Er det sunt eller usunt å være religiøs?


Å komme med et generelt svar, ja eller nei, til dette er etter min mening umulig. Det blir som å svare med et ja eller nei på for eksempel «er det bra, eller ikke bra, å være nordmann?» eller «Er det bra, eller ikke bra, at barn tror på julenissen?» Mitt svar er derfor: Det å være religiøs kan for noen, under nærmere gitte omstendigheter, være sunt. Og det å være religiøs kan for noen, under nærmere gitte omstendigheter være usunt. For hvem dette gjelder, og hva slags omstendigheter dette dreier seg om, er imidlertid et komplisert spørsmål, og da med ulike svar fra forskere, psykologer, psykiatere, filosofer, de som er religiøse og de som ikke er religiøse. Her er et av mange eksempler på forsøk på å finne et svar på slike spørsmål . Her er et annet eksempel.  Her har jeg skrevet noe om dette.  har jeg også skrevet noe om hva jeg mener om sunn og usunn åndelig oppdragelse. Her har jeg også skrevet noe om ambisiøse religiøse grupper, som etter min mening er spesielt sårbare hva angår barns oppvekst og sunnhet.
 Det viser seg også at det ikke er noen enkel sak å snakke om sunne og usunne religioner, fordi dette i stor grad henger sammen med hvordan den enkelte religion tolkes og oppleves av den enkelte. Som et eksempel: Religioner med løfte om et liv etter døden kan oppfattes av noen religiøse som skremmende (frykt for en dommedag og/eller å pines i helvete el.l.) eller som et trøstende håp om en bedre fremtid med paradisiske tilstander, noe man eksempelvis finner i kristendommen, jødedommen og Islam.


Hva skal man så legge i det å være religiøs?


Selv foretrekker jeg definisjonen av å være religiøs i forlengelse av Wikipedia sin definisjon på religion, som innebærer det å knytte gitte trosforestillinger og egen eksistensiell undring til forestillinger om guder eller andre overnaturlige vesener. Men her finnes det også mange andre definisjoner.


Og hva skal man legge i sunnhet?  Snakker vi om fravær av fysisk sykdom? Snakker vi om fravær av psykiske lidelser? Dreier sunnhet seg om «noe» som er til stede (helse, glede, mening, osv), eller om «noe» som IKKE er stede (smerte, lidelse, angst, osv). og hvis det er det første, hva er i så fall sunt? Er det usunt å være stresset og i perioder av sitt liv å oppleve vanskeligheter og motgang? Har psykiatrien enerett på å fortelle oss hva som er sunt og usunt?

Selv er jeg av den oppfatning at det som generelt er sunt er det som gir et menneske mening med livet, psykologisk velvære i form av glede og personlig tilfredsstillelse, og de beste muligheter til å utvikle og bruke sine evner til det beste for seg selv og andre.

Her skal jeg nevne noen empiriske studier som kan tyde på at det å være religiøs i hvert fall ikke uten videre er negativt:

Fra Norge:

 Ved en pilotstudie ble data om religiøsitet og mental helse samlet inn ved selv-rating-spørreskjema hos et tilfeldig utvalg av 73 kirurgiske og 87 psykiatriske pasienter. Ingen entydig korrelasjon ble funnet mellom psykisk morbiditet og religiøs holdning eller religiøs oppdragelse En svak, men signifikant negativ korrelasjon finnes mellom psykisk morbiditet og religiøs integritet og religiøs stabilitet. Se artikkel her.

Kirkegjengere har lavere blodtrykk. (Se artikkel her)

Fra USA:

Those who attend church, synagogue or any other religious service regularly are more likely to have a positive outlook on life and a lower risk of having depression, a new study has found. (Se artikkel her)

Fra Kanada:

En sinnstilstand som er blitt preget av gudelige eller religiøse begreper, kan være en årsak til pro-sosial atferd. (Se artikkel her)

Det er imidlertid mange problemer med slike empiriske studier: For det første har man undersøkt et utvalg, og ikke alle som er religiøse eller innenfor en gitt gruppe, man får ut resultater om forskjell i gjennomsnitt men fanger ikke opp egenskaper hos den enkelte, og man kan ikke si noe om årsak-virkning – bare korrelasjon, med mindre man, som i den kanadiske undersøkelsen, benytter seg av en eksperimentgruppe og en kontrollgruppe.

Mer generelt:

Religion kan ha innvirkning på helsen på flere måter. Tro kan være medvirkende til sykdom. Men religiøst fellesskap kan også gi viktig sosial støtte, og en personlig tro kan gi styrke til å mestre sykdom og lidelse. En gjennomgang av over 1 100 undersøkelser av sammenhengen mellom religiøsitet og helse konkluderer med at religiøst engasjement kan virke gunstig både for mental og fysisk helse og redusere bruken av helsetjenester. Verdens helseforsamling vedtok i 1999 å inkludere åndelig velvære (spiritual well-being) i Verdens helseorganisasjons velkjente helsedefinisjon. (Se artikkel her)



På den andre siden:

Jeg vil tro at de fleste av oss har møtt, eller har hørt om, mennesker som har fått ødelagt sine liv pga religiøse grublerier og f.eks. angst knyttet til frykt for dommedag, fortapelse og straff fra en hellig gud.

 Det er en kjent sak at mange mennesker med psykotiske sykdommer ofte har et religiøst innhold i sine vrangforestillinger.

Det er en kjent sak at religion og religiøsitet i flere tusen år har spilt en sentral rolle i kriger og menneskelige konflikter.

Det er også en kjent sak at mange mennesker sitter igjen med negative og usunne opplevelser knyttet til egen religiøsitet, noe også  psykologer og psykiatere kan dette.

Det var ikke uten grunn at Arnulf Øverland beskrev kristendommen som "den 10. landeplage".

Det var heller ikke uten grunn at psykiateren Gabriel Langfeldt, i forlengelse av den såkalte "helvetesdebatten" på 50-tallet, ga ut heftet ”Mentalhygiene og kristendom” (1954), der han angrep all forkynnelse som bruker synd og forkynnelse om helvete som skremsel for å få folk til å velge kristendommen. Han er heller ikke alene om å hevde at dette at dette er usunt.


Osv.


Min korte konklusjon etter denne korte omtalen av et komplisert tema er uansett at det ikke er mulig å gi noe entydig og generelt svar på spørsmålet om det er sunt eller usunt å være religiøs.