Hva kjennetegner nyreligiøse bevegleser med destruktive trekk?

(Publisert i Gud, skjebner og maker. En antologi om nyreligiøsitet. Arne Tord Svinall (red.). Institutt for sjelesorg. s. 96-110.)

 

1. INNLEDNING

Fokus for denne artikkelen vil være å identifisere og beskrive det som kan omtales som destruktive trekk ved nyreligiøse bevegelser, altså "medaljens bakside". Jeg vil da omtale sider som i prinsippet kan finnes i alle religiøse bevegelser, men som av ulike årsaker ser ut til å være mer dominerende i nyreligiøse bevegelser enn hos andre. Men at jeg bruker betegnelsen "nyreligiøse bevegelser" fremfor "religiøse bevegelser" betyr ikke nødvendigvis at jeg "fritar" religiøse bevegelser i sin alminnelighet.

Videre vil jeg fokusere på kristne bevegelser, fordi jeg selv har bakgrunn i slike.

Når det gjelder det kristne landskapet her i Norge er mitt inntrykk at destruktive trekk er mest vanlig å finne i to sammenhenger:

  1. Nyreligiøse bevegelser der forsakelse, disiplin, selvfornektelse, bokstavtolkninger og kategoriske prinsipper preger bildet, og som (med noen unntak) har sine røtter i klassisk norsk puritanisme.
  2. Nyreligiøse bevegelser preget av entusiasme, følelsesmessige ytringer, forventninger og optimisme som i det store og hele har sine røtter i USA.

Men som felles trekk er de preget av elitetenkning og autoritære holdinger.

Slik jeg ser det er disse gruppene ekstremversjoner av noe som er vanlig å finne i Norges kristne landskap. Videre kan det se ut som at den andre gruppen har vært en motreaksjon på den første gruppen, men som til gjengjeld har havnet "i en annen grøft".

Men før jeg går videre på dette temaet vil jeg gjerne presisere følgende:

Det finnes ikke noe grunnlag, slik jeg ser det, for å kunne trekke den slutning at nyreligiøse bevegelser generelt påfører mennesker mer problemer enn det de løser. Religiøse bevegelser har alltid eksistert, og kommer også alltid til å eksistere i fremtiden, kort og godt fordi de møter, eller i alle fall gir uttrykk for å møte, behov som mennesker alltid har hatt, har, og i fremtiden kommer til å ha. Hva dreier dette seg i så fall om? Saliba (2003) viser her til hva det 2. Vatikankonsilet sier i forbindelse med en uttalelse om nyreligiøse bevegelser, en uttalelse som, slik jeg ser det, er relevant for religiøse bevegelser i sin alminnelighet. Saliba (s. 230) sier her: "This Vatican document outlines nine main reasons why the new religious movement have spread in contemporay Western Culture: (1) the quest for belonging, (2) the search for answers, (3) the search fo wholeness, (4) the search for cultural identity, (5) the need to be recognized as special, (6) the search for transendence, (7) the need for spiritual guidance, (8) the need of vision, and (9) the need of participation and involvement. According to the document these are genuine needs and aspirations of the human spirit". Uten tvil representer religiøse bevegelser, inkludert nyreligiøse bevegelser, her et tilbud som matcher det mennesker i sin alminnelighet søker etter. Sagt på en annen måte: Bare religiøse bevegelser som på en eller annen måte passer som "hånd i hanske" og der tilbud og etterspørsel passer til hverandre, har livets rett. På den andre siden: Majoriteten av de som slutter seg til spesielt nyreligiøse er der kun i kort tid. F.eks. hevder Levine (1984) at så mange som 90 % av de som blir rekruttert som medlemmer i en nyreligiøs bevegelse i løpet av 2 år har forlatt bevegelsen igjen. Selv om denne undersøkelsen er av eldre dato, kan det likevel være grunn til å stille spørsmål om i hvilken grad det som tilbys fra nyreligiøse bevegelser stemmer med den faktiske virkelighet.

 

2. SEKTBEGREPET

I Norge har vært vanlig å beskrive nyreligiøse bevegelser som "sekter" (Anker-Goli, 1950). Sektgrepet er godt innarbeidet i befolkningen, og har til dels også vært brukt som et faglig begrep. Hva man skal legge i dette begrepet er imidlertid høyst uklart. Her er noen eksempler på ulike måter å oppfatte dette begrepet på:

Tradisjonelt har det dreid seg om teologi. I Norge har vi her en lang kultur på å diskutere hva som skal oppfattes som ”den sunne lære” og hvor grensen går i forhold til sekteriske avvik. Det har videre vært vanlig å definere sekter ut fra graden av avvik fra Kirkens offisielle lære, med f.eks. følgende gradering: 

  1. De rettroende, som aksepterer den lutherske lære.
  2. Frimenigheter/dissentere som avviker læremessig, uten at man av den grunn kaller dem ikke-kristelige.  
  3. Sekter, som nærmer seg grensen, eller har passert grensen for å være ikke-kristelige i sin lære.  
  4. Kulter, som læremessig faller helt utenfor, og som i tillegg har destruktive elementer som isolering, ekstrem persondyrking, overgrep m.m..

