.-klassingene i Hokksund mener at deres selvbilde påvirkes av de skjønnhetsidealene som moteindustrien har skapt--- Tenåringene forteller om stort fokus på utseende på Facebook og i andre sosiale medier. – Det er viktig å få likes og kommentarer på bilder man legger ut om seg selv, forteller Bettina.  – Hva skjer hvis man ikke får nok likes? – Jeg har sett at folk da har slettet bildene, svarer Philip.

Her kommer flere sitater om den samme tendensen: I Aftenposten for lørdag 17.08.2013, s- 21-25 under overskriften "Flinke piker sliter seg syke (http://www.adressa.no/nyheter/innenriks/article8114263.ece) beskriver avisa en sammenheng mellom det å være vellykket på skolen og i neste omgang skolevegring. Her er noen sitater: 

HEMIL-senteret ved Universitetet i Bergen har målt skolestress blant norske skoleelever hver fjerde år siden 1993. I rapporten som ble publisert i vår oppga annenhver tiendeklassing at de var "ganske mye" eller "veldig mye" stresset på skolen. Det er en økning på 73 % siden 1997. En undersøkelse fra Stockholms universitet viser at én av tre svenske tenåringer er alvorlig stresset, med symptomer som konsentrasjonsvansker og utmattelse. I begge undersøkelsene var problemet spesielt ille blant jenter. - Opplevelsen av å være stresset er et alvorlig problem blant ungdom i dag, fastslår Oddrun Samdal, professor i helsefremmende arbeid ved Universitetet i Bergen og hovedansvarlig for den norske undersøkelsen.Hun sier stresset kan vise seg som frykt og uro for å gjøre det dårlig på prøver, konsentrasjonsvansker, humørsvingninger, søvnproblemer og kroppslige plager som anspenthet, vondt i kroppen, brystsmerter og hjertebank.  (s. 22-23).   

Jeg har vanvittig høye krav til meg selv ("Elin") (s. 23).

For 20 år siden var vi bekymret for de late ungdommene. Nå er vi bekymret fordi de jobber for hardt.(Guro Ødegård, Institutt for samfunnsforskning). (s. 24). (Se også hennes artikkel "En flink og seriøs generasjon" (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/En-flink-og-serios-generasjon-7139559.html) der hun blant annet skriver: Endringene i ungdomskulturen er omfattende. Man bør blant annet spørre seg om det ensrettede trykket på utdanning og fremtidsdisiplinering er så sterkt at det skaper økt psykisk stress - og om det bidrar til en brattere motbakke for dem som får problemer med å mestre et utdanningssamfunn bygd på den privilegerte middelklassens verdier.)

Tidligere gikk man på skolen for å bli noe, et visst yrke, men i dag går man på skolen for å bli fremgangsrik. Trykket blir hardt når alle forventer lykke og fremgang. (Jonas Frykman, professor i etnologi) (s. 24).

Etter mange år som allmennlege er det mitt inntrykk at flere ungdommer enn før oppsøker hjelp fordi de er slitne og stresset. Av ungdommene jeg får til behandling for tiden, er forbløffende mange i den flinke enden av skalaen. (Ole Rikard Haavet, fastlege ved Lillestrøm legesenter og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo) (s. 24).

Vi har fått økt vekt på ytre prestasjon og presentasjon og leter ikke lenger etter tryggheten i oss selv, men i bekreftelse i omverdenen. - Jentene klarer seg bedre på skolen og lykkes på flere arenaer, men med stress som pris. Man blir voldsomt opptatt av konformitet og underkastet en norm om hva som er ideelt. (Finn Skårderud, psykiater) (s. 24)

Du skal være veltrent og ha kontroll. Er du tynn, pen, trent og flink, når du høyere opp, rett og slett(Anniken Jervell, jente som forteller om egne problemer med spiseforstyrrelse)(s. 25)

Og i VG 06.08.13 (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10112695) forteller Klara Marie Glosli (14) følgende: Terskelen for å bli akseptert blir høyere. Flest merkeklær, den fineste ferien, være mest perfekt, få flest «likes» på profilbildet på Facebook, være mest populær.

