Jehovas vitner og mental helse

ET KORT RESYMÉ

På verdensbasis finnes det en del empiriske studier som har fokusert på den mentale helsen til Jehovas vitner (Rylander (1946), Pescor (1949), von Janner (1963), Spencer (1975), Montague (1977)), også omtalt av Bergman (1992). De omtalte undersøkelsene antyder at medlemmer av Jehovas vitner flere psykiske problemer enn folk flest, men undersøkelsene har mangler som gjør at de ikke kan brukes til å trekke slike generelle slutninger om Jehovas vitner verken i Norge eller i andre land, fordi: 

  1. Det er uklart om de undersøkte gruppene er representative for et større utvalg av Jehovas vitner, dvs. om de tilfredsstiller kravet til tilfeldig utvalg.
  2. Noen ganger er det et uklart skille mellom nevroser og psykoser.
  3. Nesten alle undersøkelser er foretatt utenfor Norden.
  4. De fleste undersøkelsene er av eldre dato.
  5. Det kan ikke utelukkes at et personlig engasjement hos forskere kan ha påvirket konklusjonene.

Penton (1985, s.292), hevder at Jehovas vitner lever under et høyt psykologisk press, at dette presset fører til at mange Jehovas vitner lider av mental sykdom, men at det ikke er så vanlig som det Pescor (1949), von Janner (1963), Spencer (1975) og Montague (1977) sier.

I Norge er det foretatt to undersøkelser (Wilting, 1992; Furuli, 2001) i de samme menighetene, men med svært ulike konklusjoner. Se mer om dette lenger ned.

En annen problemstilling som forskere har diskutert dreier seg om årsaken til det som Jehovas vitner evt. har av psykiske problemer, om det f.eks. skyldes arvemessige eller andre forutsetninger særtrekk hos de som rekrutteres, eller om det f.eks. har noe med JV sin kultur og forkynnelse å gjøre.

En studie av Weishaupt & Stensland (1997) av 20 ex-vitner viste en markert bedring i forhold til følelsesmessige problemer etter at de forlot Jehovas vitner, noe som indikerte at det Jehovas vitner har av problemer ikke først og fremst dreier seg om problemer de har uavhengig av medlemskapet.

Men det foreligger alt for lite forskning til at man har noen mulighet til å trekke noen generelle konklusjoner i den ene eller andre retningen i forhold til slike spørsmål.

For øvrig kan det nevnes at Bergman (1992, s. 227) ut fra sin kliniske praksis hevder at det er relativt større innslag av psykiske problemer hos Jehovas vitner der bare den ene av foreldrene var aktiv Jehovas vitner, i motsetning til der begge var aktive Jehovas vitner.

Dette kan kanskje sees i sammenheng med det som omtales i forbindelse med en undersøkelse av norsk ungdom med psykoseproblemer (Borchgrevink et al., 1993). Det er en påfallende overhyppighet i vårt materiale av familier med en uklar livsanskuelse. Det kan dreie seg om filosofiske, religiøse eller private overbevisninger som til stadighet utløser konflikter mellom foreldrene, eller mellom familien og samfunnet rundt (f.eks. skolens normer). Slike samspill kan være med på å forsterke ungdommens vrangforestillinger (s. 37). Og videre: Vedvarende uklarheter i livsanskuelse kan virke forvirrende og psykoseinduserende, særlig i familier hvor livsanskuelsen er nært knyttet til foreldrenes egne behov for sterk støtte (s.38). Jehovas vitner er her en av flere religiøse miljøer som det da refereres til.

En grunn til at enkelte medlemmer og tidligere medlemmer interesserer seg for dette temaet (med omfang av psykiske problemer hos medlemmer av Jehovas vitner), ser ut til å være at man mener å kunne bruke slik informasjon til å legitimere, eller ikke-legitimere Jehovas vitner som organisasjon. Argumentasjonen til medlemmer blir da for eksempel: ”Det at vi har færre psykiske problemer viser at vi tror på noe som fører til et sunt og godt liv”, eventuelt at det brukes som et argument for at det de tror på er sant. Argumentasjonen til tidligere medlemmer blir da tilsvarende omvendt.

Det interessante med eksemplene ovenfor med ”uklar livsanskuelse” der ikke begge foreldre er Jehovas vitner, er at dette kan brukes som et argument for ”begge leirer”: ”Ja, der ser vi hva som skjer når ikke begge ektefeller vil være trofaste vitner for Jehova” eller ”ja, der ser vi hva som skjer når den ene ektefeller fortsatt er bundet til organisasjonen”.

Denne type argumentasjon henger også sammen med en underliggende antagelse om at ”det som er sant er sunt”.

Det ser også ut til å være en tendens at tidligere medlemmer fokuserer på trekk ved Selskapet Vakttårnets kultur og lære når det fokuseres på medlemmenes psykiske problemer mens Selskapet Vakttårnet har lite fokus på slike årsaksforklaringer. Og dette dreier seg i grunnen om å fremføre argumenter for at man selv har rett, og motparten har feil, mht om det Selskapet Vakttårnet forkynner er rett eller ikke.

 

EN MER OMFATTENDE KOMMENTAR

Det å drive forskning på Jehovas vitner er ingen enkel sak, og det er flere grunner til dette:

  1. Konklusjoner basert på enkeltkasus, anekdoter og "vitnesbyrd" (se f.eks. Scott, 1993), har liten verdi ut over det å illustrere påstander eller konklusjoner.
  2. Fram til i dag finnes det omtrent ingen kontrollerte undersøkelser av Jehovas vitner etter prinsippet om tilfeldig utvalg. Dette innebærer at en instans "utenfra" får tilgang til en oversikt over alle Jehovas vitner og så selv foretar et tilfeldig utplukk av denne gruppen. Poenget er at dette utplukket skal være mest mulig representativt for hele gruppen. Jo større dette tilfeldige utvalget er, desto sikrere blir man når man skal si noe generelt om hele gruppen. Beckfords sosiologiske undersøkelse fra 1975 innfridde dette kravet.
  3. Selskapet Vakttårnet har selv hevdet at "sannheten" noen ganger må sjules for "verden", hvis dette er til det beste for organisasjonen: Mens det å komme med ondsinnete løgner er klart fordømt i Bibelen, betyr ikke dette at en person er pliktig til å røpe opplysninger til mennesker som ikke har noen rett til disse. Jesus Kristus ga dette råd: "Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke perler for svin; de vil bare trampe dem ned, vende seg mot dere og rive dere i stykker" (Matteus 7:6). Det er derfor Jesus ved visse anledninger avholdt seg fra å gi full informasjon eller direkte svar på visse spørsmål, som, hvis han hadde gjort det, ville kunne gjort unødig skade (Oversatt fra "Aid To Bible Understanding" (1971) s. 1.061). Dette kan kanskje sees på som en parallell til det som skjer i dagens Nord-Korea, som har sine grunner for å ønsker å fremstille sitt folk som "et lykkelig folk". Når man da spør en fra Nord-Korea om han er lykkelig (eller fornøyd med livet sitt) eller ikke, og han/sier at han/hun er lykkelig, vet vi ikke om personen faktisk mener det, eller om vedkommende ikke tør å si sin mening, eller bare kommer med et fasit-svar uten egentlig å kjenner etter og tenke gjennom om man egentlig er lykkelig eller ikke.
  4. Mot Selskapet Vakttårnet og Jehovas vitner kan det innvendes at de har et habilitetsproblem, fordi det ligger i deres interesse at bevegelsen skal gi et mest mulig positivt bilde utad.
  5. Ex-vitner kan også ha et habilitetsproblem fordi deres negative erfaringer kan gi dem et for unyansert syn på Jehovas vitner (Andreassen (1994)). Omvendt hevder mange ex-vitner at nettopp de, pga. deres egne opplevelser, har de rette forutsetninger for å kunne si hva Selskapet Vakttårnet og Jehovas vitner egentlig står for.
  6. Det finnes også eksempler på at representanter for Jehovas vitner hevder at tidligere medlemmer av Jehovas vitner som fremstår som forskere i virkeligheten er drevet av en form for vendetta, og følgelig "finner" de negative konklusjoner som de leter etter. Et eksempel på dette er Furuli et al. (2001) sin omtale av Jerry Bergman.
  7. Noen forskere mener at dersom man skal forstå ulike typer av grupper (samfunn, kulturer etc.) må man forstå dem fra innsiden, ut fra deres egne oppfatninger av seg selv. Undersøkelsen til Beckford (1975) ser ut til å ivareta dette hensynet. Feilkilden ved slike undersøkelser er at organisasjonen og det enkelte medlem kan ha en grunn til å "idyllisere" virksomheten, eller at de pga. "fortrengning" egentlig ikke "ser" hvordan de har det. I så fall blir informasjoner fra behandlere viktig. Men de er opptatt av behandling og ikke det å samle inn objektive data som kan lede fram til generelle konklusjoner om et trossamfunn.
  8. Når det gjelder Beckford har han vokst opp i Jehovas vitner. Etter å ha forlatt bevegelsen studerte han til embedseksamen i psykologi, og har siden brukt det meste av sitt liv til forskning og terapi omkring denne bevegelsen. Man kan på den ene siden hevde at hans oppvekst  pr. def. gjør ham inhabil som forsker. Men man kan også hevde at kombinasjonen egen opplevelse og senere utdanning gir et gunstig utgangspunkt for seriøse studier fordi man sitter med førstehånds kunnskaper.

 

Vitenskaplige undersøkelser:

Dessverre er det gjort lite forskning på omfang (og type) av psykiske problemer hos Jehovas vitner.

Den mest omfattende undersøkelsen her i Skandinavia ble utført så langt tilbake som for 66 år siden av Rylander (1946). På oppdrag av den svenske regjering foretok Rylander en medisinsk og mental undersøkelse blant personer som var blitt fengslet p.g.a. militærnektelse. Bakgrunnen for undersøkelsen var å prøve å finne svar på hvorfor fengselsstraff i så liten grad førte til at militærnektere "ombestemte" seg. Undersøkelsen bestod av en ½ dags standardisert individuell psykiatrisk medisinsk og psykiatrisk undersøkelse av hver enkelt militærnekter. Av 136 personer fant man at 126 var Jehovas vitner. Gjennomgående ble personene i denne gruppen beskrevet slik: De var sterkt fokusert på deres organisasjon og et nært forestående Harmageddon. Deres holdning til andre var preget av lite sensitivitet og strenge krav. De viste lite omsorg ut over det å motivere andre for medlemskap. De fant det meningsløst å bidra til å forandre en verden som var kontrollert av Satan og som var dømt til undergang. 75 av vitnene sa de ikke hadde noen interesser ut over Jehovas vitner, og 50 sa at de utelukkende hadde kontakt med Jehovas vitner. De som tidligere hadde vært engasjert i ulike sosiale aktiviteter, fagforeningsarbeid, hobbyer m.m., hadde måtte gi opp dette. Ca. 30 oppga at de var med på "sekulære" aktiviteter, og hadde hobbyer m.m. i den grad de hadde tid til dette. For de aller fleste var dette av sporadisk karakter.

Rylander sier videre følgende (s. 110): Man kan inte undgå att gripas av beundran inför desse människor, om man ser bort från deras besynnerlige idévärld. Deras villighet och deras förmåga att offra allt för sin tro och lida för denna är helt enkelt imponerande. Deras arbetsuppgift är värken lätt eller behagelig. De mötas av medlidsamma leenden, skämt eller otidigheter. "Inte skulle man stå ut med det här, om man inte fick vara med i Riket", som en heltidstjänare sade mig. Rylander registrerte at mange hadde måttet skifte arbeidsplass fire-fem ganger, og han konkluderte med at dette delvis var et resultat av "ustabile personligheter" og delvis skyldtes problemer med å fungere i samfunnet. Mange i utvalget hadde nevrotiske symptomer, spesielt generell utilfredshet, angst, skyldfølelse og søvnproblemer. 40 % ble vurdert som "normale personlighetstyper", og av de resterende 60 % var 30 % definert som psykopater, 22 % som mentalt retarderte, 3 % som psykisk syke, og 5 % som hjerneskadde (alt dette etter datidens begreper og kriterier). Ved vurderingen av mentale avvik tok man utgangspunkt i klassiske psykopatologiske kriterier, uten hensyn til om deres ideer som sådan kunne virke "syke". Mye av forklaringen til det store omfanget av psykiatriske lidelser mener Rylander å kunne finne i bakgrunnen til de som var blitt Jehovas vitner: Brister i de undersöktas uppväkstmiljø förekommer alltså i anmarkningsvärd utsträckning" (s. 109). Han mente også at organisasjonens lære ga en forklaring på de problemene de hadde, noe som virket positivt inn på deres totale livssituasjon: "En almänt verkande psykologisk faktor torde vara att den betydelseslöshet och tomhet som präglat levnadsloppet hos många av de undersökta, efter en uppväxttid i torftiga eller olyckliga förhållanden avløses av den strålande vissheten att bliva föregångsmän, ledare. Deras eget liv har fått mening och mål. Deras mindervärdskänslor ha fått full kompensatio" (s. 111). Deres omvendelse var for øvrig lite "ekstatisk" og utviklet seg over lengre tid som et resultat av de studiene de gjorde med organisasjonen.

Undersøkelsen til Rylander antyder at Jehovas vitner hadde et relativt stort innslag av psykiske problemer, som hovedsakelig kunne forklares ut fra deres bakgrunn før de ble Jehovas vitner. Undersøkelsen fokuserer for øvrig på personer som ikke har vokst opp som et Jehovas Vitne. Det hevdes også av enkelte (Beckford 1972, Penton 1985) at denne undersøkelsen ble utført på et tidspunkt da Jehovas vitner i relativt stor grad ble rekruttert blant fattige mennesker og blant mennesker med psykiske problemer og sosial lavstatus (Cohn 1955, Bergman 1985).

