Barn som "fighter"

"Fighterbarn" er ingen diagnose. I diagnostiske manualer ligger det nærmest begrepet Opposisjonell atferdsforstyrrelse (ODD – Oppositional Defiant Disorder).

ODD kjennetegnes av følgende:

  1. Barnet mister lett besinnelsen
  2. Krangler mye med voksne
  3. Barnet nekter å følge beskjeder
  4. Plager andre med vilje
  5. Gir andre skylden for egne feil
  6. Er nærtagende og blir lett irritert
  7. Blir fort sint og fornærmet
  8. Er slem og hevnlysten

Atferden må ha vedvart over en viss tid og føre til at barnet har vansker med å fungere i hverdagen.

Det er ingen entydige forklaringer på årsaken til ODD, men fagfolk regner med at både genetiske, biologiske og sosiale (/samspillsrelaterte) årsaker kan ligge til grunn.

ODD er en diagnose som forutsetter en grundig utredning, vanligvis ved BUP.

Jørgensen & Schreiner (1986) har i sin bok "Barns kamp med voksne" lansert begrepet "fighterbarn" som på mange måter ligner på barn med ODD. Det sentrale ved "fighterbarn" er at de har en kontroll og makt i forhold til omgivelsene som de bevisst bruker til egen fordel, om nødvendig på bekostning av andre mennesker. Begrepet har imidlertid flere problemer:

  • Begrepet knyttes ikke til ODD. Schreiner & Jørgensen har heller tatt initiativ til å gå inn i en faglig drøfting på dette, og har heller ikke vært villig til å svare på henvendelser fra andre som ber dem om en faglig begrunnelse for hva de bygger sine antagelser på. Boken inneholder for øvrig ingen referanser utover å være en systemteori med en form for radikal behaviorisme i bunn.
  • Det er ikke laget noen "kriterieliste" ved bruk av dette begrepet.
  • Ved "fighterbarn" tillegger man dem en intensjon som tilsynelatende kan være der, noe som ikke behøver å være tilfelle.
  • Man gir dem en generell beskrivelse – "fighterbarn" – fremfor å si at det dreier seg om et barn med "fighteratferd", og som ut over dette kan ha en rekke positive egenskaper.
  • De anbefalte tiltakene anbefales brukt på en hel gruppe uten noen form for differensiering eller tilpasning i forhold til det enkelte barn.
  • Det finnes ikke noen form for forskning som kan dokumentere ev. effekt av de anbefalte tiltakene.

Generelt kan man også si at boken fremstår noe "sekterisk": "Vi har oppdaget en type barn som terroriserer og kontrollerer de voksne. Dette har fram til nå ikke blitt oppdaget av andre fagfolk. Vi har imidlertid oppdaget denne gruppen, som har helt spesielle og typiske kjennetegn, og som må møtes på en helt spesiell måte. Vårt kurs gjør foreldre kompetente til å møte barn med denne typen vansker, og samarbeid med andre (PPT, BUP) er strengt tatt ikke nødvendig, ettersom de ikke kjenner til dette fenomenet. Og tiltakene fungerer!

Mer konkret har jeg også følgende betenkeligheter i forhold til "fighter-tiltak":