Hoekema (1972) fokuserer på sin side mellom ekte sekter og falske sekter ved å hevde at ekte sekter har brutt ut av en moderkirke, men likevel har respekt for denne. Falske sekter derimot, mener han kjennetegnes av at de

  1. overvurderer seg selv,
  2. legger vekt på uvesentligheter og bagatelliserer det som er vesentlig,
  3. fokuserer på perfeksjonisme,
  4. bryter ut fra den historiske kristendom og dens bekjennelse,
  5. har en skriftlig autoritet ut over Bibelen,
  6. avviser læren om rettferdiggjørelse av nåde,
  7. devaluerer Kristus,
  8. hevder at bare organisasjonens medlemmer kan bli frelst
  9. mener at de spiller en helt sentral rolle i "de siste tider".

Andre måter å definere sekter på har vært f.eks.:

  1. En liten gruppe mennesker som lever for seg selv med sine egne sære religiøse interesser.
  2. Grupper preget av autokrati og fundamentalisme
  3. Grupper preget av miljømessig, tankemessig og følelsesmessig kontroll, autokrati, uniformering, perfeksjonisme, karismatisk lederskap, dikotomisk inndeling av mennesker, autoritære holdninger, retorisk dogmatikk, rigiditet, ekstremitet, marginalitet, fundamentalisme, kategorisering og/eller misjonering.
  4. Grupper som bryter med grunnleggende og allment aksepterte prinsipper i vårt samfunn eller FNs menneskerettigheter.
  5. Såkalt "lukkede miljøer".

For min del har jeg gått bort fra å bruke sektbegrepet, av følgende grunner:

  1. Begrepet har en odiøs klang og er laget av "de/oss utenfra" og skaper derfor lett avstand og hindrer dialog.
  2. Det foreligger ingen enighet verken blant fagfolk eller andre hvordan dette begrepet skal defineres.
  3. Det skaper inntrykk av man bare snakker om et fenomen som finnes blant enkelte nyreligiøse bevegelser og ikke blant andre religiøse bevegelser, eller i ikke-religiøse sammenhenger.
  4. Det kan være fristende å "konstruere" en definisjon med utgangspunkt i en konkret religiøs bevegelse man er negativ til, i den hensikt å bruke definisjonen til å "bevise" at bevegelsen er en sekt.
  5. Sektbegrepet er analytisk sett uten særlig verdi. Det er en sosial konstruksjon som i liten eller ingen grad gir noe genuint innblikk i de konkrete mekanismene som ligger til grunn for den enkelte bevegelses utøvelse av sin tro.
  6. Det fører lett til en statisk beskrivelse av konkrete bevegelser og gir ikke rom for at det innen den samme bevegelsen kan være til dels store variasjoner og at bevegelser også kan endre seg over tid.

 

3. HVA ER DET SÅ SOM KJENNETEGNER NYRELIGIØSE BEVEGELER MED DESTRUKTIVE SIDER?

A) Elitetenkning

Religiøs elitetenkning vise seg ved at man mener å ha oppdaget, eller tilegnet seg, en spesiell kunnskap, lære, idé, innsikt, visjon, kompetanse eller åpenbaring. Det å være medlem i gruppen er en forutsetning for å få del i denne ”hemmeligheten”. Dette gjør dem eksklusive i egne øyne. Gruppen ser da på seg selv som representant for det ”eneste gyldige”, den ”overordnede” og ”egentlige” sannhet. Videre utvikles det et klart mål for medlemmene og en plikt til å "nå" andre mennesker.

