Å bryte med nyreligiøse bevegelser

(Les denne artikkelen på tysk)

 

Hvorfor er det så vanskelig å komme seg ut av enkelte nyreligiøse bevegelser?

Dette ser ut til å være ett relativt hyppig stilt spørsmål fra de som "endelig" kom seg ut, og som i etterhånd ikke kan fatte hvorfor de drøyde så lenge. Som en del av en terapiprosess tror jeg det er viktig å belyse slike spørsmål, og at vedkommende "pasient" finner svar som gjør det lette å komme seg videre i livet. Spørsmålet blir også ofte stilt av "utenforstående" som ikke kan fatte hvordan medlemmene orker å være med i et "slikt" trossamfunn. 

Det er ikke mulig å gi entydige svar på det spørsmålet. For det er mange faktorer som påvirker det svaret:

  1. Ikke to trossamfunn er like.
  2. Alle, eller de fleste, trossamfunn er under stadig forandring.
  3. Et og samme trossamfunn oppfattes ulikt av de som er med.
  4. Trossamfunnet påvirker ikke nødvendigvis medlemmene likt.
  5. De som rekrutteres til trossamfunnet kommer inn med ulik "ballast".
  6. Det finnes like mange grunner til å forbli i et trossamfunn som det finnes medlemmer, og det finnes like mange grunner til å forlate et trossamfunn som det finnes personer som forlater trossamfunnet.
  7. Opplevelsen av å være med kan for eksempel variere med kjønn, alder, hvor lenge man har vært med, om man er rekruttert eller født inn i, med mer.
  8. De som forlater trossamfunnet komme inn i ulike "verdener". Osv.

Likevel ser det for meg ut til å være en del grunner som går igjen, og som samlet kan bidra med å gi både et generelt svar, og også svar i forhold til enkelte som er "gått ut". Listen over grunner er ikke ment å være komplett, og leseren vil sikkert også kunne trekke frem andre grunner enn det jeg har trukket frem.

I presentasjonen av dette teamet vil jeg ta utgangspunkt i hvordan barn som vokser opp i slike trossamfunn knytter seg til trossamfunnet, og hvor vanskelig det kan være å eventuelt forlate trossamfunnet etter hvert som man vokser til. Grunnen til det er at jeg tror at mange av de mekanismene som i sin alminnelighet hindrer mennesker i å forlate et trossamfunn er de samme som knytter barn til det trossamfunnet de har vokst opp i. Denne artikkelen kan derfor både leses som slik overskriften antyder, og hvordan barn som vokser opp i slike trossamfunn knytter seg til trossamfunnet.

 

Om barn og tilknytning til enkelte trossamfunn

I utgangspunktet ønsker (som regel) foreldrene at barnet (/ungdommen) skal ha en livsvarig tilhørighet til trossamfunnet og hele sitt liv identifisere seg med trossamfunnets visjon. Dette nødvendiggjør at trossamfunnet greier å møte barnets behov for grunnleggende trygghet, identitet og tilhørighet, og/eller benytter seg av autoritære teknikker, for - om ikke annet – å kunne kontrollere barnet og dets utvikling. For en del barn vil oppveksten i trossamfunnet virke så naturlig at bruk av ulike kontrollerende teknikker og ulike former for mentale overgrep ikke alltid er nødvendig. Hvis barnet av en eller annen grunn likevel skulle ønske å forlate trossamfunnet, viser det seg at det er mange "krefter" som holder en tilbake. Her er en oversikt over slike "krefter".

 

1. Barnet har sine identifikasjonsobjekter i trossamfunnet.

Når barnet skal finne sin identitet som voksen er det naturlig å bruke de menneskene som det har vært avhengig av og knyttet til i oppveksten, nemlig foreldrene. Det må relativt sterke "krefter" til for et barn å velge en annen grunnleggende livskurs enn sine foreldre, spesielt hvis det i praksis bare dreier seg om to alternativer: Å innordne seg foreldrene og trossamfunnets ideologi, eller å bryte med "alt". I kulturen ellers er det som regel enklere å velge et annet livssyn, eller velge en annen livskurs enn sine foreldre, uten at det behøver å føre til "brudd". I "slike" trossamfunn er det dessuten relativt vanlig at det ligger et strekt formelt og uformelt konformitetspress i retning mot det å være konform.

 

2. Barnet opplever tilhørighet og mestring bare i trossamfunnet.

Barnet har vokst opp med det å fungere bare innenfor trossamfunnets rammer, i forhold til for eksempel verdier, interesser, sosial kompetanse og språk- og begrepsunivers. Der får barnet bekreftelser og "forsterkning" på sine innlærte "åndelige ferdigheter". De ferdigheter som trossamfunnet anser som vesentlige anses som uvesentlige eller uforståelige utenfor trossamfunnet. I kulturen "utenfor" blir derfor barnet på "bortebane" og kan oppleve seg som mer eller mindre utrygt, klosset og mislykket. Med andre ord: Barnet har ikke nødvendig psykisk og sosial kapital til å kunne fungere i andre sammenhenger.

 

3. Barnet opplever sosial status og vennskap bare i trossamfunnet.

Barn har et naturlig behov for å oppleve sosial status og vennskap. "Kodene" for å oppnå dette ligger primært innenfor trossamfunnets eget system.