Hvorvidt denne undersøkelsen kan si noe generelt om (mannlige) Jehovas vitner i Sverige på den tiden er et annet spørsmål. En slik konklusjon forutsetter at alle (mannlige) Jehovas vitner ved vernepliktig alder blir militærnektere, noe som ikke dokumentert vitenskapelig (men Selskapet Vakttårnet hevder selv at så er tilfelle).

Bergman (1992, s. 38-56) henviser også til Rylanders undersøkelse, samt til flere andre, som jeg her skal referere:

 

Pescor (1949)

Pescor undersøkte i USA 177 fengslede militærnektere, og fant da at 7 % var psykotiske, 4 % hadde andre psykiske problemer og ca. 1/4 ble vurdert til å være sosialt utilpasset. I tillegg ble 25 % vurdert som seksuelt umodne, 4 % hadde fysiske avvik, 3 % ble vurdert til å ha "unormale familietilknytninger", 1 % hadde personlighetsforstyrrelser med psykopatiske trekk og 1 % var evnesvak. Det ble ikke opplyst om noen hadde flere lidelser samtidig. Praktisk talt alle Jehovas vitner greide å tilpasse seg fengselslivet, og bare 2 % fungerte dårlig arbeidsmessig.

 

Janner (1963)

Janner undersøkte i Sveits 100 tilfeldig utvalgte personer som var fengslet p.g.a. militærnekting. 85 % av disse var Jehovas vitner. Om disse vitnene sier Janner (i Bergmans oversettelse  s. 43-44) følgende: "A significant level experienced an abnormally high level of fear anxiety, were severely introverted, and diagnosed as loners or severely neurotic". Imidlertid foretok ikke Janner noen statistisk sammenligning av omfanget av mentale lidelser i gruppen fengslede personer og normalpopulasjonen ellers.

 

Spencer (1975)

Spencer undersøkte samtlige innlagte psykiatriske pasienter i Vestre Australia over en periode på 3 år. Av disse 7.546 hevdet 50 personer at de var Jehovas vitner (tallet 50 er her høyst usikkert fordi man ikke vet om alle som var Jehovas vitner faktisk bekreftet dette; det kan f.eks. ikke utelukkes at man er redd for at menigheten skal finne ut at man er innlagt på et psykiatrisk sykehus). Med tilgang på opplysninger om antall Jehovas vitner og antall innbyggere i samme region ble det mulig å sammenligne psykiatriske lidelser hos Jehovas vitner med normalpopulasjonen. For hele gruppen av diagnosekategorier var innslaget i normalpopulasjonen 2.54 %, hos Jehovas vitner 4.17 %. For paranoid schizofreni var verdiene henholdsvis 0.38 % og 1.4 %, og for nevroser var verdiene 0.39 % og 0.76 %. Dessverre oppgis ikke signifikansverdier, men tallmaterialet antyder at Jehovas vitner spesielt hadde større innslag av paranoid schizofreni (ca. 4 X). Når det gjelder Spencers undersøkelse, mener Bergman (s. 41-43) at den reelle forskjellen er større, av følgende grunner:

  1. Jehovas vitner er generelt mer negative til psykiatriske sykehus enn folk i sin alminnelighet, og kvier seg i det lengste for en eventuell innleggelse.
  2. Spencer måtte basere seg på personenes egne utsagn. Bergmans erfaring er at Jehovas vitner som tvangsinnlegges pga. psykiske problemer, har en tendens til ikke å vedkjenne seg sitt medlemskap, i det de f.eks. kan oppgi "protestant" eller "ingen" som sin religion, dette ut ifra angsten for at medlemskapet skal kobles til deres problemer, eller fordi de tar hensyn til organisasjonens "gode navn og rykte", eller fordi de er overbevist om at det ikke er noe galt med Jehovas vitner som organisasjon (mange Jehovas vitner har i flg. Bergman en "I'm not okay, you're okay" - innstilling til sin egen organisasjon, noe som kan være både kronisk og invalidiserende).
  3. Jones (1985, s.113-123) har følgende innvendinger mot undersøkelsen til Spencer: Viktige demografiske opplysninger mangler om aldersfordeling, sosio-økonomisk status og ekteskapelig status. Hvis slike faktorer ikke var jevnt fordelt i gruppen kunne slike forhold forklare det høye tallet på schizofreni-innslag. Dessuten var bare 50 Jehovas vitner med i undersøkelsen. Jones mener for øvrig at Spencer i utgangspunktet var negativ til Jehovas vitner ("religiously biased").
  4. Bergman (1992, s. 64-67) kritiserer igjen Jones: Jones mangler formell kompetanse som forsker. Det foreligger ingen opplysninger om at Spencer var forutinntatt. De 50 som var med var ikke noe utvalg, det var den totale gruppen av de som innfridde utvelgelses-kriteriene (Jehovas vitner + "innlagt"), og når bare 0,2 av befolkningen (Australia) er Jehovas vitner, kan man ikke forvente å få noen større gruppe.
  5. Overfor Bergman kan man kritisere at mangel på formell kompetanse i seg selv ikke behøver å være kritikkverdig. Det avgjørende er på hvilket grunnlag man trekker slutninger ut fra en undersøkelse, og hvordan undersøkelsen ble utført. Og om han hadde annen relevant høyere utdannelse opplyser Bergman ikke noe om.

 

Montague (1977)

Montague, som hadde tilsyn med innleggelse på offentlige og private mentalsykehus i Ohio (USA) i perioden 1972-86, konkluderte ut fra en undersøkelse av 102 innlagte Jehovas vitner følgende (1977, s. 139): "The mental illness rate of J.W.'s is approximately 10 to 16 times higher than the rate for the general non-Witness population, and that.....about 10% of the publishers (full members) in the average congregation are in serious need of professional help, even though any Witnesses are able to hide this fact quite well".

Slik undersøkelsen blir omtalt av Bergman (1992 s.54) vet vi imidlertid ikke om de 102 Jehovas vitner var et tilfeldig eller selektivt utvalg.

 

MacDonald & Luckett (1983)

MacDonald & Luckett (1983) undersøkte en gruppe på 7.050 pasienter ved et psykiatrisk sykehus i Midtvesten (USA). De fant at: "Psychoses were dominated by sects" (s.19). Gruppen "sekter" inkluderte her "Kristen Vitenskap", "Jehovas vitner", "Mormonere" og "Adventister". Bergman hevder her at andre undersøkelser har vist at de andre trossamfunnene har lavere innslag av mentale lidelser enn normalpopulasjonen, noe han hevder indikerer at det var gruppen av Jehovas vitner som hovedsakelig var ansvarlig for det store innslaget av psykotiske pasienter.

Et problem er imidlertid at begrepet "mentale lidelser" ikke uten videre kan sidestilles med "psykoser".

