Barns oppvekst i "High-Demand Groups" (HDG)

(Les denne artikkelen på engelsk)

 

Denne artikkelen er basert på et foredrag holdt ved Institutt for Sjelesorg, mai 2008, ved Kirkens Bymisjon i Oslo, september 2009, og for Barne-, likestillings- og inkluderings-departementet i mai 2013.

 

HDG står for "High-Demand Groups" og brukes blant anneet av Furnari (2005). Mer konkret dreier dette seg om religiøse bevegelser som har store ambisjoner og forventninger knyttet til medlemmenes betydning som Guds svar og løsningen for verdens problemer, og som en konsekvens av dette har klare mål om å påvirke medlemmene i en viss retning.

 

1. INNLEDNING:

De siste 30 årene har jeg møtt en del voksne mennesker med psykiske problemer, som har vokst opp i religiøse bevegelser der jeg har hatt en fornemmelse av at det har vært en sammenheng mellom deres psykiske problemer og enkelte særtrekk ved den religiøse bevegelsen. Slike ”fornemmelser” beviser selvsagt ingen ting. Dessverre finnes det lite med empiriske studier av slike grupper i forhold til barns oppvekst (Allen 2016). Men det finnes ett eksempel, riktignok av eldre dato:

Gaines et al. (1984) foretok en studie av 70 tidligere medlemmer fra det de kalte for “cults”, for å vurdere hvilken effekt medlemskapet hadde hatt på deres helsemessige status, inkludert barna deres. Det disse ex-medlemmene fortalte om barna sine var som følger:

  • 27 % sa at barna deres ikke vaksinert mot barnesykdommer
  • 23 % sa at barna fikk mindre enn 8 timer søvn om natten
  • 60 % sa at gruppen tillot fysisk avstraffelse
  • 13 % sa at barna noen gang ble utsatt for fysisk avstraffelse for å “få seg en lærepenge
  • 13 % sa at den straffen barn fikk noen ganger var livstruende eller medførte medisinsk behandling
  • 61 % sa at familiene ble oppmuntret til å leve sammen og dele på ansvaret

I mangel av god empiri skriver jeg derfor denne artikkelen basert på mer indirekte informasjon: (1) Egne kliniske inntrykk fra samtaler med medlemmer og ex-medlemmer, (2) studier av hva ulike bevegelser faktisk står for, og (3) informasjon fra ulike fagpersoner som også har interessert seg for dette temaet. Det må samtidig presiseres at denne fremstillingen ikke har som ambisjon å gi en bred fremstilling av hvordan det er å vokse opp i slike grupper. Og selvsagt er det mange positive og helsefrembringende sider ved en slik oppvekst. Fokuset her er på ”problemsiden” og sider ved slike grupper som potensielt kan påføre barn psykiske problemer.

 

Personlighetsutvikling hos barn og ungdom

Det er lettere å forstå problemsidene ved å vokse opp i en religiøs bevegelse, når man ser det i lys av hva som kjennetegner barns personlighetsutvikling i sin alminnelighet og ulike behov som barn har i løpet av oppveksten. I første omgang vil jeg derfor i grove trekk prøve å gi en beskrivelse av dette:

Sentralt i et barns personlighetsutvikling er at det blir møtt på følgende grunnleggende behov:

  1. Å få lov til å være knyttet til, og kjenne seg som en del av, den primære tilknytningspersonen (som regel mor), for i neste omgang gradvis å ”separeres” fra personen og finne sin egen identitet (”tilknytingsteorien”). Betingelsen for at tilknytning skal oppstå, er at barnet har voksne rundt seg som er sensitive for barnets behov, at de svarer adekvat på behovene, er fysisk og følelsemessig tilgjengelige og stabile i sin omsorg.
  2. Å bli bekreftet, elsket og verdsatt for den man er, uavhengig av ens holdninger eller andre egenskaper.
  3. Gradvis overgang fra ”ytre kontroll” til ”indre kontroll”.
  4. Regulering av atferd gjennom rollemodeller og hensiktsmessig grensesetting.
  5. Etablering og utvikling av egen identitet og et eget grunnlag for etablering av mening, verdier og livssyn.
  6. Utvikling av sosiale ferdigheter og kunne omgås ulike mennesker og mennesker i ulike miljøer.
  7. Utfoldelse og mestringsopplevelser gjennom samspill og lek.
  8. Stabilitet og nærhet i voksenrelasjoner (en liten digresjon: Studier tyder på at ca. 20 % av alle elever i Den Norske Skolen har psykiske problemer fordi de har vokst opp med for kortvarige og/eller overflatiske voksenrelasjoner).

Samtidig vet vi at barn har behov som på visse alderstrinn gjerne er mer fremtredende, eller i alle fall mer synlige, enn på andre alderstrinn:

 

1-2 år:

  • Behov for tilfredsstillelse av fysiske behov
  • Behov for tilfredsstillelse av emosjonelle behov
  • Behov for grunnleggende trygghet og tillit
  • Behov for bekreftelse på tilhørighet
  • Behov for bekreftelse på egen identitet
  • Behov for positive identifikasjonsobjekter
  • Behov for stabile og forutsigbare voksne
  • Behov for et stabilt og forutsigbart miljø

 

3-6 år:

  • Utvikling av evne til å holde impulser og behov tilbake
  • Hjelp med håndtering av trassalderen
  • Regulering av atferd gjennom rollemodeller og grensesetting
  • Utvikling av sosiale ferdigheter og det å innordne seg i forhold til andre
  • Samspill, lek, utfoldelse og kontakt med andre barn

 

7-12 år:

  • Videre utvikling av aksjonsradius og tilpasningsdyktighet
  • Utfoldelse og glede i en større kontekst
  • Utvikling av evne til selvstendighet og initiativ

 

13-16 år:

  • Håndtering av seksualdriften
  • Håndtering av romantiske følelser
  • Balansen mellom selvstendighet og avhengighet
  • Håndtering av konformitetspress
  • Håndtering av opprør mot foreldre
  • Utprøving av ulike sider ved voksenrollen
  • Finne sin plass i kulturen og samfunnet mht. posisjon, status og rolle
  • Finne seg selv
  • Økt bevissthet av ulike sider ved seg selv og evne til å kunne se seg selv ”utenfra”

 

2. NEGATIVE SIDER VED LUKKEDE, AMBISIØSE BEVEGELSER

Det er særlig en gruppe av religiøse bevegelser som har fattet min interesse, nemlig de som har store ambisjoner, forventninger og krav knyttet til medlemmenes betydning i forhold til det å være ”Guds svar” og ”en del av løsningen” for verdens problemer, og som derfor har klare ambisjoner om å påvirke barna i en viss retning med hensyn til personlighetsmessig utvikling, sosial tilhørighet og valg av livssyn og verdier. Samtidig er disse bevegelsene ”lukkete” i den forstand at de i en stor grad kontrollerer og begrenser påvirkning utenfra. Men hva skal man kalle en slik bevegelse? Religiøs sekt? Kult? Lukket trossamfunn? Religiøs elitegruppe? Autoritær, totalitær, fundamentalistisk og/eller nyreligiøs bevegelse?  Ingen av disse betegnelsene synes jeg er spesielt gode. Den betegnelsen jeg selv synes er mest dekkende, og som jeg selv vil bruke her, er ”High-Demand Group” (HDG) omtalt av for eksempel Furnari (2005).

I den videre presentasjonen vil jeg altså fokusere på følgende:

  1. Hvordan det er for barn å vokse opp i en religiøs HDG.
  2. Sider som kan oppfattes som mindre dramatiske enn isolering og det man vanligvis oppfatter som klare overgrep.
  3. Miljøer som befinner seg i området mellom ”destruktive sekter” og ”vanlige religiøse bevegelser”. Samtidig bør en være oppmerksom på at det jeg her beskriver er trekk som i prinsippet kan finnes i alle religiøse bevegelser, selv om de kanskje er mest fremtredende i HDG.
  4. Problemsidene ved en slik oppvekst.

Grunnen til at jeg i denne artikkelen fokuserer på "problemsidene" betyr ikke at jeg generelt er motstander av at mennesker er medlemmer i slike bevegelser. Hovedgrunnen er at disse bevegelsene i det store og hele er opptatt av å fokusere på de positive sidene ved virksomheten sin, både innad og utad, uten dermed å si at dette er noe de nødvendigvis gjør bevisst. Hensikten min er således å skape en viss balanse i dette for de som ønsker å se ikke bare "solsiden" men også "skyggesiden" ved det å vokse opp i HDG. For ordens skyld vil jeg likevel her, i korte trekk, innledningsvis presentere noen av de positive sidene:

  • Generelt: Man får tilfredstilt emosjonelle, sosiale og intellektuelle behov og behovet for å gjøre noe meningsfullt, og opplever "mestring"
  • Man får stadig bekreftelser på at det man tror på er sant og riktig
  • Man får gode opplevelser
  • Man lever i et godt fellesskap
  • Man har en betydelig og viktig rolle ”nå i disse siste tider”
  • Etter døden venter Guds anerkjennelse og ros
  • Man har funnet den endelige sannhet
  • Man er ikke lenger en del av ”problemet”, men en del av ”løsningen”
  • Man opplever glede ved stadig nye som slutter seg til bevegelsen
  • Samtaler med andre ”utenfor” (de fleste kommer tilbake) bekrefter at det man tror på er både sant og sunt
  • Man lever i en struktur som gir beskyttelse, opplæring og veiledning
  • Man blir skjermet fra personer som skaper uro i bevegelsen

Men uansett om man omtaler ulike sider ved HDG som positive eller negative, oppstår det flere problemer: Det man ser på som "positivt" eller "negativt" / "problemsider" er i aller høyeste grad preget av øynene som ser, f.eks. om man ser det hele utenfra som et ikke-medlem, eller innenfra som medlem. Ikke minst kommer det også an på hvilket ideologisk og verdimessig standpunkt man selv har som utgangspunkt for å vurdere gitte sider som negative eller positive. Noen ulike ståsteder her kan f.eks. være følgende:

  • Hvorvidt det som forkynnes vurderes som rett, eller galt, i forhold til en gitt hellig skrift.
  • Hvorvidt det å være medlem kan sies å være frivillig, eller ikke (jfr. begreper som "manipulering", "forføring" og "hjernevask"), og i hvilken grad medlemmene faktisk tror på det bevegelsen står for.
  • Hvorvidt medlemmene opplever psykisk helse, eller fravær av dette, som en konsekvens av å være medlem.
  • Hvorvidt det som formidles av normer er i samsvar med FN's konvensjon for menneskerettigheter.
  • Hvorvidt det som formidles av normer er i samsvar med et humanistisk menneskesyn, slik dette f.eks. formidles av Human-Etisk forbund i Norge.

