31. des, 2015

Inge Eidsvåg og Alf Prøysen

I Utdanning" nr. 12, s. 48-51, 19. juni 2015 skriver Inge Eidsvåg en flott artikkel om Alf Prøysen, med tittelen "Alf Prøysen - mitt pedagogiske ideal", og med underpunkter som at han "så oss alle", "hadde en spesiell godhet for de aller minste og de som var annerledes", "hadde en sjelden innsikt i menneskesinnet", "brukte fortellingen som pedagogisk metode", "tok dagens formålsparagraf på alvor...", og "viste oss betydningen av pedagogisk frihet". I det siste avsnittet om pedagogisk frihet siterer han blant annet professor Thomas Nordahl som i en debatt i NRK 12. mars hadde uttalt at: "Er det ett begrep jeg ønsker at lærere skal fjerne fra sitt vokabular, er det metodefrihet".

Da jeg leste dette, slo deg meg: Ja, kanskje det er dette som kampen om synet på den norske skolen koker ned til: Enten skal lærere gis mulighet til å benytte seg selv som medmenneske og sitt faglige skjønn, intuisjon og faglige innsikt i utøvelsen av sitt yrke, eller så skal skolen gjøres strømlinjeformet, målbar, forutsigbar og personuavhengig. Vær ikke i tvil om hvilken side jeg i så fall står på. For når det humanistiske, relasjonelle og autentiske perspektivet må vike til fordel for et produksjonsperspektiv og effektivitetsperspektiv, da er vi ille ute.

Som Inge Eidsvåg sier det: "Da blir arbeidsgleden borte. Og hvis den tørker inn, da forsvinner også overskuddet, gløden, humoren, plystringen i korridorene, sangen i timene. Da blir læreren en humørløs pedant og skolen en steril målstyringsinstitusjon". Alf Prøysen gav meg, og mange andre som vokste opp på 50-tallet, en uvurderlig skatt.

Denne skatten er i ferd med å bli gravd ned. Jeg sørger over dette.