 

Kasuistiske studier:

  1. Køppl (1985) konkluderte i en doktoravhandling basert på kasuistiske studier at Jehovas vitner har større innslag av mentale problemer enn normalpopulasjonen. 
  2. Amerikanske psykologer som har vært involvert i barnefordelingssaker i USA, har bl.a. uttrykt bekymring for den mentale belastningen det er for et Jehovas vitnebarn f.eks. å vokse opp som en avviker i skolens miljø (se f.eks. Ward (1988), s. 22). I USA har for øvrig barnefordelingssaker vært et "hett" tema for barn der bare den ene av foreldrene er Jehovas vitner.

 

Studier omkring alkoholisme og Jehovas vitne-medlemskap:

Bergman refererer her ingen systematiske studier. Men han henviser til Watters (1992) som hevder at alkoholisme er et større problem hos Jehovas vitner enn mentale lidelser.  Spesielt har problemet visstnok vært stort hos personer med lederverv. Gruss (1983, s. 295) hevder også at Selskapet Vakttårnet sentralt har en innarbeidet drikkekultur. Selskapet Vakttårnet har for øvrig vist en økende interesse for dette temaet ut fra en ikke-dømmende holdning og oppmuntret sine medlemmer til å søke hjelp med dette problemet blant profesjonelle utenfor Jehovas vitner (Våkn opp! og Awake! 22.5.92).

 

Konklusjon:

Disse undersøkelsene gir ingen entydig konklusjon på omfang (eller type) av psykiatriske lidelser hos Jehovas vitner. Bergmans egen konklusjon er at "A scientific literature review found that the rate of mental illness among Jehovah's Witnesses is considerably above average "(Bergman, 1992). Men undersøkelsene inneholder flere metodiske svakheter: Det er uklart om de undersøkte gruppene er representative (ved å ta utgangspunkt i 18-årige mannlige militærnektere). Det er også et problem at man "sammenligner epler og pærer", ved å se på nevroser og psykoser under ett. Penton (1985) s.292 hevder at konklusjonene til Pescor, Janner, Spencer og Montague er overdrevne, dessverre uten å begrunne dette. Strengt tatt mener også jeg at bare undersøkelser etter prinsippet om tilfeldig utvalg er objektive nok for å kunne trekke den slags slutninger. Og for alle de aktuelle undersøkelsene går det an å stille spørsmål om det virkelig er slik at de undersøkte grupper virkelig er representative for hele populasjonen av Jehovas vitner. Undersøkelsene er dessuten foretatt i andre land enn Norge, og de aktuelle undersøkelsene er av eldre dato.

Men hvis det var mulig å dokumentere at Jehovas vitner f.eks. har flere psykiske problemer enn folk flest, vil det neste spørsmålet bli "hvorfor?": Skyldes det særtrekk hos de som rekrutteres eller som vokser opp i miljøet (arv/miljø), eller er det forhold ved deres forkynnelse og virksomhet som kan forklare det? Her ligger det potensielt sette mye spennende forskning.  

En studie av Weishaupt & Stensland (1997) av 20 ex-vitner viste en markert bedring i forhold til følelsesmessige problemer etter at de forlot Jehovas vitner. Dette indikerte at det Jehovas vitner har av problemer ikke først og fremst dreier seg om problemer de har uavhengig av medlemskap.

Disse undersøkelsene er også kommentert av personer som selv er tilknyttet Jehovas vitner (Furuli et al. 2001), som også påpeker metodiske svakheter ved undersøkelse til Rylander, Pescor, Janner og Spencer. De hevder også at disse har trukket forhastede slutninger omkring omfanget av mentale lidelser fordi de selv har hatt en negativ holdning til Jehovas vitner. De sier også at Sirnes (1965, s.66) trekker feilaktige konklusjoner ut fra undersøkelsen til Rylander ved å for eksempel si følgende: ”Det finnes i vårt land en rekke mindre, fanatiske sekter som sikkert kan ha en uheldig mentalhygienisk innflytelse, slik som Jehovas vitner, ”Smiths venner,……”. 

I Norge har det vært foretatt to empiriske undersøkelser, begge utført av aktive vitner, men med høyst forskjellig konklusjon. I første omgang foretok Wilting, før han gitt ut som vitne en undersøkelse (omtalt i Wilting 1993) i to menigheter i Telemark der han sier "Da jeg laget en liste over alle medlemmene i menigheten, kom det for dagen at omtrent 70 % hadde større eller mindre psykiske problemer. Over 50 % av menighetens medlemmer brukte 'nervetabletter" eller anti-depressiva. Flere hadde også hatt langvarig psykiatrisk behandling, og tre av dem hadde gjort et mislykket selvmordsforsøk (s. 149).

I neste omgang foretok Furuli (2001) en ny undersøkelse i de samme to menighetene, der 73 av de 94 medlemmene ble intervjuet (og de øvrige 21 vurdert av deres tilsynsmenn). Resultatet ble da noe helt annet: 2 personer (2 %) var blitt behandlet på psykiatrisk institusjon eller fått diagnosen schizofreni/psykose, 1 person (1 %) hadde for en kortere tid vært sterkt deprimert eller ikke klart å mestre daglige gjøremål av psykiske årsaker, mens 2 personer (2 % - de samme to som nevnt tidligere) regelmessig brukte medikamenter mot psykisk stress. Tilsvarende tall ved en undersøkelse blant 615 medlemmer der 74 medlemmer (12 %) ble intervjuet og de øvrige 541 ble vurdert av deres tilsynsmenn i 8 andre menigheter var henholdsvis 5 (0,8 %), 24 (de 5 innbefattet) (3,9 %) og 40 (6,5 %). Konklusjonen til Furuli et al. er dermed at omfanget av psykiatriske lidelser er mindre hos medlemmene av Jehovas vitner enn i befolkningen ellers. Samtidig sier de at den andre undersøkelsen har begrenset verdi fordi bare 12 % ble intervjuet, og ingen ble bedt om å avgi skriftlige svar. Samtidig mener de at undersøkelsen har en viss troverdighet fordi det ikke var noen grunn til at medlemmer skulle underrapportere om eventuelle psykiske problemer. Som de selv sier (s. 126): ”Imidlertid er det normalt et godt og fortrolig forhold mellom en menighets tilsynsmenn og de enkelte medlemmer, og hvis noen har problemer, er det vanlig at de henvender seg til tilsynsmennene”.

Det man kan innvende mot den andre undersøkelsen til Furuli et al. er for det første, som de selv sier, at bare 12 % ble spurt, hvilket gir et for dårlig grunnlag til å trekke generelle slutninger. Dessuten kommer det ikke fram data om hvorvidt utvalget er et tilfeldig utvalgt (randomisert).

Den første undersøkelsen er desto mer interessant, når to aktive medlemmer kommer fram til så vidt forskjellige resultater i den sammen menigheten, noe som jeg mener understreker viktigheten av at slike undersøkelser bør foretas av nøytrale utenforstående fagfolk. Det understreker også viktigheten av bruk av randomiserte utvalg og anonymiserte besvarelser.