 

4. Barnet kan realisere seg selv bare gjennom trossamfunnets målsetning.

Trossamfunnet tilbyr en mening med livet som setter trossamfunnet i en nøkkel-posisisjon i forhold til hva "Gud nå i disse siste dager først og fremst vil formidle til verden". Dette blir det kanskje viktigste elementet i den totale "pakken" trossamfunnet har å tilby. 

 

5. Barnet vokser opp med en generell skepsis til (eller angst for) "samfunnet utenfor".

Det er vanlig å definere "de utenfor" som en del av "verden" (dvs. kontrollert av Satan), som åndelig forblindet, at de "velter seg i synd", at de dyrker falske religioner, og at de på ulike måter er "ute etter" trossamfunnet. Barnet blir også advart mot å gå inn i likeverdige relasjoner med "andre" barn og fortrinnsvis definere dem som "misjonsobjekter".

 

6. Barnet har ikke erfaring med å handle ut fra en egen selvstendig tenkning ved spørsmål knyttet til eventuell "utmeldelse".

Erfaringer som kan gi grunnlag for en tankeprosess som kan utvikle seg til tvil, skepsis eller "vantro", vil ha vanskelig for å utvikle seg når omgivelsene ikke gir støtte til en slik prosess. Eget behov for kognitiv resonans kan føre til at man benekter eller omtolker fakta. Og når man vil drøfte tvilsspørsmål med personer man har tillit til og respekt for, risikerer man at prosessen blir "kvalt i fødselen" fordi vedkommende er inhabil fordi vedkommende er innenfor systemet og i utgangspunktet ser det som fordelaktig at man "blir".

 

7. Barnet har ikke utviklet noen alternativ tankemessig plattform der det kritisk kan vurdere det man er med på.

Å stille seg kritisk til sin egen virksomhet eller det man registrerer rundt en selv forutsetter at man har innebygget et verdisystem som gjør det mulig å betrakte dette "utenfra". Slik refleksjon og meta-kognisjon er en ferdighet som barn i "slike" trossamfunn ikke oppmuntres til. Man får ikke signaler om at man forholder seg til en tolkning av virkeligheten. "Slik vi ser det, slik erdet". Slike ego-syntone oppfatninger kan skape et konformitetspress der usikkerhet og tvil får problemer med å utvikle seg (jfr. eventyret om "Keiserens nye klær").

Samtidig viser det seg, interessant nok, at en god del av de voksne som forlater et slikt trossamfunn gjør dette fordi de har opplevd noe i trossamfunnet som har brutt med et grunnleggende verdisystem som de har intakt (for eksempel: "Man dreper ikke uskyldige mennesker", "man begår ikke mentale eller fysiske overgrep mot andre mennesker", "man lyver ikke, selv om det skulle tjene en edlere hensikt eller kollektive interesser", el.l.). 

 

8. Barnet investerer "alt" i tilknytning til trossamfunnet, og vil kvie seg for å gi avkall på denne investeringen.

Dette fenomenet kan for eksempel sammenlignes med en person som har satset "alt" på aksjer som stadig synker i verdi. Under motto som å "ha is i magen", "fra nå av kan det bare gå en vei, nemlig oppover" og lignende velger barnet å fortsette selv om han/hun skulle ha mange gode argumenter på hånden, eller av en eller annen grunn føler en dragning til samfunnet utenfor trossamfunnet (eller kanskje det dreier seg om en kjæreste "utenfor"). Det er også vanlig innenfor trossamfunnet å snakke om at "nå er det like før et gjennombrudd, og at stor ting kommer til å skje" eller lignende.

 

9. Barnet tør ikke være kritiske til sine foreldre, selv når det er i puberteten.

Hvis det i trossamfunnet oppfordres sterkt til lydighet i forhold til foreldre, inkludert trusler om ulike sanksjoner ved ulydighet, ødelegges mulighetene for det "opprøret" i puberteten som ser ut til å være nødvendig for at barnet skal kunne utvikle en sunn og selvstendig identitet. Dette kan føre til en "forsinket pubertet", depresjoner eller andre psykiske problemer.

Sett under ett innebærer alle disse punktene at det skal ganske mye til før f.eks. en tenåring bryter ut av det trossamfunnet han/hun har vokst opp i. Og det kan forklare en del av de mekanismene som ligger til grunn for at voksne mennesker, enten de er vokst opp i trossamfunnet eller bare "rekruttert", føler at de ventet alt for lenge før de brøt ut. Samtidig må vi heller ikke glemme at man i en slik situasjon har lett for å tenke "sort-hvitt", f.eks. ved å svartmale sine tidligere negative erfaringer, og idyllisere sine nåværende, og at man kanskje trenger tid på seg til å betrakte sine gamle og nye erfaringer i et mer nyansert perspektiv.

 

Som et eksempel på hvordan den kan oppleves som vanskelig å forlate religiøse grupper i sin alminnelighet - se //www.hjelpekilden.no/blogg/hvorfor-det-er-vanskeligere-a-forlate  

 

 

Copyright © 2010 Kjell Totland Psykologtjenester