Positive opplevelser ved å være et Jehovas vitne

Opplever Jehovas vitner det selv som positivt å være et medlem? Eller mer presist: Har Jehovas vitner positive opplevelser knyttet til det å være et medlem? Selvsagt! En slik organisasjon ville ikke greid å holde på i så mange år som Jehovas vitner har gjort hvis medlemmer, mellomledere og ledere aldri hadde positive opplevelser knyttet til det å være et medlem.

Så da blir heller spørsmålet: Hva er det som gjør at Jehovas har positive opplevelser knyttet til det å være et medlem? Det kan de egentlig bare svare på selv, og i den grad deres svar da ikke er ”programmerte”, men faktisk ekte, så er de verd å høre på. Her spriker imidlertid oppfatningene, alt fra at alle er programmerte til at ingen er programmerte. Noen enkle svar dette tror jeg ikke finnes. Men ut fra de meldinger jeg har fått fra mennesker som har hatt besøk av Jehovas vitner for eksempel på døra, ser det ut til at en del vitner i en slik sammenheng er lite interessert i å fokusere seg selv og sine egne følelser, snarere å få den de besøker til å rette oppmerksomheten mot den presentasjonen de har trent på.

Det kan være ulike forklaringer på dette:

  1. Det kan være et tegn på at de faktisk er programmerte.  
  2. Det kan også være et uttrykk for at de opplever det som mer trygt å forholde seg til et innlært og standardisert program enn å gå inn i en åpen dialog, spesielt hvis de som er nye i misjonstjenesten. Selskapet vakttårnet har selv laget forslag som forkynnere kan benytte seg av, og som de mener ofte gir gode resultater. Disse forslagene passer spesielt godt for de som er nye og uerfarne, som kanskje ikke så aktive eller som f.eks. sliter med "menneskefrykt", mens mer erfarne forkynnere har en mer "fri" og "personlig" stil, at de kan oppsøke personer alene og ikke nødvendigvis to og to, osv. Dette siste er også i samsvar med det inntrykket jeg får når mennesker har fortalt om besøk fra Jehovas vitner. Jehovas vitner for sin del anbefaler i alle fall at det enkelte vitne velger den metode som man selv mener fungerer best.  
  3. De mener at de bør unngå å gå inn i mer personlig pregete samtaler, med den begrunnelse at det er helt avgjørende at deres budskap blir formidlet og at man derfor ikke må kaste bort tiden med ”utenomsnakk”, eller risikere å bli fanget av ”denne verdens visdom”. Men dette kan også være uttrykk for vedkommende vitne selv kan være litt uerfaren og usikker, ettersom Jehovas vitner selv anbefaler at man i vitnetjenesten selv går inn i personlige samtaler og, så langt det er mulig, prøver å vise ekte personlig interesse.  
  4. De kan ha problemer å skille mellom hvordan de faktisk har det og hvordan de bør ha det eller faktisk bare ønsker å forholde seg til hvordan ”bør” oppleve det å være et medlem (dette minner meg om historien om den eldre damen som ble spurt av en prest hvordan hun hadde det, hvorpå damen slo opp i Bibelen, fant et bibelord, og svarte ”jo takk, bare bra”). 

Hva skal man da som en ”utenforstående” mene om positive opplevelser knyttet til det å være et Jehovas Vitne? Her vil jeg da fokusere på to områder: (1) Deres fremtidige håp, og (2) det daglige livet.

 Først om deres fremtidige håp: 