Det er også viktig at slike undersøkelser gjennomføres av fagpersoner som vitnene, og representantene for disse, selv kan ha tillit til, slik f.eks. Furuli åpenbart har i forhold til Hege Ringnes og hennes studie av religiøs omvendelse hos Jehovas vitner (Ringnes, 1997), en studie som Furuli beskriver som et pionerprosjekt. Og videre: "Hun kom som en nøytral observatør og fikk i følge henne selv tilgang til alle de opplysninger hun ønsket" (noe også Ringnes bekrefter i sin bok).

Men hva som kan være den faktiske årsaken til at de to undersøkelsene i den samme menigheten kom fram til så vidt forskjellige konklusjoner, blir umulig å ta stilling til. Det blir ren spekulasjon.

Hvordan forholder Selskapet Vakttårnet seg til påstander om at Jehovas vitner i sin alminnelighet har flere psykiske problemer enn hos andre?

Selskapet Vakttårnet har reagert på flere måter:

  1. De har benektet at Jehovas vitner har mer psykiske problemer enn andre mennesker. "Jehovah's people are the happiest people in the world. We have less need for a psychiatrist than anyone else ("Awake" 8.3.60)". I 1978 kom det fram et mer nyansert syn på dette: "In most ways Jehovah's Witnesses are like everyone else. They have their problems - economic, physical, emotional. They make mistakes at times, for they are not perfect, or inspired or infallible". ("Jehovah's Witnesses in the Twentieth Century" (1978) s. 3).  Senere skriver de følgende: “The incoparabale ‘peace of God’ is an unusual tranquility enjoyed by Jehovah’s dedicated servants even in the most trying situations.... We are not overwhelmed by anxiety, for we know that Jehovah makes all of his faithful people ‘dwell in security’ (WT 1994 s.22). I VT 1.5.97 (s.23) hevder de også at "de sendebud som forkynner Guds fred, er de lykkeligste mennesker på jorden i dag".
  2. De har sagt seg enige i påstanden, men samtidig forklart det på en måte som ikke stiller Jehovas vitner i noe kompromitterende lys: De har for eksempel hevdet at det å være et vitne innebærer mer "stress", fordi det bare er Jehovas vitner som forstår hva et nært forestående Harmageddon innebærer. Ved en anledning har de f.eks. gitt følgende bilde på hvordan det er å leve som et Jehovas vitne: "Det er som om vi befinner oss i en liten robåt på en strid elv og blir dratt i retning av fossen. For å avverge katastrofen må vi ro iherdig mot den sterke strømmen. Det virker kanskje ikke som om det går særlig framover, men så lenge vi fortsetter å anstrenge oss kraftig, kommer vi ikke til å gå utfor fossen og bli drept" (VT 1.12.90 s. 17). Selskapet Vakttårnets egen kommentar til dette bildet er omtrent slik: "Slik må man faktisk leve for å kunne overleve Harmageddon, og vi har det, i alle fall i det lange løp, bedre enn verden som intetanende og bekymringsløst driver mot fossen".
  3. En annen stressfaktor i flg. Selskapet Vakttårnet er den forfølgelse som de noen ganger er blitt utsatt for, noe som er godt dokumentert.
  4. De har også hevdet at Jehovas vitner med mentale problemer ikke er "riktige" medlemmer, dvs. at de ikke fullt ut vil følge Jehova og hans organisasjon, eller at de har problemer med prioriteringen. Her er et eksempel på en slik tenkning hentet fra VT 15.10.91 s. 22: "Jeg er så trist og motløs", klaget Mary. Den kristne kvinnen tenkte på sine kristne forpliktelser og tilføyde: "Jeg vet om flere venner som føler seg utbrent. Jeg føler meg trett og presset. Vær så snill å hjelpe meg til å forstå hvorfor" - Føler du deg presset? Er du kanskje så sliten at du ikke klarer å ta hånd om dine teokratiske oppgaver så godt som du ønsker? Føler du noen ganger at den kristne tjeneste er en tung byrde, en for tung byrde? Bibelen gjør det klart at Jehova ikke krever det urimelige av oss. På lignende måte sa Jesus til sine etterfølgere: "Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild av sinn og ydmyk av hjerte, og dere skal finne ny styrke for deres sjeler. For mitt åk er skånsomt, og min byrde er lett".
  5. Hvis årsaken ikke ligger i Selskapet Vakttårnets krav, hva mener så Selskapet Vakttårnet er årsaken? Her er ett svar fra samme artikkel: "Ta for eksempel verdslig arbeid. I mange land kan en kristen være nødt til å ha lange arbeidsdager på grunn av de økonomiske forhold. Men ofte tar folk på seg mer arbeid utelukkende for å komme seg frem i verden eller for å skaffe seg luksusartikler" (VT 15.10.91 s. 22).
  6. En lignende begrunnelse er påstanden om at mentale problemer er en konsekvens av at ikke alle i familien er lojale mot Jehovas organisasjon. Bergman hevder også ut fra sin kliniske praksis at det er relativt større innslag av psykiske problemer hos Jehovas vitner der bare den ene av foreldrene er aktiv Jehovas vitner, i motsetning til der begge var aktive Jehovas vitner (Bergman 1992, s. 227). Men som kjent er kliniske erfaringer lite egnet for å trekke vitenskapelige konklusjoner.
  7. I flg. Penton (1985, s.288) har også Selskapet Vakttårnet brukt som argument at de rekrutterer mange mennesker med alkoholproblemer, stoffproblemer, og personer med store sosiale og psykiske problemer, men at det å bli et Jehovas Vitne faktisk er til hjelp for disse (Awake! 22.12.76 s.8-12). Rylanders undersøkelse så ut til å bekrefte dette, mens undersøkelsen til Weishaupt & Stensland (1997) på ex-vitner tyder på det motsatte.
  8. De har stilt spørsmål ved forskernes motiver og habilitet (f.eks. at forskerne er ute etter å sverte Jehovas vitner, eller at det dreier seg om ex-vitner som skal "hevne" seg).
  9. De har ignorert problemet.
  10. De henviser til at respekten for Jehova er overordnet eventuelle negative konsekvenser, og at slike eventuelle sammenhenger må betraktes som et "nødvendig onde" ut fra tanken om at sannhet uansett er overordnet sunnhet.
  11. De henviser til at de ofte får positiv eller nøytral omtale i seriøse publikasjoner (eks. "The U.S. Catholic, Jan. 1979, s. 29-34), og at det finnes en undersøkelse som kommer til motsatt konklusjon (Jones 1985), en undersøkelse som Bergman (1992, 2.62-65) hevder er misvisende.

