31. des, 2015

Ja til Maslow!

For ikke så lenge siden satt jeg i et samarbeidsmøte med skole og hjem, der ett av temaene var at foreldrene ikke fikk eleven (som jeg her vil omtale med det kjønnsnøytrale "hen") til å gjøre lekser - et ikke helt ukjent tema for de fleste PP-rådgivere.

Elevens foreldre gav tidlig uttykk for at de hadde en konflikt seg imellom fordi de, som de sa, "vi er særdeles uenige i hvordan vi skal få motivert hen". Ut fra tidligere erfaringer med tilsvarende møter hadde jeg da regnet med at den ene ville beskrive seg selv som "samarbeidende" og motparten som "autoritær" eller seg selv som "tydelig og konsekvent" og motparten som "ettergivende". Til min overraskelse var det ikke det som skjedde. Den ene fortalte følgende: "Vanligvis pleier hen å si at hen har glemt bøkene eller at hen har gjort leksene på skolen. Men hen trenger tett oppfølging. Skal jeg få hen til å gjøre lekser må hen sitte ved siden av meg på kjøkkenet mens hen gjør lekser, og etterpå ber jeg ham vise meg det hen har gjort. Det er det eneste som fungerer. Hen stenger seg ved kommando. Hen trenger ro, rutiner og faste regler. Da gjør hen mer lekser". Den andre fortalte følgende: "Hen har vært sånn i 3 år. Har hatt mange samtaler med lærer. Og eleven selv har vært enig. Men forstår hen alvoret ved å gå på skolen? Hen må forstå. Det forlanger jeg av hen. Må stille krav til hen. Hen er snill og omtenksom. Men det låser seg ved lekser. Hen vil gjøre minst mulig. Et lys må gå opp for hen."

Og begge sa at hen selv var enig i at hen "burde" gjøre lekser.

Jeg kunne ikke da unnlate å si min mening om dette at både det å få hen til å gjøre lekser i form av kontroll/struktur eller det å tro at det hele dreide seg om å få eleven til å "forstå alvoret" for denne eleven ble en feil innfallsvinkel, fordi ingen av dem tok utgangspunkt i at innholdet i leksene faktisk skulle være noe som betydde noe for eleven selv. Det var heller ingen av de voksne som la vekt på det å få kontakt med hens egentlige følelser. Tilleggsopplysninger om denne eleven pekte også i retning av at vi her snakket om en elev med et stort behov for å bli "sett". Heldigvis sa foreldrene seg enige i det jeg sa, og starten på en forhåpentligvis konstruktiv videre prosess kunne begynne.

Etter dette møtet kom jeg til å tenke på følgende: Det er jo akkurat de samme utfordringer man møter når foreldre prøver å få en ungdom med anorexi til å spise mer mat, selv om ungdommen selv er enig i at ungdommen "burde" spise mer mat: Enten "tvangsforer" de ungdommen ved å være til stede og se til at ungdommen får i seg mat. Eller så prøver de gjennom argumentasjon å få ungdommen til å innse alvoret ved å spise og å forstå hva som kan bli konsekvensene ved ikke å spise. Eller de gjør begge deler. Men de bommer også, og av samme grunn som i eksemplet ovenfor: For ungdommen er det å spise ikke noe som gir verken personlig mening eller glede. Verken kontroll eller forklaringer har noen reell effekt. Og verken de voksne eller eleven selv har kontakt med elevens indre følelser.

Jeg kunne sagt mye i forlengelse av dette, men velger å avslutte med følgende korte konklusjon:

JA til Maslov!