In the hot seat (når jeg føler alle retter oppmerksomheten mot meg)

(Publisert i "Psykologi i kommunen" nr. 5. 2015, s. 29-31)

 

Under en samtale med en rådgiver og en kontaktlærer på en ungdomsskole, tok jeg opp noe med dem noe som jeg i lengre tid hadde tenkt mye på:

Når jeg, og andre i hjelpeapparatet, snakker med ungdommer som pga. sosial angst vegrer seg for å gå på skolen, så er det to begrunnelser som ofte ser ut til å gå igjen:

For det første har det dreid seg om ubehaget ved å måtte "stå fram" overfor medelever med en karakter som man selv skammer seg over. Resonnementet har da vært at det er bedre å holde seg hjemme, enn å møte opp til en prøve, og da risikere å "bare" få karakteren 2 for i neste omgang å risikere å "tape ansikt". Ugyldig fravær og etterfølgende "ikke grunnlag for karaktersetting" foretrekkes da, selv om dette skulle få konsekvenser for ordenskarakteren. Elevene seg imellom har riktignok mye fokus på hverandres karakterer, men da ikke på karakterene i orden og oppførsel. For om man er et rotehode eller er en propell i timen, så spiller det mindre rolle i forhold til klassens konvensjoner om å være blant de "kule", som i stor grad er knyttet opp til fravær av svake karakterer.

Ved å holde seg hjemme har man riktignok sluppet å oppleve noe ubehagelig den dagen, men over tid fører den strategien til at man ubønnhørlig vil henge mer og mer etter. Dessuten vil tanken om å møte opp på skolen og få spørsmål som "hvorfor har du vært så mye borte?", "harru vært sjuk, eller"? og "erre no’ gæærn’t med deg?", blir stadig mer og mer skremmende. Dette gjelder ikke minst hvis man er i klasse der det er kultur for å snuse i hverandres privatliv og alle kjenner på frykten for å bli en "snakkis". Resultatet av en slik strategi blir da at eleven graver sin egen grav, og til slutt ender opp med et totalt skolefravær.

Men det har også dreid seg om frykten for å komme "in the hot seat". "In the hot seat" betyr egentlig å bli forhørt og måtte stå til ansvar overfor en gruppe. Men selv om man her ikke blir direkte "forhørt", er likevel forestillingen om at "alle retter oppmerksomheten mot meg og har en kollektiv mening om meg som jeg ikke kan kontrollere eller påvirke" ikke av den grunn mindre ubehagelig.

Mitt første møte med dette fenomenet var en tegneserie - Donald Duck & Co 1953, nr. 1, der Ole, Dole og Doffen skulket skolen, og var så uheldige å plutselig havne midt oppi et lærermøte, og der det plutselig ble veldig pinlig for dem når alle lærerne rettet oppmerksomheten mot dem samtidig - et bilde jeg siden aldri har glemt.

Jeg husker også fra den gang jeg studerte psykologi, der vi hadde en øvelse der alle studentene i gruppen i tur og orden ble satt i midten av en sirkel, og alle de andre satt og så på vedkommende uten å si noe. Øvelsen kunne også forsterkes ved at de som satt i ringen kommuniserte med hverandre nonverbalt.  De fleste studentene opplevde det som ubehagelig å sitte i midten av sirkelen.

Hver gang jeg er i en begravelse (noe som ser ut til å bli mer og mer vanlig desto eldre man blir) med en etterfølgende sammenkomst, der alle gjestene er i samme båt ved at alle kjenner noen, men ikke alle, og det er en del mennesker man kjenner dårlig, så skjer det samme: Etter en kort velkomsthilsen ønskes alle "velkommen til servering, vær-så-god, det er bare å gå å forsyne seg". Hva skjer da? Ingen reagerer. Ingen vil være den første, og kjenne på ubehaget ved å få alles fokus på seg. I neste omgang blir ett bord oppfordret til å begynne, med det resultat at alle rundt bordet kikker på hverandre i håp om at en av de andre begynner. Det ender da som regel med at en av vertskapet, en eller annen sulten sjel, eller en som har fått en dult i siden med beskjeden "du får gå først du" forsyner seg først.

Mennesker som på lignende måte kommer "in the hot seat" kan kjenne på ubehaget ved å bli beglodd fra alle kanter, man har ingen steder å gjemme seg bort eller noen å gjemme seg bak, man er prisgitt hvordan man blir definert av andre, man risikerer å dumme seg ut, og man risikerer å bli en "snakkis". Ikke ulikt slik en gullfisk i en glassbolle har det ("The Fishbowl Effect").

Høres dette fenomenet kjent ut?

Når jeg snakker med elever som vegrer seg for å gå på skolen pga. sosial angst, sier de ofte at det mest skremmende for dem er å komme i en situasjon der de får alles oppmerksomhet rettet mot seg, og at det å presentere noe foran hele klassen i særlig grad er ubehagelig.