Motstand mot vitenskapelige studier av Selskapet Vakttårnet og Jehovas vitner kan skyldes flere forhold:

  1. For det første er det viktig for Jehovas vitner at de fremstår som en religiøs bevegelse med et godt omdømme. F.eks. hevder Rylander i sin undersøkelse at Jehovas vitner hadde en tendens til å unngå temaer knyttet til egne psykiske problemer: "Vidare är att märka att Jehovas Vittnen i regel ytterst ogärna vilja framträda som nervösa eller psykiskt egendomliga på nogot vis" (Rylander 1946 s. 112).
  2. For det andre kan det være at de tolker undersøkelsene som om de skulle implisere at årsaken utelukkende finnes i bevegelsens forkynnelse og virksomhet. Sannsynligvis er dette en medvirkende faktor av ukjent størrelsesorden. Bergman (1992) refererer til kasuistiske observasjoner som indikerer at Jehovas vitner rekrutterer medlemmer med større innslag av mentale problemer enn i normalbefolkningen ellers (Moxon 1921:96, Oakley 1978:1, Allison 1967, Groves 1930). Singer (1979, s. 75) hevder at også moderne sekter rekrutterer en gruppe mennesker som har mer psykiske problemer enn normalbefolkningen. Hun henviser her til en undersøkelse av Marc Galanter et al. ved Albert Einstein College of Medicine som konkluderer med at 39 % av en gruppe undersøkte sekt-medlemmer hadde alvorlige mentale problemer før de ble sekt-medlemmer (nærmere referanser mangler). På den annen side hevder Munters (1973, 1977) at Jehovas vitner sjelden rekrutterer personer med åpenbare psykotiske trekk, fordi de innledende bibelstudier og omvendelsesritualer sorterer ut denne gruppen, som oppfattes som "demonbesatte".

En alternativ forklaring på forskjellen mellom vitner og ikke-vitner kan være "genetisk disposisjon", dvs. at personer med visse typer særtrekk har større "overlevelsesevne" i Jehovas vitner enn andre mennesker, men dette er selvsagt ren spekulasjon.

Genetikk trekkes også inn som en viktig årsak av C.Thornton (Ph.D), referert innledningsvis i Bergman (1992) s. 8. Thornton er enig med Bergman i at psykosomatiske lidelser og nevrotisk depresjon blant Jehovas vitner for en stor del skyldes miljøet, men mener (i motsetning til Bergman) at arv spiller en vesentlig rolle i forhold til psykoser og alkoholisme blant Jehovas vitner. Thornton sier videre (s. 8): "Nonethless I share Dr. Bergmans concerns. The tragedy as I see it is the total ignorance among the congregational "elders" in the Watchtower hierarcy regardning the etiology and treatment of mental conditions. This ignorance can have devastating impact on someone suffering such problems. JW members stand a good chance of committing suicide or becoming cronically and permanently impaired as a result of the improper treatment they receive".

 

NÅR EN KRISTEN RAMMES AV PSYKISKE LIDELSER

Historisk sett har Selskapet Vakttårnet hatt et restriktivt syn på psykiatere og psykologer og deres kompetanse, noe som framkommer av følgende tre sitater:

 

Watchtower 15.01.1952 s. 53:

So we must shun the false guides of men and their false religions, babbling psychologists, wordy psychiatrist and polluted politicians, all of which have built up such tremendous reputaions as colossal failures. Look at the messes they have made, know them by their rotten fruits, reject them for their fruits.

 

Våkn Opp! 08.06.1960 s. 21-22:

Når en kristen stiller spørsmålet: "Bør en kristen henvende seg til en psykiatriker?", så kan det sies at han minst i nittini av hundre tilfeller bør henvende seg til en eller annen moden kristen (...).

Når et Jehovas vitne oppsøker en psykiatriker, vil psykiatrikeren ofte forsøke å få vedkommende til å tro at vanskelighetene skyldes vedkommendes religion, og de overser fullstendig at Jehovas vitner er de mennesker som har funnet seg best til rette, og som er det mest lykkeligste og mest tilfredse folk på jorden.

Når en kristen er plaget av en mental forstyrrelse eller av problemer av følelsesmessig art, er det ofte fordi han ikke har søkt samkvem med sine brødre i den nye verdens samfunn. På en selvopptatt måte lar han tankene dreie seg om sine egne problemer, ....

Det man trenger, er snarere en moden kristen som man kan betro seg til, og som er levende interessert i ens ve og vel, og som ikke viker tilbake for å komme med nødvendige irettesettelser eller råd, slik at en kan bli helbredet. 

 

Awake! 22.08.1975 s. 25:

Is the turning of people from the clergy to the psychiatrists a healthy phenomenon? No, for it really is a case of jumping from the frying pan into the fire. They are worse off than they were before... That they are not the ones to go to for help when one is depressed and beset with all manner of problems is to be seen from the fact that suicides among them are twice as frequent as among the population in general... what is needed at such times is not worldly psychiatrists who may wholly ignore the change that the truth and God's holy spirit have made in one's life and who know nothing of their power to help one put on a new Christian personality. Rather, what is needed at such times is a mature Christian in whom one has confidence and who is vitally interested in one's welfare and who will not shrink back from administering needed reproof or counsel so that one may get healed.

Siden den gang har Selskapet Vakttårnet hatt et mer moderat syn på psykiske lidelser og hvordan deres medlemmer bør forholde seg til dette:

 

Vakttårnet 15.10.1988, s. 25-29:

I første omgang sier de at psykiske lidelser er et vanlig fenomen, og at alle, også vitnene, kan ha psykiske lidelser:

Eksperter på mental helse sier at muligens hver femte amerikaner har en eller annen psykisk lidelse. Ifølge Verdens helseorganisasjon kan det i utviklingslandene være så mange som 40 millioner som er rammet av mentale sykdommer, og som ikke får behandling. Man har til og med oppdaget at psykiske problemer også forekommer blant innbyggerne på de paradisiske Stillehavsøyene.

Det bør derfor ikke overraske oss at enkelte kristne i vår tid får mentale eller følelsesmessige problemer, alt fra lette former for angst og nedtrykthet til alvorlige sykdommer, for eksempel dyp depresjon, manisk-depressiv psykose, fobier og schizofreni. Noen hadde slike problemer før de ble Jehovas vitner, mens andre er blitt rammet av slike lidelser når de er kommet opp i årene.

Videre sier de at det å studere Guds ord kan være til hjelp, men ikke er noen garanti, mot psykiske vansker: Dette hjelper uten tvil en kristen til å bevare sin følelsesmessige og mentale likevekt, men det gjør ham ikke immun overfor psykiske problemer.

Når det gjelder årsaker til psykiske lidelser, nevner de følgende forhold:

1. Fysiske årsaker. Eksempel: En som får hallusinasjoner pga overdreven bruk av alkohol.

2. Psykisk press/stress.

Eksempler:

  1. Bare det å forsøke å bevare sin moralske renhet og sin kristne personlighet i disse vanskelige tider kan forårsake stress. (2. Timoteus 3: 1—5)
  2. Fordi de er blitt voldtatt eller misbrukt seksuelt.
  3. Fordi de har levd et umoralsk liv eller misbrukt narkotika før de ble kristne.