Etter å ha jobbet nesten sammenhengende i PP-tjensten siden 1977 og de siste årene jobbet mye med ungdomsskoleelever, sitter jeg selv med det samme inntrykket: Et økt fokus hos myndighetene på faglige prestasjoner og teoretisk kompetanse, et økt fokus på krav om vellykkethet i elevgruppen, en økt frykt hos ungdommen for å tape ansikt og falle igjennom faglig og sosialt, og en økende tendens til skolevegring. At krav til teoretisk kompetanse, som en inngangbilett til faglig karriere, økonomisk trygghet og sosial status, har vært økende, tror jeg imidlertid bare er en av flere årsaker. Ikke minst tror jeg mye av denne tendensen henger sammen med vår kulturs økende narsissistisk behov for å knytte sin identitet til hva andre mener om en selv (les mer om narsissisme). Så skal vårt samfunn i det hele tatt greie å snu denne trenden holder det ikke å "bare" rette tiltak direkte mot ungdommer og skolevegrere. Dypest sett dreier dette seg om en bevisstgjøring i vårt samfunn om de faktiske mekanismer og sammenhenger i forhold til alle som på ulike måter påvirker barn/ungdom og deres utvikling - foreldre, lærere, politikere, sosialarbeidere, osv.

I en artikkel «Morten mobber Mona - hvem har skylda?» sier Karin Rørnes noe av det samme om mobbing: Mitt utgangspunkt er at noe av årsaksforklaringen til at det sosiale fenomenet mobbing synes å befeste seg som et sosialt problem i vår tid, kan ha en sammenheng med en generell samfunnsutvikling internasjonalt og nasjonalt.

Barn i den norske fellesskolen påvirkes, men målsettingen er at de også skal kunne påvirke egne og andres liv. Skolen kan ikke ses isolert fra det omliggende samfunn. Samtidig vil det som foregår i mikrosamfunnet skole kunne påvirke nedenfra og opp. I dette spenningsfeltet ligger endringsmulighetene.... Mobbing kan altså dypest sett forståes i sammenheng med den menneskelige og politiske krise i verdenssamfunnet. ("Skolepsykologi" nr. 6/2004 s. 3-16 (http://www.fpkf.no/skolepsykologi/Morten%20mobber%20Mona.pdf).

 

Mannen fra Jante

De fleste kjenner til Janteloven, og at opphavsmannen til denne loven var Axel Sandemose. Mindre kjent er det nok at det som inspirerte Axel Sandemose (som egntlig var dansk og het Axel Jensen før han endret navn), var erfaringer han selv gjorde i sin oppvekst i den lille byen Nykøbing, som ligger på øye Mors i Limfjorden i Danmark, et sted jeg for øvrig selv har feriert flere ganger.

Her er et lite utdrag av noe av det som fortelles om "jante" i boka "Mannen fra Jante - et portrett av Aksel Sandemose" skrevet av Espen Haavardsholm, utgitt på Gyldendal. 1988. s. 41-47.

Betydningen av ordet 'jante' på dansk har i seg sjøl en undertone av noe nedsettende. Det betyr i litt eldre talemål en meget lav mynteenhet - 'jeg har ikke en jante' kan omtrent oversettes med' jeg har ikke en rød øre'. Aksel Sandemose kom til å gi dette nokså sjeldne dialektordet en slags verdensberømmelse ved å knytte det til hjembyen sin og til den loven som hersket der - denne loven i ti bud som er blitt et begrep de fleste kjenner: Du skal ikke tro at du ER noe, du skal ikke tro du er like så meget som OSS, du skal ikke tro du er klokere en OSS, osv. Dette er småbyens lov, dette er det lille samfunnets lov, dette er den kollektive terrorens lov - utformert i den høye bibelske stil, monotont, dystert, ondskapsfullt, formanende, sjølhøytidelig; i skrekk for det uvanlige, det spontane, det impulsive, det ukonvensjonelle, det originale, det som på den ene eller den andre måten er annerledes, det som ikke stemmer overens med den tillærte og nedarvede 'formen'.

Budskapet i Janteloven er at mennesket bare skal være sosialt, at det skal være fullt og helt tilpasset kollektivet. Det er en lov som menneskene trellbinder hverandre og holder hverandre nede med - når undertrykkelsen har vart lenge nok over de undertrykte uten hjelp av noen annen tyrann, og janteloven er deres viktigste våpen. Jante holde Jante nede ved en terror som går ut på å true den enkelte med å blir holdt utenfor et fellesskap som egentlig ikke eksisterer - et 'tomt' fellesskap, et 'formens' og 'ritualenes' fellesskap. Alle er ensomme, men tror at de andre er sammen. Jante er befolket av mennesker som er holdt nede i samme infantile situasjon - det skjer ved de til stuteaktig monotone budene som til sammen utgjør Jantes katekisme, og ethvert avvik og enhver overtredelse blir nidkjært koplet til det lett svevende og infamt antydende spørsmålet:

- Du tror kanskje vi ikke vet noe om deg?

Dette utsagnet utgjør i sin helhet Jantes straffelov, og det lyder bare uskyldig i ørene til den som aldri har tilbragt avgjørende år i denne typen omgivelser; og derfor ikke kjenner makten i et slikt spørsmål i et samfunn der det konvensjonelles terror kjennes altomfattende.