  1. Hvis det Selskapet Vakttårnet sier er riktig, har Jehovas vitner en meget grunn til å glede seg! Et jordisk paradis med fullkommen glede og sorgløshet venter dem + et himmelsk paradis for de utvalgte 144 000. I mellomtiden er de ikke en del av verdens problemer, men en del av Jehovas løsning for å få med flest mulig andre til dette paradiset, og de har all grunn til å være stolte over sitt liv og se fram til den ros og heder som Jehova en gang vil gi dem. Med et slikt grunnleggende perspektiv kan de i prinsippet overkomme hva det skulle være av sorg, motgang og lidelse som de møter i livet, enten det har sammenheng med at de er et Jehovas vitne (for eksempel falske anklager fra ”verden” eller manglende respons ved husbesøk), eller problemer som hvem som helst kan oppleve, fort eksempel sorg ved egen sykdom, savn etter kjære slektninger, depresjoner og andre psykiske lidelser, osv. osv. Dette er store ting: Hvis de har rett, og det kan vi ikke se bort i fra, har vi alle en god grunn til å lytte til hva de har å si til oss andre som ikke er Jehovas vitner!  
  2. Jehovas vitner fokuserer mye på tegn som viser hvordan vår jord i økende grad blir ødelagt (f.eks. i form av forurensning), noe som viser at dagen for Harmageddon nærmer seg.  
  3. De ser også med glede fram til den dagen da de menneskene som med overlegg ignorerer Guds bud skal blir borte.  
  4. Hvis barn som vokser opp i Jehovas vitner opplever en fokusering på de positive sidene ved det fremtidige håpet vil de også kunne utvikle en naturlig entusiasme for Jehovas sak, være stolte over å kunne tilfredsstille Jehova og sine foreldre, og se frem med stor forventning fram til Det Jordiske Paradis.

 Hva så med det daglige livet? Det er ikke vanskelig å finne eksempler på områder der Jehovas vitner med ”vår” målestokk kan være et forbilde, korrektiv og inspirasjon for ”oss utenfor”. Her er noen eksempler:

  1. Man vokser opp og lever i et miljø der man kan oppleve trygghet og tilhørighet og der man får bekreftelser og positiv anerkjennelse fra likesinnede. Å tilhøre en ”sekt” kan for mange være en relativt "sorgløs" tilværelse som oppleves positivt, trygt og meningsfullt: Daglig får man støtte og oppmuntring rundt seg, enten fra resten av familien som også er involvert, eller fra andre medlemmer i ”sekten”. Gleden ved å se at ”andre slutter seg til” og den gleden disse i sin tur opplever, og gleden ved å se at man på den måten bidrar til "vekst" kan være både ekte og levende. Og samtaler med, og inntrykk fra, utenforstående gir regelmessige bekreftelser på at det man holder på med er både riktig, sant og sunt. På den måten ”bølger man frem” med gode og meningsbærende opplevelser.  
  2. Barn og ungdom i Jehovas vitner blir skjermet fra enkelte sider ved vår kultur som vi vet er skadelig. Og dette er noe som faktisk bekymrer meg og som gjør at jeg mener at Jehovas vitner faktisk har en viss legitimitet.  
  3. Man unngår også problemsidene ved å vokse opp i en kultur preget av ”livssynspluralisme”, og det gis klare og entydige svar på livssynsmessige spørsmål. I stedet blir man presentert for én sannhet, og slipper å finne ut av dette på egen hånd.  
  4. De kan glede seg sammen ved å dele med hverandre den oppgittheten de opplever når de ser på det moralske frafallet og elendigheten som de registrerer i verden.  
  5. Hvis foreldrene går inn i foreldrerollen sin med ekte varme og omsorg og ikke bruker alt overskuddet sitt på møter og vitnetjeneste, så kan faktisk familier i Jehovas vitner ha mange av de kvalitetene som kjennetegner sunne og funksjonelle familier, og derfor i en viss forstand betraktes som ”forbilledlige”. Jeg tenker da for eksempel på kvaliteter som at man er og gjør mye sammen, at foreldrene inspirerer og skaper entusiasme omkring et felles mål, at man har et regelmessig liv og en forutsigbar struktur, og at det gis entydige signaler om hva som er riktig og galt. Det finnes de som her mener at Selskapet Vakttårnet i virkeligheten overtar foreldrerollen og ansvaret for barneoppdragelsen. Men det som Jehovas vitner selv sier er at det er de som har hovedansvaret for oppdragelsen av sine barn, samtidig som de også forholder seg til bibelens normer for hva Jehova forventer av foreldre; at de skal gi barnet rikelig med varme og omsorg, oppdra det ihht høye moralnormer, og gi det kunnskap om Gud og hans hensikt.  
  6. Tilsynsmenn og eldsteråd tilbyr menigheten trygghet ved å gi medlemmene den nødvendige beskyttelse, opplæring og veiledning, og legge til rette for og arbeider for et stabilt menighetsfelleskap. Personer som gjennom sine påstander og/eller livsstil skaper uro i menigheten får den nødvendige korrigering, og blir om nødvendig ekskludert. Stabiliteten i menigheten kan være særlig verdifull for mennesker som fra et tidligere liv har opplevd å ikke lykkes som menneske, følt at man har begått mange synder, eller har levd et innholdsløst og ensomt liv. Hvis man blir utsatt for det som heter ”lovebombing” kan man særlig i den første tiden nesten bli overveldet av den omsorg og kjærlighet man blir møtt med. Og her er det ikke nødvendigvis slik at menigheten gjør dette for å være ”taktiske” (selv om det ikke kan utelukkes). Det man møter er medlemmer som kan være entusiastiske og glede seg over det å formidle videre det de selv har fått, og naturlig nok i forhold til nye medlemmer. Det stilles videre ofte lite krav i utgangspunktet til å ha en ryddig livsstil eller at man med en gang skal være like entusiastisk som, eller gi uttrykk for den samme entusiasmen som, de etablerte medlemmene.  
  7. De fleste, om ikke alle arbeidsgivere, er interessert i å ansette mennesker som er ærlige, pålitelige og som jobber hardt. Dette er dyder som Jehovas vitner er opptatt av å etterleve. Se for eksempel //www.fvn.no/tema/article570616.ece. Det er derfor ingen overraskelse av nettopp medlemmer av Jehovas vitner kan være ettertraktet på arbeidsmarkedet. Se et eksempel på dette her: //www.vl.no/verden/article4453999.ece  