Konsekvensene av slike perspektiver for medlemmene kan være mange:

  1. Noen legger dette til grunn for hele sin eksistens og alle ens beslutninger.
  2. Noen tar avstand fra sin tidligere sosiale tilhørighet.
  3. Noen ser på denne åpenbaringen og forpliktelsen med glede og entusiasme: Man "vet"noe andre ikke vet, de er utvalgt av Gud selv til å være en sentral aktør i Den Store Frelsesplanen, og er nå blitt en del av løsningen, og ikke problemet, i verden. Og på toppen av det hele kan de se fram til en ubeskrivelig heder og ære i det hinsidige hvis man forplikter seg.
  4. Andre igjen kan, selv om de opplever en viss glede over det de ”vet”, samtidig ha sitt hovedfokus på forpliktelsen og lydigheten mot Gud og opplevde dette som en tung byrde man ikke makter å følge opp, samt ha en vedvarende frykt for fortapelse i det hinsidige, både på egne og andres vegne, hvis man ikke lever i Guds vilje.
  5. Noen fortrenger også egen evne til refleksjon og selvstendig og kritisk tenkning, ved å unngå en hver form for antydning om at den gruppen de tilhører ikke er fullkommen, og har problemer med å forstå at det er et prinsipielt skille mellom virkeligheten og ens egen oppfattelse og tolkning av virkeligheten ("jeg tolke ikke, jeg vet").
  6. Andre religiøse grupper, eller andre mennesker i sin alminnelighet, kan oppfattes som umodne, mindreverdige, uopplyste, avvisende, frafalne, falske, forblindete, djevelske, at de ikke vil ha noe med Gud å gjøre og at de "velter seg i synd", eller man ser ned på dem med overbærenhet og storsinn eller en "stakkars dem" - holdning.

I Norges kristne landskap ser vi at slik elitetenkning har kommet til uttrykk f.eks. ved å skille mellom

  1. de som har fått et personlig kall og/ personlige løfter fra Gud og de som ikke har det,
  2. de som er "disipler" eller "apostler" og de som bare er "vanlige kristne",
  3. de som har Kristus som Herre og de som "bare" har ham som Frelser,
  4. de som har "åndelige" nådegaver og de som bare har "vanlige" nådegaver,
  5. de som er "åndsfylte" og som "lever i seier" og de som ikke opplever en slik "velsignelse",
  6. de som tar Bibelen på alvor og de som ikke gjør det (her florerer det med begreper som, bibeltroende, fundamentalister, konservative, relativister og liberale).
  7. (for noen har nok også skillet mellom prester og lekfolk vært uttrykk for slik elitetenkning)

Og noen av disse "takker  Gud for at de selv ikke er som de andre kristne".

 

B) "Image is everything"

Det er helt avgjørende for slike bevegelser at de gir et godt inntrykk utad, uansett om dette er forankret i realiteter eller ikke.  Det blir derfor viktig at medlemmene lærer seg hvordan de skal formidle til budskap på en positiv og tillitsvekkende måte. Det legges også vekt på å lage informasjonsmateriell som forteller om fremgang, vellykkete prosjekter og tilfredse og entusiastiske medlemmer. Faktiske problemer snakker man bare om etter at de er blitt ordnet opp i. Når det går bra, sier man at det skyldes bevegelsens visjon. Når det går dårlig, skyldes det "menneskelig svikt".

 

C) "En jernhånd i en silkehanske"

Når man samtaler med representanter fra slik bevegelser fremstiller de seg gjerne som åpne, ærlig lyttende og imøtekommende og formidler varme, inkludering, respekt, kjærlighet, ydmykhet og vennlighet. Men når man kommer nær innpå dem og begynner å stille kritiske spørsmål ved selve deres ideologi, kan det skje en form for "personlighetsforvandling" der de fremstår som fundamentalister, lukkete, tilgjorte, manipulerende, og enveiskommuniserende. Også medlemmer i slike bevegelser kan bli møtt med det samme fra personer med lengre "fartstid".

 

D) Plikt og lydighet

Fokuset for medlemmene er først og fremst ”hva Gud har vist oss”. Og ut fra prinsippet om at "hver den som meget er gitt, av ham skal meget kreves" utvikles det en pliktfølelse og lydighet der målet er å nå fleste mulige andre på kortest mulig tid. Hensynet til visjonen og pliktene vil da ha fortrinnsrett på bekostning av hensynet til det enkelte medlem. Det enkelte medlem blir videre definert som en ”brikke” som gjennom en intern opplæringsprosess skal bli et ”redskap” utad. Denne interne opplæringsprosessen er i relativt liten grad differensiert og tilpasset den enkeltes individuelle forutsetninger og utviklingsmuligheter. Det finnes også undersøkelser fra USA som tyder på at medlemmer i "visse” trossamfunn over tid blir mer og mer lik hverandre - og lederen (Hassan s. 59-60).

 

E) Bevegelsens visjon er viktigere enn hensynet til barna

Bevegelsens ambisjon er å realisere sin visjon gjennom sine medlemmer, både voksne og barn. Selv om det snakkes mye om (og praktiseres mye) omsorg internt, er likevel bevegelsens visjon, når alt kommer til alt, det viktigste. Det innebærer at når man kommer i situasjoner der medlemmenes ve og vel antas å komme i veien for bevegelsens målsetning, vil man velge bevegelsens målsetning på bekostning av hensynet til medlemmene – inkludert barna. Et eksempel på dette er når barn i oppveksten blir skilt fra sine foreldre fordi organisasjonen og foreldrene mener at dette faktisk er nødvendig for at foreldrene skal følge et spesielt misjonskall, og at en slik tjeneste, og en slik prioritering, kan forsvares ut fra Bibelen.