Vi mennesker er nok forskjellige mht hva vi her refererer til. Og vårt verdisyn endres over tid: Hadde jeg blitt spurt om dette for 35 år siden, vil jeg nok for min egen del henvist til punkt 1. I dag tenker jeg nok mest ut fra de siste tre punktene, og det er nok disse tre punktene jeg selv tar utgangspunkt i når jeg vurderer positive sider ved å vokse opp i en HDG.

 

2.1. GRUNNHOLDNING

Bevegelsens visjon er viktigere enn hensynet til barna

Bevegelsens ambisjon er å realisere sin visjon gjennom sine medlemmer, både voksne og barn. Selv om det snakkes mye om (og praktiseres mye) omsorg internt i organisasjonen, er likevel bevegelsens visjon, når alt kommer til alt, det viktigste. Det innebærer at når man kommer i situasjoner der medlemmenes ve og vel antas å komme i veien for bevegelsens målsetning, vil man velge bevegelsens målsetning på bekostning av hensynet til medlemmene – inkludert barna. Et eksempel på dette er når barn i oppveksten blir skilt fra sine foreldre fordi organisasjonen og foreldrene mener at dette faktisk er nødvendig for at foreldrene skal følge et spesielt misjonskall, og at en slik tjeneste, og en slik prioritering, kan forsvares ut fra Bibelen (eller en annen hellig skrift).

 

Kunnskap i bevegelsen produseres ”på toppen” og formidles ”nedover”

Åndelig innsikt, revidering av åndelig kunnskap og normer for atferd formidles fra ledere, og i liten, eller ubetydelig, grad ”nedenfra” eller ”utenfra”. Spesielt gjelder det den type kunnskap som er nødvendig for bevegelsens autonomi, identitet og utvikling.

 

Store ambisjoner

Det skapes forventninger om at man skal utrette ”store ting”, være en del av Guds store redningsplan, at man gjennom bevegelsen kan forvente store resultater. Dette er holdninger som fagfolk vil kunne beskrive som ”grandiositet” (mer folkelig: ”stormannsgalskap”), og noe som hos enkeltpersoner også kan være en del av en psykiatrisk lidelse / personlighetsforstyrrelse.

 

Man stiller ikke spørsmål ved de grunnleggende ”sannhetene” hos bevegelsen

Det som ”bærer” hele virksomheten er en ”åpenbaring” eller et ”kall” som legetimeres ut fra Bibelen, eller en annen hellig skrift. Å stille spørsmål om dette er sant eller ikke, eller for eksempel om den praksisen man har i vireligheten er basert på mistolkninger, er ikke aktuelt. Refleksjon omkring begrensinger og problemer ved egen teori og praksis er ikke på agendaen. Og ”uheldig praksis” blir som regel forklart som misforståelser, organisatoriske problemer, økonomiske problemer, ”utro tjenere”, uvise enkeltpersoner, travelhet eller at det hele er å betrakte som ”et nødvendig onde”. Barn, eller andre medelmmer, som kommer med ”kritiske spørsmål”, får som regel liten status, og må regne med å bli neglisjert, bli tillagt meninger og holdninger de ikke har, eller mer direkte bli motarbeidet.

 

2.2. OPPDRAGELSESMETODER

Autoritære metoder

  • Foreldre markerer sin ”autoritet” ved å bestemme så tidlig som mulig når barnets behov skal bli dekket, ved for eksempel å neglisjere spedbarn som skriker eller ved å selv bestemme når barnet skal få næring.
  • Når det gjelder barneoppdragelsen blir det gjerne fokusert på plikt, underordning, lydighet, selvoppofrelse og forsakelse, og det å vise at man elsker andre ved å fornekte egne behov når dette er nødvendig. Barn/ungdom kan også bli møtt med trusler om å bli utsatt for Guds vrede, fortapelse, ekskludering og isolasjon, hvis man ikke er tilstrekkelig motivert eller ”helhjertet”, ikke har tro nok, er ulydig, illojal, ”lunken”, osv. Slike trusler formuleres gjerne som ”informasjon om konsekvenser”, og begrunnes ut fra ”ditt eget beste” eller av hensyn til andre (foreldre, bevegelsen, bevegelsens gode navn og rykte, osv).
  • Det legges vekt på at bevegelsens målsetning også skal gjelde for barna. Slik uniformering kan også gjelde for uttrykksformer knyttet til for eksempel atferd, interesser og utseende.
  • De voksnes kontakt med barna betraktes først og fremst som en strategisk handling (investering), og ikke som en verdi i seg selv, ut fra et vanlig humanistisk perspektiv.
  • Man er lite interessert i hvordan barna egentlig opplever situasjonen, i hvert fall så lenge de ikke reagerer negativt.
  • Det er ledelsen som bestemmer tempoet i barnas utvikling, og denne utviklingen skal samordnes med de andre barna, man kan gjerne ”vokse i takt”.

 

Negative fokus

Det overordnede perspektivet på barnas utvikling og oppdragelse er ikke relasjonsbygging og likeverd, og det langsiktige perspektivet er ikke selvstendighet og utvikling av egne potensialer. Derimot rettes fokus på grensesetting og synet på barnet som et syndig vesen, en ”opprører”, en ”fighter”, en som er for mye påvirket av ”verden” og/eller en som i utgangspunktet har en uvilje mot å følge bevegelsens visjon. For å fremme ønsket atferdsendring blir det derfor nødvendig å møte barnet på følgende måte:

  • Store og tidlige krav til (og forventninger om) ”helhjertet”, ”overgivelse”, lydighet, klare prioriteringer, og lojalitet.
  • Teoretisk undervisning av ”riktig” og ”gal” atferd – fokus på de kognitive sidene hos barnet.
  • Fokus på negative tilbakemeldinger på negativ atferd, fremfor fokus på positive tilbakemeldinger på positiv atferd (jfr. replikken: ”ja, det skulle bare mangle!”)
  • Unngå å ”skjemme bort” barnet med kjærlighet. For i sitere en far: ”Man må ikke gi ham for mye kjærlighet, det kan gå til hodet på ham”.
  • Fokus på læring gjennom negative erfaringer ved bruk av konsekvenspedagogikk (jfr. uttrykk som ”la det være en lærepenge!”), på bekostning av læring gjennom positive mestringsopplevelser.

 

”Kristen barneoppdragelse”

I USA finnes det ulike synspunkter blant kjente ”kristne fagfolk” om hva som skal ligge til grunn for en ”sunn kristen barneoppdragelse”. Et ytterpunkt her dreier seg om å se på barnet som et individ som i utgangpunktet er ”opprørsk” og som derfor først om fremst må møtes med grensesetting og struktur. En eksponent for dette er Dr. James Dobson (psykolog) som formidler et slikt fokus i for eksempel bøkene ”Dare to Disipline” (1970) og ”The Strong-Willed Child (1978).

 

Hans 5 grunnleggende prinsipper for barneoppdragelse er som følger (1970, s. 23-49)

  1. “Developing respect for the parents is the critical factor in child management”
  2. “The best opportunity to communicate often occurs after punishment”
  3. “Control without nagging (It is possible)”
  4. “Don’t saturate the child with excessive materialism”
  5. “Avoid extremes in control and love”

 

Og når det gjelder fysisk avstraffelse sier han (1978):

Corporal punishment should occur only in response to deliberate disobedience of defiance (s. 71)

Her kommer noen flere sitater fra Dobson (1970):

It is most important that a child respect his parents, not for the purpose of satisfying their egos, but because the child’s relationship with his parents provides the basis for his attitude toward all other people. His view of parental authorithy becomes the cornerstone of his later outlook on school authority, police and law, the people with whom he will eventually live and work, and for society in general (s. 25).

The spanking should be of sufficient mangnitude to cause the child to cry genuinely. After the emotional ventilation, the child will often want to crumble to the breast of his parent, and he should be welcomed with open, warm, loving arms. At that moment you can talk heart to heart. You can tell him how much you love him, and how important he is to you. You can explain why he was punished and how he can avoid the difficulty next time. This kind of communication is not made possible by other disiplinary measures…. (s. 35).