3. Andre forhold:

Har han opplevd en personlig tragedie eller spesielt stressende omstendigheter, kanskje mistet arbeidet eller mistet en av sine kjære, med den følge at han midlertidig er blitt brakt ut av likevekt? (Forkynneren 7: 7, NW) Er han nedtrykt på grunn av ensomhet og har bare behov for litt trøst? (1. Tessaloniker 5: 14, EN) Eller kan det være at vedkommende er bekymret fordi han på en eller annen måte kommer til kort?

Hva de eldste kan gjøre:

De eldste er opptatt av å passe på hele den hjord som er betrodd dem — også dem som har følelsesmessige plager. (1. Peter 5: 2; Jesaja 32: 1, 2. De er riktignok ikke leger, og de kan ikke helbrede de sykdommer enkelte av deres medtroende lider av, like lite som apostelen Paulus kunne helbrede Epafroditus for hans fysiske sykdom og påfølgende depresjon. (Filipperne 2: 25—29) Men de kan ofte gjøre mye for å hjelpe og oppmuntre dem ved å vise oppriktig interesse og medfølelse. — 1. Peter 3: 8.

Eksempler:

  1. Passende veiledning og en forsikring om at Gud er glad i ham og vil vise ham barmhjertighet, kan lette hans bekymringer. (Salme 103: 3, 8—14)
  2. Man kan oppnå mye positivt ved ganske enkelt å be sammen med ham. — Jakob 5: 14.
  3. De eldste kan også drøfte praktisk visdom med den som lider. (Ordspråkene 2: 7) (Eksempler er her knyttet til gode rutiner for kosthold, hvile og søvn)

De som trenger lege:

Når alvorlige psykiske lidelser varer ved, må man imidlertid huske Jesu ord: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke.» (Matteus 9: 12) Mange som er plaget av en psykisk lidelse, nøler med å gå til lege. Det kan derfor være at de andre i familien og de eldste må oppfordre en bror til å søke legehjelp, for eksempel få en grundig undersøkelse hos en lege man stoler på. Professor Maurice J. Martin sier: «En rekke fysiske sykdommer er forkledd som psykiske lidelser.» Og selv i tilfelle hvor det virkelig er snakk om psykiske lidelser, finnes det ofte virkningsfulle behandlingsmåter.

Det kan være komplisert og ta lang tid å få stilt en riktig diagnose, men det vil ofte være bryet verdt.

 

Plaget av demoner?

Enkelte som har mentale problemer, frykter at det skyldes angrep fra demonene, og de hevder at de fra tid til annen hører ”stemmer”.…… ) Men det er ikke bevist at demonene er innblandet i de fleste tilfelle hvor folk oppfører seg underlig, like lite som de er innblandet i alle tilfelle av stumhet, blindhet og epilepsi. Men i bibelsk tid hendte det at demonene brakte slike lidelser over folk (eller i det minste gjorde tilstanden verre). (Matteus 9: 32, 33; 12: 22; 17: 15—18) Bibelen skiller imidlertid klart mellom «syke og slike som var besatt av urene ånder». (Apostlenes gjerninger 5: 16; Matteus 4: 24; Markus 1: 32—34) Det er derfor tydelig at de fleste tilfelle av blindhet eller epilepsi i dag skyldes fysiske faktorer og ikke demoner. Det samme gjelder uten tvil de fleste tilfelle av psykiske lidelser.

Vi må likevel ikke glemme at Satan og demonene ’fører krig’ mot Guds folk og i noen tilfelle har plaget trofaste kristne. (Åpenbaringen 12: 17; Efeserne 6: 12) Demonene er djevelske, og det bør ikke overraske oss at de finner en sadistisk glede i å pine enkelte som er plaget av psykiske lidelser, og dermed gjøre det enda vanskeligere for dem.

Har vedkommende for eksempel fått noen mistenkelige gjenstander direkte og med vitende og vilje fra noen som befatter seg med en eller annen form for demonisme? Det kan hjelpe å kvitte seg med slike gjenstander. (Apostlenes gjerninger 19: 18—20).

Det ser imidlertid ut til at de tilfelle hvor demoner er involvert, snarere er unntakene enn regelen.

 

Om bruk av medisiner

…. hvis en bror tar foreskrevne medikamenter, ikke for nytelsens skyld, men for å kunne fungere normalt, kan det betraktes på samme måte som en diabetiker tar insulin.

 

Samtaleterapi

Når det gjelder det å ta imot annen form for behandling enn rent medisinsk hjelp, for eksempel fra en psykiater eller en psykolog, sier de følgende:

  1. Det må hver enkelt avgjøre etter å ha tenkt nøye igjennom situasjonen.
  2. Terapeutene er ofte uenige i sitt syn på behandlingsmåter. Noen anvender for eksempel fremdeles freudianske psykoanalyser, som mange innen den mentale helsesektoren setter spørsmålstegn ved.
  3. Noe som gir enda større grunn til bekymring, er at noen velmenende leger har gitt pasienter råd som er stikk i strid med Bibelen. Enkelte terapeuter viser at de ikke forstår kristne prinsipper — de betrakter dem kanskje til og med som «uforstand» — når de går så langt som til å trekke den slutning at det å følge Bibelens strenge moralnormer er årsaken til en persons problemer! — 1. Korinter 2: 14.
  4. Noen leger, deriblant psykologer og psykiatere, tilbyr imidlertid former for samtaleterapi som ikke kan betraktes som psykoanalyse, men isteden som et forsøk på å hjelpe en pasient til å forstå sin sykdom, understreke behovet for å ta medikamenter og løse praktiske problemer. En kristen vil kanskje oppdage at en slik terapi hjelper, men han må bringe klarhet i alle faktorer før han tar imot en slik behandling: Hva går behandlingen i virkeligheten ut på? Hva slags råd vil han få? Forstår og respekterer legen Jehovas vitners tro? Hvis en kristen har bestemt seg for å underkaste seg samtaleterapi, bør han ’prøve de ordene’ som legen sier, og ikke bare blindt godta alt. — Job 12: 11, 12. 

 

Selskapet Vakttårnet konkluderer til slutt med følgende: 

  1. Psykiske lidelser kan derfor i de fleste tilfelle betraktes som et medisinsk og ikke et åndelig problem. Når familien, de eldste og andre i menigheten forstår dette, kan de lettere hjelpe dem som er rammet av slike lidelser. Fra tid til annen har de som er syke, også behov for åndelig hjelp
  2. Selskapet Vakttårnet verken anbefaler eller fraråder de forskjellige medikamenter og behandlingsmåter som legene kan tilby. Ikke desto mindre kan det vise seg at de opplysninger som er publisert i Selskapets publikasjoner, kan være til hjelp.
  3. Hvis den som er syk, har vanskelig for å forklare sitt bibelske standpunkt for en lege eller en terapeut, kan kanskje en moden kristen hjelpe ham.
  4. De eldste kan ofte hjelpe personer som har følelsesmessige problemer, ved å vise medfølelse og lytte og gi råd.
  5. I noen tilfeller bør en person som har psykiske problemer, søke legehjelp.