 

F) Kunnskap i bevegelsen produseres "på toppen" og formidles "nedover"

Åndelig innsikt, revidering av åndelig kunnskap og normer for atferd formidles fra ledere, og i liten, eller ubetydelig, grad ”nedenfra” eller ”utenfra”. Spesielt gjelder det den type kunnskap som er nødvendig for bevegelsens autonomi, identitet og utvikling

 

G) Reaksjoner på at det ikke gikk som man regnet med fra starten

Etter som man er spesielt utvalgt av Gud, er det en selvfølge at Gud vil velsigne bevegelsen. Men hva skjer når de store forventningene viser seg å ikke innfris?

  1. Man henviser til forhold utenfor bevegelsen som man mener motarbeider bevegelsen. Slik motstand tas da som en bekreftelse på at man står midt oppe i en viktig åndskamp (jfr. 1. Kor. 16,9: . For her er det åpne dører og rike muligheter for meg, og motstanderne er mange).
  2. Man kan begynne å jakte på interne syndebukker: Det kan f.eks. dreie seg om "utro tjenere" og "falske brødre" som man mener har motarbeidet visjonen, eller personer som har ikke har vært tilstrekkelig entusiastiske og som derfor har vært dårlige forbilder for de andre. Slik "intern justis" kan påføre medlemmer store psykiske problemer.
  3. Man presenter "nye åpenbaringer" for å stimulere til fornyet innsats og entusiasme. F.eks. kan man hevde at Gud har ombestemt seg, eller holder velsignelsen tilbake, fordi bevegelsen gjennom sin livsførsel viste seg likevel å ikke være verdig sine oppgaver, eller ved å hevde at Gud nå prøver og herder menigheten, og at det som har skjedd bare er en innledning på de virkelig store åpenbaringene.

 

H) Frykt for å miste noe verdifullt.

I samfunnet vårt gjelder prinsippet om at "jo rikere man er, desto mer er man redd for å miste det man har". Det samme prinsippet gjelder her: Medlemmene i bevegelsen har fått del i en hellig skatt med store opplevelser, åpenbaring og innsikt. Men faren ved å ha opplevd "too much heaven" er at man samtidig utvikler en tilsvarende frykt for å miste dette. Dette kan skape mye stress for det enkelte medlem.

 

I) Konkurranse om hvem som har det beste forholdet til Gud.

Når fokus blir på det å selv være betydningsfull, blir det også viktig for den enkelte å kunne bekrefte både ovenfor en selv og andre at man har et nært forhold til Gud. Man kan si: "Gud har talt til meg", "Gud har vist meg", eller "Gud har åpenbart for meg". Eller: "I den siste tiden har jeg mer forstått dybden i hva nåden innebærer", eller: "Jeg forstår mer og mer hvor hjelpeløs og avhengig jeg er av Gud", eller "I den siste tiden har jeg virkelig merket Guds kraft". Ledelsen kan på sin side komme med eksempler på at de har "et spesielt nært forhold til Gud", eller at Gud utelukkende taler gjennom dem.

 

J) Fokusering på egen vellykkethet.

I en egosentrisk og "vellykket" kultur  passer det dårlig å snakke om "verdslige" sider hos en selv, inkonsekvente holdninger, "nederlag", osv. I stedet fokuserer man på egen åndelig disiplin, f.eks. i forhold til andaktsliv, bibellesing eller evangelisering. Og ledere oppfattes som, og fremstiller seg selv som, "forbilledlige", ev. fullkomne og guddommelige osv.

Samtidig er det viktig at også andre ser dette, f.eks. ved å henvise til at man har "åndelig disiplin", er helhjertet, at man i sitt antrekk gir uttrykk for en rett åndelig innstilling, at man gir uttrykk for å se opp til "de rette" lederne, at man er fortrolig med gruppens interne språk og sier de rette ordene på de rette stedene, eller f.eks. at man har en ektefelle med en åndelig karriere. Dette betyr i praksis at man bygger sin religiøse identitet på "anerkjennende tilbakemeldinger", enten dette kommer naturlig, eller man må seg nødt til å fremprovosere slike tilbakemeldinger. Det betyr også at man velger å forholde seg til konformitetspress: "Du har vel ikke tenkt å skille deg ut, vel?" Men alt dette dreier seg om egosvakhet.