I boka ”Happy Families” (Jean Watson, 1983, s. 42-43), henvises det også til Dobson: Many parents smack with their hands, but James Dobson’s point of view is worth considering here. He believes the hand should always be seen as an object of love, and therefor advocates using som other suitable object. After the punishment, a cuddle is in order (in no way to be seen as an apology for punishment rightly administered) so that harmony can be restored and the matter forgotten.

Motsetningen til dette er Ross Campbell (barnepsykiater) som gjennom bøker som ”Er du glad i meg?” (sist utgitt i 2007), ”Er du fortsatt glad i meg?” (sist utgitt i 2009) og ”Kjenner du meg?” (1986) forfekter et helt annet syn, nemlig at barns største behov er å blir forsikret om at de voksne er glad i barnet, og at grensesetting forutsetter at barnet vet dette og får regelmessige bekreftelser på foreldrenes kjærlighet gjennom fysisk kontakt, øyenkontakt og konsentrert oppmerksomhet.

Her er noen sitater fra ”Kjenner du meg”:

  1. Når vi tvinger et barn, vekker vi sinne i det, og et sint barn reiser seg mot autoriteten (s. 28)
  2. Den verste måten å styre et barn på er gjennom skyldfølelse (s. 57)
  3. Det finnes hundrevis av vers i Bibelen som formaner oss til å være forståelsesfulle, medfølende og følsomme, omsorgsfulle og tilgivende (s. 109)

Disse sitatene burde tale for seg selv: Men jeg vil komme med en kommentar til Dobson: Hvis foreldre har oppdratt sitt barn slik at det faktisk gjør opprør mot dem (og da ser jeg bort fra vanlig opprør i tenårene), da er det først og fremst foreldrene som trenger hjelp, og ikke barnet som da blir straffet for foreldrenes svikt.

I 1982 deltok jeg selv på en såkalt ”familieleir” i Norge i regi av Navigatørene. Fra en av deres stensiler (hovedpunkter til en tale av Baukje Dorrnenbal) - har jeg klippet følgende:

 

”BARN I VÅR TID”

A. Grunnlaget

  • Gud er hjemmets leder og Bibelen hans hellige ord, skal respekteres
  • Mors og fars roller og forholdet mellom dem bestemmes ut fra Guds ord
  • Den holdning som kreves av barna (lydighet og respekt) er basert på Guds ord, Jes 65,1-2.  Selv små barn kan bli skadelidende fordi det er en atmosfære av usikkerhet og nøling i stedet for klarhet og orden.

 

B. Orden og klarhet gir grunnlag for:

  • kjærlighet og akseptasjon (Rom 15,7)
  • åpenhet (1 Joh 1,7)
  • tilgivelse (Jakob 5,16)
  • glede (og humor) (Jes 29,19)

 

C. Hjemmet, et sted for utvikling av hele mennesket (fysisk, psykisk, mentalt og åndelig)

 

TIL SLUTT: DISSE EGENSKAPENE ER SAMLET I JESU KRISTI PERSON

Slik jeg ser det, er nok disse synspunktene mer lik synspunktene til James Dobson enn Ross Cambell. Det må samtidig nevnes at Dornenbal siden har moderert seg på disse punktene, spesielt i forhold til det at ”Orden og klarhet gir et grunnlag for kjærlighet og akseptasjon”, men det var altså slik man den gang forventet at ”Navigatørforeldre” skulle oppdra sine barn.

 

I dag:

Gary Ezzo, som i dag er leder for ”Growing Families International”, forfekter synspunkter som, slik jeg ser, kan være ødeleggende for barns oppvekst hvis foreldre prøver å følge dem. Hans synspunkter framkommer i boka ”Babyguiden”, riktignok i en moderert form, sammenlignet med den amerikanske originalen.

Her er noen synspunkter fra Gary Ezzo som fagfolk i USA har kritisert ham for: 

  1. Spedbarn fremstilles som manipulerende og grenseutprøvende
  2. Hensynet til foreldrene går alltid foran hensynet til barnet
  3. Spedbarn skal helt fra starten lære seg at de ikke er ”universets midtpunkt”
  4. Å imøtekomme behov som spedbarn gir uttrykk for utvikler negative uvaner hos spedbarnet
  5. Foreldre må være varsomme med å gi sitt spedbarn for mye kjærlighet og oppmerksomhet, for å unngå at barnet blir for avhengig av de voksne
  6. Spedbarn tar ikke skade av å gråte over lengre tid
  7. Argumentering for at det er de voksne som skal bestemmer tider for eksempel for amming, og ikke ta hensyn til hva barnet ønsker. Hvis en mor tar opp spedbarnet og ammer det hver gang det gråter, lærer barnet at det er mat, og ikke mor, som er grunnlaget for trøst
  8. Motsetningsfylte budskap – eks. La gjerne spedbarn på 2 mnd. gråte i en time og Møt barnet med kjærlighet og omsorg
  9. Fysisk avstraffelse ved ulydighet og ved ”opprør” mot foreldre (eksempelvis defineres fingersutting etter at barnet er 2 år som ulydighet og opprør)
  10. En kategorisk avvisning av ”tilknytningsteorien”
  11. Kun to alternativer: Min metode eller ”kaos”
  12. Foreldre som tenker annerledes fremstilles som uansvarlige
  13. Retorisk bruk av skamfølelse og skyldfølelse hos voksne
  14. En ”oss-og-de” holdning
  15. Man kritiserer andre teoretikere for ”udokumenterte påstander”, men fremsetter samtidig selv det samme
  16. Den som kommer med kritiske motspørsmål motarbeider Gud

 

I USA er det gjort erfaringer med at mange barn, der foreldrene har brukt prinsippene til Ezzo, har utviklet generell mistrivsel (”Failure To Thrive”), og at mange har vist tegn på innesluttethet, utrygghet, og manglende evne til å knytte seg til mennesker.

Les mer om Gary Ezzo i Norge på:

http://mammanett.no/forum/showthread.php?t=42674 

http://www.ezzo.info/

http://troshjelpen.wordpress.com/2009/09/04/synet-pa-barneoppdragelse-og-autorit%c3%a6r-tankegang-i-menigheter-med-sekteriske-trekk/

 

Etter min mening er det også en del likhetstrekk mellom slike destruktive oppdragelsesmetoder i religiøse sammenhenger og det som i dag formidles gjennom bøker som ”Barns kamp med voksne” og "Barn som "fighter". Man kan også se enkelte paralleller til "Sort pedagogikk".

Den gjennomgående tråden i alt dette er at man i barneoppdragelsen fokuserer på ”kamp” og det at den voksne skal få kontroll over barna.

 

Fysisk avstraffelse

Det kan være mange grunner til bruk av fysisk avstraffelse i HDG. Her er noen eksempler:

  • Fysisk avstraffelse passer godt inn i en kultur preget av autoritære holdninger, behov for å markere ”hvem som har rett”, og synet på barnet som et opprørsk barn
  • Man tar ikke sjansen på å la barnet utvikle seg over tid, og man prioriterer derfor fysisk avstraffelse, som gir raske og tilsynelatende gode resultater, fremfor å tenke relasjon, forståelse og egenmotivasjon
  • Medlemmene i HDG kan ha det så travelt at de må bruke oppdragelsesmetoder som krever lite engasjement og tid.
  • Den fysiske avstraffelsen legetimeres gjennom hellige skrifter
  • Den som utfører fysisk avstraffelse opplevde det samme selv i sin egen barndom
  • Fysisk avstraffelse kan være en effektiv måte å sikre en uniformering av barnas atferd

 

Aktuelt lesestoff for de som hevder at fysisk avstraffelse ikke er til å unngå:

”20 alternativer til straff”: www.awareparenting.com/www.hjemmemamma.com/xaryaia/?p=155

Som en motvekt til destruktiv barneoppdragelse, og for å få et overordnet perspektiv på barneoppdragelse i sin alminnelighet, vil jeg anbefale å lese hva Magne Raundalen (2009) skriver.

 

Høye krav og forventninger

HDG har store krav og forventninger til barna som vokser opp der, knyttet til perfeksjonisme, overgivelse og hellighet, og tar det som en selvfølge at barna under oppveksten skal bli takknemlige for at de har fått lov til å vokse opp i en slik bevegelse. Barn i HDG vil derfor ofte utvikle prestasjonsangst, kronisk stress og lavt selvbilde, fordi de merker at de ikke greier å leve opp til bevegelsens høye krav og forventninger. Noen reagerer også med å komme inn i en vedvarende syklus med anstrengelse, følelse av mislykkethet, skyldfølelse, soning/bekjennelse, nye anstrengelser, osv. Selvstendigheten blir heller ikke spesielt stort hvis man i tillegg blir møtt med egentlig har du sviktet oss ved din væremåte, men du svikter oss enda mer ved å forlate oss, og det er bare takket være vår kjærlighet til deg at du fortsatt får lov til å være med. Vedvarende lavt selvbilde, resignasjon og depresjon vil kunne være resultatet av dette over tid. Det er også verd å merke seg at barn som har vokst opp i HDG har en tendens til å bevege seg mot ytterpunkter: Enten storhetstenkning fordi man er ”Guds svar til verden” eller det motsatte, et lavt selvbilde. Og andre igjen kan svinge mellom disse to ytterpunktene.

