Konformitet og sosiale konvensjoner


Konformitet betyr at man tilpasser holdninger eller atferd ut fra hva som fremstår som sosialt akseptabelt.

Konformitet kan også forklares som en sosial påvirkning på en persons holdninger, tanker eller atferd som fører til matching av omgivelsenes normer og regler. Denne påvirkningen fra omverdenen kan skje både i små og store grupper, og også i samfunnet generelt. Påvirkningen kan være både subtil, og kanskje ubevisst, eller direkte og åpen, i form av for eksempel sosialt press, enten dette kommer innenfra («jeg vil være som dem»), eller utenfra («du skal være som oss»). Konformitet har både positive og negative sider. Positivt sett kan konformitet fungere som et «lim» som skaper tilhørighet, helhet og samhold i en kultur, f.eks. ved å påvirke mennesker til å opprettholde gode konvensjoner («uskrevne lover») i samfunnet, f.eks. betydningen av «vanlig folkeskikk». Negativt sett kan konformitet føre til stress, usikkerhet og sosial angst.

Individer som systematisk utsettes - og gir etter for – negativt ytre press og påvirkning kan utvikle et « kamelon-intellekt», der det de tenker til enhver tid er tilpasset omgivelsene. En av bismakene ved å stadig uttrykke seg i samme valører som omgivelsene vil være dissonans – et naturlig resultat av manglende samsvar mellom indre og ytre styrt motivasjon. Likevel er det ingen grunn til fortvilelse: Etter hvert som man blir mer øvet i å uttrykke seg synkront med «de andre», vil eventuell ambivalens gli over i en mer behagelig tilstand preget av søvndyssende servilitet. Dette er en friksjonsfri eksistensform nært av autoriteters vennlige klapp på hodet. Av forståelige årsaker velger mange å forbli i denne tilstanden.

Når vi er usikre, eller vi er i en uavklart, ukjent eller tvetydig situasjon, har vi tendens til å avvente våre valg til vi har sett hvordan andre reagerer.


I situasjoner der mange rundt oss har en tendens til å forholde seg passiv (pluralistisk ignoranse) kan dette føre til «Bystander Effect» (Se video her).Vi blir passive fordi «alle de andre» er det. Når vi er usikre, eller vi er i en uavklart, ukjent eller tvetydig situasjon, har vi derfor en tendens til å avvente våre valg til vi har sett, eller tror hvordan andre reagerer.


Her er to eksempler på hvordan vi kan ta mer hensyn til hva «alle de andre» gjør, enn hva som moralsk sett er riktig (Referanser mangler dessverre)

Et hotell I USA ønsket at flest mulig brukte det samme håndkledet også neste dag. Det viste seg da at den mest effektive metoden da var å fortelle at “de fleste på hotellet pleier å bruke håndkledet om igjen”, mens “vi vil sette pris på om du bruker håndkledet om igjen” og “vi sparer miljøet hvis du bruker håndkledet om igjen” hadde lavest effekt.

En studie fra England viste at når de engelske skattemyndighetene skrev at “9 av 10 betaler skatten sin i tide”, så økte responsen med 1,5 %. Når de tilføyde at “du er en av de få som ennå ikke har betalt skatten sin”, så førte det til en økning på 3,9 %, mens “du er en av de få i den byen du bor som ikke har betalt skatten sin”, så var økningen 6,8 %.

 

ULIKE ÅRSAKER TIL KONFORMITET


1. Kunnskapen i samfunnet


Det er en norm i samfunnet at majoriteten representerer den kollektive kunnskapen til flere mennesker og derfor er overlegen den enkelte persons avgjørelse, noe som gjenspeiles i jury- og valgordninger. Denne normen er internalisert hos mange, og gjør at vi ofte ser en situasjon gjennom flertallets øyne, selv om vi ikke er bevisst på det.

 

2. Ulike kulturelle normer for konformitet.

I vestlige samfunn vil ofte konformitet bli sett på som noe negativt, som noe man må motarbeide. Det legges ideologisk vekt på det unike individ, det å «være seg selv» og frihet forstå som mulighetene til kunne velge «annerledes». Individet er sin egen lykkes smed, og selvstendighet sees på som en ettertraktet egenskap. I slike samfunn er den offisielle normen at man har, og skal ha, egne meninger og en egen identitet.

