15. sep, 2015

Se på meg!

Mange mennesker, ikke minst ungdommer, lever i en vedvarende kamp mellom to motstridende krefter, som jeg tror er en av flere grunner til det vi nå, særlig hos ungdommen, ser av oppblomstring av psykiske lidelser. Det dreier seg på den ene siden om ønsket om å slippe å reflektere over grunnlaget for egen identitet ved å ha sin identitet knyttet til en gruppetilhørighet og derved unngå å skille seg ut og risikere å bli en "snakkis". På den andre siden dreier det seg om ønsket om nettopp å være annerledes, skille seg ut, "være noe" og bli lagt merke til av andre. Begge deler kan føle til angst, det første fordi man merker at man ikke tør å ha en egen identitet og er redd for hva som kan skje hvis andre skulle oppdage ens egen usikkerhet, det andre fordi man kan risikere å bli idiotforklart og gjort til latter av andre.

Den som drømmer om å bli en suksess i andres øyne ved å være annerledes, kan samtidig tenke at man ikke fortjener en slik suksess og skamme seg over hvordan man i praksis gjør seg avhengig av applaus fra andre. For noen er imidlertid drømmen etter å bli en suksess i andres øyne, og å kunne bygge sin identitet på det, så sterk at man likevel tar sjansen på å hive seg ut i dette risikoforetakenet.

Karl Ove Knausgård beskriver dette dilemmaet i en artikkel i "Klassekampen" 26.06.2014 s. 14-15 under tittelen "Se på meg", der han blant annet forteller hvordan dette dilemmaet faktisk er blitt grunnlaget for hans produksjon som forfatter:

"Selv klamret jeg meg til drømmen om berømmelse gjennom hele tenåringstiden. Da jeg kom i tyveårene, var det berømt forfatter jeg ville bli. Det spilte ingen rolle på hvilken måte, jeg kunne skrive hva som helst for å nå dit, og i et utrolig pinlig intervju jeg gjorde med en studentradio som elev på et skrivekurs da jeg var tyve år gammel, sammenlignet jeg meg med Hamsun og Hemingway, i fullt alvor. Dette barnslige behovet for å bli opphøyd, som ble styggere og styggere, og mer og mer patetisk jo eldre jeg ble, og som man etter det jeg har skrevet til nå ikke behøver å være psykoanalytiker for å forstå ble næret av skam og selvhat........."For noen år siden gav jeg så ut en bok som vakte oppstandelse i Norge, ansiktet mitt var plutselig på alle avisforsider, og jeg fikk invitasjoner til alt som var av talk-shows og tv-programmer. Oppvokst som jeg var på syttitallet, med tanken om at du ikke skal tro du er noe i ryggmargen, og pietismen i benmargen, ubønnhørlig sammenblandet med det voksne barnets begjær etter å bli sett, reagerte jeg med skam og fortvilelse, samtidig som jeg ble avhengig av det, omtrent som en junkie. Noe i meg visste at jeg ikke fortjente oppmerksomheten, at jeg ikke var verdt den. Du er ingen, du er bare en liten dritt, sa og sier jeg til meg selv, og det er en god tanke, for bare den gjør det mulig fortsatt å skrive."