 

Krav om tidlig kontroll over seg selv

Det stilles krav om at barna skal bli tidlig renslige, oppføre seg pent, se pene ut, snakke pent, osv. på et tidspunkt hvor de ikke har den nødvendige modenhet til å kunne håndtere dette på en hensiktsmessig måte. En klassisk psykologisk teori går ut på at for tidlig pottetrening kan føre til en personlighet preget av protest, opposisjon og trass.

 

Spesielle metoder for moralsk oppdragelse

  • Fokus på rask og overfladisk innlæring av etikk og moral, for eksempel ved bruk av Motivering gjennom åndelige trusler og belønninger."Nå blir Jesus lei seg"
    • tilsnakk
    • ”kvasiavtaler” (”ja, da har vi altså blitt enige om at du…….”).
    • teoretiseringer.
    • overfladiske eventyr: (”Og så bestemte den slemme gutten seg for å være snill mot sin mor og far – hva kan vi lære av det?”).
    • referanse til samvittighet, og følelse av skyld og skam som ennå ikke er utviklet.
  • Referanse til hva andre måtte mene.
  • Bagatellisering av ressurser utenfor bevegelsen.
  • Bagatellisering av at barnet trenger å gjøre egne erfaringer og selv også finne ut av rett og galt i samspill med andre barn og voksne.
  • Skepsis og nedvurdering av påvirkning som ikke kan defineres som eksplisitt religiøst påvirkning.
  • Skepsis og nedvurdering av atferd hos barnet som (uten videre) ikke kan settes inn i en religiøs sammenheng.
  • Dramatisering av relativt harmløse handlinger

 

Som et eksempel på dette siste, skal jeg sitere fra tidsskriftet ”Ungdom og Tiden” (5/1966), utgitt av Norsk Luthersk Misjonssamband, s. 8-10, forfatter Bjørg Aasen, der temaet er ”Fusker du?”. Der står det bl.a.:

”Fusk er blitt sammenlignet med en bakterie – en som angriper personligheten. Bakteriene er så små, vi ser dem knapt. Men de er langt fra uskyldige. De formerer seg lett, og trenger snart gjennom til de forskjellige vev. Slik også med den bakterie som kalles fusk. Den første lille uretten synes så uskyldig, du ser den knapt. Du glemmer at bakteriene formerer seg hurtig om de ikke møter motgift. En dag er du kanskje blitt livsfusker. Du ”glemmer” å betale den tieren du lånte i går. Du ”har” virkelig hodepine så du må skulke skolen eller arbeidet en dag. Da er sykdommen farlig, for da har den angrepet de fineste og viktigste organer i ditt sinn. Ikke bare din personlighet er i fare da, men enda mer din sjel. ”Dersom vi sier at vi har samfunn med ham og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten…” (1. Johs. 1,6). Du blir regnet med i kristenflokken som et Guds barn, men vandrer ikke i lyset. Du er blitt en vanefusker, også i ditt forhold til Gud. Den første lille fristelse til fusk som vi ikke står imot, kan føre oss dit.”

(Hele denne artikkelen finner du gjengitt i Vedlegg 2)

 

”Alt” blir åndeliggjort

  • ”Alt” legges i Guds hender fremfor å tenke selv og selv ta ansvar. ”Kjære Gud, gi meg kraft til å stå opp av senga”.
  • Fokus på de gode tegn på at man er i Guds plan /  at man er utvalgt / at man har et nært forhold til Gud.
  • Det å tenke selv, det å være ”vanlig”, og det å gjøre tilfeldige valg anses som mindreverdig. Gud skal trekkes inn i alt og ”alt skal bes over”.
  • Alle viktige handlinger motiveres ut fra at ”Gud forventer det”.
  • Negativ atferd i ”trassalderen” og opprør mot foreldre i puberteten som en naturlig del av ungdommens overgang til voksenrollen oppfattes negativt. Dette gjelder også for andre former for kritikk fra barnet i forhold til de voksne.

 

2.3. FORHOLD TIL FORELDRE OG BEVEGELSEN

Ukritisk involvering i de voksnes verden

  • Barnet blir involvert i bevegelsens visjoner så tidlig som mulig: Guds utvalgte, misjonsoppdrag, osv.
  • Barnet stilles til ansvar for at bevegelsen skal lykkes og for problemer i bevegelsen.
  • Barnet blir tidlig ansvarliggjort for at andre blir / ikke blir medlemmer.
  • Barnet blir ”vist fram” for bevegelsen som bevis på hvor åndelige, flinke og vellykkete foreldrene er. ”Mislykkete” barn får til gjengjeld beskjed om at de er ”en skam for familien”.

 

Kjernefamilien brytes ned

Bevegelsen kan ha en forkynnelse som fokuserer på samhold i kjernefamilien. Men i praksis kan det samtidig legges opp til pseudofamilier der den virkelige ”familien” er bevegelsen og dens ledere. Dette er nødvendig for å ha den nødvendige stabilitet i bevegelsen, som ikke kan leve med kjernefamilier uten enn viss innsyn og kontroll. Ledere kan også omtale seg selv som ”din egentlige far / mor” el. l. Barn kan også stimuleres til opprør mot sine foreldre ved at foreldrene blir utsatt for offentlige ydmykelser. De kan også bli utfordret av ledelsen til å være mer lojale mot dem, og ta avstand fra egne følelsesmessige bindinger til foreldre ved å beskrive foreldrene som umodne, svake, ulydige, osv. Man kan også legge opp til å begrense tiden barna er sammen med sine foreldre, eller å aktivisere foreldrene så mye at de ikke ”orker” å være sammen med barna sine, og dermed legetimere ledelses plikt til å overta ansvaret for barneoppdragelsen. Foreldre kan også gi så mye av sine penger til bevegelsen, at det begrenser deres samvær med barna, og da spesielt i forhold til felles opplevelser som koster penger.

Foreldre og andre voksne som er viktige for barna kan også selv leve et uforutsigbart liv fordi de i liten grad bestemmer over sin hverdag: Ledelsen bestemmer selv aktuelle endringer, og de voksne får på kort varsel pålegg om endringer (”keep your hearts open and your bags packed”). Slike endringer kan dreie seg om nye oppgaver og perioder med utilgjengelighet. En annen uforutsigbar endring kan for eksempel dreie seg om at de voksne plutselig miste status fordi man har syndet og må stå til rette for dette og dermed ”ramler ned” (som i ”stigespillet”). Når de voksnes liv blir uforutsigbart, blir også livet utrygt for barna. En måte for barnet å “overleve” med dette er å bli disossiativ ved f.eks. å innta et ”robotaktig” forhold til sine foreldre, i neste omgang også til mennesker. Denne mekanismen blir særlig virksom i situasjoner der foreldrene av samme grunn også blir disossiative. Den samme mekanismen ser vi også hos mennesker som i barndommen har flyttet mye pga de voksne, og som etter hvert finner ut at det er liten vits i å knytte seg til nye kamerater fordi man ikke orker mer smerte knyttet til det å måtte løsrive seg igjen.

En slik skepsis til det å knytte seg til nye mennesker kan følge en opp i voksen alder.

 

Motsetningsfylte og ”schizofrene” signaler

  • Kjærlighet uttrykkes gjennom krav.
  • Man gir uttrykk for mildhet, vennlighet, gjestfrihet, kjærlighet, respekt, forståelse, prosess og dialog, mens man i praksis er fast, kompromissløs og styrt av sine klare overbevisninger og ferdige svar og løsninger.
  • Man snakker mye om Guds kjærlighet, samtidig som man skremmer med Helvete og fortapelse.
  • Man snakker om en Gud som gir kjærlighet og trygghet og som har forståelse for hvordan vi er skapt, samtidig som man forteller at en syndig handling fort kan føre til fortapelse, for eksempel hvis man skulle være så ”uheldig” å ikke få bekjent en synd før man dør, for eksempel i en ulykke.
  • Det skapes en forventning om at barnet en gang i fremtiden vil kunne bli elsket ”fullt ut” - uten at dette skjer.
  • Formidling av kjærlighet gjennom ord, men ikke gjennom, fysisk kontakt, øyekontakt og formidling av omsorg og respekt i det daglige.
  • Man oppdras til å hjelpe og støtte hverandre, men også til å angi hverandre.
  • Man blir avkrevd å vise lojalitet og tillit til ledelsen samtidig som man uten forvarsel kan bli møtt med kritikk og krav. Fra ledelsens side kan dette noen ganger dreie seg om ”bevisst uforutsigbarhet” fordi man mener at barnet da ikke er i ”forsvarsberedskap” og følgelig er mer påvirkelig. Men resultatet kan på sikt bli en personlighet preget av et overfokus på det å alltid være enig med andre eller alltid gjøre det man tror andre forventer, eller angst for når som helst å bli ”tatt på senga” (og følgelig alltid måtte være ”i beredskap”).
  • Barnet oppmuntres til å forholde seg til ”verden” på en vennlig måte, men samtidig se på den som en fiende, og man skal være sammen med andre barn, men samtidig ikke se på dem som ekte venner, men som ”evangeliseringsobjekter”.
  • Barnet stilles på enkelte områder på valg de ikke er modne til å ta (for eksempel med fokus på ”overgivelse” til bevegelsens visjoner), men på andre områder blir de forhindret i å ta valg de faktisk er modne for (for eksempel evne til å velge kamerater og venner eller det å tenke selvstendig).
  • Man kommer i kryssild mellom foreldre som har ulike meninger om det å være ”med” i bevegelsen, med motsetningsfylte krav om allianser.
  • ”Tillit” blir fremstilt som noe man kan kreve andre, og ikke som noe man selv kan velge på fritt grunnlag (”du må ha tillit til oss”).
  • Man gir uttrykk for å påta seg et totalansvar for barnets utvikling, men viser i praksis manglende, eller redusert, realkompetanse.

