27. sep, 2016

Innhold og sammenheng

For mange år siden hadde jeg en samtale med en logoped som gav meg følgende tips: Mange kommunikasjonsbrudd oppstår fordi det ikke er riktig sammenheng mellom innhold og sammenheng. Mer konkret sa hun følgende: Formell informasjon bør formidles i en formell sammenheng. Og uformell informasjon bør formidles i en uformell sammenheng. Kommunikasjonsbrudd oppstår lett hvis formell informasjon formidles på en uformell måte eller – omvendt – hvis uformell informasjon formidles på en formell måte.

Dette perspektivet har fulgt meg siden og jeg har sett mange eksempler på slike kommunikasjonsbrudd. Her er noen anonymiserte, og til dels fordreide, eksempler:

1. Under en lunch blir en PP-rådgiver spurt om NN bør ha spesialundervisning. PP-rådgiverens sier da «ja» uten å tenke så nøye gjennom det. Kort tid etter ser PP-rådgiveren et brev der det står at PP-rådgiveren har anbefalt eleven spesialundervisning.
2. En frustrert far sender en SMS til en gymlærer og forlanger en skriftlig begrunnelse for hvordan hans sønn bare har fått karakteren 5 i kroppsøving.
3. På en skole blir en PP-rådgiver stoppet av en lærer «i forbifarten» som «bare skal spørre om en ting» eller som «bare lurer på noe». Det viser seg da ganske fort at det læreren tar opp er et ganske omfattende og alvorlig tema. Forslaget om å ta det opp på et mer formelt møte, ser imidlertid ikke ut til å være ønskelig.
4. Et lukket trossamfunn formidler en bekymring til et medlem som har status som avhopper/utbryter og ber om et møte. Trossamfunnet vil imidlertid ikke sende noen skriftlig innkalling med en begrunnet agenda. I stedet får avhopperen/utbryteren en telefon fra en representant for trossamfunnet med ønske om «en liten samtale» eller «en liten prat over en kopp kaffe». Avhopperen/utbryteren forstår at det her nok snarere er snakk om et mer konfronterende møte som kan få store konsekvenser for avhopperen/utbryteren, og at det faktiske «alvoret i saken» først vil bli formidlet når man treffes.
5. Rektor har kalt foresatte og elevens kontaktlærer inn til et møte for å få avklart misforståelser. På dette møtet tar imidlertid kontaktlærer bare opp bagatellmessige problemer som like gjerne kunne vært tatt over en SMS eller vanlig konferanse. Men på vei ut fra møtet, når sammenhengen er blitt mer uformell, tar kontaktlærer opp det som for ham/henne var viktig, og som læreren derfor egentlig burde ha tatt opp på møtet.
6. En elevs foreldre sender et brev til en rektor og ber om et skriftlig svar på noen formelle spørsmål. Svaret kommer imidlertid aldri skriftlig, eller i form av et møte, men bare i form av en kort telefonsamtale.

Jeg tror de fleste av oss kjenner til tilsvarende eksempler på personer som tar initiativ og der innhold og form passer dårlig sammen.
I slike situasjoner mener jeg selv at det er viktig å prøve å finne ut hva som er den faktiske grunnen til at den som tar slike initiativ velger «feil» form. Her tror jeg det finnes mange svar, som f.eks. uvitenhet, klossethet, usikkerhet, impulsivitet, tidspress, kommunikasjonsvegring, formalistiske holdninger, manipulering eller ønske om å kontrollere.
Og hvordan bør man forholde seg til det? To aktuelle alternativer er da enten å godta initiativet fordi man mener at dette ikke representerer noe stort problem i praksis, eller å arbeide for at innhold og sammenheng blir mer «riktig».