31. des, 2015

Gudsbilder og åndelig nomadeliv

Tilknytningsforskere har stilt spørsmål om det er noen sammenheng mellom kvaliteten av tilknytningen til foreldre som liten og kvaliteten av en senere guds-tilknytning.  Forskning har da ment å kunne finne belegg for at personer med en trygg foreldrerelasjon senere søker mot en tilsvarende trygg guds-tilknytning – den såkalte «korrespondansehypotesen».

Samtidig har de ment å finne belegg for at personer med en utrygg foreldrerelasjon søker mot en gud i den hensikt å erstatte det de tidligere ikke fikk, den såkalte «kompensasjonshypotesen».  Videre ser det ut til at den siste gruppen kjennetegnes av at de bruker "sin gud" til å redusere sitt stress, og at plutselige omvendelser, og en emosjonelt og ustabil tro er mer vanlig enn i den første gruppen. De kjennetegnes også av at de i ustabile og stressede situasjoner er mer religiøst aktive enn når deres livssituasjon er mer stabil og ikke-stresset.

Og videre: Forskning på den siste gruppen tyder på at de i forhold til nyreligiøsitet egentlig ikke søker mot et gudsbilde preget av kontakt, trygghet og avhengighet – fordi man her allerede har «brent seg» -, snarere mot et gudsbilde som i mindre grad forplikter på relasjon, som først og fremst er til for å tilfredsstille eksistensielle og emosjonelle behov, og at man har en tendens til å rette det sinne man opprinnelig rettet mot sine foreldre - et sinne som kanskje er blitt fortrengt - mot sitt gudsbilde.

Min antagelse er derfor at mennesker som med stort emosjonelt engasjement går inn i et trossamfunn og med det samme store emosjonelle engasjementet forlater det, og så fortsetter med dette, har hatt en dårligere kvalitet i sin foreldrerelasjon som liten, enn personer som ikke driver med dette. Og hvis de ikke greier å finne ut av hva som er det egentlige problemet, ender de opp med en livslang  ørkenvandring og et åndelig nomadeliv.