Som et eksempel på hvordan det kan være vokse opp i en familie med motsetningsfylte signaler, kan jeg ta følgende sitat fra en anmeldelse av boka ”Bare jeg….en disossiativ forstyrrelse” av Inger Eggen (2008): ”Boken handler om en liten jente der alt ser fint ut utad. Hun har foreldre som sier de elsker henne og ofte minner henne på at hun er heldig som har det så godt. Samtidig får vi innblikk i hva som skjer på innsiden – med en far som er det mennesket som ser henne tydeligst og som samtidig misbruker henne seksuelt, en bror som slår, og en mor som ikke orker å forholde seg”.

 

Et annet eksempel er følgende:

I boka "Psykososial behandling ved psykoser" (Borchrevink et al., 1999) refereres det til et psykoseprosjekt ved Statens Senter for Barne- og ungdomspsykiatri (kap. 2 - Når virkelighet blir uvirkelighet - om stress og sårbarhet hos psykotisk ungdom): ”Det er påfallende overhyppighet i vårt materiale av familier med en uklar livsanskuelse. Det kan dreie seg om filosofiske, religiøse eller private overbevisninger som til stadighet utløser konflikter mellom foreldrene, eller mellom familien og samfunnet (for eksempel skolens normer). Slike samspill kan være med på å forsterke ungdommens vrangforestillinger". Så nevnes det eksempler på slike familier: Kristne miljøer, baptister, Jehovas vitner, fundamentalistisk indremisjonsmiljø, Smiths venner og antroposofien/Steinerskolebevegelsen. Og videre: "Vedvarende uklarheter i livsanskuelse kan virke forvirrende og psykoseinduserende, særlig i familier hvor livsanskuelsen er nært knyttet til foreldrenes egne behov for sterk støtte."

 

2.4. NEGATIVE, UTILSIKTEDE KONSEKVENSER OVER TID

Hvis man tar utgangspunkt i særtrekk ved en aktuell HDG, hva kan da bli de langsiktige konsekvensene? Her er det ingen enkle svar. En HDG har selv sin egen versjon av resultatet, og hevder også å kunne dokumentere dette på mange måter. Men bildet er nok ikke så enkelt. Resultatet blir ikke alltid det som var planlagt, og det er ikke sikkert at HDG selv er klar over mulig negative konsekvenser.

 

Negative konsekvenser av regelstyring

Det finnes mange metoder som HDG kan benytte seg av for at barna kan bidra til å realisere bevegelsens mål. En måte å gjøre dette på er ha et relativt omfattende sett av regler, bestemmelser, lover og normer, som for øvrig blir formidlet både implisitt (”det bare ”er” slik) og eksplisitt (”alle medlemmer må….”). Fordelen med slike systemer er ”orden i rekkene” og at HDG fremstår som en strukturert og forutsigbar bevegelse, noe som særlig er verdifullt for mennesker som blir rekruttert inn i bevegelsen og som har en bakgrunn kjennetegnet av mangel på struktur (for eksempel en ”rotete”, ”ustabil” eller ”kaotisk” oppvekst), og som derfor særlig har behov for den tryggheten en slik struktur kan gi dem. Men det å vokse opp i en HDG har også flere negative sider: Barn trenger å oppleve at det å forholde seg til andre mennesker ikke først og fremst dreier seg om regler, men at det også gis rom for relasjoner, spontanitet, ekthet, improvisering og umiddelbare opplevelser. Ett eksempel hvor dette er viktig dreier seg om relasjonen mellom barn og foreldre: Hvis barnet vokser opp i et hjem der de menneskelige relasjonene i stor grad er regelstyrt, kan det oppstå spørsmål som: Er mine foreldre noe mer enn formidlere av regler, hvem er de egentlig, er de virkelig glad i meg, eller gjør de det de gjør bare fordi de følger reglene og gjennomfører en ”korrekt” barneoppdragelse? Et annet eksempel dreier seg om når barn skal leke med andre barn: Hvis slik lek blir for mye regelstyrt risikerer man at det som er lekens dypere verdier (for eksempel opplevelsen av samarbeid, gjensidig glede, spontanitet, felleskap og kontakt) kan bli borte. Barnet kan altså risikere å vokse opp med for lite gode minner av ekthet i forhold til andre mennesker. For noen barn blir dette en sorg de må leve med resten av livet: Jeg opplevde aldri at jeg som liten egentlig hadde det moro. De voksne bestemte hele tiden hvordan vi skulle være. Andre igjen benekter/fortrenger denne sorgen, samtidig som de selv kan bli en som formidler den samme regelstyringen til neste generasjon, fordi det er den livsformen kjent med. Dette vil gjøre det naturlig for dem å fortsette i HDG også som en voksen, noe også HDG vil være tilfreds med, og se på som et tegn på at det de har gjort har vært riktig. Men personens evne til å kunne forholde seg til andre mennesker på en spontan og ekte måte ble borte på veien. Hvis du fortsatt synes det er vanskelig å se det poenget jeg her vil fram til, kan jeg bruke følgende illustrasjon: ”Regler og bestemmelser for en korrekt gjennomføring av et samleie mellom ektefeller”. Hvor blir det da av gleden og spontaniteten? Det bør samtidig bemerkes at ingen HDG gir ut bøker med en slik tittel. Tittelen vil nok heller være ”Det fullkomne ekteskap”, ”Et samliv som Gud velsigner”, ”Det Gudgitte seksuelle felleskap”, ”Gi alt til hverandre”, el. l. Men når man ser på innholdet, vil man se at det boken i praksis formidler er regelstyring.

 

Kunnskap formidles på områder der man mangler realkompetanse

En grunnleggende antagelse man kan finne i HDG er denne: Fordi man er Guds utvalgte, har man tilegnet seg kunnskap og visdom også på andre områder enn det rent åndelige. Dette gjelder for eksempel i forhold til barneoppdragelse: Det dreier seg da ofte om en leder som tilsynelatende har gjort gode erfaringer med oppdragelse av egne barn, og som på grunnlag av dette formulerer sine ”åndelige prinsipper for barneoppdragelse” som da skal gjelde for alle, med støtte i dertil egnede bibelvers, eller andre åndelige referanser. Eksempler på slike ”sannheter” kan for eksempel være følgende:

  1. Disiplin er en forutsetning for kjærlighet
  2. Barn som ikke gjør det de blir bedt om, er i opprør mot sine foreldre og trenger derfor fysisk avstraffelse
  3. Foreldre skal alltid være forbilder, være åndelig sterke og aldri formidle svakhet overfor sine barn
  4. Gjennom forsakelse og fornektelse får man et godt åndelig liv
  5. Barn lærer mer gjennom undervisning enn ved å finne svar på egen hånd

 

Slik ”klokskap” knyttet til barneoppdragelse har, slik jeg ser det, påført mange barn i HDG mye sorg og lidelse. Men det finnes også kanskje mer komiske eksempler på slik ”klokskap”, og her er et eksempel som ikke er knyttet til barneoppdragelse: På 70 – tallet var jeg selv deltager på en karismatisk sommerleir i Norge. Foredragsholderen hevdet da følgende: ”Alle hunder er besatt av onde ånder, og må derfor aldri opptas som medlem i familier”. Og begrunnelsen var som følger: Når far kommer hjem fra arbeidet, hvem er da den første han hilser på? Jo, familiens hund, og ikke sin kone. På den måten kommer hunden ”mellom” mann og kone. Og siden det er Satan sin hensikt å skape splittelse mellom mennesker, er det også Satan som står bak dette med at hunder kommer mellom familiemedlemmer!” I etterhånd har jeg tenkt på muligheten av at foredragsholderen kanskje kjente til ett, eller flere, eksempler der husets frue klaget over at ”han hilser alltid på hunden først”, og med dette som utgangspunkt ”kokt sammen” en ”åndelig sannhet”. Dette eksemplet er imidlertid mer enn bare en morsom historie: For hva gjør det med et barn hvis det vokser opp med den oppfatningen at alle hunder er besatt av onde ånder?

Et eksempel på hvordan enkelte kan overvurdere sin kompetanse er hvordan enkelte personer kan komme med  "lettvindte svar" (for å bruke et mildt uttrykk!) på hvordan enkelte teologiske forestillinger er patentløsninger på psykiske lidelser, f.eks. depresjon (Se artikkel her).

Her er et eksempel på dette hentet fra et hefte som Navigatørene internasjonalt utgav i 1980, av daværende leder Dough Sparks, og som heter “Hope for the hurting”. Utgangspunktet er formuleringen “A Knife in your heart” – som ser ut til dekke det meste av de problemer som vi mennesker kan ha (s.5). What is the knife in your heart? Maybe it is that you don’t like yourself, you don’t accept the way you are, you wish you were somebody else. Or maybe you feel others don’t like you. Your parents have rejected you. You’re constantly critizied, judged or ridiculed, and you’re having to continue in a difficult relationship. Maybe you have undergone a divorce, and it’s the knife in your heart. Perhaps you are trying to raise childen, and they don’t respect or respond to you. A friend of mine has a teenage son who goes to college but lives at home. He comes home in the wee hours of the morning. They don’t know what he’s doing. This father said to me, “Dough, it’s just like a knife in my heart. I love that kid som much”. Maybe you can’t find work, or you are facing the loss of a job. Or you have a job, but you don’t like what you do and don’t know how to get out of it. You may have lost your husband or wife, your dearest friend on earth, and you’re deeply grieving. Or maybe you, like my wife and I, have to face the trauma of cancer – of daily living with a knife in your heart.