Nykøbing Mors handler i virkeligheten om en væremåte og en samfunnsnorm som ikke er bundet til verken Morsø eller Limfjord-området eller Jylland, og som er like  vanlig i storbyen som i provinsbyen. Overalt vil du finne noen som opptrer som Jantes slaver, og ikke sjelden vil du finne at oppfatningen til Jantes slaver vil gjelde som flertallsoppfatningen og flertallsmeningen, for det koster å utfordre Jante, det koster å gå mot 'formens diktatur' det koster å gå mot de gjengs aksepterte sannhetene og den konvensjonelt vedtatte offentlige mening. I denne forstand er Jante utvilsomt overalt....

Axel Sandemose sitt kunstykke var å beskrive konformitetens terror i Nykøping på en så utilslørt og direkte måte at han siden ble omtalt som mannen som hadde utlevert Nykøbing Mors til spott og spe og sagt forferdelige ting om byen.

I mine øyne er det som Axel Sandmose beskriver det som er essensen i alle grupper og kulturer som domineres av det konvesjonelles terror. Enkelte elevmiljøer er bare ett eksempel. Haavardsholm nevner også Franz Kafka:

Kafka skildrer et samfunn der den kollektive makten er total, skremmende, idiotisk, altomfattende, og helt irrasjonell, et samfunn der ingen er fri og alle er hverandre og formens slaver. Og veien er heller ikke kort til ulike totalitære regimer.

Veien er heller ikke kort til det såkatle "bygdedyret", et begrep skap at forfatteren Tor Jonsson som beskriver hvordan tilsvarende konformitetspress også kan oppstå på mindre steder der alle kjenner alle og alle passer på hverandre, og der avvik fra det konforme blir slått nådeløst ned på.

 

Lukkete religiøse miljøer

Veien er heller ikke lang til en del lukkete religiøse miljøer, der det bare er en åndelig sannhet som gjelder, der avvik fra det konforme på tilsvarende måte blir slått nådeløst ned på, der profetskikkelser gjør krav på å være ”særlig utvalgt av Gud” og forventer en unison entusiasme, tilbedelse og lojalitet til profeten og dennes visjon, så vel som prinsipper, prioriteringer og metoder, utvikling av selvbekreftende grupper som er mest opptatt av å ”klø hverandre på ryggen” og medlemmer med en vedvarende jakt etter religiøs anerkjennelse fra gruppens øvrige  medlemmer.

Her er et anonymisert eksempel fra et lukket muslimsk miljø: I Norge bor en pakistansk muslimsk familie. Familiens unge datter skal ut på en fest med noen venner og kler seg i samsvar med klassens normer, men på ingen måter utfordrende. Datterens mor sender stolt et bilde av sin pyntede datter til sin søster i Pakistan. Søsteren sender bildet videre til deres felles mor som har status som familiens overhode. Hun ringer i neste omgang sin datter i Norge og spør: "Hvorfor kler du din datter ut som en hore?" Det tar ikke da lang tid før datters bekledning blir endret, og da i samsvar med gjeldende konvensjon i familien.

Dette eksemplet viser også hvor vanskelig det er å bryte ut av slike miljøer, for de som måtte ønske det. Det lar seg ikke gjøre før man selv har etablert og utviklet et eget fundament og en ny tilhørighet som gjør at man uten problemer kan si til sin gruppe: "Jeg greier meg selv, jeg trenger dere ikke lenger, jeg vil leve mitt eget liv og jeg er ikke lengre avhengig av dere eller redd for dere". Det kan ta lang tid å komme dit, enten man har vært med i et lukket religiøst miljø, eller har vokst opp i ei lita bygd eller by, eller er i en klasse, med stort konformitetspress.

 

Hva med foreldre som rollemodeller?

I en reportasje i ”Drammens Tidende” 13.09.13, under overskriften ”Fanget i kroppshysteriet” sier Runi Børresen (førstelektor ved Høyskolen i Buskerud) ” Når foreldre er fanget i kroppshysteriet har barna ingen motvekt i hjemmet. Ansvaret ligger ikke på ungdommen. De voksne må være positive idealer.” Og som eksempler på dårlige rollemodeller viser hun til en undersøkelse der en av tre voksne menn svarer at de ville byttet et år av livet sitt mot å få idealkroppen. Og i England ble 77.000 voksne spurt om synet på egen kropp. 60 prosent sa de følte ubehag over kroppen sin.