I andre samfunn, spesielt i kollektivistiske kulturer, ser man derimot på konformitet som noe positivt: Det eksisterer en høy grad av gjensidig avhengighet. Individet definerer seg selv i lys av gruppens særtrekk, og det å underordne seg en gruppe / hierarkisk fellesskap sees på som noe positivt. I slike samfunn er den offisielle normen at man ikke henviser til egen identitet og egne meninger, men til hva gruppen som sådan står for.

En slik «flokkdyrmentalitet» vurderes imidlertid som negativ i vår vestlige kultur.


3. Suggesjon

Suggesjon er en prosess der ett eller flere individers opplevelse og atferd påvirkes og endres under direkte, eller indirekte, innflytelse utenfra. Påvirkning ved suggesjon foregår uavhengig av den suggerertes bevisste vilje, ved at ord, holdninger eller handlinger fra andre (heterosuggesjon) eller verbalt materiale som slagord, annonser osv. aksepteres uten motforestillinger eller kritikk. Når påvirkningen utgår fra personen selv, kalles det selvsuggesjon eller autosuggesjon. De fleste mennesker er mottagelige for suggesjon i en eller annen form, men i sterkt varierende grad.



4. Identitet og usikkerhet

Dette utdraget fra et morgenandakt på NRK synes jeg på en god måte beskriver hvordan usikkerhet knyttet til identitet kan ligge til grunn for frykt for å være "annerledes" og følgelig  sårbarhet for konformitetspress: (Rolf Hugo Hansen - Se andakten her

 Gjennom et langt liv har jeg lært meg forskjellen på identitet og image. Jeg har møtt mennesker som har prøvd å finne seg selv, men har løpt fra seg selv uten å få kontakt med den de er. Mens de prøver å finne noe som ligner på et liv, går de glipp av livet. Og noen vil så gjerne kopiere andre mennesker, ligne på dem og så å si ta deres identitet. De er så livredd for å bli mislikt eller uinteressant, uglesett eller oversett at de skaper seg om til noe de ikke er. De utgir seg for å være noe annen og noen annen enn den personen de egentlig er. Forfatteren Linn Ullmann reflekterer i en sammenheng over temaet etter sin oppvekst og sitt nære kjennskap til byen New York: "I New York er ikke folk så opptatt av å VÆRE seg selv - som å SKAPE seg selv. Det er ikke HVA du er som betyr noe, men hva de TROR de er." Det er uendelig og avgjørende viktig at vårt eget selvbilde ikke dannes av andres oppfatninger eller jakten på å være noe. Om vi hele tiden søker etter å være NOE, uten å huske at vi er NOEN, blir vi lett INGEN, altså selvutslettende. Om vår selvfølelse hele tiden avhenger av andres verditakst av oss og meninger om oss, blir vi lett usynlig for andre og uvirkelig for oss selv. Vi blir så å si fremmed i vårt eget hus. Å søke image har som utgangspunkt å ligne noe, å ligne et ønsket bilde av seg selv og et svare strev for å få både seg selv og andre til å tro på det!  


 SOSIALE KONVENSJONER ("USKREVNE LOVER")


En sosial konvensjon er felles forståelse om en felles sosial praksis, noe man gjør fordi alle de andre i den samme gruppen gjør det samme, og der opphavet til denne praksisen er skjult og ikke avtalt eller bestemt formelt – det bare er sånn!

En konvensjon kan - men behøver ikke - være nyttig. Men folk holder fast ved den i kraft av at ingen bryter den.

Å bryte med en konvensjon kan være risikabelt for den enkelte – for eksempel risiko for sosial utestengning eller isolasjon. En person kan derfor være imot en konvensjon men likevel praktisere den.

Eksempler på sosiale konvensjoner i samfunnet:

  • Når man vinner i sjakk uttrykker man glede over det å vinne på en diskret og avmålt måte
  • Når man vinner på fotballbanen uttrykker man glede ved å vise begeistring
  • Etter et foredrag uttrykker man takk ved å klappe.
  • På popkonserten uttrykker man takk ved å juble


    Her er to eksempler på sosiale konvensjoner, kvinnelig omskjæring og fotbindingen i Kina, etterfulgt av noen kommentarer om makten i konvensjonene. (Kilde: Om kvinnelig omskjæring. Debatt og erfaring. Det Norske Samlaget 2003 ss. 114-130)

 

Kvinnelig omskjæring

Hva er grunnen til at denne konvensjon er vanskelig å endre? I følge den britiske statsviteren Gerry Mackie dreier det seg om følgende:

  1. Kvinnene tror at menn ikke vil gifte seg med uomskårne kvinner.
  2. Mennene tror at uomskårne kvinner ikke er trofaste i ekteskapet.
  3. Den viktigste motivasjonen for foreldre til å fortsette med omskjæring av sine døtre er å gjøre dem klare for ekteskap. Og er man i tvil om viktigheten av omskjæringen, vil det sikreste være å omskjære dem (press knyttet til autoritet og ekteskap).
  4. Jentene risikerer å ikke bli godtatt av sine venninner hvis hun ikke er omskåret (konformitetspress).