Til alle disse generelle, men også vanlige, problemene presenterer så forfatteren følgende løsning. “Beholding God’s Character”, “Consider Gods purpose”, og “Get the Eternal Perspecive”. Rådene summerer han opp på følgende måte (s.20). Is there a knife in your heart? Seek God with all your heart. Get to know His character, and pray according to His caracter. Rely on the Holy Spirit to fill your heart with His love and His power so you can perseverance. Through perseverance, though it may be for a long time, character will be developed and people will see Christ in you. What’s actually happening in your life is going to resound to the praise, glory and honor of Jesus Christ at His appearing and throughout His eternal reign. Beloved, that is what you are going to share in.

Uten å utdype dette nærmere, vil jeg nok som psykolog i dag si at slike enkle løsninger på «A Knife in your heart» på ingen måte er å anbefale, og at risikoen for det jeg vil kalle for tildekning og forsterkning av problemer klart er til stede.

På Vedlegg 1 følger et eksempel på slik manglende realkompetanse der fysisk avstraffelse av barn legetimeres når man gjør det ”med et smil”.

 

Barnet isoleres eller begrenses i forhold til viktige elementer for personlighetsutvikling.

Dette kan for eksempel ha tilknytning til utfoldelse, lek, rekreasjon, spontanitet, seksuell utvikling, behov for ro og ettertanke, likeverdig samspill med andre barn, og omgang med barn som tenker og som er ”annerledes”.

 

Redusert, eller manglende, sosial kompetanse

  • Fravær av trening i ulike sosiale sammenhenger, hvilket medfører angst for ev. å bryte ut av bevegelsen.
  • Kategorisering og ekskludering av sosiale grupper - ”vi og dem”.
  • Man spiller et ”spill”, lever ”på siden” og kommuniserer gjennom fraser.

 

Utvikling av en ”passiv-avhengig” personlighet

  • Leve gjennom andre / ”fornekte seg selv” - pseudopersonlighet
  • Årsakene og løsningsmulighetene ligger utenfor meg selv

 

Utvikling av en narsissistisk personlighet

(Les mer om temaet her).

Inntrykk fremfor substans. Man roser barnet, eller gir det oppmerksomhet, fortrinnsvis når det gjør, eller sier, det som er ”riktig”

  • Barnet lærer seg å speile seg i lys av bevegelsen
  • En livslang jakt etter de gode opplevelser
  • Det som er nytt er det som teller. Eldre generasjoners erfaring ansees som uinteressant eller farlig
  • Det innpodes en forventning om at barnet selv en gang skal bli en ”profetskikkelse”
  • Foreldre unngår i realiteten fellesskap og gjensidig kontakt med barnet
  • Man legger opp til et ”åndelig turboliv”. Pauser = latskap = synd.
  • Kjernefamiliens kultur er fraværende eller redusert. Det er tilhørigheten til bevegelsen som er avgjørende.

 

Utvikling av personlighetsforstyrrelser og psykiatriske lidelser

Barn som ikke blir møtt med ubetinget kjærlighet, emosjonell næring, tilbud om kontakt, forutsigbarhet og bekreftelser, vil normalt reagere med stress. Over tid kan dette føre til at barnet utvikler en mer alvorlig personlighetsforstyrrelse. For: Barnets møte med sine foreldre forteller barnet hva slags verden barnet er komme inn i. Barnet vil så i neste omgang tilpasse seg denne verden og tilegne seg et system av forsvarsmekanismer og overlevelsesstrategier, som for eksempel ved å gjøre seg ”hard”, generelt være mistenksom i forhold til andre mennesker og ligge i forkant av potensielle trusler ved å kontrollere andre mennesker for å unngå å selv bli kontrollert. Som et forsøk på å ta igjen sin tapte barndom vil også barnet over tid kunne utvikle et ekstremt behov for å bli "sett”, være i sentrum, og bli beundret av andre mennesker. Ettersom omgivelsene normalt vil bestå av mennesker med andre referanser enn det barnet selv har i utgangspunktet, vil omgivelsene lett kunne få problemer med å tilfredsstille barnets krav, og det er duket for samspillsvansker / konflikter, og såkalt ”grensesetting”. Personen blir av andre beskrevet som "vanskelig", "utfordrende", i værste falle "en pest og en plage", i beste fall "en fargeklatt i nærmiljøet". Og personen vil i mer eller mindre grad falle innenfor ulike diagnosekriterier for personlighetsforstyrrelser og psykiatriske lidelser. Dette kan du lese mer om i en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening (Fosse, 2009).

Selv om omsorgssvikt er noe som kan finne sted i alle sammenhenger, mener jeg likevel at det er grunn til å bekymre seg for barn som har vokst opp HDG, når man ser nærmere på HDG sin indre kultur, ambisjoner og menneskesyn. Spesielt er jeg bekymret når barn som reagerer på tidlig omsorgssvikt, og viser dette gjennom ”atferdsvansker”, i neste omgang blir møtt med grensesetting uten nærhet og kontakt. At enkelte "fagfolk" til og med legetimerer en slik praksis gjør ikke problemet mindre.

Det er ingen mindre grunn til å bekymre seg for barn som blir utsatt for ulike former for overgrep, herunder fysiske overgrep /"juling". For barn som utsettes for ulike former for overgrep havner i en risikogruppe for senere utvikling psykotiske forstyrrelser. Dette kan du lese mer om i en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening (Hagen, 2009).

 

Mangel på metakognisjon

HDG kan mangle evne, eller vilje, til å

  • se seg selv og sin egen kulturelle praksis utenfra
  • se at det finnes andre ideologiske alternativer, og at de i en viss forstand også kan ha sin verdi og være likeverdige,
  • se at det finnes andre måter å forstå virkeligheten på
  • se at virkeligheten og tolkning av virkeligheten prinsipielt og logisk sett dreier seg om to forskjellig ting (”jeg tolker ikke Bibelen, jeg vet hva som står der)
  • forstå kritikk ”utenfra”: Når noen ”utenfra” problematiserer det som skjer i bevegelsen, sier man gjerne: ”Dette er en beskrivelse av vår virksomhet som jeg stiller meg uforstående til og som jeg heller ikke kjenner igjen, og det er basert på fordommer, falsk anklager fra avhoppere og folk som ikke kjenner vår kultur fra innsiden”.

Barn som har vokst opp i slike bevegelser vil derfor tenke på den samme måten. Dette er en av grunnene til at barn i slike bevegelser har problemer med å komme seg ut: De kan ofte ha problemer med å ha en tankemessig referanse hvorfra de kan betrakte og evaluere sin egen bevegelse opp mot alternative kulturelle sammenhenger og verdisystemer.

Siden HDG i liten grad reflekterer over sine egne begrensninger og svakheter, blir det også lite fokus på hvordan de kan legge til rette for de som vokser opp i bevegelsen, men som over tid velger å forlate den. Men dette er et alternativ HDG egentlig er fremmed for: For hvordan kan noe i det hele tatt finne på å forlate ”Guds svar til verden?”, med mindre de er ”frafalne” som bare må ta konsekvensene av sine egne valg? Så de som av en eller annen merkelig grunn forlater bevegelsen må finne ut av på egen hånd. Ut over dette risikerer avhoppere å bli møtt med alt fra bagatellisering og likegyldighet til demonisering. Å tenke for eksempel at ”vi er åpne for at Gud vil at du skal slutte hos oss fordi Han har andre planer med deg, og vi ønsker deg lykke til videre”, er i det hele tatt vanskelig i HDG.

 

Forsvarsmekanismene overbelastes                                     

Forsvarsmekanismer som for eksempel fortrengning, benektning, forskyvning, reversering og rasjonalisering er i seg selv hensiktsmessige reaksjoner for å kunne forholde seg til opplevelser i bevegelsen som i første omgang kan være vanskelig å ta inn over seg. Men hvis mengden med inntrykk blir for stort eller overveldende, overbelastes det mentale systemet og faren for mer kroniske psykiske problemer øker.

 

Stagnasjon i kognitiv utvikling

Et tegn på kognitiv modenhet er når et menneske er i stand til å tenke relativistisk og dialektisk, dvs. har evnen til integrere ulike perspektiver i noe man selv kan stå for, og være åpne for å tenke i nye tankebaner, enten det dreier seg om hva som er ”sannhet”, eller hvordan man skal oppfatte seg selv eller andre mennesker. Det samme gjelder evnen til å kunne leve med motsetningsfylte tanker og følelser knyttet til en selv og andre. HDG formidler i stedet ”endelige svar”, og ”klare overbevisninger” og ser på motsetninger som et fremmedelement. Dette hindrer barn i det å selv gå inn i en prosess hvor de reflekterer omkring hva foreldrene mener, hva de eventuelt vil mene, for etter hvert å komme fram til egne standpunkt. Og invitasjoner ”utenfra” på å gå inn i slike prosesser vil bli møtt med usikkerhet, ubehag og motstand. Dette betyr også at barn som har vokst opp i HDG har problemer med å egentlig ”mene noe selv”, ettersom deres fokus er på hva bevegelsen står for og de argumenter de er blitt lært opp til å forsvare ”sannheten” med. Det vil også være både vanskelig og ubehagelig å forholde seg til reflektoriske spørsmål som: Hva mener du? Hvorfor mener du dette? Hvorfor er du enig med bevegelsen? Hvis du, rent hypotetisk, en gang skulle velge å slutte å være med i bevegelsen – hva skulle i så fall være avgjørende for en slik beslutning? Og videre: Hva mener andre som ikke er med i bevegelsen? På hvilke områder er de uenig med deg?, Hvordan begrunner de det? Hva mener du om deres begrunnelse? Hva mener de om dine motargumenter?, Hvordan begrunner de det?, osv. I det hele tatt vil det å forstå andres måte å tenke på - på deres premisser - uten å innta en kritisk holdning, og uten oppleve det som en trussel mot sitt eget ståsted, i seg selv være svært vanskelig.

