Farsfigurer og nyreligiøse bevegelser

I møte med medlemmer, eller tidligere medlemmer, fra ulike nyreligiøse bevegelser, har jeg ved ca. 10 anledninger registrert at det ser ut til å være sammenheng mellom det man opplevde i forhold til sine foreldre i oppveksten og det at man lot seg rekruttere til en nyreligiøs bevegelse. Jeg skal her komme med et par eksempler på dette:

I noen tilfeller dreier det som at man har kommet fra et hjem med mye kaos og manglende rammer og autoriteter. Man vil derfor, kanskje ubevisst, lengte nettopp etter rammer og autoriteter. Noen finner da dette nyreligiøse bevegelser med guruer og karismatiske ledere som gir klare beskjeder om hvor skapet skulle stå, og som kan lede en gjennom livet. Om dette går ut over fritid og manglende selvstendighet, så er ikke det så nøye, så lenge man har noen som gi en rammer og guiding.

I andre tilfeller er forholdet det motsatte: Man har for eksempel vokst opp med en autoritær far, og kanskje tatt avstand fra dette, samtidig som man lar seg tiltrekke av autoritære bevegelser. Man skulle kanskje tro at man har lært av sine erfaringer, men likevel skjer det motsatte. Hvordan er dette mulig? Finnes det noen forklaring på dette paradokset? Jeg tror det finnes måter å forklare dette på, selv om jeg ikke tror at slike forklaringer er fullstendige. Men jeg vil her trekke frem fem forhold som jeg tror er viktig, og som også kan gå litt over i hverandre:

  1. En forklaring dreier seg om vaner: Mennesket evne, og vilje, til å endre sine vaner, er ofte sterk. Å gjøre endringer vil for mange få såpass store konsekvenser at man foretrekker "den minste motstands vei" - å fortsette som før, fremfor å utsette seg selv for et "kultursjokk". Dette innebærer at vi har en tendens til å foretrekke kulturer som har mange likhetstrekk med den kulturen vi selv har vokst opp i, selv om vi samtidig har tatt avstand fra den. "Det er slik jeg er vant til å leve, tross alt". Man har vokst opp i en autoritær kultur, og foretrekker å leve i en autoritær kultur.
  2. En annen forklaring dreier seg om idyllisering og bekvemmelighet: Erfaringene fra oppveksten har vært både positive og negative. Det negative kan f.eks. ha vært at man har følt seg krenket, ensom, at man i for liten grad har fått utviklet sin positive sider, at man har fått et dårlig selvbilde, og at man i sin alminnelighet ble passivisert. Men det hadde kanskje også sine fordeler: Man slapp å tenke selv, ta ansvar for sitt liv, fundere så mye over hva som sant og usant og riktig og galt, og man kjente en glede ved å kunne beundre og se opp til et annet menneske. Her kan ens eget behov og bevegelsens tilbud passe inn i hverandre som "en hånd i en hanske". Den autoritære bevegelsen fokuserte kanskje mer på "vi skal ta vare på deg" enn på "vi skal bestemme over deg", i hvert fall i første omgang. Dermed virket heller ikke den autoritære stilen spesielt avskrekkende. Og når man først var kommet innenfor, og opplever det positive fellesskapet, det meningsfulle livet, og at "det skjer noe", fikk man kanskje en tendens til å bagatellisere de negative sidene, etter hvert som de dukket opp, fordi dette skaper mest harmoni og stabilitet for sin egen del.
  3. En tredje forklaring dreier seg om å overleve: Det er et engelsk uttrykk som heter. "If you can't beat them, join them". I dette ligger: Hvis du ser at du ikke er sterkere enn din motstandere, så er det bedre å slutte seg til dem enn å fortsette å kjempe. Denne overlevelsesstrategien er kjent fra politiske arenaer og i krig mellom nasjoner. I denne sammenhengen betyr det følgende: Hvis du føler at du ikke lenger er i stand til å kjempe imot en farsautoritet, kan du velge å underkaste deg, og da kanskje mer enn det som farsautoriteten egentlig krever. Med et slikt utgangspunkt er du mer enn velkommen inn i autoritære bevegelser.
  4. En fjerde forklaring dreier seg om hevn: Og da snakker vi om en autoritær oppdragelse hvor man også er traumatisert, dvs. at man har fått en eller annen form for psykisk skade pga en ekstrem stress-situasjon, samtidig som man er blitt forhindret fra å bearbeide disse opplevelsene. Dette kan f.eks. dreie seg om barn som i sin oppvekst blir ydmyket og fornedret, samtidig som de forventes å elske og å respektere de personene som gjør dette mot dem og på ingen måte får lov til å gi uttrykk for sin smerte. Siden barn er avhengige av og prisgitt sine foreldre, lærer de å se seg selv gjennom den voksnes øyne, de lærer å forakte den smerte de har stengt bort i seg selv og velger derfor å idealisere foreldrene. Dette medfører at de senere i livet vil ha behov for å søke (ev. også skape) autoritære systemer der de kan leve ut den foreldrerollen som de beundrer og ser opp til. I sin bok Am Anfang war Erziehung (på norsk: "I begynnelsen fra oppdragelsen") gir den sveitsiske psykoanalytiker Alice Miller et ekstremt eksempel på hva dette kan føre til ved å trekke sammenligninger mellom den ekstremt autoritære oppdragelsen som Adolf Hitler ble utsatt for og hans egen ekstremt autoritære livsstil. Dette kan du lese mer om herDet er den samme mekanismen som gjør at barn som utsettes for seksuelle overgrep har en tendens til å selv bli overgripere som voksne, og det faktum at såkalte "barnesoldater" blir de beste krigere og voldsmenn når de selv først blir utsatt for vold og overgrep. 
  5. En femte forklaring dreier seg om makt, trygghet og modell-læring: Barnet kan i sin barndom ha vært utsatt for maktovergrep, der hensikten kan ha vært å gjøre barnet lydig, føyelig og underdanig, og gi den voksne etterlengtet trygghet og kontroll. Det som barnet derimot sitter igjen med er dette: Livet dreier seg korte trekk om å ha makt og dominans for at man skal kunne føle seg trygg. Barnet velger da å bruke de voksne som modell ved å benytte seg av de samme mekanismene som den voksne, og vil søke mot systemer der det er legitimt å bruke slike metoder.

Barn kan, etter hvert som de vokser til, reagere ulikt på en autoritær barneoppdragelse, noen går til ytterpunktene og havner i samme eller motsatt grøft, men andre finner mer konstruktive løsninger, avhengig av en rekke andre faktorer som f.eks. andre modeller enn autoritære foreldre, egen evne til refleksjon, og evne og vilje til å "komme seg videre".

Selv husker jeg fra min egen utdannelse med stor respekt en psykolog - Karen Horney (http://webspace.ship.edu/cgboer/horney.html) - som mente at mennesker som er i en nevrotisk konflikt med andre mennesker kan ha et nevrotisk behov for å (1) alliere seg med den man er i konflikt med (moving toward people), (2) opponere mot den man er i konflikt med (moving aganist people), eller (3) ta avstand fra den man er i konflikt med (moving away from people). I denne sammenhengen kan dette for eksempel dreie seg om at man som en reaksjon på egen autoritær barneoppdragelse kan reagere med å (1) underkaste seg et nytt autoritært system, (2) opponere mot alle autoritære tendenser, eller (3) isolere seg fra andre mennesker.

 

 

Copyright © 2012 Kjell Totland Psykologtjenester