 

K) Dyrking av det åndelige lederskapet.

De som ikke kan skryte av at de er betydningsfulle, vellykkede og disiplinerte eller at de har et nært forhold til Gud, må i stedet nøye seg med å se opp til de som har en slik status, snakke mye om dem, hva de formidler til andre, kjøpe bøkene deres, sitere dem, håpe at de kan "nedlate seg" til å vise en selv oppmerksomhet, osv. Det er heller ikke uvanlig at ledere selv forlanger en slik dyrkning og at de kan benytte seg av ulike former for overgrep og/eller manipulering for at denne dyrkningen skal opprettholdes.

 

L) Overfokusering på målstyring og effektivitet.

Når man har vært så heldig å få åpenbart Guds hemmelige plan, blir det viktig å ikke kaste bort unødvendig tid. Alle ens aktiviteter må bevisst settes inn i en slik sammenheng at de på en logisk måte kan knyttes til det overordnede mål, og den spesielle oppgaven man har fått av Gud. Det betyr at spontanitet, tilfeldigheter, "ferie", "dødsleng", "latskap" og pauser må nedprioriteres eller fjernes. De som ikke går inn på slike premisser forlater elitegruppen å får bare del i "den mindre velsignelsen". Og den som ikke er villig til å være tilstrekkelig programmert og disiplinert kan i verste fall risikere å bli møtt med Guds vrede, fortapelse, ekskludering eller isolasjon.

En annen side ved dette er en fokusering ved det "åndelige" hos mennesket på bekostning av "det hele mennesket". Det å ta hensyn til personers oppvekst og forutsetninger, følelsesmessige, intellektuelle, økonomiske, og sosiale behov og forhold knyttet til familie, venner, fritid, utdannelse, forelskelse, mm., kan trekke oppmerksomheten bort fra "målet". Man får da et system som på kort sikt kan virke effektivt ("det fungerer"), men som på lengre sikt kan påføre mennesker psykiske problemer.

En tredje side ved dette er frykt for ambivalenser", selvmotsigelser og usikkerhet hos en selv og andre. Det gis lite rom for divergerende læremessige oppfatninger og det å være "åpen" og søkende. Fra ledelsens side er det en selvfølge at alle tjener Gud med glede, at alle har felles forståelse av hvordan Gud tenker og hva han lærer, og at de som eventuelt skulle gi uttrykk for noe annet, enten blir "presset" til å tilpasse seg, eller, hvis det ikke hjelper, bli definert som en "opprører" og "forfører".

 

M) Erfaringer og metoder som har virket positivt hos enkelte blir dogmatisert til prinsipper og "lover" som skal gjelde for alle.

Det religiøse livet har mange uttrykksformer. Men i denne sammenhengen er det som regel bare èn utttrykksform som gjelder. Dette kan ha sammenheng med generell mangel på evne til å være reflektert og nyansert. Det kan ha også ha sammenheng med en naturlig entusiasme når "det fungerer". Men det kan også ha sammenheng med et ønske fra ledelsens side om å framheve personer som bruker de "riktige" metodene, og en frykt fra ledelsen for at mangfold og annerledeshet skal skape "uorden", føre til mindre beundring av ledelsen eller at noen "faller fra". 

 

N) Sammenkobling av egenverd med posisjon.

I hierarkiske systemer er det ikke uvanlig å tillegge seg selv en gitt verdi som menneske avhengig av hvor høyt oppe man er i systemet og hvor stort ansvar man har. Dette henger sammen med at man setter likhetstegn mellom egenverd og posisjon. Hierarkiske systemer, i motsetning til "flate" organisasjonsstrukturer, kan derfor virker "som en magnet" på mennesker som har et stort behov for makt og det å "bli sett", dvs. egosvake mennesker som f.eks. har psykopatiske og/eller narsissistiske trekk.

 

O. Autoritære holdninger

Ved siden av elitetenkning kjennetegnes også nyreligiøse bevegelser med destruktive trekk av autoritære holdninger. Poenget her er at bevegelsen har et overordnet mål som man mener bare kan nås ved gjennomføring av en utstrakt ytre kontroll av den enkelte, og ved at bevegelsens visjoner gjennom denne kontrollen blir internalisert hos den enkelte.

Her kan man se mange paralleller i forhold til autoritær barneoppdragelse.

 

a) Målsetning

Barneoppdragelse

 

Religiøse bevegelser

Den voksne har ingen plan ut over det å oppleve "ro-og-fred" (sml. med Kaptein Vom i tegneserien "Knoll og Tott").

 

Man har ingen planer ut over det å opprettholde en tradisjon og å "holde hjulene i gang".

Målet er å bli sett opp til av andre og ha et "godt rykte".

