Drama og oppmerksomhet

På tiltakssiden for barn med oppmerksomhetsvansker er bruk av “drama” også et interessant alternativ. Her er noen fordeler:

  • Treningen kan skje i en for barn naturlig kontekst, f.eks. ved å ta utgangspunkt i improvisasjon og eventyr.
  • Drama stimulerer flere sansemodaliteter parallelt,  f.eks. det å se, høre og kjenne. Det påvirker den sansemotoriske integrering, oppmerksomhetsevnen, evnen til impulskontroll, kroppsbevissthet, grovmotoriske ferdigheter, sosiale ferdigheter (ta hensyn, samarbeid, selvhevdelse mm.) og språkferdigheter, og det kan møte følelsesmessige behov (jfr. notat om “eventyrlesing”). Ved siden av en slik “i-pose-og-sekk-effekt” handler dette også om at det ofte er unaturlig for barn å utvikle en ferdighet isolert (“i dag skal vi bare trene på impulskontroll”).
  • Drama krever lite eller ingen tekniske hjelpemidler.
  • Drama krever lite med «kognitiv lagring» (som ADHD-barn ofte strever med).
  • Drama tar vare på barnas evne til fantasi, bevisstgjørelse på egne og andres uttrykksmåter, inspirasjon til å «yte sitt beste» og å «bruke seg selv og stole på seg selv (- og andre). Leken er et viktig element i drama.
  • Drama møter barns behov for å skape sin egen virkelighet, fremfor å få «alt servert på et fat» (jfr. vår tids underholdningskultur)
  • Dramaøvelser kan også være fine å presentere ved tilstelninger for foreldre.

L-97 inneholder også en del føringer som tilsier at drama vil kunne være et egnet redskap for å realisere L-97, i hvert fall på småskoletrinnet. L-97 legger f.eks. vekt på lek-basert undervisning, fagintegrering, aldersintegrering og mediert lek. Den medierte leken bør være preget av målrettet læring, være på barnas premisser, og også bære preg av “på-sparket-metoder”. L-97 legger også vekt på at barn lærer best gjennom helhetlige opplevelser.

 

Ved bruk av drama er det imidlertid en forutsetning at

  • den voksne har opparbeidet seg et repertoar av øvelser som han/hun selv har tro på og har fått «under huden» for å kunne formidle videre.
  • den voksne har glede og entusiasme av opplegget og føler det som «sitt eget» for å kunne inspirere elevene.
  • den voksne er fleksibel og trygg og har evnen til å kunne “ta det på sparket”.
  • den voksne har kunnskaper om barns motoriske. sosiale og følelsesmessige utvikling som gjør at man ikke i vanvare  utfører en aktivitet galt som vil være til skade for barnet.
  • øvelsene springer ut av den voksnes personlighet, genuine interesse og glede.

 

Og ikke minst: 

  • at den voksne får opplæring og trening i dette av en som kan det fra før av. Dette er ikke teknikker man uten videre kan lese seg til!

 

Min interesse for dette feltet ble vekt da jeg så en dramapedagog i aksjon og fikk se hvordan hun med enkle midler kunne få en “håpløs” klasse til å være samarbeidsvillig, lyttende, rolig, konsentrert osv. mens treningen pågikk, til dels også i tiden etter. Hvis du synes dette er interessant og vil å lære mere om det, vil jeg anbefale deg å ta kontakt med henne. Hun heter Eva Solbakken (tlf.: 66 79 08 87). Hun er utdannet skuespiller fra Statens Teaterskole H-67 og har 30 års teatererfaring, derav ca. 15 som skuespiller ved Det Norske Teateret, samt engasjementer ved andre teatre, radio, film, fjernsyn etc.. Hun har også arbeidet som instruktør med egne teatergrupper for barn i alderen 5 til 18 år, og vært engasjert som lærer i Askerskolen  i 11 år, med undervisning i de fleste skolefagene, også som dramapedagog.

 

 

Copyright © 2001 Kjell Totland Psykologtjenester