 

NOEN PROBLEMSTILLINGER TIL SLUTT 

  1. Kan Selskapet Vakttårnets motstand mot kontrollerte undersøkelser være uttrykk for at de ønsker å skjule noe som kan være kompromitterende?
  2. Er denne motstanden en helt naturlig reaksjon på at Selskapet Vakttårnet forvalter en sannhet og et stort oppdrag som medfører at de er redd for at granskning fra utenforstående som er ute etter "avsløringer" skal kunne hindre dem i å følge deres kall?
  3. Mener de at undersøkelser "utenfra" uansett blir meningsløst, fordi de mener at det ikke er mulig å forstå deres situasjon med mindre man ser det "innenfra"?
  4. Skyldes motstanden at forskermiljøet i for liten grad tilbyr undersøkelser gjennomført av personer som de kan ha tillit til?
  5. Eller kan det tenkes at denne motstanden ganske enkelt er uttrykk for at Jehovas vitner, i likhet med de fleste andre nyreligiøse bevegelser, har et ønske om at medlemmene skal bli respektert for deres ønske om å få leve sitt eget liv uten at "noen utenforstående skal granske dem"?

 

REFERANSER 

Allison, G.E. (1967): Psychiatric implications of Religious Conversion. Canadian Psyciatric Assosiation Journal. Vol. 12.

Andreassen, T.H. (1994): Øvelse i endring av egne fordommer. En barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk møter Jehovas vitner. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 31, 305-306. 

Babigian, H. (1977): Schizophrenia: Epidemiology. Chapter 15, part 2, in Vol.II. Comprehensive Textbook of Psychiatry. Edited by Alfred M. Freedman.

Beckford, J.A. (1972): A Sosiological Study of Jehovah's Witnesses. Ph.D. Diss., Reading, England: Britain University of Reading.

Beckford,  J.A. (1975): The Trumpet of Prophesy. A Sociolgica Study of Jehova's Witnesses. Basil Blackwell, Oxford. England.

Bergman, J. (Ph.D.) (1985): Community and Sosial Controll in a Chiliastic Religious Sect: A Participant Obsevation Study. M.A. Thesis, Bowling Green, OH: Bowling Green State University. USA.

Bergman, J. (Ph.D.) (1992): Jehovah's Witnesses and the Problem og Mental Illness. Witness Inc. P.O.Box 597 Clayton, USA. Se også: //www.seanet.com/~raines/mental.html

Cohn, W. (1955): Jehovah's Witnesses as a proletarian Movement. The American Scholar. Summer 1955, Vol. 24, 281-298. USA.

Franz, R. (1991): Samvittighedskrise. Kommentarforlaget, Birkevænget 1, DK 7130 Juelsminde, Danmark, 1993. (Oversatt fra Franz, R. (1983): "Crisis of Conscience" Commentary Press. P.O.Box 43532, Atlanta, Georgia 30336, USA.)

Furuli, R, et al. (2001): Studiet av nye religiøse bevegelser med vekt på Jehovas vitners psykiske helse. Tidsskrift for Norsk Psykologforening. s. 123

Galanter, M. (1986): Charismatic Religious Experience and Large-Group Psychology. American Journal of Psychiatry, 137. USA.

Groves (1930): The Psychology of Religion. New York: Henry Holt and Co..USA.

Gruss, E. C. (1983): Apostles of denial. Baker Book House. Grand Rapids, Michigan. USA.

Janner, J von. (1963): Die Forensisch-Psychiatrishe Und Sanaitatsdienstliche Beurteilung on Dienstuerweigerern, Schweizeriche Medizinische Wochenschrift. Vol. 93, No. 23, 819-826. Sveits.

Jones, R. K. (1985) (Ed): The mental Health of Religious Extremists i Sickness and Sectarianism; Exploratory Studies in Medical and Religious Sectarianism. Brookfield T: Gower Publishing Co.. USA.

Køppl (1985): Die Zeugen Jehovas; Eine Psychologiche Analyse. Upublisert.

MacDonald, C.B. & Luckett, J.B.(1983): Religious  Affiliation and Psychiatric Diagnoses. Journal for the Scientific Study of Religion, Vol. 22, No. 1, Mar. 15-37. USA.

Magnani, D. (1990): Refutation of Preparing for Child Custody Cases.Second Edition. Witness inc. Clayton, CA 94517. USA. 

Montague, H. (1977): The Pessimistic Sect's Influence on the Mental Health og Its Members. The Case of Jehovah's Witnesses. Social Compass. Vol. 24, No. 1, 135-148. USA.

Moxon, C. (1921): Religion in The Light of Psychoanalysis. The Psychoanalytic Review. USA.

Munters, Q. J. (1973): Abstract of Recruitment as a Vocation: The Case of Jehovah's Witnesses. Sociological Abstracts.

Oakley, D. & Ortega, H. (1978). Mom and Me. Vantage Press. New York. USA.

Penton, M. J. (1985): Apocalypse Delayed. Toronto, Canada: University of Toronto, Toronto Press.Canada.

Pescor, M.J. (1949): A Study of Selective Service Law Violators. The American Journal of Psychiatry. Vol 105, No. 9. 641-652.

Ringnes, H.K. (1997): Hvordan kom du i sannheten?. En studie av omvendelse til Jehovas vitner. Hovedoppgave i Psykologi. Psykologisk Institutt. Norges teknisk-vitenskapelige universitet.

Rylander, G. (1946): Jehovas Vittnan - En Psykologisk-Sosiologisk Studie. Nordisk medisin. Bind 29, No.1, Januar-mars, 526-533.

Scott, L.C. (1993): Why we left a cult. Six people tell their stories. Baker Book House, Grand Rapids, Michigan 49516. USA

Singer, M. (1979):Coming Out Of The Cults. Psychology Today, 12:72-82. USA.

Sirnes, T. B. (1965): Sinnets helse. Gyldendal. Oslo

Spencer, J. (1975): The Mental Health of Jehovah's Witnesses. British Journal of Psychiatry. Vol. 126, 556-559. England.

The U.S. Catholic (1979), Jan. USA.

Ward, P.(1988): Mendez vs. Mendez: Liberty. July/August, 20-23. USA.

Watchtower Bible and Tract Society: Awake! (på norsk: "Våkn opp!").

Watchtower Bible and Tract Society "Aid To Bible Understanding" (1971).

Watchtower Bible and Tract Society: Watchtower (WT) (på norsk: Vakttårnet (VT)). 

Watters, R.R. (1992): JW's and Alcohol. Free Minds Journal. Vol. 11, No. 4, July-Aug. s.5. USA.

Weishaupt& Stensland (1997). Wifely subjection: Mental Health Issues in Jehovah’s Witnesses Women. Cultic Studies Journal 1997. Vol 1.

Wilting, J. (1993): Riket som inte kom. Den kristna Bokringen, 10536 Stockholm (revidert utgave av Wilting, J. (1992): "Riket som ikke kom", Forlaget Ny Visjon. Langesund).

 

 

Copyright © 2015 Kjell Totland Psykologtjenester