For noen elever har dette forankring i faktiske hendelser, der de kanskje i tillegg har følt seg latterliggjort, noe har gjort denne opplevelsen traumatisk. Men det finnes også elever som ikke har opplevd det, men som har observert andre i en slik situasjon og som har skapt seg forstillinger om at man faktisk selv kan risikere å komme i en slik situasjon. Felles for disse elevene er at de da velger en strategi som gir dem optimal sikkerhet mot å bli utsatt for noe som kan oppleves som både pinlig og skremmende. Det sikreste er da naturligvis å ikke møte opp på skolen i det hele tatt.

Noen elever har også store problemer med i de hele tatt å snakke om dette, fordi de lever i en kultur (hjemme og/eller på skolen) der det ikke er vanlig å snakke om slikt (eller om følelser i sin alminnelighet), eller fordi det å sette ord på egen svakhet og sårbarhet i seg selv blir for skamfullt. Resultatet av alt dette blir at spørsmål med "hvorfor" konsekvent blir besvart med et "vet ikke". Og selv om de kan være enige i alle de gode argumentene for å komme seg tilbake til skolen, ombestemmer seg likevel gang på gang i siste øyeblikk.

 

Rådgiverens umiddelbare reaksjon på dette med å sitte "in the hot seat" når elever skal presentere fagstoff i klassen var: "Ja, men det er jo akkurat dette som ungdommene som vegrer seg mot å gå på skolen vår sliter med! Dette må vi få gjort noe med! Kanskje vi må se på dette på nytt, og her ta mer individuelle hensyn." Da bryter kontaktlæreren inn og sier følgende: "Ja, det er jeg helt enig i! Men hvordan kan vi få gjort noe med dette så lenge vi er presset på tid. Med de krav som gjelder for å kunne ha grunnlag for å sette en karakter, har vi ikke tid til muntlig høring av elever enkeltvis. At jeg bruker en time hver dag på å svare på ulike henvendelser fra foresatte via e-post gjør heller ikke tidspresset mitt mindre.

Ja, elevers evne til å presentere et fagstoff skal tas med i den totale vurderingen for en karaktersetting. Men vanligvis tas det ikke hensyn til at det for enkelte elever kan være betydelig tøffere enn å presentere det på andre måter, med mindre det er gitt føringer for dette i en IOP. Det ligger også i den pedagogiske tankegangen at det å presentere fagstoff i et klasserom er noe elever i sin alminnelighet bør lære seg å mestre - og tåle. Min erfaring er også at enkelte lærere kan gi elever en lavere karakter med begrunnelsen at "når eleven ikke sier noe, hvordan kan jeg da vite noe om elevens kompetanse?", på tross av at det er skolens plikt å finne alternative måter å vurdere en elevs kompetanse, når det viser seg nødvendig.

Jeg mener det her er behov for en mer grunnleggende kartlegging av hvor omfattende dette problemet er, med at elever vegrer seg for å gå på skolen pga. frykt for ulike former for høring i klasserom? Hva f.eks. med å spørre de barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikkene og rådgiverne ved de ulike ungdomsskolene om dette?  Og skulle det vise seg at dette problemet er betydelig, hva kan man i så fall gjøre med dette?

Hva med å jobbe mer forebyggende, f.eks. ved å sette et enda større fokus på det å skape gode klassemiljøer og trygghet for elevene i grunnskolen, slik at de tidligst mulig kan oppleve det å presentere fagstoff i klasserommet som noe positivt? Bør det foretas "individuelle" vurderinger av ulike klasser / klassemiljøer, og da gi rom for at enkelte klasser faktisk ikke tåler dette? Bør det settes mer fokus på ulike former for høring i klasserom, så som det å svare kort på spørsmål, bli hørt i fagstoff, og fremleggelser og presentasjoner, og hvordan dette kan virke på ulike elever? Bør skoler i sin alminnelighet være mer varsomme med å la enkeltelever presentere fagstoff selv om de der og da ikke sier nei til dette? Bør dette være en naturlig tema i forbindelse med konferanser med foresatte og elev?  Bør man ha mer fokus på aktuelle "risikogrupper"?  Bør skolens personale tilegne seg større sosialantropologisk kompetanse når det gjelder det å forstå kulturelle fenomener som konvensjoner og konformitet og hvordan dette kan oppstå og utvikle seg i ulike klassemiljøer? Og bør de få økt sin kompetanse på det å snakke med elever som ikke bare blir utsatt for et ytre, mobberelatert, konformitetspress fra medelever, men som også sliter med angsten for selv å skille seg ut og derfor utsetter seg selv for et indre konformitetspress?

Uansett er dette tiltak som kan forsvares ut fra de bestemmelser man finnes i Opplæringslovens § 9a.

  

Tillegg (2017) 

Les gjerne også denne artikkelen om sosialt tyranni.

Da jeg leste denne artikkelen tenkte jeg at - ja, gymtimen er også en situasjon der elever lett kan havne "In the hot seat".

 

 

Copyright © 2017 Kjell Totland Psykologtjenester