  1. Barnet kan for eksempel ha en nevrobiologisk lærevanske og utvise en atferd som kan forveksles med det å være en "fighter". For eksempel:Barn som er usikre på om de voksne er glad i barnet, har mye uttrygghet og et stort behov for kontakt og oppmerksomhet, og som "løser" dette ved å bli kranglete, masete og "sutrete", risikerer å bli møtt med konsekvenspedagogikk, neglisjering og likegyldighet, fremfor at den voksne fokuserer på sin egen relasjon til barnet.
    • Barnet har AD/HD, og argumenterer fordi han/hun har dårlig impulskontroll
    • Barnet har nonverbale lærevansker og bruker mye energi på å prøve å få kontroll over omgivelsene for å gjøre de forutsigbare
    • Barnet har en kontaktforstyrrelse og blir derfor "firkantet" i forhold til det å forholde seg til omgivelsenes krav, eller vegrer seg for å forholde seg til disse kravene
    • Barnet har et syndrom (for eksempel en kromosomforstyrrelse) med en atferd som kan forveksler med en "fighter"
  2. Metoden forutsetter at man skal prøve å unngå å "forstå barnet i hjel". En slik innfallsvinkel kan imidlertid også føre til et kontaktbrudd i forhold til barnet.
  3. Det legger heller ikke inn som en forutsetning at man i forkant, underveis, og/eller i etterhånd, arbeider med det å bygge opp relasjonen til barnet, selv om dette i praksis likevel gjøres, fordi den voksne intuitivt føler at det er riktig.
  4. Opplegget gir ikke rom for at fighteratferd i noen tilfeller kan tolkes som en helt legitim reaksjon på et autoritært system som barnet med rette gjør opprør mot, og at barnets atferd således er å se på som et signal om nødvendige "systemendringer" og holdningsendringer hos de voksne. Siden opplegget har mange autoritære trekk, kan et "fighteropplegg" lett bli "mer av samme medisin", men denne gangen på en mer sofistikert måte, som fører til at den voksne "endelig vinner".
  5. Opplegget formidler også et respektløst menneskesyn, der kamparenaen er det som gjelder og at alt dreier seg om å vinne eller tape. Her er altså ikke snakk om noen vinn-vinn situasjon. At forfatterne formidler respektløshet framkommer i for eksempel følgende sitat sitat: "Den voksne skal ikke under noen omstendighet innbille seg at barnet angrer..."(s. 78).
  6. Ved bruk av de tiltak som er vanlig hos "Nanny-hjelpen" (struktur, konsekvenser, time-out, osv) kan man risikrere å få til en tilsynelatende forbedring av atferd, uten å reflektere grundig nok over "den egentlige årsaken". Over tid kan man derfor, i verste fall, oppnå at barnet vokser opp med foreldre som oppleves som "oppdragelsesmaskiner".
  7. Tiltakene passer for voksne som vil ha en "kokebok" med kjappe og greie tiltak (slik man finner i Amerikanske "How to…." bøker), valgt ut fra barnets atferd, men som ikke vil bruke tid på å forstå sammenhengen for barnets atferd. Regelen om at "tiltak må relateres til årsaken til barnet atferd" blir neglisjert.
  8. Man regner ikke med at mer en ca. 5 % av alle barn innfrir kriteriene for ODD. Sannsynligvis ligger omfanget av "fighter-barn", slik Schreiner & Jørgensen beskriver det, på samme nivå. Det blir dermed et problem nå en spesiell metode, beregnet på en liten, marginalisert gruppe, populariseres og lar leseren selv ta stilling til bruk av metoden. At barn i "trass-aldren" ofte fremstår som "fightere" er vel kjent. Men det legetimerer ikke bruk av disse metodene i forhold til alle barn som er i trassalderen. Det legetimerer heller ikke å bruke metoden i en mer normalpedagogisk sammenheng, for eksempel i forhold til barn i en barnehage som er "litt vanskelige".
  9. I vårt demokratiske og humanistiske samfunn, og i den norske skolen, er det et viktig fokus at man utvikler barn til å bli selvstendige, tenkende og kritiske mennesker. "Fighter-opplegget", derimot, legger opp til en mer autoritær linje der barn skal innfinne seg med at de "får klare beskjeder uten begrunnelse". Mennesket har i seg selv mer enn nok av impulser til å bli tiltrukket av autoritære systemer, om de ikke også skal bli stimulert til dette gjennom "fighter-opplegg". Les mer om slike "dragninger" hos Larsen (2009).

Å iverksette "fighter-tilak" for barn som "likevel" ikke er fightere kan derfor være direkte skadelig for barnet.

Men samtidig: De fleste kjenner til eksempler på "fightermoder" som har vært iverksatt uten effekt, eller som har hatt en negativ effekt. De fleste kjenner også til eksempler på det motsatte. Slike erfaringer har jeg selv også gjort i forbindelse med mitt arbeid som PP-rådgiver. At metodene noen ganger "virker", sier noe om at de aktuelle tiltakene noen ganger kan ha en positiv effekt, i alle fall tilsynelatende, og at man derfor ikke uten videre behøver å "kaste babyen ut med badevannet", men snarere bør sette dem inn i en riktig forståelsesramme om den faktiske årsaken til barnets atferd og hva innføring av slike tiltak kan føre til på kort og lang sikt. Siden tiltakene i seg selv er både dramatiske og invaderende i forhold til barnet, frarådes det derfor å prøve ut slike tiltak, med mindre dette skjer i samråd med faglig kompetente personer i for eksempel BUP eller PPT.

Det er ikke bare Jørgensen & Schreiner som har skrevet om "disse barna". I 1989 ble det for eksempel utgitt en bok i Norge under tittelen "Den lille tyrann" (forfatter Jirina Prekop). Den ser ut til å beskrive den samme type barn, men skiller seg fra boka til Jørgensen og Schreiner bl.a. ved at forfatteren i et eget kapitel spesielt beregnet for fagfolk diskuterer begrepet "Den lille tyrann" i forhold til eksisterende diagnosegrupper, og argumenterer for at trekkene hos slike barn ligger nærmest opp til en narsissistisk personlighetsforstyrrelse.  For øvrig er mitt inntrykk at forfatteren av denne boken virker mer nyansert i sin forståelse av "disse barna" enn det som er tilfelle med boka til Jørgensen & Schreiner.

 

Referanser:

Jørgensen, M, & Schreiner. P.(1986): Barns kamp med voksneFighter-relasjonen som oppdragerproblem.  Ida. Oslo.

Larsen, K. (2009): Tidsskrift for Norsk Psykologforening. "Freud, fundamentalismen og døden", Vol 46 nr. 4, s. 386-388. //www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=78571&a=4)

Prekop, J. (1989): Den lille tyrann. Hvilken fasthet trenger barn? Ex Libris. Oslo 

 

 

Copyright © 2009 Kjell Totland Psykologtjenester