 

Usunn moralsk utvikling

Mange HDG kjennetegnes av en svart/hvitt tenkning der man gjør klare og kategoriske skiller mellom de som er ”med” og de som ikke er ”med”. Dette kan medføre en tenkning om at de som er ”med” er ”på Guds side”, ”er salvet”, ”er i åpenbaringen”, ”er født av Gud og kan ikke synde”, osv. Dette betyr at de som er ”med” egentlig ikke kan gjøre noe som er galt, i hvert fall ikke i vesentlig grad. Omvendt blir det med de som er utenfor: Det meste av det de gjør er galt, nesten uansett hva det dreier seg om, selv om det skulle dreie seg om en person som fikk Nobels Fredspris, eller for eksempel et uskyldig lite barn. Dette betyr at barn i HDG kan vokse opp med en moralsk forståelse der man ikke nødvendigvis refererer til etikk og moral som gjelder for alle, men hvor det hele koker ned til om man er ”med” eller ikke. Dette betyr også at de som er ”med” i prinsippet kan tillate seg det meste med god samvittighet, og for eksempel følge prinsippet om at ”målet helliger midlet”. Hva gjør dette med et barn som vokser opp i en HDG? Og hva slags menneskesyn utvikler de? De kan bli preget av stereotypier og fordommer. Og de kan bli mer moralsk ”avstumpete” enn folk flest. Dette siste er et paradoks, ettersom medlemmer i HDG selv ofte vil fremstille seg som moralsk overlegne i forhold til befolkningen for øvrig. Slik ”Gott is mit uns” – legitimering av egne umoralske handler er dessverre noe man historisk har sett mange tragiske eksempler på, både i politiske og religiøse sammenhenger.

 

Overgrep

Her dreier det ikke nødvendigvis om bevisste overgrep, snarere om handlinger som springer ut av organisasjonens ideologi og som derfor like gjerne kan beskrives som ”utilsiktede konsekvenser”.

  • Aktiv fysisk mishandling (fysisk tukt) og seksuell mishandling (overgrep fra voksne med fortrengte behov i forhold til ”trøst”, ”kontakt” og seksuelle opplevelser).
  • Passiv fysisk mishandling (barnet blir overlatt til seg selv).
  • Aktiv psykisk mishandling (latterliggjøring, kritikk, krav).
  • Passiv psykisk mishandling (”fraværende” foreldre).

 

Et tenkt eksempel:

Hva kan for eksempel tenkes å skje med et barn vokser opp i en kristen HDG disippelbevegelse (du kan lese mer om slike bevegelser under ”Authoritarian Disipling Tactics” på nettet):

Særtrekk

Intensjon

Mulig negativ konsekvens

 

Bevegelsen oppfatter seg selv som utvalgt av Gud.

Flere skal slutte seg til denne utvelgelsen.

Elitetenkning der man ”takker Gud for at man ikke er som andre kristne”, man ”hever seg”   over andre og ser ned på andre med ”nedlatende storsinn”.

 

Man har som   ambisjon å ”gjøre alle folkeslag til disipler”.

Alle, eller flest mulig, blir disipler.

Man skifter mellom ytterlighetene ”jeg er Guds svar til verden” og ”jeg er ikke noe verd”.

 

Man benytter seg av spesielle veldefinerte og ”effektive” metoder.

Man løser åndelige og mer hverdagslige problemer på en funksjonell og   effektiv måte.

Man preges av   arroganse og metodeformalisme når det gjelder hvordan daglige problemer skal   løses, og får derfor problemer med å fungere i ”andre” sammenhenger.

 

Prinsippe for disippelbygging baserer seg på enkelteksempler fra Bibelen.

Gjør visjonen i Bibelen klarere enn det den i utgangspunktet er.

Metodeformalisme.   Kategorisk tenkning. Uheldige generalisering

 

Ris ham med et smil

(Av Martha Saint Berberian – Hentet fra Logos Journal på 70-tallet)

Et fryktelig skrik i bakgården, fulgt av lyden av et tungt slag, sendte meg ilende ut av kjøkkendøren for å se hva min sønn hadde kommet opp i denne gangen. ”Å, nei, enda en potteplante dyttet ned!” Jeg var sint og frustrert. Hvorfor i all verden insisterte min svigermor på å ha alle disse potteplantene i vår bakgård? Sint kastet jeg potteskårene i søppeldunken, sopet sammen jorda i en haug, og vendt meg så til min tre år gamle sønn.

”Steven”, ropte jeg. ”Hvorfor gjorde du det?” Før han kunne svare, dro jeg ham inn i huset, Idet jeg bet tennene sammen, slo jeg i vei på buksebaken hans inntil det gjorde vondt i handa. Så ga jeg ham noen få, ville slag for godt mål. ”Ut” ropte jeg, ”og du tør bare prøve deg på å knuse noe igjen!” Stevn ynket seg og forsøkte å være hos meg, men jeg dyttet ham vekk. Jeg sa ”ut, jeg vil ikke ha deg her!” Mens tårene rant holdt han på å dra i skjørtet mitt, men jeg var på ingen måte i humør til å vise noe kjærlighet. Han fortjente ikke det. I det minste ikke akkurat da.

Min svigermor hadde sett hele hendelsen med den knuste potta, og hadde hørt på hele straffesesjonen. Moder Berberian er fra ”gamlelandet”. Hun vokste opp i Hellas, men flyttet til Argentina etter krigen. Hun bodde rett ovenfor huset vårt. Etter en liten stund kom hun ned og talte gjennom sprinklene i mitt kjøkkenvindu. ”Martha, hvorfor tukter du ham ikke med et smil?” Jeg var flau over at hun hadde hørt hvordan jeg hadde ropt, men jeg visste ikke hva hun mente. Det å rise et barn i sinne, er det samme som å egge et barn til harme, noe som er strengt forbudt i skriften. Likevel, hvordan skulle jeg rise et uskikkelig barn som nettopp har testet mine nerver til bristepunktet og likevel smile? Jeg mumlet: ”æh” som et kompromiss, og snudde meg vekk. Moder Berberian smilte og gikk tilbake til sitt hus. Den kvelden satt jeg og tenkte over de gangene som min svigermor hadde delt med meg hennes metoder for disiplinering av min mann Sam når han varen liten gutt. I det store og hele så var hennes metoder vellykkede. Men det så ikke ut som jeg hadde de samme resultatene med Steven. Nei, tvert om. Men ”slå ham med et smil”, jeg lo nesten ved tanken på en slik mulighet.

Det tok litt selvovervinnelse før jeg var rede til å forsøke hennes metode. Det var i grunne mye letter å bli sint og gi ham noen ville slag og få det overstått. Likevel så var jeg i ferd med å oppdage at sinne, skrik og ville slag ikke så ut til å forandre hans liv, i det minste ikke til det bedre. I stede, når han oppførte seg galt og så meg komme, så ville han løpe sin vei. Så måtte jeg løpe etter ham, hvilket gjorde meg enda mer sint.

Steven ble etter hvert innesluttet og utilnærmelig. Noen ganger slo jeg ham så hardt at jeg senere var redd for at jeg kunne ha skadet ham. En dag passerte Steven grensen for min tålmodighet. Han hadde tatt tusjpennene fra kontoret og rablet over hele ytterveggen på huset. Jeg var så oppbrakt at da jeg dro ham inn i huset for å gi ham ris, brøt jeg sammen på sengen i tårer. Minn sinn var fylt med tårer og fortvilelse. Tre år gammel hadde Steven faktisk overmannet meg. Jeg hatet nesten min egen sønn. Jeg ønsket å slå ham nådeløst. Jeg følte meg så unyttig. Tre år gammel hadde altså Steven overmannet meg.

Rystende i hikstgråt knelte jeg ved sengen og begrov mitt ansikt i sengeteppet. ”Herre, du sa at du er kjærlighet, vil du være så snill og elske Steven gjennom meg, selv om jeg må straffe ham”. Jeg følte noen dro meg i armen, og en barnslig stemme spurte forsiktig: ”Mamma, gjør det vondt for deg? Ikke gråt mamma! Jeg kysser deg, og så blir du mye bedre”! Jeg tok ham i armene mine mens jeg fortsatt hikstet. ”Stevie, det var din oppførsel som fikk meg til å gråte. Dine kyss vil ikke gjøre meg bedre. Du må forandre deg og bli en ny gutt!” Han så fast på meg med ansiktet helt opp i mitt. Sannheten var i ferd med å synke inn i hans lille sinn. Snart begynte tårene å presse seg fram fra hans blå øyne. Uten juling var han blitt lei seg og gråt. Jeg hadde forstått at en mors bekymrede tårer kunne fremkalle en slik virkning i hennes barn. Det var ikke noe behov for å rise ham den dagen. Situasjonen begynte å forandre seg for Steven og meg. Juling i ukontrollert sinne var på vei ut. Kjærlighet begynte å bli en del av disiplinen. Steven begynte å forandre seg også. Men han hadde fortsatt en lang vei å gå.

