29. aug, 2016

Er matematikk først og fremst et fag på skolen?

Er matematikk først og fremst et fag på skolen? Jeg mener nei, på samme måte som norsk muntlig heller ikke først og fremst er et fag, men noe som utvikler seg naturlig i barndommen i samspill med andre mennesker, ut fra et naturlig behov for å kunne kommunisere. Matematikk er noe som nesten alle barn spontant kan begripe og fatte interesse for, og da flere år før de møter dette som et "fag" på skolen. Og den interessen kommer av seg selv, ut fra barnets naturlige behov for å forholde seg til virkeligheten på en logisk og forutsigbar måte. Dessuten kommer ordet matematikk fra det greske ordet mathêmatikos som betyr "glad i å lære". Hvor mange elever i den norske skolen opplever glede knyttet til matematikk som et fag, mon tro? Så det at barn opplever glede og nysgjerrighet i forhold til matematikk i en vid forstand er etter min mening grunnlaget for også å kunne tilegne seg god kompetanse i matematikk, definert snevert som et fag.

Utfordringen for barnets foreldre blir da først og fremst å sikre at denne interessen ikke blir borte. Får de til det, er grunnlaget for en senere "matematikk-karriere" lagt. Hvis de ikke får det til, har skolen en kjempeutfordring med det å vekke til live interessen igjen. Å kompensere 100 % for dette blir nesten umulig. Vi kan her gjerne snakke om en "kritisk fase" på samme måte som barns behov for trygghet og tilknytning i tidlig barndom. Politikere tenker her dessverre annerledes: I "Klassekampen" 29.08.2016 sier f.eks. stortingsrepresentant Kristin Vinje (H) følgende, s. 18 under overskriften "Et matteproblem som kan løses": "Det beste vi kan gjøre er å styrke matematikkundervisningen, og da er det naturlig å begynne med læreren". Og videre: "Kunnskapsløftet skal videreføres samtidig som det skal legges til rette for at elevene kan gå dypere inn i fagene og få større mulighet til å utvikle grunnleggende ferdigheter". Her er det åpenbart at en politiker mener at problemet med matematikk, slik det viser seg i skolen, samtidig først og fremst også skal LØSES i skolen, mens jeg mener at det er i heimen at nøkkelen ligger.

Riktignok kan ikke politikere bestemme over eller lage planer for foreldre. Men hvis politikere her har det rette fokus, vil de kanskje her tenke i nye baner, mer spesifikt hvordan de kan forebygge og legge til rette for at barn i større grad enn nå kan beholde gjelden og interessen for matematikk før barna begynner på skolen. Svaret er da ikke "planer" i betydningen "matematisk stoff foreldre skal gå gjennom med barna", men å hjelpe foreldre til selv å like matematikk og i større grad bruke det i sin egen hverdag på en naturlig måte uten å tenke på det som et "fag". Da blir det i neste omgang mye enklere å få med seg barna. For å komme med to eksempler: (1) Få foreldre til å spille kortspill, brettspill og andre tilsvarende spill med barna, en kultur som dessverre er på vei ut i vårt samfunn. Se mer om "spill og leker" her. (2) Få med barna i en diskusjon om fornuftig pengebruk i det daglige.

Men blir ikke det en form for moralisering hvis det offentlige skulle blande seg opp i foreldres barneoppdragelse og deres prioriteringer og fokus? Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror det offentlige kan gjøre mye uten at dette behøver å oppleves som utidig innblanding i folks barneoppdragelse, så lenge man er på tilbudssiden og ikke driver med noen form for pålegg. Her er noen eksempler:

1. At staten gir støtte til programmer på TV som fokuserer på "moro med tall" der voksne og barn er involvert, gjerne også på barne-TV.

2. At staten gir støtte til forlag som gir ut spill som stimulerer til "lek og moro med tall".
3. At kommuner gir tilbud om kurs og foredrag til foreldre som gjerne vil kunne mer om dette.
4. At det offentlige sørger for at alle offentlig ansatte personer - spesielt helsesøstere, ansatte i barnehage, barnevern og PP-tjenesten - som på ulike måter har kontakt med familier med småbarn - her har best mulig kompetanse, både om matematikkens innhold og om hvordan de kan støtte og hjelpe foreldre til å praktisere mer "lek og moro med tall" med sine egne barn.
Og så lenge man ikke er nedlatende, arrogant eller belærende og viser respekt for foreldres ulike følelser, forutsetninger, motivasjon og tilgjengelighet, behøver ikke dette dreie seg om moralisering (Her er mer om hva jeg mener med moralisering.
http://www.kjelltotland.com/419226708).