5. jun, 2018

Nei til spesialundervisning

Barneombudet vil opprettholde retten til spesialundervisning for de få med store og klare behov. Utvalget til Thomas Nordahl mener at all spesialundervisning bør bort. Jeg støtter Thomas Nordahl og utvalget i denne saken, og skal prøve å begrunne dette her:

For det første:

Selv om kunnskapen er mangelfull, så er det i alle fall grunn til å tro at nåværende system fungerer dårlig, og at effekten av spesialundervisning med nåværende modell er høyst uklar. Dette har utvalgtet til Thomas Nordahl dokumentert på en god måte.

For det andre:

Systemet ble innført i 1985 da spesialskolene ble lagt ned og ressursene ble overført til kommunene som øremerkede tilskudd til skolene. På den tiden var det meningen at disse ressursene skulle brukes på de som i utgangspunktet ville ha gått på en spesialskole. I en østlandskommune jeg kjenner til brukte man da begrepet "10-times elever" om denne gruppen. Over tid ble dette systemet avviklet. Hvorfor? Det dukket opp stadig flere og flere 10-timers elever i kommunen og PPT fikk en «skikkelig jobb» med å avklare om de også var "verdig trengende", eller ikke. Skolene ville ha med flere, ikke bare fordi de oppdaget reelle tilfeller, men også fordi de så at her lå en mulighet for flere ressurser. Til slutt ble dette så utvannet, at man så bort i fra dette begrepet og heller ba skolene melde fra om generelle behov for spesialundervisning. Siden har også opplæringsloven gitt rettigheter for alle med behov for egen plan. Et problem var da videre at skolene fortsatte å "hoste opp" nye kandidater, med enda mer arbeid for PPT. Resultatet av dette var at det ble slutt på øremerkede tilskudd til den enkelte skole, og at skolene i stedet fikk tildelt ressurser etter en gitt formel, samt at tilskudd til skolen ut over dette bare ble gitt til en liten marginal gruppe - etter anbefaling fra PPT (altså tilsvarende 10-timers elevene). Dette systemet har etter min mening fungert best, blant annet fordi alle elever med behov for en egen plan fortsatt ble tatt hensyn til. Samtidig ble det som før var «kampen mellom skolene om ressursene» nå til «kampen mellom skolens lærere om ressursene».

Så problemet her er at mange systemer her kan se bra ut på papiret, men at de fort kan blir ødelagt pga vikarierende motiver hos de som melder fra om behov.

I «Bedre skole» 2/2018 s. 11-13 i artikkelen «Tid for å sette opp brikkene på nytt» får Thomas Nordahl følgende spørsmål:

- Stemmer det at dere var i tvil om dere skulle fjerne den juridiske retten til spesialundervisning?

Og hans svar er som følger:

- Vi var ikke sikre, vi drøftet fram og tilbake. Men vi så til slutt ingen andre løsninger. Vi så for eksempel til Danmark, der de vedtok at ingen skal ha spesialundervisning før de har behov for minst 9 timer. Vi tenkte i denne retningen, at retten til spesialundervisning skulle være for noen få, med store og klare behov. Men hva har det ført til i Danmark? At det er veldig mange som har behov for akkurat 9 timer. Og hva skjer når du har så stort behov som 9 timer? Jo da blir det fort vedtak om spesialklasser som ikke er en del av felleskapet, og det skjer i noen grad i Danmark nå. Du får en motsatte konsekvens enn det du ønsker.

Jeg tror Thomas Nordahl og utvalget har rett her. Jeg frykter at det samme vil skje i Norge om man ikke avvikler hele systemet med spesialundervisning.
Det er ikke så lenge siden jeg mente det motsatte. For i teorien høres det ikke dumt ut med et system tilsvarende "10-timers elever". Men jeg har vel kommet fram til at jeg ikke har tro på at det er mulig å lage et slikt system uten at det blir ødelagt av utilsiktede konsekvenser i form av merarbeid i forbindelse med for eksempel:
- fortsatt mye utredningsarbeid for PPT både for de som er "innenfor" og de som er "utenfor".
- skoler som vil ha mest mulig ressurser, og som derfor må "bremses".
- fortvilete foreldre som er redde for at barnet deres ikke får et godt nok skoletilbud når det ikke får spesialundervisning, fordi behovet ikke er stort nok.