 

Målet er å ha makt, innflytelse og bli beundret, både av ens egne medlemmer og av utenforstående.

Målet er å realisere seg selv gjennom sine barn.

 

 Målet er å realisere sitt kall gjennom menigheten.

Målet er at barnet skal bli mest mulig lik en selv

 

Målet er at medlemmene skal bli mest mulig lik lederen, og hverandre.

 

b) Holdninger 

Barneoppdragelse

 

Religiøse bevegelser

Den voksne har på forhånd bestemt hva barnet skal utvikle seg til.

 

Parolen er: Kom som du er, men bli som oss. Det finnes en generell, konkret målsetning som skal gjelde for alle medlemmer.

Den voksne lar seg styre av pliktfølelse, lover og prinsipper.

 

Det henvises til "Guds kall", Guds lover og formelle og uformelle bestemmelser.

Den voksne er mest opptatt av barnets oppførsel.

 

 

Det fokuseres mest ved det ytre og synlige, bl.a. for å gi et god inntrykk utad. Man benytter seg først og fremst av målbare kriterier for å få bekreftet fremgang og utvikling

Den voksne er lite interessert i samvær med barnet som en verdi i seg selv.

 

Ledelsens samvær med medlemmene betraktes først og fremst som en strategisk handling (investering), og ikke som en verdi i seg selv.

Den voksne er for lite opptatt av de positive mulighetene barnet har i seg selv.

 

Det fokuseres på å fjerne negative hindre hos medlemmene. Det positive tilføres fra trossamfunnet.

Den voksne er lite interessert i barnets følelser og opplevelser.

 

Man er lite interessert i hvordan medlemmene egentlig opplever situasjonen, i hvert fall så lenge de ikke reagerer negativt.

Den voksne viser liten respekt for å la barnet vokse i sin egen takt.

 

 

Det er ledelsen som bestemmer tempoet for utviklingen. Den er gjerne samordnet med utviklingen til de andre medlemmene. Man skal m.a.o. vokse i takt.

Den voksne har problemer med å godta at barnet er underveis i forhold til det å mestre en oppgave, ha en god vane eller fremvise et resultat. Atferdsvansker må lukes bort.

 

Lydighet må oppnås så snart som overhodet mulig. Usikkerhet og tvil betraktes som noe negativt. "Orden i rekkene" er viktig. Store og små negative reaksjoner fra medlemmene blir det reagert strengt på.

 

c) Metoder 

Barneoppdragelse

 

 Religiøse sammenhenger

Den voksne tillater ikke at barnet stiller kritiske spørsmål til barneoppdragelsen.

 

 

Ledelsen har fått sitt kall og sine oppgaver fra Gud. Kritikk av dette "nedenfra" blir derfor en umulighet.

Den voksne snakker fortrinnsvis til barnet og ikke med barnet.

 

Det legges lite opp til dialog. Kommunikasjonen går stort sett i en retning når det gjelder spørsmål omkring etikk og moral.

 

Den voksne bruker sin egen formelle posisjon som referanse. "Husk hvem jeg er". "Den slags skal vi ikke ha noe av i mitt hus".

 

Ledelsens myndighet som er gitt "fra oven" er en vanlig referanse for å opprettholde motivasjonen hos medlemmene.

Den voksne satser mer på frykt og ytre tvang enn samarbeid.

 

Frykt for Guds vrede, fortapelse og ekskludering og isolasjon er vanlige motivasjonsfaktorer.

Bruk av fysisk avstraffelse

 

Bruk av ulike avstraffelsesmetoder, f.eks. offentlig ydmykelse ("gapestokk")

Bruk av konsekvenspedagogikk - barnet får ta følgende av egne negative handlinger

 

Når medlemmet får faktiske problemer blir det medlemmet selv som får ordne opp i det

Man sier man "bare forventer tillit", mens man i realiteten "forlanger lydighet".

 

Man sier man "bare forventer tillit", mens man i realiteten "forlanger lydighet".

 

d) Mulig resultat 

Barneoppdragelse

 

 Religiøse sammenhenger

Barnet utvikler aldri en selvstendig identitet

Medlemmet knytter sin religiøse identitet til sin tilhørighet til bevegelsen

 

Barnet utvikler ikke evnen til refleksjon og det å se en sak ut fra ulike synsvinkler

Medlemmet blir fanget i sine "klare overbevisninger"

 

Barnet får for høye tanker (idyllisering) eller for lave tanker (svartmaling) om seg selv

Medlemmet får for lave, eller høye, tanker om seg selv, både religiøst og personlighetsmessig

 

Depresjon, resignasjon, isolasjon

Depresjon, resignasjon, isolasjon

 