En måned senere klatret han opp på en taburett i kjøkkenet og dro en krukke med kaker ned på gulvet. Den ble knust og spredte kaker og biter av krukken over hele kjøkkenet. Han var, forstod jeg nå, ubevisst i ferd med å utfordre og teste min nye holdning til disiplinering. Ganske rolig smilte jeg til ham og ledet ham ved hånden inn på badet, der hvor vi pleide å gi ham ris. Steven spurte håpefullt: ”Mamma, du gir meg ikke ris nå?” Jeg knepte ned overallen hans. ”Vennen min, mamma elsker deg så mye at jeg ikke vil at du skal vokse opp til å bli en slem gutt”. Hans øyne var store, men han nikket og var fullt enig. ”Mamma vil nå gi deg ris så du skal huske å oppføre deg pent neste gang”. Han så tvilende ut, men jeg glimtet et smil til ham igjen og bøyde ham over badekaret. På et minutt hadde alt lynet og tordenen passert. En sår bak for Steven og en mild smerte i min høyre hånd. Jeg var akkurat ferdig med å kneppe overallen hans igjen, da han la seg i mine armer og gråt. Han klemte meg hardt og lovte aldri mer å være slem. Selvfølgelig betød hans ”aldri” hele den dagen, men hans oppfylte i alle fall dette barnslige løftet.

Hans oppførsel bedret seg betraktelig. Åpent opprør var kuet, og hans måte å uttrykke kjærlighet på kom oftere. Han var roligere i kirken, og oppførte seg bedre i hjem når vi var ute på besøk, selv om det fortsatt var enkelte prøvelser.

En søndag nektet han å sitte stille i kirken. Han ville verken tegne med fargeblyanter eller se på sin fortellingsbok. Han insisterte på å snakke høyt, noe som tiltrakk alvorlige blikk fra folk omkring. Jeg smilte til ham, tok ham fast i hånden, og ut gikk vi. Utenfor hørevidde bak en lukket dør, fortalte jeg ham hvorfor jeg måtte gi ham ris. Fikk det overstått og tok ham rett inn på møtet igjen, med tårer og det hele. Hans opprørske ånd var under kontroll igjen.

En dag besøkte Sam og jeg hjemmet til en rik kvinne og vi tok Steven med oss. Da vår vertinne smilte til Steven og ønsket å ta ham i hånden, trakk han seg tilbake og marsjerte av sted med et uskikkelig viktig lite smil. Vertinnen vennligst forandret samtaleemne. Etter et minutts overveielse fulgte jeg Stevie ut døren til hagen. Idet jeg tok min hånd under haken hans, så jeg ham rett inn i øynene. Ganske bestemt ble han bedt om å gå inn i huset og si hallo til vertinnen og ta henne i hånden. Han så skarpt på meg og visste at jeg mente det jeg sa.  Han visste også at dersom han ikke gjorde det, så ville jeg sannsynligvis ta ned buksen hans rett der i hagen og gi ham juling. Han gikk sakte tilbake inn i huset, sa hallo med et rødmende smil, og snart snakket han i vei med vertinnen.

Hemmeligheten, selvfølgelig, til forandringen i Stevens liv – og i mitt – er funnet i dette verset i Ordspråksboken: ”Den som sparer sitt ris hater sin sønn, men den som elsker ham tukter ham tidlig” (Ordspr. 13:24).

Kjærlighet uten disiplin er en rus. Disiplin uten kjærlighet, er barbarisk. Hvorvidt våre proporsjoner er riktige eller ikke, kan lett bli målt ved våre barns oppførsel!

Fusker du?

(”Ungdom og Tiden” (5/1966), utgitt av Norsk Luthersk Misjonssamband, s. 8-10, forfatter Bjørg Aasen)

Turid kikket på klokka igjen. Bare fem minutter til det ringte! Blyantene skrapet i papir rundt omkring henne, og enkelte sukk hørtes i klasserommet. Fire spørsmål var ennå ubesvarte på Turids ark, og hun var heller ikke sikker på de hun hadde besvart. Det føltes som om hun hadde ”jernteppe”. Hun bet i blyanten og forsøkte å huske. Årstallet for den franske revolusjon, hva var nå det? 17….17 hva? Hun visste at Eli, som satt ved siden av henne, hadde svart på det. Om hun bare våget å kikke litt over på hennes ark! Nei, hun våget ikke. 17… åh, nei, knapt to minutter igjen. Turid kastet igjen et fort blikk på Eli. Skal, skal ikke …- Da skoleklokka ringte ut, var svaret om den franske revolusjon fremdeles bare 17    . på Turdis ark. Hun hadde motstått fristelsen.

Kjenner du situasjonen igjen? Enten du går på skole fremdeles eller du har avsluttet skolegangen – du har nok opplevd noe lignende som Turid mer enn en gang. Det så virkelig lurt ut dette med å fuske, du kunne oppnå flere fordeler ved det. For det første ville karakterboka se penere ut neste gang den skulle presenteres hjemme, for det andre ville de andre se på deg som en som var riktig flink, og for det tredje, - du hadde ikke tid til å lese ordentlig på leksa, men ville vise de andre at med en viss porsjon mot og freidighet greide du deg bra likevel. Og så skulle det jo bare være for denne ene gangen!

Men du fikk også noe annet – en dårlig samvittighet. Den varslet om at noe var galt. Derfor kunne du ikke glede deg ordentlig over karakterboka likevel, du kunne ikke se mor og far glad inn i øynene da de roste deg for innsatsen du hadde gjort.

Fusk er ikke noe som er begrenset til skolen og dens arbeid. Også i dagliglivet møter du den, - i hjemmet, på arbeidsplassen, på trikken, når du skal handle, den er der når du ferdes sammen med venner og kamerater og ikke minst når du leter etter en unnskyldning for noe du har liten lyst til å gjøre.

Så galt kan det vel ikke være, sier du kanskje, jeg har i alle fall ikke merket så mye til dette. Vel, la oss da før vi går videre gjøre det klart for oss hva fusk egentlig er. Det er i grunnen et noe vidtfavnende og flytende begrep, men vi kan si det slik at vi fusker når vi gir oss ut for noe vi ikke er, når vi lurer oss unna med falske unnskyldninger eller når vi ”stjeler” fra andre for at vi selv skal komme i et bedre lys.

Vi kan ta noen eksempler for å vis det klarere. Ungdomslederen i bygda di spurte deg om å åpne møtet neste gang. Tja, når skulle det møtet være? – Å, nei, beklager, det var umulig for deg, du var dessverre opptatt den kvelden. Så var du slett ikke opptatt, men frimodigheten sviktet, og du våget ikke å innrømme det.

En annen dag satt du kanskje på bussen for å reise til en bekjent. Du visste at billetten kostet 2 kr., men du tok likevel rolig imot da sjåføren ga deg igjen 4 kr. på en femmer.

Kollegaen på kontoret hadde påtatt seg noe av ditt arbeid for å hjelpe deg, og sjefene var svært godt fornøyd med jobben. Dette her gikk da riktig fint, det kunne kanskje bli tale om lønnsforhøyelse snart. Du tok i mot rosen og nevnte ingen ting om din kollega…

Er dette deg? Du som vil være Guds barn? ”Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, fordi hans sæd blir i ham, og han kan ikke synde, fordi han er født av Gud”. (1. Johs. 3,9) Fusk er synd, også den du vil kalle småfusk.

Fusk er blitt sammenlignet med en bakterie – en som angriper personligheten. Bakteriene er så små, vi ser dem knapt. Men de er langt fra uskyldige. De formerer seg lett, og trenger snart gjennom til de forskjellige vev. Slik også med den bakterie som kalles fusk. Den første lille uretten synes så uskyldig, du ser den knapt. Du glemmer at bakteriene formerer seg hurtig om de ikke møter motgift. En dag er du kanskje blitt livsfusker. Du ”glemmer” å betale den tieren du lånte i går. Du ”har” virkelig hodepine så du må skulke skolen eller arbeidet en dag. Da er sykdommen farlig, for da har den angrepet de fineste og viktigste organer i ditt sinn. Ikke bare din personlighet er i fare da, men enda mer din sjel.

”Dersom vi sier at vi har samfunn med ham og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten…” (1. Johs. 1,6). Du blir regnet med i kristenflokken som et Guds barn, men vandrer ikke i lyset. Du er blitt en vanefusker, også i ditt forhold til Gud. Den første lille fristelse til fusk som vi ikke står imot, kan føre oss dit.

Stans her et øyeblikk og tenk etter. Dårer du deg selv? Har sløvheten fått makten over deg så du ikke ser hvordan fuskbakteriene får herske i deg? Ennå har du tid til å bli legt. Legen heter Jesus Kristus, og gjennom ærlighet og bekjennelse overfor ham får du medisinen, som er tilgivelse og kraft til å leve et nytt liv. La lyset fra Gud få skinne inn i ditt hjerte, og bli værende å vandre i lyset!

 

Bjørg Aasen

 Copyright © 2016 Kjell Totland Psykologtjenester