Så uansett om man vokser opp i Jehovas vitner eller blir rekruttert på et senere tidspunkt, har man altså tilbud om å få svar på grunnleggende teologiske spørsmål, religiøse opplevelser, opplevelsen av å få gjøre ”gode gjerninger” og generell trygghet og fellesskap. I hvilken grad dette faktisk skjer, kan selvsagt diskuteres, men det er en annen sak.

 

Avslutning

Sett ”utenfra” er det flere sider ved Jehovas vitner som representer et psykososialt korrektiv til det samfunnet vi lever i. Det er også en ideologisk debatt i vårt samfunn der man spør seg omtrent følgende: Hva er vårt samfunn egentlig best tjent med: Et samfunn der mennesker får oppleve størst mulig ytringsfrihet og valgfrihet ut fra egne behov, eller et samfunn der det er en viss kontroll og begrensning på medlemmenes ytrings- og valgfrihet? Er det slik at ”full frihet” fører til kaos og usunn individfokusering mens ”en viss kontroll” gir nødvendig struktur og rammer ut fra kollektive interesser? Eller er det slik at ”full frihet” skaper et sunt samfunn fullt av selvrealiserte mennesker, mens ”en viss kontroll” fører til destruktiv kontroll og overformynderi? Hvor finner man balansen mellom frihet og kontroll? Har vårt samfunn her noe å lære av det velregulerte, strukturerte og forutsigbare samfunnet som Jehovas vitner representerer?

Selskapet Vakttårnet som organisasjon har imidlertid ikke fokus på at Jehovas vitner skal korrigere, forbedre eller justere samfunnet for øvrig. Deres fokus er først og fremst å redde mennesker ut fra en verden som i kjernen er ”pill råttent” og bringe dem over i en verden der Jehova råder. Men det er ikke dermed sagt at Jehovas vitner ikke viser omsorg for å hjelpe mennesker i ”verden”. Selskapet kommer jevnlig med påminnelser om hvor viktig det er å hjelpe de rundt seg, være et godt menneske, og bidra med sitt i det samfunnet de lever i. De gjør dermed et viktig skille mellom den "råtne" verden og menneskene som lever i denne verdenen. 

 

 

Copyright © 2009 Kjell Totland Psykologtjenester