Barnet utvikler en uselvstendig og passiv personlighet

Medlemmet får problemer med å kunne fungere i andre sammenhenger

 

Barnet, som voksen, viderefører sine egne erfaringer til neste generasjon

Medlemmet viderefører sin "religiøse oppdragelse" til nye medlemmer

 

 

4. AVSLUTNING

Slik jeg ser det er elitetenkning og autoritære holdninger uttrykk for et behov hos oss mennesker til å dyrke selv og herske over andre mennesker. Slike holdninger finner man i ikke-religiøse sammenhenger som f.eks. politiske bevegelser, ulike ideelle organisasjoner, fagbevegelser og andre kulturelle grupperinger. I noen religiøse sammenhenger er disse holdningene eksplisitte og satt i system, slik at de destruktive sidene er åpenbare, i alle fall for utenforstående. Men i andre religiøse sammenhenger er det ikke nødvendigvis slik: Holdningene kan være mer tildekte og mer implisitte og ikke nødvendigvis være en del av bevegelsens offisielle ideologi, eller blir bare fremmet av enkeltpersoner med mer eller mindre innflytelse i bevegelsen. Dette gjelder også innenfor Den Norske Kirken og grupper som oppfattes som en del av "det gode selskap". Men om holdningene er åpenbare eller mer tildekte er de uansett destruktive. For "sektene" er det ingen stor katastrofe å bli definert som destruktiv. De har jo uansett meldt seg ut av "verden" og har sin egen kulturelle identitet. Den andre gruppen, derimot, har et problem. De er en del av verden, de ønsker å være der, og har ingen steder å "gjemme seg bort". For denne gruppen blir det derfor i særlig grad viktig å benytte seg av ulike mekanismer for å unngå å bli avslørt.

Her er noen eksempler på slike "tildekningsmekanismer" fra Norges kristne landskap, slik dette kan komme til uttrykk gjennom enkeltmennesker, så vel som bevegelser som befinner seg i "gråsonen".

  1. Man henviser til at man tilhører "det gode selskap", holder fast ved "den sunne lære" og samarbeider med Den Norske Kirken, eller andre store kristne organisasjoner som folk flest har et positivt forhold til.
  2. Man fremstiller seg som beskjeden og "vanlig", men man i virkeligheten "nyter" å være i fokus.
  3. "Kvasi-åpenhet": Man bruker tid på "evaluering", "kritiske debatter" og på å formulere hvor "åpen" man er. Men beslutninger fattes på samme måte som før, og kritiske merknader på sentrale punkter blir i praksis ikke tatt hensyn til.
  4. Man foretar "kosmetiske endringer" uten å endre på de grunnleggende holdningene.
  5. Man bruker mye tid på å lytte til hva andre har å si, og kommentere deres utsagn, men sier lite om hva man selv egentlig står for ("fine kommentarer - har du flere kommentarer?").
  6. Man fokuserer på "kampen mot sektene" fordi ingen da vil mistenke at man selv har destruktive holdninger.
  7. Når sentrale ledere viser mangel på respekt og likeverd, er det denne personen som først og fremst blir skjermet. Vedkommendes handlinger blir bortforklart ved å henvise til arbeidspress, uheldig organisasjonsstruktur, problemer påført fra andre i menigheten, eller utenfra, og bagatellisert ved å henvise til "den gode vilje", talegaver, generell popularitet, lang fartstid og annet.

Samtidig må jeg tilføye at det jeg her beskriver ikke nødvendigvis dreier seg om bevisste holdinger og bevisste strategier. Dessverre er det slik at vi mennesker i begrenset grad er oppmerksom på hva slags holdninger og motiver vi egentlig har, og vi er heller ikke alltid er klar over hva vi faktisk "holder på med". Men uansett er slike religiøse destruktive holdinger med tilhørende "tildekningsmanøvrer" ødeleggende ikke bare for personen selv, men også for "sin neste". Kanskje dette er en problemstilling som vi burde interessere oss mer for i vår kultur.

Det finnes også en del eksempler fra Norge på kristne organisasjoner som i etterpåklokskapens navn har erkjent at de tidligere har hatt hadde såkalte "uheldige sider", noe som selvsagt er prisverdig. Men samtidig har jeg merket meg følgende:

  1. Det fokuseres på at "nu går alt så meget bedre". Med andre ord: Man snakker ikke om at "noe av nissen er fortsatt med på lasset".
  2. Man går sjelden til bunns i den ideologien (dvs. måten de har tolket Bibelen på) som lå til grunn for det som den gang fant sted.
  3. Man fokuserer på unnskyldninger og bagatelliseringer. Her er noen eksempler på slike utsagn:
  1. Jo, vi tenkte nok slik den gangen, og gjorde sikkert en del uheldige ting. Vi var unge og kanskje litt for begeistret for vår sak, men vi gjorde det hele i beste mening.
  2. Det vil være uheldig å ta opp dette nå. Nåværende medlemmer kjenner ikke til vår historie, og det vil kunne skape både forvirring og usikkerhet blant dem om vi skulle begynne å fokusere på dette nå. Dessuten ville det være uheldig om dette skulle komme fram i pressen. Vi vet hvordan pressen liker ”sensasjoner” og historier som fremstiller kristne negativt og hvordan de kan fremstille en sak ensidig. Vi er derfor  bekymret for at en slik "dyneløfting" vil kunne være til skade ikke bare for oss som organisasjon og for vår visjon, men også for den tro vi deler med mange andre mennesker og organisasjoner. Det kan også medføre at mennesker faller fra troen og at søkende hindres i å finne troen. Er det det vi ønsker?
  3. Vi har lært av våre erfaringer og det er derfor ingen grunn til å snakke mer om dette.
  4. De som tenker på tidligere tider har lett for å henge seg opp i det som var negativt, og glemme det som faktisk var positivt.
  5. Tiden leger alle sår.
  6. Vi er ikke ansvarlige for det tidligere ledere satte i gang.
  7. Det var egentlig ikke noe galt med vår ideologi, problemet var datidens ledere.
  8. Det var ikke noe galt med datidens ledere, vi hadde bare en litt for firkantet ideologi.
  9. De som var med den gangen var med frivillig, og vi laget ingen problemer for de som ikke ønsket å være med eller som reagerte på det vi holdt på med, og enhver som har ønsket det har hatt anledning til siden å ta dette opp med oss.
  10. Det vi gjorde den gangen kan kanskje med dagens øyne sees på som galt, men den gangen levde vi i en annen tid og kultur enn det vi gjør nå.
  11. Sett i etterhånd kunne sikkert ting vært håndtert annerledes. Men dette har vi nå heldigvis tatt lærdom av.
  12. Dommen overlater vi til Gud.
  13. Gud tilgir alt, og å tilgi er å glemme.
  14. Det viktigste er å se fremover.

Som et eksempel på en slik MULIG bagatellisering - det er alltid snakk om øynene som ser - vil jeg trekke fram et utsagn fra leder for Guds Lam Kirke i Oslo - Jørn Østby - som sier følgende om en kritisk artikkel om menigheten i "Agenda 3:16": Jørn Øverby beklager at et kristent magasin som agenda 3:16 bruker spalteplass på stridsspørsmål i stedet for å fokusere på det som er de kristnes felles oppgave.

- Vi burde samle oss om å forkynne evangeliet blant unådde mennesker, ikke hisse til stridigheter mellom forskjellige menigheter og kirkesamfunn, sier han. (http://www.agenda316.no/index.php?kat_id=61&art_id=164).

Jeg overlater til leseren å vurdere om dette faktisk er et eksempel på bagatellisering, eller ikke.

 

Og til slutt:

Mye har også vært skrevet om hvordan det oppleves for mennesker å forlate nyreligiøse bevegelser med destruktive trekk (se f.eks. Singer 1979): Disse kan ha det vanskelig nok med overgangen til det å leve utenfor bevegelsen. Men situasjonen er ikke nødvendigvis noe bedre for personer som pga destruktive trekk i menigheten har forlatt kristne bevegelser som er en del av "det gode selskap". For: Forlater man en "sekt" vil dette være relativt lett for omgivelsene å ha forståelse for. Men hvis man forlater "det gode selskap" kan man mistenkes for selv å være "problemet". Og hvis man ikke går aktivt inn i en annen menighet, risikerer man å bli stemplet som "åndelig frafallen". Slike "frafalne" hjemmesittere, er en gruppe mennesker som vår kultur, vi som medmennesker burde bruke mer tid på å møte med kjærlighet, respekt, interesse og omsorg.

 

REFERANSER:

Anker-Goli, S. (1950). Sekter i søkelyset. Bergen: Sambåndets forlag A.S.

Hassan, S. (2000). Releasing the bonds: Empowering people to think for themselves.Sommerville MA, USA: Freedom of mind press.

Hoekema, A.A. (1972). The Four Major Cults. Erdemans Publishing Co. Grand Rapids, Michigan. USA.

Levine, S. (1984). Radical Departures: Dangerous Detours to Growing Up. New York: Hartcourt Brace Javanovich.

Saliba, J. A. (2003). Understanding new religious movements. New York: Altamira press. 2. Ed.

Singer, M. (1979). Coming out of the cultsPsychology today, 12, 72-82.

 

 

Copyright © 2012 Kjell Totland Psykologtjenester