 

«Fotbindingen» i Kina

 En sosial konvensjon som faktisk lot seg endre var fotbindingen i Kina: Den var universell, den ble praktisert også av de som var motstandere av konvensjonen, den kontrollerte seksuell tilgang til kvinner og det å sikre kyskhet og troskap innen ekteskapet, og den var avgjørende for å inngå legitime ekteskap og for å bevare familiens ære.

Så hva var det som skulle til for at det ble slutt med fotbindingen i Kina?

  1. En utdannelseskampanje som opplyste folk om at resten av verden ikke bandt føttene på jentene sine.
  2. Å forklare jentenes foreldre om fordelene med naturlige føtter og ulempene ved bundne føtter, og skape en bevissthet hos foreldre om at det var en sammenheng mellom binding av føtter og den smerten og lidelsen disse jentene opplevde.
  3. Dannelse av «naturlig fot» – foreninger og at det fremstod personer som offentlig erklærte at de ikke lenger ville binde føttene til sine døtre.


Makten i konvensjonene

Gerry Mackie hevder at maktene i konvensjonene kjennetegnes av følgende:

  1. Det er noe alle folk gjør fordi alle andre i den samme gruppen gjør det, og har gjort det i lang tid.
  2. Konvensjoner har gjerne ek uklar opprinnelse.
  3. Konvensjonen trenger ikke å være nyttig, men folk holder fast på den fordi ingen andre bryter den. Og skulle noen likevel bryte den risikerer vedkommende sosial utstøting eller isolasjon og kan i verste fall utsette seg selv for livsfare. Dette kan gjerne sammenlignes med hva som kan skje hvis noen alene kjøre på venstre side, mens alle de andre kjører på høyre side, eller omvendt.
  4. En sosial konvensjon kan bare brytes når mange nok gjør det samtidig og/eller dette skjer i regi av mektige medlemmer i gruppen. 

 

Rundkjøringen i Asker
Her er et eksempel på en kanskje mindre dramatisk konvensjon, men som i hvert fall kjennetegnes av å ha en uklar opprinnelse:
I rundkjøringen på nedsiden av Holmensenteret i Asker var det, mens jeg jobbet i Asker, en konvensjon (som kanskje fortsatt er der) om at alle bilistene følger prinsippet med glidelåskjøring, særlig i morgenrushet, selv om de som er i rundkjøringen er de som egentlig har forkjørsrett. Ingen vet hvordan denne konvensjonen oppstod, men det å bryte med den vil bli oppfattet som negativt av de andre bilistene, enten man er i rundkjøringen og hevder sin rett, eller kommer inn i rundkjøringen og står og venter.

 

ULIKE REAKSJONER PÅ KONFORMITETSPRESS


Et menneske som er usikker på sin egenverdi og sin identitet – «er jeg bra nok?» - vil søke mot personer de selv definerer som viktige personer til å definere/bekrefte deres egenverd.

«De andre» vil da som regel være personer som har en grunn til å mene noe om vedkommende, for eksempel fordi de omgås i det daglige eller som man tillegger stor troverdighet i kraft av deres makt og status.

 For å få de nødvendige tilbakemeldingene oppdager de fort at dette for en stor del henger sammen med følgende forhold:

  1. Tilpasse seg deres antatte meninger og holdninger, fordi det å mene noe annet enn dem skaper ubehag hos dem.
  2. Ikke skille seg ut på antatt negative egenskaper – fordi man da er et potensielt offer.
  3. Gjerne skille seg ut på antatt positive egenskaper, så lenge dette ikke er en trussel for gruppen.
  4. Hvis behovet for bekreftelser er særlig stort, og gruppen tillater det, vil man søke mot det å ha makt over gruppen, fordi man da vet at dette vil kunne gi en selv ekstra mye bekreftelser.
  5. Posisjonering vil da være helt avgjørende. Vanlige metoder for å posisjonere seg og sikre seg makt i en gruppe er som følger: Det å fremstå som unik, skape intriger, være illojal, kreve intime betroelser, true med avsløringer, spre rykter, det å fortelle noe om andre som bare en selv vet, drive med mytespredning om at «alle er enige med meg» eller å utfordre den/de som allerede har makt.
  6. Det er lettere å tilegne seg makt i grupper bestående av mange «usikre» individer enn i grupper bestående av mange «sikre» individer.

