28. nov, 2015

Konkurranse og læring

Det er ikke mange dagene siden en far til en ungdomsskoleelev fortalte følgende om sønnen sin: Sønnen, som går i 10. klasse, har i flere år vært fast bestemt på at han vil jobbe med "mat". Så restaurant- og matfag var for ham et naturlig valg i den videregående skolen. Inntil han så en kjent kokk på norsk TV som kjeftet på de som laget mat på kjøkkenet. Da ombestemte han seg. Skulle aldri bli kokk og jobbe med mat! Ja, slik kan norske TV-programmer virke på barn og ungdom. Men dette er ikke den eneste negative effekten mange av dagens TV-programmer har på barn og ungdom.

For en nevne én ting: Konkurranse: Det er slutt på den  tida da vi kunne glede oss sammen med Ingrid Espelid Hovig over hvordan god mat kunne lages. Nå er det konkurranse som gjelder, hvem som er best og flinkest og hvem som taper i "kokkekampen" eller "kakekrigen". I stedet for å se på naturprogrammer der vi gleder oss sammen med andre over den vakre naturen vi har i Norge, så er det igjen konkurranse som gjelder - hvem når målet først? Det å taksere hus er også blitt en konkurranse. Og pinadø blir det også fokus på konkurranse når nordmenn skal leve sammen slik nordmenn levde før eller når norskamerikanere inviteres til Norge. For ikke å snakke om når ulike talenter vises seg fram på TV. Selv det å slanke seg blir omgjort til konkurranse og "slankekrig".

Synes du jeg er bakstreversk og en festbremse og blitt en surpomp og gammel, gretten gubbe? Ja, det er mulig det. Men uansett ser jeg faktisk på dette som en ganske alvorlig sak, fordi slike TV-programmer påvirker oss alle, og ikke minst barn og ungdom, ved å fortelle oss hva som er viktig ved en aktivitet, nemlig at vi utfører den bedre enn andre, er flinkere enn andre og får en premie for å utføre den. At norske politikere og myndigheter ikke problematiserer dette, for i neste omgang å sette inn tiltak for å begrense alle disse konkurranseprogrammene fremfor å stimulere til at det lages programmer der mening, mestringsglede, samarbeid, felleskap og det å ta del i hverandre gleder, synes jeg er tragisk.

Spesielt er jeg bekymret over at denne konkurransementaliteten også har kommet inn i skolen, ikke bare ved at de ulike skolene, og kommunene konkurrerer - som en utilsiktet konsekvens av PISA-undersøkelsene - men også som en del av skolens undervisningshverdag. Den amerikanske psykologen Alfie Kohn har kommet med kloke ord om dette, ord som er tuftet på seriøse studier, og med entydige konklusjoner på tvers av alder, kjønn og kultur. Når det gjelder konkurransens betydning for læring, er det verd å følge med et intervju med tittelen "The Four Effects of Competion in Learning and Education" (se intervjuet her):

Hvis man studerer to sammenlignbare grupper, gruppe A og gruppe B, som begge får den samme oppgaven, der gruppe A "bare" får som oppgave å løse et problem, mens gruppe B i tillegg får beskjed om at dette er en konkurranse om hvem som er flinkest til å løse oppgaven og at den som vinner denne konkurransen får en premie - så viser det seg at gruppe B i gjennomsnitt vil gjøre en dårlige prestasjon enn gruppe A.

Hva gjør dette med mennesker ut over det at de presterer mindre?

1. Det underminerer mental helse. Den som taper får ikke styrket sitt selvbilde, og den som vinner vet at man ikke er bedre enn sin siste seier.
2. Mennesker ser i økende grad på sin medmennesker som konkurrenter, man ser på dem med økende mistenksomhet, man misunner dem som vinner, forakter dem som taper og ser på andre som potensielle hindre for egen suksess, og holder dem på en armlengdes avstand.
3. Konkurranse medfører at man blir mindre opptatt og engasjert av selve det man holder på med, fordi fokuset i økende grad settes på det å bli best og få en eventuell belønning og der belønning ("reward") sidestilles med premie ("award").
4. Den videre konsekvensen av dette blir at når gruppe A og B senere får en lik oppgave, men da uten konkurranse og premie, vil gruppe B vise mindre interesse for oppgaven enn gruppe A, og det gjelder uavhengig av om de i gruppe B tidligere var "vinnere" eller "tapere". Spesielt er dette problematisk ved oppgaver som stiller krav til nysgjerrighet kreativitet.

Dette er kunnskap som det burde vært satt mer fokus på i den norske skolen!

Og når det gjelder programmene på norsk TV - for å komme tilbake til det - så er det på tide å gjøre noe med alle disse programmene som, slik jeg ser det, faktisk (1) påfører barn og ungdom psykiske problemer, motarbeider solidaritet, samhold og fellesskap i kulturen vår, (2) gjør at barn og ungdom mister interesse for selve aktiviteten, (3) motarbeider kreativitet og nysgjerrighet og (4) skaper en forestilling om det viktigste i livet er å være flink nok til å vinne, være bedre enn andre og oppnå premier! Se gjerne også på denne artikkelen om dette med å være snill vs det å være flink!