I et innlegg i Dagbladet – Magasinet 21.01.2012 skriver Trude Ringheim følgende under overskriften ”Egobæsjbarna”, et innlegg som jeg synes på en fin måte oppsummerer alvoret knyttet til konformitetspress og hvordan samfunnet, og da ikke minst foreldre, her kan ha en negativ innvirkning:

De snakker i munnen på læreren og andre elever. Når læreren opplyser om at det er noe som heter ”å vente på tur”, blir de irriterte. ”Hvorfor skal JEG måtte vente når JEG vil ha oppmerksomhet NÅ?” Barna forlanger ”å bli sett” hele tiden, slik de blir hjemme. De ser seg rundt i klasserommet og forventer applaus, slik de alltid får hjemme. Ikke et sekund faller det disse barna inn at de stjeler oppmerksomhet fra andre. I tillegg kommer foreldrene deres som forventer lærernes fulle fokus og bombarderer læreren med e-post. Mitt barn fortjener best.

Den svenske teaterregissøren Suzanne Osten, som i hele sin yrkeskarriære har arbeidet med barn og unge, har sagt at barneoppdragelse er blitt vår tids religion. Vil lever i ei tid hvor mange mennesker anser det å få vellykkete barn som det ytterste symbolet på suksess. Meningen med livet er egne barn å vise fram. For foreldre som har lest seg opp på foreldreskap siden barnet ble unnfanget, er fallhøyden, og skammen,  stor hvis de ikke lykkes med Prosjekt Barn.  Dagens foreldre er ikke engstlige for at barna deres  skal bråke i timen eller svare læreren frekt. Derimot er mange livredde for at barna ikke skal være vellykkete og populære. Små gutter må lykkes på fotballbanen for å tilfredsstille far. Jenter styles til trengsel og må være så pene og omsvermete som mor drømmer om å være. Når læreren uttrykker bekymring over at datteren går inn i rollen som klassens herskesyke dronning, legger nok mor ansiktet i politisk korrekte folder. Men egentlig jubler hun. Min datter er en suksess.

I fjor var det mindre snakk om curling- og serviceorienterte foreldre enn året før. Men alt for mange foreldre løper bare enda fortere foran ungene, og koster unna slik at barna opplever hverdagen friksjonsfri. Foreldrene ”flyr inn” og ordner opp straks barnet møtet motstand eller ubehag. Servicebarnas største problem er ikke at de sliter ut mor og far, men at de risikerer å mangle folkeskikk og empati. For de oppdras ikke til å tenke på andre enn seg selv. De trenes i for liten grad av sine foreldre til medmenneskelig etikk og innlevelse i andre menneskers situasjon. Derimot lærer de ”etikk” om populæritet og vennskap på Disney Channel, og forventer ei framtid som stjerne. Foreldre flest er ikke onde eller dumme. Heller usikre, selvsentrerte – og lettvindte. Det er lettere å la barnet diktere middag og kjøre i skytteltrafikk mellom dyrebare fritidsaktiviteter, enn å utvikle viktige samtaler der barnet lærer å reflektere over sin rolle i verden. Mange foreldre jobber for mye (eller trener for mye), vi er skilt, har delt omsorg og har barn i flere kull. Mangel på tid og ro kompenseres med ettergivenhet, materielle goder og holdningsslapphet.

Moderne foreldre orker ikke å skuffe barna sine. Vi føler virkelig, av en eller annen grunn, at vi har ansvar for at barnet koser seg hele tiden. Vi takler dårlig at barnet opplever emosjonell smerte. For å unngå at barnet blir frustrert eller lei seg, gir vi etter, i strid med egne intensjoner og holdninger. Dermed opplæres barnet til smerteterskel på null. De lærer ikke betydningen av ”å tenke sjæl”. De lærer ikke at det koster å ha holdninger i praksis. Dermed får datteren gå i den bursdagen selv om mor synes det er feil at bare 10 av 15 jenter i klassen er invitert. Mor vet jo at når klassens mest populære jente siler på denne måten, sender det knallharde signaler. Mor liker ikke utestengning, og skjønner at klassemiljøet står på spill. Men mor føler seg handlingslammet. Lager hun bursdagsbråk, kan datteren bli ekskludert fra andre attraktive bursdager. Så mor feiger ut.

Overfølsomhet for eget barn og ufølsomhet for andre barn er en usympatisk kombinasjon. Ikke bare skolen og lærerne – men også foreldre – er ansvarlige for å utvikle gode klassemiljøer. Det burde være opplagt, og jeg blåser i at du som leser kanskje synes jegher  bruker for mye pekefinger. Når mange foreldre ”glemmer” at de har holdninger, blir nemlig resultatet holdningsløshet. Det hjelper lite med prektig pjatt på foreldremøter hvis fine ord om samhold ikke tåler en eneste test.

For 2012 bør det være et mål for mange foreldre å skuffe barna sine mye oftere.

 

 

Copyright © 2015 Kjell Totland Psykologtjenester