Når maktposisjonen er et faktum, har man behov for å forsvare sin posisjon og opprettholde et jevnt tilsig av positive bekreftelser. Dette kan gjøres på mange måter:

  1. Legge et sterkt konformitetspress på «de andre» for å sikre seg optimale positive tilbakemeldinger, for eksempel ved at man selv setter agendaen for hva som skal være i fokus og hva som er «kult».
  2. Hele tiden sikre at man er den som har definisjonsmakt (makt til å få gjennomslag for sin versjon av virkeligheten) ved at man har kontroll på bruken av ord og hva de skal bety og hvordan ulike observasjoner skal tolkes. Et eksempel på det siste kan være at man omtaler andre mennesker i vendinger med negative, fremfor positive, vendinger («hun er bare opptatt av seg selv» fremfor «det er fint at hun tar hensyn til sine egne behov»)
  3. Omtale andre mennesker og ulike fenomener som «fantastiske», noe som motarbeider muligheter for nyanserte beskrivelser og som indirekte virker som en oppfordring til selv å bli omtalt som «fantastisk».
  4. Gi inntrykk av at den/de som har makt har et liv som gir andre grunn til å misunne dem.
  5. Markere tydelig at det er den/de som har makt som bestemmer hvem som får være med i «det gode selskap» og hvem som ikke får være med. Her kan det gis rom for forhandlinger i ulike former.

Personer som, på tross av et slikt sterkt ytre konformitetspress, ikke imøtekommer deres behov i tilstrekkelig grad, eller som ved sin væremåte står i fare for å avsløre dette maktspillet, representerer en potensiell trussel.  Disse kan nøytraliseres ved å «jekke dem ned» (Janteloven), eller ved å utsette dem for mobbing.

 

Reklamen som «konformitetspresser» i vår kultur


Reklame synes jeg er et godt eksempel på hvordan mennesker i sin alminnelighet blir utsatt for konformitetspress. Tradisjonelt var reklamens hensikt å gi saklig informasjon om produkter uten å manipulere. I dagens kultur fremstår imidlertid også som et fenomen som skape myter og forestillinger om hva «alle bør kjøpe» ved bruk av suggesjon:

  1. Den fremmer konsumet som en livsform.
  2. Den institusjonaliserer misunnelsen og de engstelser som følger av den.
  3. Den fremmer konsumering som et alternativ til protest.
  4. Den fokuserer mer og mer på konsumentenes utilfredshet, mindre på varens egenskaper.
  5. Den fremmer hedonisme fremfor saklig informasjon.
  6. Den assosierer varen med trygghet, nærhet, romantikk, mening, helbred, spenning, erotiske opplevelser, etc.
  7. Den heroiserer ungdommelighet og vellykkethet.
  8. Den virker som en oppdrager av massen.
  9. Den motarbeider tradisjonelle autoriteter.
  10. Den invaderer det private familielivet.
  11. Den skaper ved sin påståelighet og «intoleranse» forvirring mht hva som er generelt sant (eks. «Bare vår vare har denne egenskapen»).
  12. Den har et propagandapreg.
  13. Den formidler kun delsannheter.
  14. Den bruker gjentagelsen.
  15. Den appellerer til følelsene og behovene.
  16. Den skaper behov i stedet for å møte dem og er i virkeligheten kvasiinformasjon.

(Disse punktene er hentet fra «Den Narsissistiske kultur» av  Christopher Lash)

 

 Puberteten


I en overgangsfase fra å være barn til å være voksen vil en ungdom befinne seg en i usikker og sårbar periode der det å oppfatte seg selv som «annerledes» blir ekstra ubehagelig og det å kunne oppfatte seg som «konform» vil kunne oppleves som tilsvarende trygt. Dette kan du lese mer om i andre artikler på min hjemmeside.

 

 Copyright (c) 2020 Kjell Totland